Studere medisin til tross for psykiske lidelser?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har borderline pf og sliter tidvis med depresjoner. Depresjonene føler jeg at jeg har "under kontroll". Jeg går siste året på videregående for øyeblikket, og skal ha et friår til høsten. Jeg vurderer å studere medisin i øst-europa, da jeg ikke har godt nok snitt til å komme inn i Norge (ca. 5 i snitt, og får 5 i realfagene), men eg vet at jeg kommer inn i øst-europa. (ikke at det er en bragd, da det ikke er kjent for å være vanskelig å komme inn på dette studiet i øst-europa). Man kan trygt si at borderline gjør meg svært ustabil. Jeg elsker folk den ene dagen, og hater dem den neste, og tolker det meste som avvisning. Humøret mitt er svært ustabilt. Til tross for dette tror jeg at jeg utad fremstår mer stabil enn jeg er, og får aldri problemer med lærere, arbeidsgivere, eller menneskene jeg passer på i deltidsjobben jeg har innen et omsorgsyrke. Det er i nære relasjoner jeg sliter, og arbeidsgiver er veldig fornøyd med meg. Selv om det kun er i nære relasjoner jeg sliter, så sliter jeg hver eneste dag med ustabilt selvbilde og ustabilt humør. Jeg er lykkelig i 1 time, så er jeg deprimert i 2 timer osv. Likevel har ingen merket det (tror jeg), og mine kollegaer og min arbeidsgiver har i hvert fall ikke vist noe annet enn at de er glade for å ha meg på jobb. 

Mitt spørsmål er da om det er lurt å studere medisin? Jeg har en bror som studerer medisin i Polen, og han klarer seg bra. Han har sagt at han tror at jeg hadde klart studiet relativt greit. Det er selvsagt en mulighet for at jeg ikke klarer studiet og dropper ut. Men det er også en mulighet for at jeg ender opp som lege etter 6 år, men jeg er veldig usikker på om det er en god ide´ å bli lege når jeg har borderline. Jeg har ingen tydelige arr etter selvskading på kroppen, og jeg har heller ingen senskader etter selvmordsforsøk. Så slik atferd ligger i fortiden. Likevel lurer jeg på om dette er smart? Er det forsvarlig å bli lege når man har denne personlighetsforsyrrelsen? 

Anonymkode: fcd34...ea2

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg har borderline pf og sliter tidvis med depresjoner. Depresjonene føler jeg at jeg har "under kontroll". Jeg går siste året på videregående for øyeblikket, og skal ha et friår til høsten. Jeg vurderer å studere medisin i øst-europa, da jeg ikke har godt nok snitt til å komme inn i Norge (ca. 5 i snitt, og får 5 i realfagene), men eg vet at jeg kommer inn i øst-europa. (ikke at det er en bragd, da det ikke er kjent for å være vanskelig å komme inn på dette studiet i øst-europa). Man kan trygt si at borderline gjør meg svært ustabil. Jeg elsker folk den ene dagen, og hater dem den neste, og tolker det meste som avvisning. Humøret mitt er svært ustabilt. Til tross for dette tror jeg at jeg utad fremstår mer stabil enn jeg er, og får aldri problemer med lærere, arbeidsgivere, eller menneskene jeg passer på i deltidsjobben jeg har innen et omsorgsyrke. Det er i nære relasjoner jeg sliter, og arbeidsgiver er veldig fornøyd med meg. Selv om det kun er i nære relasjoner jeg sliter, så sliter jeg hver eneste dag med ustabilt selvbilde og ustabilt humør. Jeg er lykkelig i 1 time, så er jeg deprimert i 2 timer osv. Likevel har ingen merket det (tror jeg), og mine kollegaer og min arbeidsgiver har i hvert fall ikke vist noe annet enn at de er glade for å ha meg på jobb. 

