Fortelle barna om fars diagnoser, når far mener han er frisk?

[AnonymBruker]

Jeg er skilt, mor til fire. Faren til barna ble i sin tid diagnostisert med Paranoid Personlighetsforstyrrelse. I dag mener han at han er frisk. Likevel har han en rekke vrangforestillinger om meg som mor (jeg skader barna, har Munchausen syndrom by proxy, jeg manipulerer, jeg gjorde han syk i sin tid, alt som har skjedd galt i hans liv er min skyld) Disse vrangforestillingene forteller han også til barna. Dette har skapt særlige problemer for de eldste barna, som er tenåringer. Mens den ene har valgt å tro på det som sies, og tatt avstand fra mor, har den andre valgt å bryte all kontakt med far. 

Mye kan falle på plass overfor barna hvis de får kunnskap om fars diagnoser. Men kan jeg fortelle dette, når far selv mener at han er frisk? Vil jeg ikke da gjøre det som han beskylder meg for, at jeg snakker stygt om han til barna, og omtaler han som syk? Er det etisk riktig å snakke om diagnosen PPF til barna når faren mener at han er frisk? 

 

Anonymkode: 2ec0b...323

[kupton]

Jeg synes det er helt riktig å fortelle barna om dette. Det er ikke stygt. Det er korrekt. De trenger å få en forklaring på hvorfor han er som han er.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er skilt, mor til fire. Faren til barna ble i sin tid diagnostisert med Paranoid Personlighetsforstyrrelse. I dag mener han at han er frisk. Likevel har han en rekke vrangforestillinger om meg som mor (jeg skader barna, har Munchausen syndrom by proxy, jeg manipulerer, jeg gjorde han syk i sin tid, alt som har skjedd galt i hans liv er min skyld) Disse vrangforestillingene forteller han også til barna. Dette har skapt særlige problemer for de eldste barna, som er tenåringer. Mens den ene har valgt å tro på det som sies, og tatt avstand fra mor, har den andre valgt å bryte all kontakt med far. 

Mye kan falle på plass overfor barna hvis de får kunnskap om fars diagnoser. Men kan jeg fortelle dette, når far selv mener at han er frisk? Vil jeg ikke da gjøre det som han beskylder meg for, at jeg snakker stygt om han til barna, og omtaler han som syk? Er det etisk riktig å snakke om diagnosen PPF til barna når faren mener at han er frisk? 

 

Anonymkode: 2ec0b...323

Jeg synes dette avhenger av hvor sikkert det er at far har en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Du kaller hans oppfatninger for vrangforestillinger om deg som mor, - og kanskje er de det, - men kanskje har dere primært en ordinær konflikt hvor dere rakker ned på hverandre gjensidig. 

Psykiatriske diagnoser settes ikke rent sjelden på sviktende grunnlag. For meg ville det har vært umoralsk å bruke usikre diagnoser som et innspill i en konflikt, men dersom det er åpenbart at far er paranoid og at hans oppfatninger går ut over barna (inklusive at han forteller usannheter om deg), så synes jeg det kan være relevant å snakke om psykiske vansker med barna. 

Anonymkode: d63ed...053

[kupton]

Hvis en person har paranoid pf, er det fler enn ektefellen vedkommende har konflikter med.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er skilt, mor til fire. Faren til barna ble i sin tid diagnostisert med Paranoid Personlighetsforstyrrelse. I dag mener han at han er frisk. Likevel har han en rekke vrangforestillinger om meg som mor (jeg skader barna, har Munchausen syndrom by proxy, jeg manipulerer, jeg gjorde han syk i sin tid, alt som har skjedd galt i hans liv er min skyld) Disse vrangforestillingene forteller han også til barna. Dette har skapt særlige problemer for de eldste barna, som er tenåringer. Mens den ene har valgt å tro på det som sies, og tatt avstand fra mor, har den andre valgt å bryte all kontakt med far. 

Mye kan falle på plass overfor barna hvis de får kunnskap om fars diagnoser. Men kan jeg fortelle dette, når far selv mener at han er frisk? Vil jeg ikke da gjøre det som han beskylder meg for, at jeg snakker stygt om han til barna, og omtaler han som syk? Er det etisk riktig å snakke om diagnosen PPF til barna når faren mener at han er frisk? 

