Hvordan er hypomani for deg?

[AnonymBruker]

Lurer litt på hvordan dere andre er PG har det når dere er hypomane? Hvordan føler dere dere? Og hvordan tror dere andre oppfatter dere? Klarer dere å skjule det feks en time hos psykologen, hvis dere ikke «vil bli oppdaget og medisinert»? 

 

Selv har jeg inntrykk av at de jeg bor med (og meg selv, da) i MYE større grad legger merke til hypomani enn det psykologen får gjort på en time. Altså, hjemme kan jeg sove i 2-4 timer, gjøre masse, være en blanding av overlykkelig og rasende, ha 15 orgasmer, brukt noen tusen en dag - mens psykologen kanskje sier at jeg virker litt mer urolig i stolen enn vanlig. Jeg synes ikke omfanget eller alvoret kommer frem under en time hos psykologen. Feks har jeg mye mer tankekjør enn taletrang. Men hjemme skravler jeg i vei, mens hos psykologen kommer jeg ikke på like mye å si, men tankene spinner av gårde fordi det er «kjedelig» der. Mange sånne ting.

Hvordan er det for andre? Noen som kjenner seg igjen? Baseres mye på hva psykologen deres observerer under timen, eller legges det mer vekt på hva du selv sier om livet ellers? Jeg må innrømme at jeg i blant ikke ønsker behandling for hypomani fordi det er mye positivt ved det. Jeg mener jeg kan spille normal en times tid, i alle fall nesten. 

Får dere andre økt angst, sinne og irritabilitet? 

Anonymkode: cb34d...62c

[Gjest franklyscarlet]

Hypomani føles som: hypomani hypomani hypomani hypomani hypomani hypomani hypomani hypomani hypomani hypomani

Eller, søk opp Revolution 9 på YouTube. Føles litt sånn. Skru opp hastigheten, så blir det enda bedre. Eller «bedre». 

[FjellOgDalar]

Jeg setter i gang med større kreative prosjekter, tror de er fantastiske selv om de egentlig bare er et resultat av at jeg får den ene ideen etter den andre i et slikt tempo at de slår hverandre i hjel. Prater og ler masse, og er generelt giret. Mer aktiv enn vanlig på nettet. Jeg har mer guts, men kan og bli ukritisk med hvordan jeg oppfører meg. Pengene sitter løst, men etter noen dager, en ukes tid, blir bare alt forferdelig slitsomt etter som jeg har gått på akkord med meg selv og fortsatt gjør det. De som kjenner meg merker det ganske raskt egentlig. De sier jeg virker "i overkant giret og hektisk, dessuten ganske irritabel." Og det er jeg, for nåde den som skal felle noen dom over min tilstand! Men nå har jeg lært meg å se at så snart søvnbehovet mitt begynner å avta, så er det bare å sette inn med ekstra ap med en eneste gang. Jeg klarer og å si til behandleren min at jeg føler jeg ikke liker den tilstanden jeg er på vei mot. Så da er prio 1 å få nok søvn, og ekstra skjerming hvis det er nødvendig.

Egentlig synes jeg hypomani er noe herk. Gøy i starten, men det varer aldri. Og i verste fall ender jeg bare med depresjon i stedet.

[AnonymBruker]

For meg er det som å ha en indre motor som bare starter opp, og gjør meg "høy" i følelseslivet, i tankene, ordene, og gjerningene. Vanskelig å beskrive ordentlig, på annen måte enn at jeg føler meg "høy". Akkurat som om jeg kan kjenne fysisk at hodet løftes og dras mot taket/himmelen, og at kroppen følger etter. 

I tillegg kan jeg blie fyllt av en veldig kjærlighet til mine medmennesker, og vil ta meg av dem enten de har behov for det eller ikke. (Jeg har driti meg ut noen ganger på det ved å blande meg inn i ting jeg overhodet ikke har noe med, med min "kjærlighet").