Mitt spørsmål er da om det er lurt å studere medisin? Jeg har en bror som studerer medisin i Polen, og han klarer seg bra. Han har sagt at han tror at jeg hadde klart studiet relativt greit. Det er selvsagt en mulighet for at jeg ikke klarer studiet og dropper ut. Men det er også en mulighet for at jeg ender opp som lege etter 6 år, men jeg er veldig usikker på om det er en god ide´ å bli lege når jeg har borderline. Jeg har ingen tydelige arr etter selvskading på kroppen, og jeg har heller ingen senskader etter selvmordsforsøk. Så slik atferd ligger i fortiden. Likevel lurer jeg på om dette er smart? Er det forsvarlig å bli lege når man har denne personlighetsforsyrrelsen? 

Anonymkode: fcd34...ea2

Husk at borderline kan "brenne ut" når du blir eldre. du ser ut til å ha mye på stell og det er positivt. Du har relasjonsproblemer og det er ikke spesielt bra men det er også kun i nære relasjoner. Problemet er at du trenger et godt privatliv for å kunne gjøre en god jobb. Før du bestemmer deg for et så viktig valg ville jeg brukt sommeren på å jobbe på sykehjem, etter 2 måneder finner du ganske greit ut om dette e rnoe du kan tenke deg og noe du klarer å holde ut, eller om du bør vurdere noe annet. 

Anonymkode: ce2dc...1c5

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Husk at borderline kan "brenne ut" når du blir eldre. du ser ut til å ha mye på stell og det er positivt. Du har relasjonsproblemer og det er ikke spesielt bra men det er også kun i nære relasjoner. Problemet er at du trenger et godt privatliv for å kunne gjøre en god jobb. Før du bestemmer deg for et så viktig valg ville jeg brukt sommeren på å jobbe på sykehjem, etter 2 måneder finner du ganske greit ut om dette e rnoe du kan tenke deg og noe du klarer å holde ut, eller om du bør vurdere noe annet. 

Anonymkode: ce2dc...1c5

Skal faktisk jobbe på sykehjem i sommerferien og i friåret mitt. Jobben som pleieassistent vil jo være ulik jobben som lege. Jeg vil likevel få et inntrykk av hvordan det er å jobbe med pasienter, og om det er noe jeg kan takle. Jeg tenker at hvis jeg ikke takler jobben som pleieassistent grunnet borderline, så må jeg nok tenke meg godt om. Hvis det er andre grunner, som f.eks at jeg synes at det er kjedelige arbeidsoppgaver, så er det ikke et like stort problem. Jeg ser for meg at jobben som pleieassistent er en givende jobb, men jeg tror likevel at jeg hadde trivdes bedre med å ha et mer medisinskfaglig ansvar, etter endt utdanning vel å merke.

Anonymkode: fcd34...ea2

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er så lurt.. 

Anonymkode: e97d8...405

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke det er så lurt.. 

Anonymkode: e97d8...405

Det kan du ha rett i, men vil du si litt om hvorfor du tenker det? 

Anonymkode: fcd34...ea2

[AnonymBruker]

Jeg synes du skulle prøve. Det er jo mange forskjellige retninger du kan velge. Du trenger vel ikke så mye people skills for alt. Dessuten er du jo ganske oppegående da, med greie karakterer, ,og kunnskap om din egen sykdom.

Anonymkode: a47d3...36b

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg har borderline pf og sliter tidvis med depresjoner. Depresjonene føler jeg at jeg har "under kontroll". Jeg går siste året på videregående for øyeblikket, og skal ha et friår til høsten. Jeg vurderer å studere medisin i øst-europa, da jeg ikke har godt nok snitt til å komme inn i Norge (ca. 5 i snitt, og får 5 i realfagene), men eg vet at jeg kommer inn i øst-europa. (ikke at det er en bragd, da det ikke er kjent for å være vanskelig å komme inn på dette studiet i øst-europa). Man kan trygt si at borderline gjør meg svært ustabil. Jeg elsker folk den ene dagen, og hater dem den neste, og tolker det meste som avvisning. Humøret mitt er svært ustabilt. Til tross for dette tror jeg at jeg utad fremstår mer stabil enn jeg er, og får aldri problemer med lærere, arbeidsgivere, eller menneskene jeg passer på i deltidsjobben jeg har innen et omsorgsyrke. Det er i nære relasjoner jeg sliter, og arbeidsgiver er veldig fornøyd med meg. Selv om det kun er i nære relasjoner jeg sliter, så sliter jeg hver eneste dag med ustabilt selvbilde og ustabilt humør. Jeg er lykkelig i 1 time, så er jeg deprimert i 2 timer osv. Likevel har ingen merket det (tror jeg), og mine kollegaer og min arbeidsgiver har i hvert fall ikke vist noe annet enn at de er glade for å ha meg på jobb. 

