Gå til innhold

Relasjonstraumer


Anbefalte innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Har gått i psykodynamisk terapi over lengre tid. Opplever at jeg nå står nær de traumene som ligger bak alle mine strategier og forsvar. Har vokst opp med en totalt avskrudd mor og en fraværende far, samt en del andre belastende hendelser i oppveksten, knyttet til rus og seksuelle overgrep. 

Føler meg enormt sårbar og blir lett trigget om dagen. Har alltid hatt mye muskelspenninger og anstrengt pustemønster, som nå er i endring. Kjenner meg redd for å gå i oppløsning, men er samtidig glad for at jeg ikke er like fastlåst som tidligere. 

Savner forståelse og støtte fra behandler, i forhold til hvordan jeg best kan ivareta meg selv i hverdagen nå. Føler «normalen» min mer og mer smuldrer vekk. Eneste rådet jeg fikk i terapien i dag, var å forsøke å få fram mest mulig minner. Jeg mener vi allerede har vært innom de minnene som er verdt å snakke om. Og at mine skader er mest relatert til omsorgssvikten som fant sted de første årene og at disse er knyttet til en overveldende, lammende skrekk og hjelpesløshet uten at jeg har konkrete minner. En tilstand jeg har forsøkt å holde på avstand hele livet, men som nå trenger seg mer og mer på. Jeg mener dette er selve kjernen og som bør være fokus i terapien nå. Ikke en ny runde med historier jeg allerede har fortalt. Har ikke fått opp noen nye minner. 

Dere som har tilsvarende problematikk, hvordan har dere blitt møtt? Hva har hjulpet? 

Er det jeg som prøver å unnvike og holde kontrollen, eller er det behandler som ikke forstår? 

Anonymkode: a86bc...b68

Skrevet
  AnonymBruker skrev (På 2.5.2018 den 12.03):

Har gått i psykodynamisk terapi over lengre tid. Opplever at jeg nå står nær de traumene som ligger bak alle mine strategier og forsvar. Har vokst opp med en totalt avskrudd mor og en fraværende far, samt en del andre belastende hendelser i oppveksten, knyttet til rus og seksuelle overgrep. 

Føler meg enormt sårbar og blir lett trigget om dagen. Har alltid hatt mye muskelspenninger og anstrengt pustemønster, som nå er i endring. Kjenner meg redd for å gå i oppløsning, men er samtidig glad for at jeg ikke er like fastlåst som tidligere. 

Savner forståelse og støtte fra behandler, i forhold til hvordan jeg best kan ivareta meg selv i hverdagen nå. Føler «normalen» min mer og mer smuldrer vekk. Eneste rådet jeg fikk i terapien i dag, var å forsøke å få fram mest mulig minner. Jeg mener vi allerede har vært innom de minnene som er verdt å snakke om. Og at mine skader er mest relatert til omsorgssvikten som fant sted de første årene og at disse er knyttet til en overveldende, lammende skrekk og hjelpesløshet uten at jeg har konkrete minner. En tilstand jeg har forsøkt å holde på avstand hele livet, men som nå trenger seg mer og mer på. Jeg mener dette er selve kjernen og som bør være fokus i terapien nå. Ikke en ny runde med historier jeg allerede har fortalt. Har ikke fått opp noen nye minner. 

Dere som har tilsvarende problematikk, hvordan har dere blitt møtt? Hva har hjulpet? 

Er det jeg som prøver å unnvike og holde kontrollen, eller er det behandler som ikke forstår? 

Anonymkode: a86bc...b68

Ekspander  

Jeg blir skeptisk til behandleren din og ville utvilsomt vært nysgjerrig på hvordan han tenker dette kan hjelpe deg der du står i dag. Jeg er enig med deg i det du skriver her: ".......i forhold til hvordan jeg best kan ivareta meg selv i hverdagen nå." Jeg tenker automatisk at det bør ha første prioritet. Vær obs på behandlere som skal melke livsskiten ut av gamle traumer. 

Jeg liker tankene dine og håper du er direkte med behandleren din. Å bruke tid på å snakke om "hvor man skal gå" kan være nyttig for begge parter.

 

AnonymBruker
Skrevet

Takk for støtte, XbellaX. Det er fryktelig vanskelig å være så redd. Lite tillit og trygghet i meg selv og det samme til behandler. Jeg har gjentatte ganger bedt om knagger og forståelsesrammer som jeg  «holde» meg i, men opplever ikke at jeg får det. Kun ulne og generelle svar. Vet ikke om det «bare» er meg og mine projeksjoner eller om jeg faktisk ikke får optimal behandling. 

Vet du noe om hvordan psykodynamikere tenker rundt relasjonstraumer og ikke minst hva de mener er virksom traumeterapi? 

