Kommer ikke lenger ned no og er så redd no

[AnonymBruker]

Pga alvorlig depresjon så har jeg hold meg unna  alle..venner sluttet å ta kontakt, når jeg fortalte hvordan situasjonen er. Eller når vi snakkes, er det ikke lenger forslag til å finne på ting, men «snakkes» og finner jeg på forslag, blir det ikke noe av fra deres side, sliter på jobb, har en liten stilling og ikke nok til å leve av. Økonomien har gått rett vest. Og psykisk og sosialt har jeg nådd bunnen. Alt dette det siste halvåret, har aldri hatt det på denne måten før, at alt glipper mellom fingrene. Har barn og bv er no inne i bildet, det er så langt fra hva jeg noengang har sett for meg at ting skulle bli..barnet har det bra hos meg og skal bli boende hos meg, men vi trenger »hjelpetiltak» Har ikke familie. Aldri følt meg så totalt alene før, det skremmer meg. Prater med en som var min bestevenninne i sted, har hørt veldig lite fra henne og hun fra meg i tiden jeg har vært veldig deprimert. Setter pris på at hun vil høre hvordan det går og virsa versa. Men er ikke noe forslag lenger til å treffes el. som sakt, foreslår jeg noe, så blir det ikke noe av fra hennes side det heller. Jeg angrer på at jeg har fortalt henne noe som helst, jeg trengte noen å snakke med. Før var hun første valg når det gjaldt det. Det er ubehagelig å innse hvordan ting har forandret seg så grådig  Føler er på vei til å virkelig miste verdigheten min  Hva gjør man herfra?  (Får oppfølging fra psykolog) På forhånd, tusen takk

Anonymkode: d54fc...4dd

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hvordan du har det. Det er vondt. 

Har du selv tatt initiativ til å finne på ting med vennene dine, sagt at du ønkser at dere skal gjøre noe sammen? 

Ikke bekymre deg for BV. Det kan bli godt for deg å få «hjelpetiltak»/avlasting i denne situasjonen. 

Får du økonomisk hjelp, eller hjelp med økonomien? Hvis ikke; be om time hos sosionom, denne kan hjelpe med den biten. 

Ta i mot all den hjelp du kan få nå, det fortjener du. Og prøv å se fremover. Selv om det ser mørkt ut nå, blir det bedre igjen.

I have been there..

Anonymkode: a398d...6da

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner hvordan du har det. Det er vondt. 

Har du selv tatt initiativ til å finne på ting med vennene dine, sagt at du ønkser at dere skal gjøre noe sammen?

- Ja har tatt initiativ, men det «sklir litt ut sanden» det gjorde det ikke før. Kanskje jeg skal prøve igjen, men kjenner «bestevenninnen» hun unngår meg no, og da er det vanskelig å ta initiativ. Bestekompisen min har jeg slitt litt ut føler jeg, snakket endel med han når jeg var veldig langt nede og det ble litt mye, jeg hørte det på han. Men han har hjulpet meg litt og han vet jeg er der når jeg har komt meg litt på beina igjen. Så han unngår jeg selv for å ivareta vennskapet på en måte. 

Ikke bekymre deg for BV. Det kan bli godt for deg å få «hjelpetiltak»/avlasting i denne situasjonen.

Takk <3 det er det jeg føler også, med unntak av en ting. De skal kontakte bf m/familie. De har ikke hatt noe interesse for barnet og har hatt lite med barnet å gjøre (jeg har ikke stått i veien for det) lang historie. Barnet kom hjem fra bf en gang og nektet å dra til han mer og jeg har h*n fulltid i 2 år.  Bf engasjerte seg ikke, så det var vanskelig å ordne opp i situasjonen. Kvir meg litt til dette for vet aldri hva som vil komme fra bf. Han er ikke helt god. Sveiver han i gang med noe, bare for å tyne meg fordi bv er inne i bildet, så er jeg så «skjør» no av depresjonen at jeg vet ikke om jeg har krefter til å stå imot. Føler det er en urettferdig situasjon.

Får du økonomisk hjelp, eller hjelp med økonomien? Hvis ikke; be om time hos sosionom, denne kan hjelpe med den biten. 

- Ja får hjelp fra en i kommunen og nav ift gjeld og økonomi, så er i gang med det. Har strevd veldig for å finne meg en fast jobb. Hadde jeg hatt det, hadde mye vært løst, føler jeg.

Ta i mot all den hjelp du kan få nå, det fortjener du. Og prøv å se fremover. Selv om det ser mørkt ut nå, blir det bedre igjen. - -

- Tusen takk gode deg, ser helt svart ut. Situasjonen har aldri vært værre, så kan vel bare bli bedre, men er så mye på gang no at  jeg er spent og bekymret for hva «sluttresultatet» blir. 

I have been there..

