Er «psyksik vold» en filleting?

[AnonymBruker]

En liten sak som alle burde takle uten psykologhjelp selv om det skjer mellom to unge personer i 16-20 årsalder? 

Anonymkode: 07331...482

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En liten sak som alle burde takle uten psykologhjelp selv om det skjer mellom to unge personer i 16-20 årsalder? 

Anonymkode: 07331...482

Går ikke an å vurdere dette med så lite opplysninger, avhenger av hva som har skjedd. Generelt sett så vil mange klare å håndtere vanskelige erfaringer uten å måtte ha hjelp fra psykolog. 

Anonymkode: 1e33c...dd1

[Lillemus]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En liten sak som alle burde takle uten psykologhjelp selv om det skjer mellom to unge personer i 16-20 årsalder? 

Anonymkode: 07331...482

Om hendelsen er så grov at den omtales som "psykisk vold" er det etter min mening gått så langt at det er på tide at noen griper inn i alle fall. Og psykolog er den rette er vanskelig å si når man ikke vet noe konkret om saken (og nei, du trenger ikke fortelle mer).

[AnonymBruker]

Var en psykolog som omtalte det som psykisk vold, mens en annen omtalte det som «liten sak». 

 

Anonymkode: 07331...482

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Var en psykolog som omtalte det som psykisk vold, mens en annen omtalte det som «liten sak». 

 

Anonymkode: 07331...482

Det er så vidt begrep at det er umulig å si noe om når situasjonen ikke er mer konkret. I tillegg bør det vektlegges om episoden har forekommet 1 gang eller om det er et gjentagende fenomen. De aller fleste rister av seg ubehageligheter greit uten psykologhjelp slik dd1 nevner over. 

Anonymkode: 090a9...b57

[AnonymBruker]

Jeg har misforstått den som bagatelliserte det og har beklaget det. Men det er trist å se at andre karakteriserer det denne ungdommen har vært gjennom som ubehag. 

Anonymkode: 07331...482

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er så vidt begrep at det er umulig å si noe om når situasjonen ikke er mer konkret. I tillegg bør det vektlegges om episoden har forekommet 1 gang eller om det er et gjentagende fenomen. De aller fleste rister av seg ubehageligheter greit uten psykologhjelp slik dd1 nevner over. 

Anonymkode: 090a9...b57

Det pågikk i over 3 år. Han prøvde tidlig å gjøre det slutt med henne. Da tryglet hun han om å ikke forlate henne, jeg overhørte den samtalen som varte en hel kveld. Den endte med en knust telefon. Min mann ble tll slutt så forbanna på henne fordi hun holdt på sånn at han ville ta over telefonen, men jeg stoppet ham. 

Kort tid etter flyttet de sammen. Hun var veldig sjalu og begynte etter hvert å nekte han å ha jentevenner etterfulgt av at hun ble sur om han dro ut med kompiser. Han orket ikke dramaet og ble hjemme for hennes skyld. Hun ble stadig mer kontrollerende og han mistet stadig mer selvtillt. Han fortalte ikke noe til noen hvordan han hadde det, og vi spurte hvordan det var med han fordi vi var bekymret for han, han ble stadig mer ugjenkjennelig, og han utviklet også et hat-forhold til sin lillesøster. Han mistet også kontakten med sine venner bortsett fra en fordi hu godtok denne kompisen. Han satt bare inne mens hun dro ut med venner av begge kjønn 

Stadig flere reagetre etterhvert på at hun var mer med deres kompis enn med han. De var mye ute sammen uten han. Vi foreldre var bra nok for henne da de fikk penger og skyss av oss, ellers snakket hun nesten ikke til oss. 

En dag 3 år etterklarte han ikke mer og kom til meg. Han spurte meg først om det er normalt at hans samboer og kjæreste sitter i armkroken til deres felles kompis mens han ikke fikk noen nærhet og kos, han ble avvist. Dette gjorde de flere ganger mens han var til stede hjemme hos dem. De snakket også mye sammen på chat og telefon når kompisen ikke var der. Han fortalte meg alt. Han hadde godtat ting i lang tid. Han spurte henne også rett ut om det var noe mellom dem, men hun unnskyldte det med at det var slik kulturen var i hennes hjemland. 

Til slutt klarte han ikke mer og ville gjøre det slutt. Han vllle ha en forklaring men ble møtt med en kald skulder og at hun trengte tid for seg selv. Det ble et tøft brudd som varte en måneds tid. Deretter fulgte et år i terapi hvor psykologen sa hun var en psykopat og kalte det psykisk vold, noe han ikke var klar over da, men etterhvert forsto han det. 

Dette er hva han har opplevd i grove trekk, det er mange flere detaljer som jeg ikke orker å utdype. Er det fortsatt bare ubehag og noe han burde takle? 

