Når en gruer seg til å gå på jobb

[AnonymBruker]

Hvordan klarer andre som gruer seg til å gå på jobb å komme seg gjennom arbeidsdagene uten å bli helt utslitt? 

Anonymkode: 11ac4...7b1

[Nicklusheletida]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan klarer andre som gruer seg til å gå på jobb å komme seg gjennom arbeidsdagene uten å bli helt utslitt? 

Anonymkode: 11ac4...7b1

Jeg jobber med meg selv som det så fint heter 

I helga grudde jeg meg til uka fordi jeg får kastet så mye på meg av oppgaver på grunn av andres sykemeldinger og delvis sykemeldinger. Det blir bare mer og mer nå . Det er en evig runddans av sykemeldinger hos oss året rundt. 

Jeg har fantasert om å ta « sykedager» , håpet på å bli syk for å få litt fri, men jeg blir visst ikke syk. 

For å motivere meg selv har jeg prøvd å tenke: - Jeg får ikke gjort mer enn en ting om gangen, ingen kan forvente mer enn hva jeg klarer nå, jeg lærer mye av dette, jeg har blitt meget god på multitasking og de som er mye syke de faller ut av jobben pga stadige endringer. Jeg er heldig som har god helse og slipper det. 

Jeg lurer jo på hvor lenge jeg orker dette. Jeg er veldig sliten enkelte dager. Mest sliten blir jeg visst jeg begynner å irritere meg. 

Men jeg prøver å tenke på det som er positivt. Jeg får veldig bred erfaring som jeg kan ta med meg videre hvis jeg ønsker å søke ny jobb. 

Jeg lever for helgene. Det er veldig viktig for meg å bruke helga ute i naturen. På ski nå på vinteren. Det er lettere å begynne på ei ny uke hvis jeg har fått noe positivt ut av helga. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg jobber med meg selv som det så fint heter 

I helga grudde jeg meg til uka fordi jeg får kastet så mye på meg av oppgaver på grunn av andres sykemeldinger og delvis sykemeldinger. Det blir bare mer og mer nå . Det er en evig runddans av sykemeldinger hos oss året rundt. 

Jeg har fantasert om å ta « sykedager» , håpet på å bli syk for å få litt fri, men jeg blir visst ikke syk. 

For å motivere meg selv har jeg prøvd å tenke: - Jeg får ikke gjort mer enn en ting om gangen, ingen kan forvente mer enn hva jeg klarer nå, jeg lærer mye av dette, jeg har blitt meget god på multitasking og de som er mye syke de faller ut av jobben pga stadige endringer. Jeg er heldig som har god helse og slipper det. 

Jeg lurer jo på hvor lenge jeg orker dette. Jeg er veldig sliten enkelte dager. Mest sliten blir jeg visst jeg begynner å irritere meg. 

Men jeg prøver å tenke på det som er positivt. Jeg får veldig bred erfaring som jeg kan ta med meg videre hvis jeg ønsker å søke ny jobb. 

Jeg lever for helgene. Det er veldig viktig for meg å bruke helga ute i naturen. På ski nå på vinteren. Det er lettere å begynne på ei ny uke hvis jeg har fått noe positivt ut av helga. 

Jeg synes du har fornuftige tanker. Takk  

Anonymkode: 11ac4...7b1

[AnonymBruker]

Det jeg har vært gjennom er ganske ekstremt. Det sitter i meg. Litt sånn som det er på MasterChef: mas om tempo-tempo-tempo og masse kjeft og kritikk.

Ingen jeg har snakket med forstår hva jeg har vært gjennom og hvorfor jeg gruer meg til å gå på jobb. 

Anonymkode: 11ac4...7b1

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg har vært gjennom er ganske ekstremt. Det sitter i meg. Litt sånn som det er på MasterChef: mas om tempo-tempo-tempo og masse kjeft og kritikk.

Ingen jeg har snakket med forstår hva jeg har vært gjennom og hvorfor jeg gruer meg til å gå på jobb. 

Anonymkode: 11ac4...7b1

Hva er det ingen forstår? 

Når ting er vanskelige, så kan man kanskje fort anta at det man opplever er ekstremt, men dersom man visste mer om hvordan andre hadde det, så er det vel ikke gitt at det en selv opplever er så ekstremt?

