Et siste forsøk..

[AnonymBruker]

Jeg har vært alvorlig deprimert i snart 2 år. Der jeg har hatt dager som har vært ok innimellom. Jeg har liksom gått rundt å trodd at jeg var på bunnen, men nå har jeg jammen kommet meg enda lenger ned en jeg trodde var mulig. Jeg ser rett og slett INGEN vei ut av dette. Jeg har vært deprimert større deler av livet mitt, men det er først nå de siste to årene at det har vært skikkelig ille. Jeg har vel, på en eller annen merkelig måte, innbilt meg at "ting ordner seg", men det gjør ikke nødvenidigvis det. Jeg har prøvd mye forskjellig terapi, og medisiner. Jeg har prøvd alt. Jeg VET at familien min får det vondt uten meg, men jeg orker virkelig ikke mer at dette. Jeg vet ikke helt hva jeg vil oppnå med dette innlegget, men har vel et slags fjernt håp om at noen kan komme med noen ord som får meg til å fortsette. "Det blir bedre" hjelper IKKE. 

Anonymkode: 33122...d19

[MagneU]

For oss som skal kommentere er det er det en viss nytte å vite ca. alder og kjønn. Tenker du selvmord? Råder deg til ikke å gi opp hjelpeapparatet. Ting kan snu, tro meg. For meg har kristentroen vært en viktig ballast, det ligger både styrke og håp i den. Noe utover det er litt vanskelig å komme med her og jeg har ingen erfaring med direkte depresjon - hatt voldsomme vanskeligheter på andre måter. Prøv å tilføre sinnet positive stimulanser, det vil styrke deg. Ofte vil negative tanker slite en helt ut. Se på depresjonen som en konkret fiende du skal bekjempe. Ellers kan jeg bare sende deg alle gode tanker.

[kupton]

Når en har kommet til dette punktet, er det på tide å konsultere "eliten".

Finn den beste psykiateren på affektive lidelser i din region, eller kjøp deg en plass hos en av de beste private psykiaterne. Akkurat som det er mange gode langrennsløpere i Norge, men bare en Bjørgen, Johaug eller Klæbo, så er det faktisk slik også med psykiatere. Det er et utrolig langt sprang fra den gjennomsnittlige DPS-psykiater til topp 10. La ikke dette være upøvd før du evt gjør noe drastisk.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, kupton skrev:

Når en har kommet til dette punktet, er det på tide å konsultere "eliten".

Finn den beste psykiateren på affektive lidelser i din region, eller kjøp deg en plass hos en av de beste private psykiaterne. Akkurat som det er mange gode langrennsløpere i Norge, men bare en Bjørgen, Johaug eller Klæbo, så er det faktisk slik også med psykiatere. Det er et utrolig langt sprang fra den gjennomsnittlige DPS-psykiater til topp 10. La ikke dette være upøvd før du evt gjør noe drastisk.

Ikke lett for mannen i gata å orientere seg om hvem disse er. 

Anonymkode: f6bc7...57c

[kupton]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke lett for mannen i gata å orientere seg om hvem disse er. 

Anonymkode: f6bc7...57c

Nei, det vil kreve noen timers undersøkelser. En kan f.eks. starte med en telefon eller epost til Ulrik Malt. Han kan sikkert foreslå noen.

[AnonymBruker]

52 minutter siden, MagneU skrev:

For oss som skal kommentere er det er det en viss nytte å vite ca. alder og kjønn. Tenker du selvmord? Råder deg til ikke å gi opp hjelpeapparatet. Ting kan snu, tro meg. For meg har kristentroen vært en viktig ballast, det ligger både styrke og håp i den. Noe utover det er litt vanskelig å komme med her og jeg har ingen erfaring med direkte depresjon - hatt voldsomme vanskeligheter på andre måter. Prøv å tilføre sinnet positive stimulanser, det vil styrke deg. Ofte vil negative tanker slite en helt ut. Se på depresjonen som en konkret fiende du skal bekjempe. Ellers kan jeg bare sende deg alle gode tanker.

Kvinne 33 år. Ja, selvmord tenker jeg hver eneste dag. Det er en kamp å motstå det. Jeg har såklart ikke lyst, men mulighetene for å slippe unna dette helvete på andre måter er ganske vanskelige å finne.. Jeg har egentlig en kristentro selv, men den har blitt mer og mer svekket desverre.. Men takk for gode tanker. Setter pris på at du svarer.