Naturen kan føles overmåte vakker og tilværelsen er deilig! Jeg kan miste litt hemninger, og være høyrøstet og støyende. Jeg kan tro at jeg er veldig vittig og morsom, noe jeg da ikke er redd for å vise fram til andre. (Har driti meg kraftig ut på slike ting også). 

Selvtilliten føles på topp, og den periodevise sosialangsten er en saga blott. Jeg kan med med stor iver delta i  diskusjoner om f.eks. politikk og religion, og gi inntrykk av å ha god peil. (Noe jeg ikke har).

Hjernen kverner, får ikke fred i hodet. Har ikke noe særlig behov for å sove, og vil helst ikke ta Quetiapinen min om kvelden. (Står fast på det). Jeg kan bli som en trassig unge som ikke vil bli tvunget til å sove. Jeg vil være fri og gjøre som jeg vil. Noen ganger i slike perioder forstår jeg virkelig ikke vitsen med medisin, og kan finne på å slutte å ta den. 

Jeg kan og være veldig irritabel, og bli sint av lite.

Og sikkert andre symptomer jeg ikke kommer på i farta.

Anonymkode: 33132...9d3

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

For meg er det som å ha en indre motor som bare starter opp, og gjør meg "høy" i følelseslivet, i tankene, ordene, og gjerningene. Vanskelig å beskrive ordentlig, på annen måte enn at jeg føler meg "høy". Akkurat som om jeg kan kjenne fysisk at hodet løftes og dras mot taket/himmelen, og at kroppen følger etter. 

I tillegg kan jeg blie fyllt av en veldig kjærlighet til mine medmennesker, og vil ta meg av dem enten de har behov for det eller ikke. (Jeg har driti meg ut noen ganger på det ved å blande meg inn i ting jeg overhodet ikke har noe med, med min "kjærlighet").

Naturen kan føles overmåte vakker og tilværelsen er deilig! Jeg kan miste litt hemninger, og være høyrøstet og støyende. Jeg kan tro at jeg er veldig vittig og morsom, noe jeg da ikke er redd for å vise fram til andre. (Har driti meg kraftig ut på slike ting også). 

Selvtilliten føles på topp, og den periodevise sosialangsten er en saga blott. Jeg kan med med stor iver delta i  diskusjoner om f.eks. politikk og religion, og gi inntrykk av å ha god peil. (Noe jeg ikke har).

Hjernen kverner, får ikke fred i hodet. Har ikke noe særlig behov for å sove, og vil helst ikke ta Quetiapinen min om kvelden. (Står fast på det). Jeg kan bli som en trassig unge som ikke vil bli tvunget til å sove. Jeg vil være fri og gjøre som jeg vil. Noen ganger i slike perioder forstår jeg virkelig ikke vitsen med medisin, og kan finne på å slutte å ta den. 

Jeg kan og være veldig irritabel, og bli sint av lite.

Og sikkert andre symptomer jeg ikke kommer på i farta.

Anonymkode: 33132...9d3

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver😊

Anonymkode: cb34d...62c

[AnonymBruker]

Sover 2-3 timer i løpet av et døgn, blir mer sosial og pratsom, veldig høy aktivitetsnivå, kreativ og blir gjerne hekta på en spesiell ting der jeg sluker til meg all informasjon om det.

Har lært meg å se når de første tegnene på hypomani begynner slik at jeg tidlig kan ta tak i det.  

Anonymkode: f1e60...164

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sover 2-3 timer i løpet av et døgn, blir mer sosial og pratsom, veldig høy aktivitetsnivå, kreativ og blir gjerne hekta på en spesiell ting der jeg sluker til meg all informasjon om det.

Har lært meg å se når de første tegnene på hypomani begynner slik at jeg tidlig kan ta tak i det.  