Anonymkode: 7ecb8...81b

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan klarer andre som gruer seg til å gå på jobb å komme seg gjennom arbeidsdagene uten å bli helt utslitt? 

Anonymkode: 11ac4...7b1

Blir sliten, sover om natten, og prøver på nytt neste dag. 

Anonymkode: 7ecb8...81b

[Nicklusheletida]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg har vært gjennom er ganske ekstremt. Det sitter i meg. Litt sånn som det er på MasterChef: mas om tempo-tempo-tempo og masse kjeft og kritikk.

Ingen jeg har snakket med forstår hva jeg har vært gjennom og hvorfor jeg gruer meg til å gå på jobb. 

Anonymkode: 11ac4...7b1

Jeg vet ikke hva det kommer av, men det er tempo, tempo tempo hos oss også. Vi er noen få som alltid er stabile og vi klarer å støtte hverandre som regel. Vi er jo i samme situasjon. Men jeg merker nå at det begynner å tilspisse seg. Det begynner å bli litt mindre hyggelig, men det er fordi vi er så stressa og nedlesset av arbeid.

Det var nok klaging fra meg, men vil bare si til deg at hvis du føler at det bare er deg det går ut over, bør du kalle inn til en samtale. 

 

[Kayia]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan klarer andre som gruer seg til å gå på jobb å komme seg gjennom arbeidsdagene uten å bli helt utslitt? 

Anonymkode: 11ac4...7b1

Ved å ta opp det som plager meg, sånn at man kan se framover mot bedre tider

[AnonymBruker]

45 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg jobber med meg selv som det så fint heter 

I helga grudde jeg meg til uka fordi jeg får kastet så mye på meg av oppgaver på grunn av andres sykemeldinger og delvis sykemeldinger. Det blir bare mer og mer nå . Det er en evig runddans av sykemeldinger hos oss året rundt. 

Drives dere for hardt av ledelsen? Bør kanskje ta opp det da.

Anonymkode: ca34f...109

[Nicklusheletida]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Drives dere for hardt av ledelsen? Bør kanskje ta opp det da.

Anonymkode: ca34f...109

Det er flere mellomledere på hver sine områder. 

Når det er så mange sykemeldte og delvis sykemeldte som det er hos oss, begynner disse mellomlederne og lete etter folk som kan utføre oppgaver som det mangler folk til. 

Litt av mitt problem som jeg har skjønt litt for sent er at jeg sier for mye JA. Vi lærer jo på møter at det skal være JA- kultur hos oss og jeg sier ja. 

Og jeg har sagt ja til både den ene, andre og tredje mellomlederen. Disse kommuniserer for dårlig med hverandre, slik at de alle kommer de til meg fordi de tenker : Nickløs er grei å spørre , hun er alltid positiv. ( Dette høres ut som selvskryt, men det er slik jeg føler det )

Derfor har jeg kommet inn i en litt vond sirkel. 

Jeg får høre at jeg kan brukes til alt og er flexibel. Det var bare hyggelig å høre en stund. Nå irriterer jeg meg bare, men jeg fikk endelig sagt i fra i dag da. 

Fikk sagt at vi må ha flere folk NÅ før våren og ikke midt i den travleste tida når vi ikke har tid til å lære opp. I fjor skjønte de ikke dette og det ble et mareritt før jeg tok sommerferie. Godt å få sagt det og håper det skjer noe nå. 

 

[Nicklusheletida]

10 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Det er flere mellomledere på hver sine områder. 

Når det er så mange sykemeldte og delvis sykemeldte som det er hos oss, begynner disse mellomlederne og lete etter folk som kan utføre oppgaver som det mangler folk til. 

Litt av mitt problem som jeg har skjønt litt for sent er at jeg sier for mye JA. Vi lærer jo på møter at det skal være JA- kultur hos oss og jeg sier ja. 

Og jeg har sagt ja til både den ene, andre og tredje mellomlederen. Disse kommuniserer for dårlig med hverandre, slik at de alle kommer de til meg fordi de tenker : Nickløs er grei å spørre , hun er alltid positiv. ( Dette høres ut som selvskryt, men det er slik jeg føler det )

Derfor har jeg kommet inn i en litt vond sirkel. 

Jeg får høre at jeg kan brukes til alt og er flexibel. Det var bare hyggelig å høre en stund. Nå irriterer jeg meg bare, men jeg fikk endelig sagt i fra i dag da. 