Anonymkode: 33122...d19

[AnonymBruker]

20 minutter siden, kupton skrev:

Når en har kommet til dette punktet, er det på tide å konsultere "eliten".

Finn den beste psykiateren på affektive lidelser i din region, eller kjøp deg en plass hos en av de beste private psykiaterne. Akkurat som det er mange gode langrennsløpere i Norge, men bare en Bjørgen, Johaug eller Klæbo, så er det faktisk slik også med psykiatere. Det er et utrolig langt sprang fra den gjennomsnittlige DPS-psykiater til topp 10. La ikke dette være upøvd før du evt gjør noe drastisk.

Jeg bor desverre laaangt unna topp psykiatere.. Her er det ikke andre muligheter enn DPS, og jeg har forsøkt flere av de som jobber der også, uten hell.. Men setter pris på rådet uansett.

Anonymkode: 33122...d19

[kupton]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bor desverre laaangt unna topp psykiatere.. Her er det ikke andre muligheter enn DPS, og jeg har forsøkt flere av de som jobber der også, uten hell.. Men setter pris på rådet uansett.

Anonymkode: 33122...d19

Jeg leser ditt første innlegg som om selvmord er et alternativ. Når en har kommet til det stadiet, mener jeg at lang avstand til hjelp ikke er et godt argument.

[AnonymBruker]

Du har vel egentlig rett. Jeg har vel rett og slett helt mistet troen på psykiatrien i det hele tatt. Har prøvd så mye forskjellig nå, og det blir en skuffelse hver eneste gang det ikke funker. Og jeg vet at jeg bør prøve alt, men jeg er så sliten av å holde ut. Jeg vil så gjerne slippe å være i helvete, nå..

Anonymkode: 33122...d19

[FjellOgDalar]

Man har jo Psykia - www.psykia.no med Thor Kvakkestad som er en av landets fremste på affektive lidelser. Kanskje en mail dit hvor du skriver litt om situasjonen din (uten å utlevere sensitiv info) , kan hjelpe deg med en anbefaling på noen med god kompetanse ikke ekstremt langt unna deg. Eventuelt går det kanskje an å sjekke hvordan de evt. kunne hjelpe deg best mulig med utredning om så du måtte fly for å få unnagjort det. Det å måtte reise for å nå god kompetanse er jo noe som ikke er uvanlig for en del pasienter. Eksempelvis kjenner jeg folk som må reise fra steder på Sunnmøre til enten Haukeland eller St. Olav for komme til spisskompetanse på sykdommen sin. Hovedsakelig personer med sjeldne øyesykdommer siden jeg selv er synshemmet. Noen reiser helt ned på Riksen! Noen reiser til statens senter for epilepsi...

[AnonymBruker]

Jeg sitter på en måte i "evigvarende fortvilelsesuppe "selv og er i senere del av skalaen selv aldersmessig. Generelt tror jeg at selvmordsimpulser som man kan få i livet har bakgrunn i vonde opplevelser. Ofte i barndom der voksne ikke maktet å ta affære eller ta ansvar fordi de selv manglet støttespillere og ikke hadde hatt flust i sitt liv. Dette gjør kanskje at man som voksen får problemer med å like seg selv noe som gjør en farlig kombinasjon om man får bekjente som bare vil utnytte og kanskje del av kriminelle nettverk. På åttitall var den en bok som het " Elsk deg selv" Det betyr ikke at man behøver å dyrke frem alt som er av vanskelige sider ,men lære å like seg selv selv om andre ikke måtte gjøre det så mye. Ofte tror jeg det er først hvis man feiler noe fysisk som man forstår hvor mye man gjerne vil leve. Her i landet har vi det trygt og fint på mange måter og har mye å være takknemmelig for. Vi er også til en viss grad bevisste hvor avhengige vi alle er av hverandre. Det er folk på alle kanter og alle er vi del av noe større en overbygning et samfunn. Ikke alltid vi finner ordene i møte med hverandre og kanskje ikke mellom familemedlemmer engang. Men uten mennesker intet samfunn.

Er det noe som har hendt nå som gjør at det dukker opp sånne vonde tanker. Jeg er veldig enig i at man bør finne en psykolog å snakke med . Eller ta på seg en varm jakke å reise til legevakten for å få hjelp. Ting kan se kjempevanskelig ut i øyeblikket men det finnes spesialister og du kan finne en som passer for deg og hva du strever med.

Anonymkode: 7cd65...848

[Soletti]

Hva med den kommunale tjenesten. Kanskje du kan møte en behandler der som du kan stole på?