- <3 Hvordan taklet du dette, hvis jeg kan spørre? Hva fikk degselv/verdigheten din /alt på beina igjen? Var det noe som var helt avgjørende? Kjenner ingen andre som har vært i lignende situasjon, så del gjerne hvis du vil   

Anonymkode: a398d...6da

 

Anonymkode: d54fc...4dd

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Anonymkode: d54fc...4dd

Jeg fikk terapi og medisiner (Lamictal). Da det ble lagt til Wellbutrin kom jeg meg fort opp av gjørma.

Jeg gjorde også noen endringer i livet mitt.

Jeg tok i mot all hjelp jeg fikk og var åpen og ærlig overfor de som skulle hjelpe. Jeg fikk råd og veiledning som jeg fulgte. 

Bare spør om du lurer på noe mer, glad for å kunne hjelpe

Anonymkode: a398d...6da

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk terapi og medisiner (Lamictal). Da det ble lagt til Wellbutrin kom jeg meg fort opp av gjørma.

Jeg gjorde også noen endringer i livet mitt.

Jeg tok i mot all hjelp jeg fikk og var åpen og ærlig overfor de som skulle hjelpe. Jeg fikk råd og veiledning som jeg fulgte. 

Bare spør om du lurer på noe mer, glad for å kunne hjelpe

Anonymkode: a398d...6da

Tusen takk kjære deg..det betyr masse, at du deler. Veldig godt å høre fra noen som har vært gjennom noe av det samme  

Så bra at du hadde god hjelp av medisin. Jeg går foreløpig bare til samtaleterapi. Medisin har vært noe jeg er litt redd for pga jeg har hørt man kan bli værre de første ukene? Hvordan opplevde du det? Slik det er no så føler jeg at hvis det blir værre no, så mister jeg totalt grepet. Så er litt skeptisk, samtidig så har jeg «mistet» megselv såpass mye føler jeg at jeg tror det hadde vært nødvendig for å komme meg litt på beina igjen. Vanskelig det der :/

Jeg og legger meg på en måte helt flat  no og mottar all hjelp jeg kan få, følger råd osv. Ikke noe lett og blir usikker når jeg på en måte slipper «guarden» helt, så er veldig glad for at du nevnte det, for det gjør meg tryggere på at det er det jeg må gjøre no. 

Hvis jeg spørre, hvilke endinger gjorde du og hvordan er nettverket ditt før og etter «alt skjedde»?  og hvordan går det med deg no etter «alt»? 

Setter pris på at du vil hjelpe, jeg vet at jeg spørr mye no, og har selvfølgelig full forståelse for hvis du ikke ønsker å svare på alt  

 

 

 

 

 

Anonymkode: d54fc...4dd

[AnonymBruker]

Obs, beklager skriften, vet ikke helt hva som skjedde med den. Ts.

Anonymkode: d54fc...4dd

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk kjære deg..det betyr masse, at du deler. Veldig godt å høre fra noen som har vært gjennom noe av det samme  

Så bra at du hadde god hjelp av medisin. Jeg går foreløpig bare til samtaleterapi. Medisin har vært noe jeg er litt redd for pga jeg har hørt man kan bli værre de første ukene? Hvordan opplevde du det? Slik det er no så føler jeg at hvis det blir værre no, så mister jeg totalt grepet. Så er litt skeptisk, samtidig så har jeg «mistet» megselv såpass mye føler jeg at jeg tror det hadde vært nødvendig for å komme meg litt på beina igjen. Vanskelig det der :/

Jeg og legger meg på en måte helt flat  no og mottar all hjelp jeg kan få, følger råd osv. Ikke noe lett og blir usikker når jeg på en måte slipper «guarden» helt, så er veldig glad for at du nevnte det, for det gjør meg tryggere på at det er det jeg må gjøre no. 

Hvis jeg spørre, hvilke endinger gjorde du og hvordan er nettverket ditt før og etter «alt skjedde»?  og hvordan går det med deg no etter «alt»? 

Setter pris på at du vil hjelpe, jeg vet at jeg spørr mye no, og har selvfølgelig full forståelse for hvis du ikke ønsker å svare på alt  

 

 

 

 

 

Anonymkode: d54fc...4dd

Jeg svarer gjerne når jeg kan være til hjelp for noen  

Jeg ble ikke verre i oppstarten av medisiner. En tanke som slo meg da jeg leste at du er skeptisk pga det og at du ikke kan bli verre nå er om en innleggelse kan være noe for deg i oppstarten. Jeg kan ikke noe om innleggelser, men du kan drøfte det med legen din? Jeg vil absolutt anbefale deg medisiner. 

Jeg synes det er helt riktig av deg å slippe «guarden» for en periode og at det er viktig at du tar vare på deg selv nå så du blir bra igjen. Ingen er tjent med at du presser deg lenger, verken du, barna, familie, venner og evt arbeidsgiver er det. Tillat deg selv å ta i mot all den hjelp og støtte du kan få nå, du og barna fortjener det  

Jeg har flyttet til et miljø jeg trives veldig godt i, og jeg engasjerer meg i ting jeg er opptatt av. Det går veldig bra med meg nå. Ungene er store/voksne og tok ingen skade av at mor var syk og måtte ha hjelp utenfra. Jeg har det så godt at det er rart å tenke på hvor dårlig jeg var.   