Fikk sagt at vi må ha flere folk NÅ før våren og ikke midt i den travleste tida når vi ikke har tid til å lære opp. I fjor skjønte de ikke dette og det ble et mareritt før jeg tok sommerferie. Godt å få sagt det og håper det skjer noe nå. 

 

Og dette forplanter seg. Fordi når jeg blir tatt vekk fra mine vanlige oppgaver for å gjøre andre ting, så blir det for mye på de to som gjør disse tingene. De irriterer seg nå over dette, jeg irriterer meg og det baller på seg. 

De mener jeg skal si nei, slik at det ikke blir så mye på dem. Jeg mener at det er de som må protestere . Ikke jeg. Jeg følger bare JA-kulturen. 

Problemet er at folk ikke møter på jobb. Da går det ut over oss. 

[Nicklusheletida]

Akkurat nå, Nicklusheletida skrev:

Og dette forplanter seg. Fordi når jeg blir tatt vekk fra mine vanlige oppgaver for å gjøre andre ting, så blir det for mye på de to som gjør disse tingene. De irriterer seg nå over dette at jeg blir tatt vekk, jeg irriterer meg og det baller på seg. 

De mener jeg skal si nei, slik at det ikke blir så mye på dem. Jeg mener at det er de som må protestere . Ikke jeg. Jeg følger bare JA-kulturen. 

Problemet er at folk ikke møter på jobb. Da går det ut over oss. 

 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Og dette forplanter seg. Fordi når jeg blir tatt vekk fra mine vanlige oppgaver for å gjøre andre ting, så blir det for mye på de to som gjør disse tingene. De irriterer seg nå over dette, jeg irriterer meg og det baller på seg. 

De mener jeg skal si nei, slik at det ikke blir så mye på dem. Jeg mener at det er de som må protestere . Ikke jeg. Jeg følger bare JA-kulturen. 

Problemet er at folk ikke møter på jobb. 

Kanskje arbeidspresset sliter dem ut?

Anonymkode: ca34f...109

[AnonymBruker]

26 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Det er flere mellomledere på hver sine områder. 

Når det er så mange sykemeldte og delvis sykemeldte som det er hos oss, begynner disse mellomlederne og lete etter folk som kan utføre oppgaver som det mangler folk til. 

Litt av mitt problem som jeg har skjønt litt for sent er at jeg sier for mye JA. Vi lærer jo på møter at det skal være JA- kultur hos oss og jeg sier ja. 

Og jeg har sagt ja til både den ene, andre og tredje mellomlederen. Disse kommuniserer for dårlig med hverandre, slik at de alle kommer de til meg fordi de tenker : Nickløs er grei å spørre , hun er alltid positiv. ( Dette høres ut som selvskryt, men det er slik jeg føler det )

Derfor har jeg kommet inn i en litt vond sirkel. 

Jeg får høre at jeg kan brukes til alt og er flexibel. Det var bare hyggelig å høre en stund. Nå irriterer jeg meg bare, men jeg fikk endelig sagt i fra i dag da. 

Fikk sagt at vi må ha flere folk NÅ før våren og ikke midt i den travleste tida når vi ikke har tid til å lære opp. I fjor skjønte de ikke dette og det ble et mareritt før jeg tok sommerferie. Godt å få sagt det og håper det skjer noe nå. 

 

Ikke rart folk med mindre god helse presses ut av arbeidslivet i våre dager...

Anonymkode: ca34f...109

[AnonymBruker]

7 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Og dette forplanter seg. Fordi når jeg blir tatt vekk fra mine vanlige oppgaver for å gjøre andre ting, så blir det for mye på de to som gjør disse tingene. De irriterer seg nå over dette, jeg irriterer meg og det baller på seg. 

De mener jeg skal si nei, slik at det ikke blir så mye på dem. Jeg mener at det er de som må protestere . Ikke jeg. Jeg følger bare JA-kulturen. 

Problemet er at folk ikke møter på jobb. Da går det ut over oss. 

Er det mulighet for å leie inn vikarer? Jeg skjønner at det blir for mye på deg, dette er ikke bra.. 

