Når man treffer kjente i psykiatrien

[AnonymBruker]

Siden jeg har jobbet mange år i helsevesenet kjenner jeg mange helsearbeidere rundt om kring. De siste årene har jeg selv vært pasient i psykiatrien. Jeg har da truffet noen kjente. Folk jeg har jobbet med eller studerte med. Jeg opplever det veldig vanskelig. Burde jo ikke bry meg men jeg har panikk for hva de har fått vite om meg. Blir litt « paranoid». Er det naturlig å oppleve dette ubehagelig ?. 

Anonymkode: d7f5c...a9f

[AnonymBruker]

Syns ikke det høres ut som en uvanlig problemstilling. Jeg har ikke jobbet i helsevesen , men har mange bekjente bl a innenfor psykiatrien . Var og livredd for å treffe på lokale medpasienter . 

Legen sa dette kanskje var del av mine problemer, noe jeg reagerte på da jeg ikke ønsket og bli synliggjort som pasient eller at de var del av team som fikk vite noe. Ved en innleggelse spurte jeg spesifikt om en sykepleier var på jobb ,som er venninne med en nær bekjent . Fikk høre personen ikke var på vakt , jeg slapp å se henne men fikk en ekstra bekymring .

En annen ansatt tidligere venninne som var med å mobbe meg som barn. Orket ikke møte henne og det gjorde meg nervøs jeg ikke visste hvilken avdeling hun befant seg på. En sykepleier fra min parallell klasse i grunnskolen tok meg imot da jeg ble innlagt. Hun hadde forandret seg slik at jeg ikke skjønte det før etterpå. Da haddd jeg betrodd meg til henne og syns det var fælt .

Et argument som ble brukt for at jeg ikke skulle  bry meg er at nettopp de som jobber i psykiatrien har takhøyde for at hvem som helst  kan havne der. De har taushetsplikt..

En vet derimot ikke hva som skjer , mht jungeltelegraf , om du treffer medpasienter som vet hvem du er. Traff på en halvkjent..

Er medpasienter forpliktet til å ikke å gå videre med hvem de møter og hva de ser på psykiatrisk avdeling?

Tror det sto i et infoskriv jeg fant i nattbordskuffen , men er jo ikke mulig å kontrollere .  Kan jo tenke at ingen gidder å gå rundt å spre hva de opplever mht til andre pasienter, men tror nok folk uansett prater . Kanskje er løsningen å ikke gidde å fokusere på det. Ikke alltid lett.

Anonymkode: 336d4...b34

[Madelenemie]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Siden jeg har jobbet mange år i helsevesenet kjenner jeg mange helsearbeidere rundt om kring. De siste årene har jeg selv vært pasient i psykiatrien. Jeg har da truffet noen kjente. Folk jeg har jobbet med eller studerte med. Jeg opplever det veldig vanskelig. Burde jo ikke bry meg men jeg har panikk for hva de har fått vite om meg. Blir litt « paranoid». Er det naturlig å oppleve dette ubehagelig ?. 

Anonymkode: d7f5c...a9f

Hei!

 

Det ser ut som du svarer deg selv...

Hva er det som skjer, kan flere brukere ha samme "medlemsnummer"?

Dette syns jeg er rart..det virker lite gjennomtenkt.

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Madelenemie skrev:

Hei!

 

Det ser ut som du svarer deg selv...

Hva er det som skjer, kan flere brukere ha samme "medlemsnummer"?

Dette syns jeg er rart..det virker lite gjennomtenkt.

Anonymkoden er ulik.

Anonymkode: 1b357...2dd

[Madelenemie]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Anonymkoden er ulik.

Anonymkode: 1b357...2dd

Det kan hende men medlemsnummer er likt...

😉

[AnonymBruker]

48 minutter siden, Madelenemie skrev:

Det kan hende men medlemsnummer er likt...

😉

Det er ikke medlemsnummeret, men antall svar til "AnonymBruker".

Anonymkode: 1b357...2dd

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Siden jeg har jobbet mange år i helsevesenet kjenner jeg mange helsearbeidere rundt om kring. De siste årene har jeg selv vært pasient i psykiatrien. Jeg har da truffet noen kjente. Folk jeg har jobbet med eller studerte med. Jeg opplever det veldig vanskelig. Burde jo ikke bry meg men jeg har panikk for hva de har fått vite om meg. Blir litt « paranoid». Er det naturlig å oppleve dette ubehagelig ?. 