Det viktigste for deg nå tror jeg er at du kommer i gang med medisiner. Jeg ville snakket med legen om det. 

💕

Anonymkode: a398d...6da

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg svarer gjerne når jeg kan være til hjelp for noen  

Jeg ble ikke verre i oppstarten av medisiner. En tanke som slo meg da jeg leste at du er skeptisk pga det og at du ikke kan bli verre nå er om en innleggelse kan være noe for deg i oppstarten. Jeg kan ikke noe om innleggelser, men du kan drøfte det med legen din? Jeg vil absolutt anbefale deg medisiner. 

Jeg synes det er helt riktig av deg å slippe «guarden» for en periode og at det er viktig at du tar vare på deg selv nå så du blir bra igjen. Ingen er tjent med at du presser deg lenger, verken du, barna, familie, venner og evt arbeidsgiver er det. Tillat deg selv å ta i mot all den hjelp og støtte du kan få nå, du og barna fortjener det  

Jeg har flyttet til et miljø jeg trives veldig godt i, og jeg engasjerer meg i ting jeg er opptatt av. Det går veldig bra med meg nå. Ungene er store/voksne og tok ingen skade av at mor var syk og måtte ha hjelp utenfra. Jeg har det så godt at det er rart å tenke på hvor dårlig jeg var.   

Det viktigste for deg nå tror jeg er at du kommer i gang med medisiner. Jeg ville snakket med legen om det. 

💕

Anonymkode: a398d...6da

Å, jammen da er det verdt ett forsøk tenker jeg. Trodde alle ble værre før de ble bedre, da er det virkelig verdt ett forsøk. Kan ikke ha det sånn som jeg har det no hvertfall, er så redd for at det skal skli over i psykose til slutt, pga alle påkjenningene jeg har no. Og det er det ikke verdt (var en i familien hvor det skjedde nemlig) så etter du skrev dine gode erfaringer ang medisin, så slo det meg at jeg faktisk må ha medisin no, før det virkelig går gale. 

Ang innleggelse, har tenkt på det, men er alenemor med ett barn. (Ingen avlasting, men det er ett av hjelpetiltakene bv vurderer) så jeg kan ikke. Og så er jeg redd for konsekvensene av det siden jeg har barn og bv tenker på å kontakte bf osv, ser for meg værste scenario. Tror du har rett at det viktigste no er at jeg kommer i gang med medisiner, så det blir first thing first å ta opp med psykologen neste samtale. 

Så godt å høre at det ordnet seg og at du virkelig har det bra no   For en befrielse det må være <3 Det gir håp også, jeg har ikke voksne barn, men ett barn som sliter litt og det er det som gjør mest vondt.  Men dette skal ordne seg, det må det.

Takk 💖

Anonymkode: d54fc...4dd

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å, jammen da er det verdt ett forsøk tenker jeg. Trodde alle ble værre før de ble bedre, da er det virkelig verdt ett forsøk. Kan ikke ha det sånn som jeg har det no hvertfall, er så redd for at det skal skli over i psykose til slutt, pga alle påkjenningene jeg har no. Og det er det ikke verdt (var en i familien hvor det skjedde nemlig) så etter du skrev dine gode erfaringer ang medisin, så slo det meg at jeg faktisk må ha medisin no, før det virkelig går gale. 

Ang innleggelse, har tenkt på det, men er alenemor med ett barn. (Ingen avlasting, men det er ett av hjelpetiltakene bv vurderer) så jeg kan ikke. Og så er jeg redd for konsekvensene av det siden jeg har barn og bv tenker på å kontakte bf osv, ser for meg værste scenario. Tror du har rett at det viktigste no er at jeg kommer i gang med medisiner, så det blir first thing first å ta opp med psykologen neste samtale. 

Så godt å høre at det ordnet seg og at du virkelig har det bra no   For en befrielse det må være <3 Det gir håp også, jeg har ikke voksne barn, men ett barn som sliter litt og det er det som gjør mest vondt.  Men dette skal ordne seg, det må det.

Takk 💖

Anonymkode: d54fc...4dd

Det ordner seg 💖

Anonymkode: a398d...6da

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det ordner seg 💖

Anonymkode: a398d...6da

💖💖

Anonymkode: d54fc...4dd

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

💖💖

Anonymkode: d54fc...4dd

Bare skriv om du føler for det når du måtte ønske, jeg er her 💖

Anonymkode: a398d...6da

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Bare skriv om du føler for det når du måtte ønske, jeg er her 💖

Anonymkode: a398d...6da

Tusen takk..blir helt rørt. Jeg skal gjøre det. Er glad det finnes gode mennesker som deg 💖  

Anonymkode: d54fc...4dd