Anonymkode: 11ac4...7b1

[AnonymBruker]

I lengden er det ikke greit å grue seg til å gå på jobb. Jeg gruet meg i 20 år. Når jeg tenker tilbake på livet mitt er det fullstendig preget av dette. Det gikk utover alt. Jeg var aldri helt tilfreds og til stede i livet mitt og det preget også  forhold til familie og venner. Jeg gikk alltid å kjente på uroen og angsten for jobben. Jeg ble psykisk syk av det og endte opp som ufør. Nå er det mange som vil fortelle meg hvor fantastisk viktig det er for den mentale helsen å jobbe. Som om det er det ultimate målet med livet. Det er som et ekko gjennom samfunnet , fra naboen til politikerene til psykologene osv. Bare man er i jobb er alt greit. Det blir snakket lite om viktigheten av at trivsel og at vi reagerer ulikt på stress osv. Om arbeidsmiljø, om tidspress og lite medbestemmelse. Jeg ønsker egentlig ikke å være uføretrygdet men for meg ble det så vanskelig å jobbe at jeg begynte å se på døden som eneste utvei. Heldigvis forstod til slutt legen at jeg måtte få fritak for arbeidslivet for en stund. 

Anonymkode: 766c0...7cd

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

I lengden er det ikke greit å grue seg til å gå på jobb. Jeg gruet meg i 20 år. Når jeg tenker tilbake på livet mitt er det fullstendig preget av dette. Det gikk utover alt. Jeg var aldri helt tilfreds og til stede i livet mitt og det preget også  forhold til familie og venner. Jeg gikk alltid å kjente på uroen og angsten for jobben. Jeg ble psykisk syk av det og endte opp som ufør. Nå er det mange som vil fortelle meg hvor fantastisk viktig det er for den mentale helsen å jobbe. Som om det er det ultimate målet med livet. Det er som et ekko gjennom samfunnet , fra naboen til politikerene til psykologene osv. Bare man er i jobb er alt greit. Det blir snakket lite om viktigheten av at trivsel og at vi reagerer ulikt på stress osv. Om arbeidsmiljø, om tidspress og lite medbestemmelse. Jeg ønsker egentlig ikke å være uføretrygdet men for meg ble det så vanskelig å jobbe at jeg begynte å se på døden som eneste utvei. Heldigvis forstod til slutt legen at jeg måtte få fritak for arbeidslivet for en stund. 

Anonymkode: 766c0...7cd

Jeg forstår deg så inderlig vel. Nå har jeg i forhold til deg bare gruet meg i rundt et halvt år, men ja, jeg vet hva det kan gjøre med en. Det jeg opplevde i opplæringstiden var for meg ekstremt, og jeg er som deg sterkt preget av det, gruer meg hver gang og klarer ikke å koble inn fornuften som sier at det går bra og at jeg kommer meg gjennom det. Hver dag har vært en seier å komme seg gjennom. Jeg må psyke meg opp før jeg drar, hver eneste gang. Bruker mye krefter og er mye sliten. Jeg kunne sovet hele døgnet. Jeg er nærmest traumatisert av det jeg har opplevd, og personen det gjelder har blitt kalt inn på teppet før for sin oppførsel og herskemåte.

Anonymkode: 11ac4...7b1

[AnonymBruker]

Det er snart over. For jeg har sagt opp jobben og jobber bare oppsigelsestiden nå. Jeg har aldri vært borti noe slikt og hadde ikke klart å holde ut der på sikt, det er jeg ikke sterk nok til. 

Anonymkode: 11ac4...7b1

[Gjest Mina1]

Jeg synes også at det er hardt å holde ut på jobben iblant, men det er ikke så ille at jeg gir opp. Jeg setter pris på at jeg har jobben. Er en fin plass, med masse hyggelige kollegaer.  Det er litt trist når jobben sliter oss ut. Det er sant. 

Endret 8. mars 2018 av Mina1

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Mina1 skrev:

Jeg synes også at det er hardt å holde ut på jobben iblant, men det er ikke så ille at jeg gir opp. Jeg setter pris på at jeg har jobben. Er en fin plass, med masse hyggelige kollegaer.  Det er litt trist når jobben sliter oss ut. Det er sant. 

Det er stor forskjell på (å ha grunn til) å grue seg og ha det hardt på jobb. Jeg har også hatt det hardt på jobb i blandt i andre jobber, men dette er noe helt annet. 

Anonymkode: 11ac4...7b1