Mitt spørsmål er da om det er lurt å studere medisin? Jeg har en bror som studerer medisin i Polen, og han klarer seg bra. Han har sagt at han tror at jeg hadde klart studiet relativt greit. Det er selvsagt en mulighet for at jeg ikke klarer studiet og dropper ut. Men det er også en mulighet for at jeg ender opp som lege etter 6 år, men jeg er veldig usikker på om det er en god ide´ å bli lege når jeg har borderline. Jeg har ingen tydelige arr etter selvskading på kroppen, og jeg har heller ingen senskader etter selvmordsforsøk. Så slik atferd ligger i fortiden. Likevel lurer jeg på om dette er smart? Er det forsvarlig å bli lege når man har denne personlighetsforsyrrelsen? 

Anonymkode: fcd34...ea2

Jeg er skeptisk. Hvordan tenker du for eksempel at du skal takle emosjonelle kriser under studiene? Og hvor lenge siden er det siden sist du utagerte?

Tror du bør vente med et slikt studium til du ikke lenger er preget av dine personlighetsrelaterte vansker. 

Anonymkode: 57eff...750

[tilstede]

Jeg tror ikke jeg ville valgt et slikt studie nå. Det høres ikke ut som om du er klar for det. En ting er å klare å komme seg gjennom studiet, det gjør du kanskje, men du skal være stabil for å fungere daglig som en god og stødig lege, og da trenger du å jobbe med deg selv i terapi for å komme dit. Kanskje er du der når studiet er omme, men jeg synes det er en stor sjanse og risiko og ta når du foreløpig er så ustabil som du tross alt er innvendig ennå. Tror jeg ville jobbet et år i helsevesenet, og startet med timer hos en terapeut om jeg var deg. Sett hvordan jeg var etter dette året.

 

 

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er skeptisk. Hvordan tenker du for eksempel at du skal takle emosjonelle kriser under studiene? Og hvor lenge siden er det siden sist du utagerte?

Tror du bør vente med et slikt studium til du ikke lenger er preget av dine personlighetsrelaterte vansker. 

Anonymkode: 57eff...750

Går ut ifra at jeg kommer til å takle emosjonelle kriser noenlunde ok. Jeg skal uansett vente et år før jeg begynner å studere. Så jeg håper jo at jeg er bedre om et år enn det jeg er nå, med tanke på at et år med terapi og hard jobbing sannsynligvis gjør meg "friskere". Jeg vil likevel si at jeg er mye bedre i dag, enn hva jeg tidligere har vært. Emosjonelle kriser takler jeg til en viss grad. Som regel lar jeg meg selv føle på følelsen jeg føler (tristhet, panikk etc), vente til følelsen har roet seg, for å så vurdere om jeg bør gjøre noe med problemet, og hva jeg eventuelt skal gjøre. Det er over et år siden sist jeg utagerte/drev med selvskadende/suicidal atferd. 