Anonymkode: f1e60...164

Hvordan tar du tak i det? Jeg er ikke så god til det :s

Anonymkode: cb34d...62c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan tar du tak i det? Jeg er ikke så god til det :s

Anonymkode: cb34d...62c

Skulle akkurat til å spørre vedkommende om det samme. Jeg er heller ikke flink til å ta tak i det, men skjønner heller ikke alltid _hvorfor_  jeg skal ta tak i det. Er jo ikke farlig med hypomani, og det går jo over av seg selv etterhvert.

Anonymkode: 33132...9d3

[AnonymBruker]

Men poenget er vel at det skal hindre utmattelse? 

Anonymkode: 33132...9d3

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan tar du tak i det? Jeg er ikke så god til det :s

Anonymkode: cb34d...62c

Det viktigste er å sørge for nok søvn, bruker da sovemedisin i en periode. I tillegg så prøver jeg og ikke tillate med å være veldig aktiv på natta selv om jeg ikke sover, jeg har en tendens til for eksempel ville vaske rundt hele huset eller andre større prosjekter på natta. Da prøver jeg å finne en rolig aktivitet som for eksempel lese, se film, strikke. 

Prøver hele tiden å ro ned så godt det går, men det er ikke så enkelt. Det viktigste for meg er egentlig å få sove nok og med hjelp av sovemedisiner så roer ting seg ned ganske fort og jeg slipper å falle i depresjon når perioden med hypomani er over. 

Problemet med hypomani er at jeg synes det er veldig fint til å begynne med så det er veldig lett å ville ha det sånn, men siden jeg vet at jo lenger jeg går med hypomani jo verre vil depresjon etter på bli. Tar jeg tak i det tidlig så slipper jeg unna depresjon.

Anonymkode: f1e60...164

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skulle akkurat til å spørre vedkommende om det samme. Jeg er heller ikke flink til å ta tak i det, men skjønner heller ikke alltid _hvorfor_  jeg skal ta tak i det. Er jo ikke farlig med hypomani, og det går jo over av seg selv etterhvert.

Anonymkode: 33132...9d3

Selve hypomanien i seg selv er ikke farlig, men når man sover så lite som jeg gjør, 2-3 timer så blir man etter en liten stund dårlig av det. Hvis jeg hadde hatt samme aktivitetsnivå i mine "friske" perioder så ville jeg vært utslitt. 

Anonymkode: f1e60...164

[Gjest franklyscarlet]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skulle akkurat til å spørre vedkommende om det samme. Jeg er heller ikke flink til å ta tak i det, men skjønner heller ikke alltid _hvorfor_  jeg skal ta tak i det. Er jo ikke farlig med hypomani, og det går jo over av seg selv etterhvert.

Anonymkode: 33132...9d3

Ikke for meg. Har blitt manisk eller psykotisk nesten hver gang😬

[FjellOgDalar]

Hypomani har medført noen temmelig negative opplevelser/handlinger for meg.

- Klatret på utseden av en bro en gang. Ikke store fallhøyden og over en elv men likevel... Folk ble jo vettskremte, og jeg satte meg selv i fare.

- Kjøpt dyre ting jeg ikke trenger. Godt jeg ikke har så høy grense for hvor mye jeg kan bruke det kredittkortet jeg har. Jaggu blitt nok å betale tilbake som det er. Den graden av bakkekontakt jeg fortsatt har igjen har heldigvis holdt meg fra å ta opp forbrukslån.

- Gjort ting i det offentlige rom som jeg er ektremt flau over. F.eks. skjelt ut folk etter noter på åpen gate. Det er ikke noe som vil gå i menneskers glemmebøker uten videre.

- Gjort meg veldig upopulær blant naboer. Nå vet de at det mest skyldes sykdom om det skulle skje i gjen... Men likevel.

- Jeg troller på nettet og erter på meg andre.

- Nære vennskap har fått stygge riper i lakken.

- Og jeg ender ALLTID i depresjon etterpå om man ikke får brutt syklusen. Så hypomani: Nei takk!