Anonymkode: a86bc...b68

Skrevet
  AnonymBruker skrev (På 2.5.2018 den 15.52):

Takk for støtte, XbellaX. Det er fryktelig vanskelig å være så redd. Lite tillit og trygghet i meg selv og det samme til behandler. Jeg har gjentatte ganger bedt om knagger og forståelsesrammer som jeg  «holde» meg i, men opplever ikke at jeg får det. Kun ulne og generelle svar. Vet ikke om det «bare» er meg og mine projeksjoner eller om jeg faktisk ikke får optimal behandling. 

Vet du noe om hvordan psykodynamikere tenker rundt relasjonstraumer og ikke minst hva de mener er virksom traumeterapi? 

Anonymkode: a86bc...b68

Ekspander  

Psykodynamikere er ulike som resten av oss mennesker men jeg blir ofte skeptisk til det jeg opplever er en spesiell hang til å surre rundt i dritten i årevis. I blant fremstår det som et slags meningsløst og evigvarende gjørmebad, -uten det minste interesse til å hjelpe pasienten med å håndtere hverdagen og livet i nåtid. Når det er sagt så har jeg støtt på mange svært dyktige mennesker som har spesialisert seg i denne retningen og som på nærmest mirakuløst vis evner å få de aller vanskeligste tilfellene på "rett vei". Jeg antar du har fått Kompleks Ptsd diagnose? Har du sjekket behandlingen for relasjonstraumer på Modum? Mener de også har en poliklinikk i Oslo for traumer.

AnonymBruker
Skrevet
  XbellaX skrev (På 2.5.2018 den 17.37):

Psykodynamikere er ulike som resten av oss mennesker men jeg blir ofte skeptisk til det jeg opplever er en spesiell hang til å surre rundt i dritten i årevis. I blant fremstår det som et slags meningsløst og evigvarende gjørmebad, -uten det minste interesse til å hjelpe pasienten med å håndtere hverdagen og livet i nåtid. Når det er sagt så har jeg støtt på mange svært dyktige mennesker som har spesialisert seg i denne retningen og som på nærmest mirakuløst vis evner å få de aller vanskeligste tilfellene på "rett vei". Jeg antar du har fått Kompleks Ptsd diagnose? Har du sjekket behandlingen for relasjonstraumer på Modum? Mener de også har en poliklinikk i Oslo for traumer.

Ekspander  

Jeg scoret ikke høyt nok på dissosiasjon til å få K-PTSD, så har «bare» en tilbakevendende depresjon diagnose.

Bor på Vestlandet. Vet ikke om jeg orker nye runder med terapi om jeg nå velger å avslutte denne. Er nettopp dette med støtte til livet her og nå jeg savner, spesielt nå som isen ser ut til å smelte.. 

Anonymkode: a86bc...b68

AnonymBruker
Skrevet
  AnonymBruker skrev (På 2.5.2018 den 12.03):

Har gått i psykodynamisk terapi over lengre tid. Opplever at jeg nå står nær de traumene som ligger bak alle mine strategier og forsvar. Har vokst opp med en totalt avskrudd mor og en fraværende far, samt en del andre belastende hendelser i oppveksten, knyttet til rus og seksuelle overgrep. 

Føler meg enormt sårbar og blir lett trigget om dagen. Har alltid hatt mye muskelspenninger og anstrengt pustemønster, som nå er i endring. Kjenner meg redd for å gå i oppløsning, men er samtidig glad for at jeg ikke er like fastlåst som tidligere. 

Savner forståelse og støtte fra behandler, i forhold til hvordan jeg best kan ivareta meg selv i hverdagen nå. Føler «normalen» min mer og mer smuldrer vekk. Eneste rådet jeg fikk i terapien i dag, var å forsøke å få fram mest mulig minner. Jeg mener vi allerede har vært innom de minnene som er verdt å snakke om. Og at mine skader er mest relatert til omsorgssvikten som fant sted de første årene og at disse er knyttet til en overveldende, lammende skrekk og hjelpesløshet uten at jeg har konkrete minner. En tilstand jeg har forsøkt å holde på avstand hele livet, men som nå trenger seg mer og mer på. Jeg mener dette er selve kjernen og som bør være fokus i terapien nå. Ikke en ny runde med historier jeg allerede har fortalt. Har ikke fått opp noen nye minner. 

Dere som har tilsvarende problematikk, hvordan har dere blitt møtt? Hva har hjulpet? 

Er det jeg som prøver å unnvike og holde kontrollen, eller er det behandler som ikke forstår? 

Anonymkode: a86bc...b68

Ekspander  

Jeg synes du skal stole på din egen opplevelse av hva som er hovedproblemet ditt. Gjenta akkurat dette for behandler, og spør om dere kan finne tilnærminger med fokus på økt trygghet. 

Det er ikke noe poeng å bade i gjørma, - jeg tror det er fornuftig å beholde kontrollen. 

Kanskje du kan ha nytte av å lese om compassion focused therapy. Finnes en god arbeidsbok for pasienter om dette, skrevet av Chris Irons. . 

Anonymkode: dc0c7...8c3

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

×
×
  • Opprett ny...