Jeg tenker også at jeg bør bli litt bedre før jeg eventuelt begynner på et slikt studie, og det er derfor jeg har valgt å ta et friår. Jeg tror ikke det er lurt å begynne på et såpass tøft studie med humørsvingninger og masse selvmordstanker. Jeg har mildere humørsvingninger enn før, og jeg har dager hvor jeg er "stabil". Min "kroniske suicidalitet" har også blitt mye bedre. Selv om jeg har blitt bedre, så er jeg jo ikke bra. Derfor håper jeg jo at et år der jeg jobber litt på et sykehjem, og jobber hardt med meg selv vil føre til at jeg blir såpass lite preget av borderline at det går greit å studere medisin. Jeg er overbevist om at jeg kommer til å være mye bedre om et år, da jeg er på bedringens vei. Det jeg lurer på er jo egentlig hvorvidt det er forsvarlig å være lege når man har borderline, til tross for at man ikke lengre er preget av en like kraftig emosjonell instabilitet som tidligere. Jeg har jo ikke lyst til å bli lege hvis min personlighetsforstyrrelse kan føre til unødig ubehag hos eventuelle pasienter. 

8 timer siden, tilstede skrev:

Jeg tror ikke jeg ville valgt et slikt studie nå. Det høres ikke ut som om du er klar for det. En ting er å klare å komme seg gjennom studiet, det gjør du kanskje, men du skal være stabil for å fungere daglig som en god og stødig lege, og da trenger du å jobbe med deg selv i terapi for å komme dit. Kanskje er du der når studiet er omme, men jeg synes det er en stor sjanse og risiko og ta når du foreløpig er så ustabil som du tross alt er innvendig ennå. Tror jeg ville jobbet et år i helsevesenet, og startet med timer hos en terapeut om jeg var deg. Sett hvordan jeg var etter dette året.

 

 

Skal jobbe et år i helsevesenet først (sykehjem), og går i terapi hos en (tilsynelatende) dyktig psykiater. Tenker selvsagt å se hvordan jeg takler jobben på sykehjemmet, og hvor "frisk" jeg er etter endt friår. Å starte på et slikt studie allerede til høsten er nok ikke spesielt smart, nei. Håper selvsagt på å oppnå mer indre stabilitet slik at det blir mulig å realisere denne drømmen. Men likevel er jeg jo redd for at en relativt stabil "borderline" ikke egner seg som lege. 

Anonymkode: fcd34...ea2

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Går ut ifra at jeg kommer til å takle emosjonelle kriser noenlunde ok. Jeg skal uansett vente et år før jeg begynner å studere. Så jeg håper jo at jeg er bedre om et år enn det jeg er nå, med tanke på at et år med terapi og hard jobbing sannsynligvis gjør meg "friskere". Jeg vil likevel si at jeg er mye bedre i dag, enn hva jeg tidligere har vært. Emosjonelle kriser takler jeg til en viss grad. Som regel lar jeg meg selv føle på følelsen jeg føler (tristhet, panikk etc), vente til følelsen har roet seg, for å så vurdere om jeg bør gjøre noe med problemet, og hva jeg eventuelt skal gjøre. Det er over et år siden sist jeg utagerte/drev med selvskadende/suicidal atferd. 

Jeg tenker også at jeg bør bli litt bedre før jeg eventuelt begynner på et slikt studie, og det er derfor jeg har valgt å ta et friår. Jeg tror ikke det er lurt å begynne på et såpass tøft studie med humørsvingninger og masse selvmordstanker. Jeg har mildere humørsvingninger enn før, og jeg har dager hvor jeg er "stabil". Min "kroniske suicidalitet" har også blitt mye bedre. Selv om jeg har blitt bedre, så er jeg jo ikke bra. Derfor håper jeg jo at et år der jeg jobber litt på et sykehjem, og jobber hardt med meg selv vil føre til at jeg blir såpass lite preget av borderline at det går greit å studere medisin. Jeg er overbevist om at jeg kommer til å være mye bedre om et år, da jeg er på bedringens vei. Det jeg lurer på er jo egentlig hvorvidt det er forsvarlig å være lege når man har borderline, til tross for at man ikke lengre er preget av en like kraftig emosjonell instabilitet som tidligere. Jeg har jo ikke lyst til å bli lege hvis min personlighetsforstyrrelse kan føre til unødig ubehag hos eventuelle pasienter. 