 

Anonymkode: 2ec0b...323

Jeg syntes du skal si det til de største barna.

Anonymkode: 56c9a...d64

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes dette avhenger av hvor sikkert det er at far har en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Du kaller hans oppfatninger for vrangforestillinger om deg som mor, - og kanskje er de det, - men kanskje har dere primært en ordinær konflikt hvor dere rakker ned på hverandre gjensidig. 

Psykiatriske diagnoser settes ikke rent sjelden på sviktende grunnlag. For meg ville det har vært umoralsk å bruke usikre diagnoser som et innspill i en konflikt, men dersom det er åpenbart at far er paranoid og at hans oppfatninger går ut over barna (inklusive at han forteller usannheter om deg), så synes jeg det kan være relevant å snakke om psykiske vansker med barna. 

Anonymkode: d63ed...053

Han fikk denne diagnosen når han var til utredning for en del år siden, og har også åpent skrevet at han har diagnosen tidligere.

Vi har nok ingen ordinær konflikt der vi rakker ned på hverandre gjensidig. Far har laget en del teorier om meg som mor, der jeg har Munchausen Syndrom, der jeg er manipulerende, der jeg ødelegger barna, der jeg er årsaken til at han ble psykisk syk i sin tid etc, og ut fra dette har han dratt barna inn i forestillingene, samt gått til rettslig prosess mot meg for å få full omsorg overfor barna. For min datter har det vært spesielt vanskelig å høre så mye stygt om mor, at hun derfor har besluttet å ikke reise til far på samvær lenger. Jeg har ikke bidratt i konflikten, og har ikke tidligere omtalt fars diagnoser til barna. Jeg ser klart hvordan paranoiaen ble utløst når Bupp (min datter får behandling der) frarådet samvær i en periode, fra derav har det bare gått nedover. Mens han tidligere pinnet alle sine problemer på sin mor, så ser jeg at alt han har av utfordringer i dag er min skyld. Alt fra økonomiske problemer (mener jeg har tystet til en eller annen etat om svart arbeid, jeg er årsaken til at han gikk konkurs, jeg er årsaken til at han misligholdte gjeldsordningen sin etc) til psykiske problemer. Ut fra hva jeg leser om PPF så er det veldig klassisk å ikke ta ansvar for egne feil, men å legge skylden på andre.

Ut fra hva jeg har lest blir man aldri helt frisk fra paranoid personlighetsforstyrrelse, men man har det med seg livet ut. Og: man kan få en oppfatning om at man er blitt frisk og slutte på medisiner. Han mente brått for noen år siden at han var frisk, og sluttet da å ta medisiner. 

Nettopp denne usikkerheten rundt diagnosen, dvs at han selv mener han er frisk, er det som gjør det vanskelig for meg her rent etisk. 

Anonymkode: 2ec0b...323

[AnonymBruker]

55 minutter siden, kupton skrev:

Hvis en person har paranoid pf, er det fler enn ektefellen vedkommende har konflikter med.

Mens vi var gift var han alltid i konflikt med arbeidsgivere han hadde, og sine foreldre og søsken. Etterhvert drev han eget firma, og var da stadig i konflikt med samarbeidspartnere og ansatte. Etter hva jeg vet er han stadig ufør av psykiske grunner i dag, så han har kanskje ikke så mange i arbeidssammenheng å være gift med. Jeg får av og til kopi av noen brev som er sendt til det offentlige (Nav, Namsmannen) pga noe felles gjeld, så han mener seg forfulgt økonomisk av det offentlige. Ellers kjenner jeg lite til hans liv i dag, da han har flyttet langt vekk og nekter å kommunisere med meg.

Anonymkode: 2ec0b...323

[kupton]

Nettopp :-)  Ja, du bør fortelle barna om det.