Anonymkode: d7f5c...a9f

Er du ikke skolert i dette? 

Anonymkode: b2fe8...bf7

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er du ikke skolert i dette? 

Anonymkode: b2fe8...bf7

Hadde ikke ventet en slik spydig kommentar. Man er jo ikke «skolert» til å være pasient eller psyk ?. Jeg er faktisk et menneske og privatperson også? 

Anonymkode: d7f5c...a9f

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde ikke ventet en slik spydig kommentar. Man er jo ikke «skolert» til å være pasient eller psyk ?. Jeg er faktisk et menneske og privatperson også? 

Anonymkode: d7f5c...a9f

Det var faktisk ikke sånn ment. Det jeg mente å si var at hvis du tenker deg om vet du sikkert svaret på det du spør om selv  

Anonymkode: b2fe8...bf7

[Soletti]

3 timer siden, Madelenemie skrev:

Hei!

 

Det ser ut som du svarer deg selv...

Hva er det som skjer, kan flere brukere ha samme "medlemsnummer"?

Dette syns jeg er rart..det virker lite gjennomtenkt.

Det er ikke samme person som svarer. Du kan se det på ab nummeret nederst i innleggene at det er ulike nummer og da ulike brukere. 

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var faktisk ikke sånn ment. Det jeg mente å si var at hvis du tenker deg om vet du sikkert svaret på det du spør om selv  

Anonymkode: b2fe8...bf7

Vet faktisk ikke. Da er jeg kanskje dum i tillegg. Jeg hadde ikke jobbet i psykiatrien så jeg visste ikke akkurat hvordan ting fungerte der. Tok opp «problemet» noen ganger med ulike terapeuter men de gav utrykk for at de ikke forstod at det kunne være et problem. Hvorfor skulle det være flaut å møte folk jeg kjenner liksom?. Det er jo ikke flaut å være psyk 🙄. Derfor er jeg usikker på hvordan andre opplever dette. Eller om det er noe galt med meg som føler slik. Er jeg for stolt eller mistroisk eller noe ? Kanskje det bare har med min psyke å gjøre? 

Anonymkode: d7f5c...a9f

[AnonymBruker]

Jeg føler litt på dette med å møte kjente mennesker når jeg er til behandling. Det gjelder både andre pasienter og ansatte. Det er ikke ett stort problem men jeg kjenner på utfordringen i at diss møtene ikke er «avklart». Vet ikke hvordan jeg skal forklare det helt. Ang ansatte så har de taushetsplikt og den skal vi jo kunne stole på, det er forsåvidt greitt. Det som har vert mitt største problem er når jeg måtte gå i behandling hos en person som jeg hadde mange felles nære kjente med og behandleren aldri ville anerkjenne det. Jeg har byttet behandler og også denne gangen er det en jeg har god kjennskap til fra før (har bla vert en del med søsken av denne) men her har vi snakket om det. At vi bor ett sted alle kjenner alle og at vi har felles kjente og vet litt om hverandre fra før. Den felles erkjennelsen har vert veldig viktig for meg for å kunne komme noen vei i terapi. Jeg er en privatperson og skal snakke om mine innerste hemmeligheter. En behandler som ikke forstår og anerkjenner at «vårt» behandlingsforhold er avhengig av mere enn kun taushetsplikten har ikke noe i mitt liv å gjøre. 

Anonymkode: 05ee4...308

[Betti 11]

Er ikke viktigere å bli frisl enn å bryr seg om hva andre tenker? Når du har et brukket ben gå du også til legen. Man må ikke sjammer seg for det.

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler litt på dette med å møte kjente mennesker når jeg er til behandling. Det gjelder både andre pasienter og ansatte. Det er ikke ett stort problem men jeg kjenner på utfordringen i at diss møtene ikke er «avklart». Vet ikke hvordan jeg skal forklare det helt. Ang ansatte så har de taushetsplikt og den skal vi jo kunne stole på, det er forsåvidt greitt. Det som har vert mitt største problem er når jeg måtte gå i behandling hos en person som jeg hadde mange felles nære kjente med og behandleren aldri ville anerkjenne det. Jeg har byttet behandler og også denne gangen er det en jeg har god kjennskap til fra før (har bla vert en del med søsken av denne) men her har vi snakket om det. At vi bor ett sted alle kjenner alle og at vi har felles kjente og vet litt om hverandre fra før. Den felles erkjennelsen har vert veldig viktig for meg for å kunne komme noen vei i terapi. Jeg er en privatperson og skal snakke om mine innerste hemmeligheter. En behandler som ikke forstår og anerkjenner at «vårt» behandlingsforhold er avhengig av mere enn kun taushetsplikten har ikke noe i mitt liv å gjøre. 