Skal jobbe et år i helsevesenet først (sykehjem), og går i terapi hos en (tilsynelatende) dyktig psykiater. Tenker selvsagt å se hvordan jeg takler jobben på sykehjemmet, og hvor "frisk" jeg er etter endt friår. Å starte på et slikt studie allerede til høsten er nok ikke spesielt smart, nei. Håper selvsagt på å oppnå mer indre stabilitet slik at det blir mulig å realisere denne drømmen. Men likevel er jeg jo redd for at en relativt stabil "borderline" ikke egner seg som lege. 

Anonymkode: fcd34...ea2

Jeg mener at du bør være tilnærmet frisk i forhold til borderline, før du kan praktisere som lege. Du skriver ikke hvor gammel du er, men hvis du fortsatt bare er rundt 20 år, så er det jo godt håp for endringer. Som lege, så bør du være i stand til å forstå dine pasienter uten at dine egne vansker roter til relasjonene, og dersom du har såpass store personlighetsrelaterte vansker at du kvalifiserer for diagnosen borderline, så betviler jeg at du har god nok kontroll på dine egne vansker slik at de ikke vil gå ut over behandlingen av pasienter. 

Jeg synes planen din om å jobbe et år er god, og når du i tillegg går i behandling hos en dyktig psykiater, så vil du kunne diskutere dette med ham når søknadsfristen nærmer seg. 

Anonymkode: 57eff...750

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener at du bør være tilnærmet frisk i forhold til borderline, før du kan praktisere som lege. Du skriver ikke hvor gammel du er, men hvis du fortsatt bare er rundt 20 år, så er det jo godt håp for endringer. Som lege, så bør du være i stand til å forstå dine pasienter uten at dine egne vansker roter til relasjonene, og dersom du har såpass store personlighetsrelaterte vansker at du kvalifiserer for diagnosen borderline, så betviler jeg at du har god nok kontroll på dine egne vansker slik at de ikke vil gå ut over behandlingen av pasienter. 

Jeg synes planen din om å jobbe et år er god, og når du i tillegg går i behandling hos en dyktig psykiater, så vil du kunne diskutere dette med ham når søknadsfristen nærmer seg. 

Anonymkode: 57eff...750

Er 19 år, og fullfører videregående til høsten. Er 100% enig med deg i at med en slik helsetilstand som jeg har per i dag kunne jeg aldri praktisert som lege. Jeg har ikke god nok kontroll over min eupf til at det ville vært forsvarlig, til tross for at jeg hat kommet langt. Hvis jeg studerer medisin og klarer studiet, så vil jeg være ferdig utdannet om syv år. Det kan også være aktuelt å ha to friår hvis helsetilstanden min viser seg å være for dårlig til å studere etter et år (vil helst bli bedre før jeg begynner å studere uavhengig av hvilket studie). Det siste jeg vil er å ende opp som en lege som ikke klarer å kontrollere sine egne følelser og vansker i den grad at det går ut over pasienten. Jeg håper jo at prognosen for borderline er såpss god at dette blir mulig. Men kan man egentlig bli helt frisk fra en slik personlighetsforstyrrelse? 

Anonymkode: fcd34...ea2

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er 19 år, og fullfører videregående til høsten. Er 100% enig med deg i at med en slik helsetilstand som jeg har per i dag kunne jeg aldri praktisert som lege. Jeg har ikke god nok kontroll over min eupf til at det ville vært forsvarlig, til tross for at jeg hat kommet langt. Hvis jeg studerer medisin og klarer studiet, så vil jeg være ferdig utdannet om syv år. Det kan også være aktuelt å ha to friår hvis helsetilstanden min viser seg å være for dårlig til å studere etter et år (vil helst bli bedre før jeg begynner å studere uavhengig av hvilket studie). Det siste jeg vil er å ende opp som en lege som ikke klarer å kontrollere sine egne følelser og vansker i den grad at det går ut over pasienten. Jeg håper jo at prognosen for borderline er såpss god at dette blir mulig. Men kan man egentlig bli helt frisk fra en slik personlighetsforstyrrelse? 