Anonymkode: 07331...482

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det pågikk i over 3 år. Han prøvde tidlig å gjøre det slutt med henne. Da tryglet hun han om å ikke forlate henne, jeg overhørte den samtalen som varte en hel kveld. Den endte med en knust telefon. Min mann ble tll slutt så forbanna på henne fordi hun holdt på sånn at han ville ta over telefonen, men jeg stoppet ham. 

Kort tid etter flyttet de sammen. Hun var veldig sjalu og begynte etter hvert å nekte han å ha jentevenner etterfulgt av at hun ble sur om han dro ut med kompiser. Han orket ikke dramaet og ble hjemme for hennes skyld. Hun ble stadig mer kontrollerende og han mistet stadig mer selvtillt. Han fortalte ikke noe til noen hvordan han hadde det, og vi spurte hvordan det var med han fordi vi var bekymret for han, han ble stadig mer ugjenkjennelig, og han utviklet også et hat-forhold til sin lillesøster. Han mistet også kontakten med sine venner bortsett fra en fordi hu godtok denne kompisen. Han satt bare inne mens hun dro ut med venner av begge kjønn 

Stadig flere reagetre etterhvert på at hun var mer med deres kompis enn med han. De var mye ute sammen uten han. Vi foreldre var bra nok for henne da de fikk penger og skyss av oss, ellers snakket hun nesten ikke til oss. 

En dag 3 år etterklarte han ikke mer og kom til meg. Han spurte meg først om det er normalt at hans samboer og kjæreste sitter i armkroken til deres felles kompis mens han ikke fikk noen nærhet og kos, han ble avvist. Dette gjorde de flere ganger mens han var til stede hjemme hos dem. De snakket også mye sammen på chat og telefon når kompisen ikke var der. Han fortalte meg alt. Han hadde godtat ting i lang tid. Han spurte henne også rett ut om det var noe mellom dem, men hun unnskyldte det med at det var slik kulturen var i hennes hjemland. 

Til slutt klarte han ikke mer og ville gjøre det slutt. Han vllle ha en forklaring men ble møtt med en kald skulder og at hun trengte tid for seg selv. Det ble et tøft brudd som varte en måneds tid. Deretter fulgte et år i terapi hvor psykologen sa hun var en psykopat og kalte det psykisk vold, noe han ikke var klar over da, men etterhvert forsto han det. 

Dette er hva han har opplevd i grove trekk, det er mange flere detaljer som jeg ikke orker å utdype. Er det fortsatt bare ubehag og noe han burde takle? 

Anonymkode: 07331...482

Hun og kompisen ble for øvrig kjærester, men sønnen er veldig glad for at han kom seg ut av det. Han tok opp kontakten med venner, og til høsten skal han starte på VGS om han kommer inn. Han utviklet imidlertid panikkangst og  sliter enda med selvtillten, men har kommet seg veldig. 

Anonymkode: 07331...482

[Soletti]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun og kompisen ble for øvrig kjærester, men sønnen er veldig glad for at han kom seg ut av det. Han tok opp kontakten med venner, og til høsten skal han starte på VGS om han kommer inn. Han utviklet imidlertid panikkangst og  sliter enda med selvtillten, men har kommet seg veldig. 

Anonymkode: 07331...482

Da var det jo ikke en filleting for han. Noen kommer seg lett på beina igjen og andre ikke. Livet og oppveksten er sammensatt. Er man trygg på seg selv, trygg på kjærligheten man vokste opp med så er man bedre rustet til å klare seg. Hvis ikke kan veien ned være heftig. 

[Lillemus]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er hva han har opplevd i grove trekk, det er mange flere detaljer som jeg ikke orker å utdype. Er det fortsatt bare ubehag og noe han burde takle? 

Anonymkode: 07331...482

Noen takler det, andre gjør det ikke og det er ikke noe å skamme seg over. Det er lett å sitte "på utsiden" og kritisere i slike tilfeller, men ofte kommer sånt ganske snikende slik at man manipuleres til å tro at partneren har rett og at man selv ikke er verdt en dritt.

Han skal være glad han kom seg unna denne jenta og jeg håper det går bra for ham videre og at han får den hjelpen han evt.. trenger.

[Gjest Gargamel]

På ‎30‎.‎05‎.‎2018 den 6.03, AnonymBruker skrev:

En liten sak som alle burde takle uten psykologhjelp selv om det skjer mellom to unge personer i 16-20 årsalder? 

Anonymkode: 07331...482

Vanskelig å si noe generelt om det siden "psykisk vold" er så vidt definert at begrepet nesten er tømt for innhold. Det omfatter alle handlinger som er krenkende, skadelige eller skremmende. Bare det å heve stemmen er "vold" etter definisjonen som brukes.

Da var jeg ferdig med kjepphesten min. Over til saken:

Jeg synes det gutten din er utsatt høres ut som et typisk destruktivt forhold, med en sjalu og kontrollerende partner. Jeg mener folk kan ha behov for psykologhjelp etter sånt, men det er individuelt. Det er ikke en filleting for ham.

Endret 31. mai 2018 av Gargamel