Anonymkode: 05ee4...308

Det er litt avklarende for meg hva du sier der. Spesielt dette å ha et avklart forhold til de du møter. Jeg er egentlig en person som er ganske ærlig og åpen. Stoler også på taushetsplikten men er av og til usikker på om noen kan fortelle ting til sin ektefelle eller andre helsearbeidere.( det er et problem hvis jeg kjenner de).  Hvis jeg treffer kjente vil jeg heller selv fortelle hva problemet er på tomannshånd enn at de skal få informasjon fra andre eller gjøre seg opp en egen mening bare ved å se meg der. Tror jeg må lære å akseptere at folk kan få feil inntrykk av meg, husker jeg også var veldig opptatt av at det som stod i journalen skulle være rett. Kjennte meg ofte ikke igjen i beskrivelsen. Nå har jeg sluttet helt å lese hva som står i ulike rapporter. Noen personer vil jeg absolutt ikke skal vite hva jeg strir med. Jeg hadde feks betrodd ting som kunne ha satt et familiemedlem i fengsel og andre veldig følsomme ting. 

Anonymkode: d7f5c...a9f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er litt avklarende for meg hva du sier der. Spesielt dette å ha et avklart forhold til de du møter. Jeg er egentlig en person som er ganske ærlig og åpen. Stoler også på taushetsplikten men er av og til usikker på om noen kan fortelle ting til sin ektefelle eller andre helsearbeidere.( det er et problem hvis jeg kjenner de).  Hvis jeg treffer kjente vil jeg heller selv fortelle hva problemet er på tomannshånd enn at de skal få informasjon fra andre eller gjøre seg opp en egen mening bare ved å se meg der. Tror jeg må lære å akseptere at folk kan få feil inntrykk av meg, husker jeg også var veldig opptatt av at det som stod i journalen skulle være rett. Kjennte meg ofte ikke igjen i beskrivelsen. Nå har jeg sluttet helt å lese hva som står i ulike rapporter. Noen personer vil jeg absolutt ikke skal vite hva jeg strir med. Jeg hadde feks betrodd ting som kunne ha satt et familiemedlem i fengsel og andre veldig følsomme ting. 

Anonymkode: d7f5c...a9f

Hvis noen sier noe til sine ektefeller eller på noen måte bryter taushetsplikten så har dem et problem. Da vet de noe om deg som de faktisk ikke har lov til å vite, og om så er tilfelle så har du rett til å gå videre med det. Da er det de som har et problem og ikke du. 

Synes ikke du skal bruke energi på dette, men vil samtidig si at jeg forstår deg. Jeg jobber selv på en psykiatrisk klinikk hvor jeg gikk i behandling for flere år siden og har kjent på det samme som deg. Jeg møter daglig min eksbehandler (en overlege), og jeg har et godt forhold til de ansatte. Jeg har mange ganger tenkt at om de får kjennskap til min historie så vil de kanskje endre seg mot meg. Men gjør de det, så har de faktisk gjort noe ulovlig. Det er kun overlegen som har lov til å kort sagt vite om min historie, og jeg har på ingen måte gitt noen signaler om at jeg vil at han skal begynne å snakke med meg om det. 

Prøv å tenk sånn  

Anonymkode: b2fe8...bf7

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet faktisk ikke. Da er jeg kanskje dum i tillegg. Jeg hadde ikke jobbet i psykiatrien så jeg visste ikke akkurat hvordan ting fungerte der. Tok opp «problemet» noen ganger med ulike terapeuter men de gav utrykk for at de ikke forstod at det kunne være et problem. Hvorfor skulle det være flaut å møte folk jeg kjenner liksom?. Det er jo ikke flaut å være psyk 🙄. Derfor er jeg usikker på hvordan andre opplever dette. Eller om det er noe galt med meg som føler slik. Er jeg for stolt eller mistroisk eller noe ? Kanskje det bare har med min psyke å gjøre? 

Anonymkode: d7f5c...a9f

Det er ikke noe galt å føle det slik. Kanskje du føler det slik fordi det er så sårbart tema for deg? Vi gjør oss jo sårbare ved å åpne oss, vi blir hudløse om du skjønner. Bare noen tanker... 