Anonymkode: fcd34...ea2

Ja, de personlighetsmessige vanskene er noe som kan endres så mye at du ikke lenger har en personlighetsforstyrrelse. 

Anonymkode: 57eff...750

[FjellOgDalar]

Hva er det å tape på å gi det et forsøk? Jeg synes jo det virker som om du har en selvinnsikt som er så pass god at det nok vil gjøre det lettere  i terapi. I første omgang får du jo se hvordan du takler pleieassistent-jobben. Den kan ta på med tanke på hva man møter, antageligvis mye jobbing og du vil få erfaring med skiftarbeid.

Innen medisinen er det jo ganske mange spesialiseringer hvorav noen ikke krever mye pasientkontakt. Patologi f.eks. Eller så kan det være mulig å delta mer i forskning enn med pasienter. Man skal dog tenke på at man som lege får et solid press på seg med store arbeidsmengder. 

Likevel er det ikke noen umulighet. Blir det vanskelig i pasientkontakt, trenger man ikke jobbe som allmennmedisiner.

[ColaZero]

På 12.5.2018 den 19.49, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg har borderline pf og sliter tidvis med depresjoner. Depresjonene føler jeg at jeg har "under kontroll". Jeg går siste året på videregående for øyeblikket, og skal ha et friår til høsten. Jeg vurderer å studere medisin i øst-europa, da jeg ikke har godt nok snitt til å komme inn i Norge (ca. 5 i snitt, og får 5 i realfagene), men eg vet at jeg kommer inn i øst-europa. (ikke at det er en bragd, da det ikke er kjent for å være vanskelig å komme inn på dette studiet i øst-europa). Man kan trygt si at borderline gjør meg svært ustabil. Jeg elsker folk den ene dagen, og hater dem den neste, og tolker det meste som avvisning. Humøret mitt er svært ustabilt. Til tross for dette tror jeg at jeg utad fremstår mer stabil enn jeg er, og får aldri problemer med lærere, arbeidsgivere, eller menneskene jeg passer på i deltidsjobben jeg har innen et omsorgsyrke. Det er i nære relasjoner jeg sliter, og arbeidsgiver er veldig fornøyd med meg. Selv om det kun er i nære relasjoner jeg sliter, så sliter jeg hver eneste dag med ustabilt selvbilde og ustabilt humør. Jeg er lykkelig i 1 time, så er jeg deprimert i 2 timer osv. Likevel har ingen merket det (tror jeg), og mine kollegaer og min arbeidsgiver har i hvert fall ikke vist noe annet enn at de er glade for å ha meg på jobb. 

Mitt spørsmål er da om det er lurt å studere medisin? Jeg har en bror som studerer medisin i Polen, og han klarer seg bra. Han har sagt at han tror at jeg hadde klart studiet relativt greit. Det er selvsagt en mulighet for at jeg ikke klarer studiet og dropper ut. Men det er også en mulighet for at jeg ender opp som lege etter 6 år, men jeg er veldig usikker på om det er en god ide´ å bli lege når jeg har borderline. Jeg har ingen tydelige arr etter selvskading på kroppen, og jeg har heller ingen senskader etter selvmordsforsøk. Så slik atferd ligger i fortiden. Likevel lurer jeg på om dette er smart? Er det forsvarlig å bli lege når man har denne personlighetsforsyrrelsen? 

Anonymkode: fcd34...ea2

Hva mener behandleren din?

[Cammomille]

Jeg har hatt eupf (da ikke diagnostisert), og studert medisin. Gikk på en real smell etter halvannet år og måtte bryte studiene. Først da kom jeg i behandling og skjønte at det jeg kjente på ikke var normale friske følelser. Enda dette var i Norge fikk jeg null støtte eller sympati/tilrettelegging av fakultetet. 

Det virker som om du er på et litt annet sted enn da jeg begynte, men ville tenkt meg ekstremt godt om. Jeg har ALDRI vært så syk som under studiet pga arbeidsmengden. I utlandet er dessuten helsehjelpen lengre unna enn i lille trygge Norge.