Når fortiden tar styringen

[AnonymBruker]

Hei. Håper noen vil hjelpe meg med dette.

 

Når jeg har vært «vanskelig», oppført meg urimelig, sagt meningen min, sagt fra om ting som gjør meg lei meg osv, så er jeg så redd for at den jeg har gjort det mot skal endre syn på meg, være lei av meg eller irritert på meg - kort sagt reagere negativt på meg og på en eller annen måte bli «straffet» for det. Min verden endrer seg og blir mørk, og jeg stenger meg inn i min egen boble bare som følge av det. Sykt - ja. Unormalt - ja. 

Det er min erfaring fra fortiden, og derfor tror jeg automatisk at det skjer igjen og igjen. Hvis NOE er galt er ALT galt. Derfor pleier jeg heller ikke å si eller gjøre noe som kan føre til slike situasjoner, jeg holder masse følelser og tanker for meg selv og finner meg i mye  - men jeg har hatt en betrodd person som jeg har vist følelsene mine for, og da skjer dette. Det er så vondt. Tankene mine kverner rundt dette hele tiden og det bare vokser. 

Hva kan jeg erstatte dette med? Er det noe jeg kan gjøre for å takle det bedre? 

Jeg tror automatisk at det er sånn og går i «svart» og tenker at ALT er galt slik det var da jeg vokste opp. Uansett hvor stor eller liten saken er. En liten flue kan vokse og bli så stor som en elefant fordi jeg ikke takler det. Jeg vil også bare skyve personen vekk og ødelegger for meg selv, selv om jeg faktisk vet at det at jeg ødelegger for meg selv også blir konsekvensen - men jeg takler det ikke på noen annen måte og skyver personen bare mer og mer unna meg. Jeg hater meg selv og føler meg ekkel. Jeg vil ikke at noen skal bruke tid på meg fordi jeg ikke er verdt det når jeg oppfører meg sånn. 

 

Jeg klarer ikke å håndtere følelsene og da blir det å skyve personen vekk fra meg eneste løsning, hvilket jeg også gjør. Personen får tilogmed et negativt syn på meg selv om hen i utgangspunktet kanskje ikke en gang hadde det fordi jeg ikke er i stand til å takle det. Det er jeg som

 driver hen dit. 

Jeg har alltid hatt en «vrangforestilling» om at hvis NOE er galt er ALT galt.. for det var slik da jeg vokste opp, og det sitter i hele meg enda. 

 

Derfor kan jeg heller ikke være åpen om mine følelser. Jeg må bare gjøre som jeg har gjort for å beskytte meg selv og ikke være til noen bry for andre: ikke si noe og ikke vise noen mine følelser. Være «flink pike» og oppføre meg. Ikke si fra om noe og ikke si meningen min. Da går det bra. 

 

Setter stor pris på svar om noen har råd til meg. Jeg vil så gjerne mestre dette, men jeg vet ikke hvordan. 

Anonymkode: b468c...618

[motorPrøysen]

Du har innsikt i hva problemene dine er. Det er bra. Nå bør du øve deg på å endre adferd. Sett deg små konkrete mål om hvordan du ønsker å opptre og ta ett skritt om gangen.

[Betti 11]

1 time siden, motorPrøysen skrev:

Du har innsikt i hva problemene dine er. Det er bra. Nå bør du øve deg på å endre adferd. Sett deg små konkrete mål om hvordan du ønsker å opptre og ta ett skritt om gangen.

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skrev. Barndommen min var ikke så bra og det påvirker hele livet mitt. Jeg er nå over 40 år gammel og endelig hadde jeg mot å søke hjelp. Jeg vet ikke om jeg klarer det men jeg vil endelig har en godt liv. Det er en ork å vare sosial eller har mye mrnnesker rund meg og det skjer ofte at jeg støtter mennesker vekk fra meg. Jeg tåler ikke når en kommer for nær til meg. Til tross har jeg mann og barn og de vet når jeg trenger min frihet. Det skjer ofte at du gå tre skritter ig faller fem skritter tilbake. Jeg håper du forstå hva jeg vil si. Det er aldri for sent å endre seg.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Betti 11 skrev:

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skrev. Barndommen min var ikke så bra og det påvirker hele livet mitt. Jeg er nå over 40 år gammel og endelig hadde jeg mot å søke hjelp. Jeg vet ikke om jeg klarer det men jeg vil endelig har en godt liv. Det er en ork å vare sosial eller har mye mrnnesker rund meg og det skjer ofte at jeg støtter mennesker vekk fra meg. Jeg tåler ikke når en kommer for nær til meg. Til tross har jeg mann og barn og de vet når jeg trenger min frihet. Det skjer ofte at du gå tre skritter ig faller fem skritter tilbake. Jeg håper du forstå hva jeg vil si. Det er aldri for sent å endre seg.

Jeg takler heller ikke at noen kommer for nært. Det er som et strømgjerde. 

Anonymkode: b468c...618

[Betti 11]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg takler heller ikke at noen kommer for nært. Det er som et strømgjerde. 

Anonymkode: b468c...618

Det er vanskelig. Når barna mitt kommer er det i orden og når mannen min kommer er det mesteparten o.k. Jeg gir beskjed når jeg har nok. Det er bra for familien min.

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Betti 11 skrev:

Det er vanskelig. Når barna mitt kommer er det i orden og når mannen min kommer er det mesteparten o.k. Jeg gir beskjed når jeg har nok. Det er bra for familien min.

Bra du klarer å gi beskjed til din familie. 

Det blir bare at jeg skyver personen vekk fra meg fordi jeg ikke takler det på noen annen måte. Hadde sikkert gjort det med andre også. 

Anonymkode: b468c...618

[Betti 11]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bra du klarer å gi beskjed til din familie. 

Det blir bare at jeg skyver personen vekk fra meg fordi jeg ikke takler det på noen annen måte. Hadde sikkert gjort det med andre også. 

Anonymkode: b468c...618

Du skulle gi deg selv en sjanse å tillater litt mer kontakt. Har du vart i terapi? 

[AnonymBruker]

4 timer siden, Betti 11 skrev:

Du skulle gi deg selv en sjanse å tillater litt mer kontakt. Har du vart i terapi? 

Jeg klarer det ikke. Har skjøvet personen vekk fra meg så nå er det fiull stopp. Jeg skal aldri slippe noen inn på meg mer. 

Anonymkode: b468c...618

[AnonymBruker]

19 timer siden, motorPrøysen skrev:

Du har innsikt i hva problemene dine er. Det er bra. Nå bør du øve deg på å endre adferd. Sett deg små konkrete mål om hvordan du ønsker å opptre og ta ett skritt om gangen.

Takk så mye for råd. 

Anonymkode: b468c...618

[Pegaso98]

Jeg har separasjonsangst, kan du ha det samme? Da kan ofte ting blir sort/hvitt, man er redd for å gjøre noe galt fordi man venter på å bli forlatt/alt det skal skje en katastrofe. Da sitter man igjen med dårlig samvittighet og føler man er verdens verste person fordi man har gjort en ting galt. Slitsomt, men sant. Har du det også sånn? Jeg har