 

Anonymkode: b2fe8...bf7

[Gjest Maggie55]

Jeg synes ofte " oppdatering og informasjon om hvor jeg nå er i livet" lett blir helt umulig å sammenfattet på tilmålt tid. Dermed kommer man aldri til problemet liksom ordentlig denne gang heller. Bare mislykket men det er ofte livet mange ganger og de nærmeste er ikke der for å hjelpe. Mange terapeuter har ikke så mye praksis tror jeg at de heller får nok erfaring. Å treffe på andre man har et opprivende minne om  helt uventet er bare veldig vanskelig. Især om det er mange samtidig. Jeg tror jeg ville valgt et annet senter eller sted om jeg var deg.  Om mulig.

[bibben]

På 29.6.2018 den 10.44, AnonymBruker skrev:

Siden jeg har jobbet mange år i helsevesenet kjenner jeg mange helsearbeidere rundt om kring. De siste årene har jeg selv vært pasient i psykiatrien. Jeg har da truffet noen kjente. Folk jeg har jobbet med eller studerte med. Jeg opplever det veldig vanskelig. Burde jo ikke bry meg men jeg har panikk for hva de har fått vite om meg. Blir litt « paranoid». Er det naturlig å oppleve dette ubehagelig ?. 

Anonymkode: d7f5c...a9f

Jeg skjønner deg svært godt! Det er slett ikke unaturlig å oppleve dette slik du gjør. Jeg vil si det må være avdelingens oppgave å legge til rette for at en får minst mulig å gjøre med personer som pasienten kjenner. Det er svært forståelig at pasienten vil føle seg ufri i å ytre seg vel vitende om at det sitter kjentfolk i den andre enden. Det er til alles beste at pasienten opplever trygghet og at samtalene blir uforbeholdene og genuine uten reservasjoner. 

Jeg har ikke lest hele tråden, så jeg vet ikke hva andre brukere her har rådet deg til eller hva de mener om saken, men min mening er at du absolutt bør kunne fremme ditt ubehag i slike situasjoner. Hovedpoenget ved en innleggelse må være at den er helsefremmende for pasienten og ikke at en drar ut i livet igjen med en stor og ubehagelig klump i magen.

Lykke til 😊

[FGT]

På ‎29‎.‎06‎.‎2018 den 10.44, AnonymBruker skrev:

Siden jeg har jobbet mange år i helsevesenet kjenner jeg mange helsearbeidere rundt om kring. De siste årene har jeg selv vært pasient i psykiatrien. Jeg har da truffet noen kjente. Folk jeg har jobbet med eller studerte med. Jeg opplever det veldig vanskelig. Burde jo ikke bry meg men jeg har panikk for hva de har fått vite om meg. Blir litt « paranoid». Er det naturlig å oppleve dette ubehagelig ?. 

Anonymkode: d7f5c...a9f

Da jeg var til utredning, så  gikk jeg en dag inn på feil avdeling, og merket ikke dette for gangene der var helt like.  Jeg hadde kommet inn på avd. for  psykotiske pasienter med rus avhengighet viss nok, der jeg traff en kjenning fra tidligere arbeidsplass men som nå jobbet på denne avd. Men rett før dette, så  syns jeg at mange oppførte seg noe merkelig , og de samlet seg rundt meg og så på meg  den ene etter den andre. Det var også en som tok meg i handen  å ønsket meg velkommen, men ellers så fikk jeg en utrygg følelse der og da. Så kom denne kjenningen forbi der, og det var en lettelse, og vi bare lo og han forsto fort hele situasjonen. Hadde han bare godt forbi og sett rart på meg , eller hadde jeg snudd meg vekk så hadde saken vært noe helt annet, men snakk med folk , og vær naturlig. Det er helt normalt å få hjelp i psykiatrien som andre steder.  En trenger ikke å være gal , eller gi inntrykk av  å være galen av den grunn. 

Endret 30. juni 2018 av FGT

[Gjest Maggie55]

Man må bare fortelle seg selv den enkle sannhet at alt er ikke så lett at alt er håpløst.  Noe som kanskje står i grell kontrast om man også mangler tak over hodet og tilstrekkelig å spise og drikke. Virker som man bare dytter problemene under teppet og bare ønsker nye kosmetiske variasjoner i politikernes statistikker over tingenes tilstand av arbeidsledige og uføre. Ingen følger opp hva som skjer med dem som bare faller ut av køene. Flytter de hjem til mor og far?