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært åpen om diagnosene mine til mitt barn, men jeg har fått veiledning av fagfolk til hva jeg skal fortelle i forhold til alder på barnet og hva det kan forstå. Enkelte ting trenger ikke barnet å vite, husk det du forteller skal være til hjelp for barnet.

Anonymkode: 86f3f...403

[AnonymBruker]

Trådstarter her igjen: For å presisere, så handler det ikke for meg om å sverte far, men for å forklare særlig min datter om hvorfor ting skjer. Kanskje kan hun lære å ikke legge han for hat, men heller se at det er sykdom, ikke hans personlighet. Om noen forstår hva jeg mener. 

Anonymkode: 2ec0b...323

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mens vi var gift var han alltid i konflikt med arbeidsgivere han hadde, og sine foreldre og søsken. Etterhvert drev han eget firma, og var da stadig i konflikt med samarbeidspartnere og ansatte. Etter hva jeg vet er han stadig ufør av psykiske grunner i dag, så han har kanskje ikke så mange i arbeidssammenheng å være gift med. Jeg får av og til kopi av noen brev som er sendt til det offentlige (Nav, Namsmannen) pga noe felles gjeld, så han mener seg forfulgt økonomisk av det offentlige. Ellers kjenner jeg lite til hans liv i dag, da han har flyttet langt vekk og nekter å kommunisere med meg.

Anonymkode: 2ec0b...323

Ooops, morsom skriveleif her... "har ikke så mange i arbeidssammenheng å være gift med"
Skulle være "å være i konflikt med". Men det går kanskje for det samme ;-)

Anonymkode: 2ec0b...323

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han fikk denne diagnosen når han var til utredning for en del år siden, og har også åpent skrevet at han har diagnosen tidligere.

Vi har nok ingen ordinær konflikt der vi rakker ned på hverandre gjensidig. Far har laget en del teorier om meg som mor, der jeg har Munchausen Syndrom, der jeg er manipulerende, der jeg ødelegger barna, der jeg er årsaken til at han ble psykisk syk i sin tid etc, og ut fra dette har han dratt barna inn i forestillingene, samt gått til rettslig prosess mot meg for å få full omsorg overfor barna. For min datter har det vært spesielt vanskelig å høre så mye stygt om mor, at hun derfor har besluttet å ikke reise til far på samvær lenger. Jeg har ikke bidratt i konflikten, og har ikke tidligere omtalt fars diagnoser til barna. Jeg ser klart hvordan paranoiaen ble utløst når Bupp (min datter får behandling der) frarådet samvær i en periode, fra derav har det bare gått nedover. Mens han tidligere pinnet alle sine problemer på sin mor, så ser jeg at alt han har av utfordringer i dag er min skyld. Alt fra økonomiske problemer (mener jeg har tystet til en eller annen etat om svart arbeid, jeg er årsaken til at han gikk konkurs, jeg er årsaken til at han misligholdte gjeldsordningen sin etc) til psykiske problemer. Ut fra hva jeg leser om PPF så er det veldig klassisk å ikke ta ansvar for egne feil, men å legge skylden på andre.

Ut fra hva jeg har lest blir man aldri helt frisk fra paranoid personlighetsforstyrrelse, men man har det med seg livet ut. Og: man kan få en oppfatning om at man er blitt frisk og slutte på medisiner. Han mente brått for noen år siden at han var frisk, og sluttet da å ta medisiner. 

Nettopp denne usikkerheten rundt diagnosen, dvs at han selv mener han er frisk, er det som gjør det vanskelig for meg her rent etisk. 

Anonymkode: 2ec0b...323

Dette høres strevsomt ut, og ut i fra måten du skriver om dette på, så synes jeg du skal informere barna om dette på samme avbalanserte måte som du skriver om det på:-)

Men litt på siden: Det er så avgjort folk som på et gitt tidspunkt har fått en tilsvarende diagnose, og som på et senere tidspunkt ikke har problemer av en slik karakter at det vil være rimelig å diagnostisere det som paranoid pf. Dette høres imidlertid ikke ut til å være en mulig problemstilling i din situasjon. 

Anonymkode: d63ed...053

[Soletti]

Så lenge det er til barnas beste så synes jeg du skal fortelle det.