Hvorfor blir jeg fortsatt deprimert til tross for så mye medisiner? Hva kan gjøres?

[Sjø]

Jeg har siden jeg ble pasient i psykiatrien for 11 år siden prøvd ut en del forskjellige medisiner og kombinasjoner. Har likevel jevnlig blitt deprimert. Akkurat nå bruker jeg antidepressiva, antipsykotika x2 og stemningsstabiliserende. Hva er det som kan gjøre at jeg fortsatt blir deprimert på tross av så mye medisiner? Er det livet jeg lever det er noe feil med?

[Vendi]

Det er i alle fall viktig at du tar riktige doser av de medisinene du står på. 

[AnonymBruker]

Sjø skrev (13 minutter siden):

Jeg har siden jeg ble pasient i psykiatrien for 11 år siden prøvd ut en del forskjellige medisiner og kombinasjoner. Har likevel jevnlig blitt deprimert. Akkurat nå bruker jeg antidepressiva, antipsykotika x2 og stemningsstabiliserende. Hva er det som kan gjøre at jeg fortsatt blir deprimert på tross av så mye medisiner? Er det livet jeg lever det er noe feil med?

Det jeg har lært i terapi er å finne de aktiviteter som gir glede og gjøre mer av de, trene/fysisk aktivitet og sosial kontakt.

Anonymkode: 5850e...1d1

[psykedeliker]

Sjø skrev (19 minutter siden):

Er det livet jeg lever det er noe feil med?

Det er en rasjonell tanke, men det kan du bare vite selv.

[Sjø]

Vendi skrev (50 minutter siden):

Det er i alle fall viktig at du tar riktige doser av de medisinene du står på. 

Ja. Jeg hadde håpet på å øke stemningsstabiliserende ytterligere men fastlegen mente at han hadde ikke hørt om noen som sto på høyere dose enn det jeg gjør så da gav han ikke klarsignal til å øke. Men jeg vet det er mulig siden jeg har spurt om det her inne før, det går jo på serumspeil og ikke dose. Men jeg turte ikke si han i mot.

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Det jeg har lært i terapi er å finne de aktiviteter som gir glede og gjøre mer av de, trene/fysisk aktivitet og sosial kontakt.

Anonymkode: 5850e...1d1

Ja, det er sant. Jeg forsøker å komme meg ut på tur hver dag. Ellers så er trening noe jeg har tenkt på og prøvd å komme i gang med lenge men ikke helt lykkes med. Og nå når jeg er på vei nedover igjen er det i alle fall vanskelig å få gjennomført. Jeg er veldig glad for at jeg har familien men savner veldig å ha nære venner (og kjæreste). Det sosiale er vanskelig for meg fordi jeg er så redd for avvisning.

psykedeliker skrev (35 minutter siden):

Det er en rasjonell tanke, men det kan du bare vite selv.

Det er også sant. Jeg føler jo at jeg mangler nære venner som nevnt over. Og at jeg også mangler noe i livet jeg virkelig brenner for og gleder meg til hver dag. Har heller ingen hobbyer lengre.

[Sokk]

Sjø skrev (3 minutter siden):

Men jeg vet det er mulig siden jeg har spurt om det her inne før, det går jo på serumspeil og ikke dose. Men jeg turte ikke si han i mot.

1. Du må tørre å si imot. Du må jobbe med dette og lignende utfordringer i terapi. Det spiller ingen rolle hva du har som diagnose på papiret, du har uansett noen unnvikende trekk som er vedvarende og som skaper store problemer for deg. 

2. Be legen din snakke med DPS for å få råd om dosering av litium, så du kan komme opp på en virksom dose. Jeg blir litt sjokkert over å høre at legen ikke har satt seg inn i at det er serumspeil og ikke antall mg som er avgjørende. (Tenk om det var motsatt, at du fikk høyt serumspeil på lav dose, skulle legen bare la deg bli forgiftet??)

3. Noen AP kan ha depresjon som bivirkning, jeg vet ikke om det gjelder det du går på. Både quetiapin og Latuda kan brukes mot bipolar depresjon, så kanskje er disse aktuelle, jeg vet ikke, men det er en idé.

4. Du har en diagnose som innebærer at du kanskje må leve med at depresjonene kommer innimellom, slik at fokus heller bør være på å begrense dem og å ha gode metoder for å håndtere dem, snarere enn å ha ambisjoner om å bli 100% kurert. 

[Sjø]

Sokk skrev (19 minutter siden):

1. Du må tørre å si imot. Du må jobbe med dette og lignende utfordringer i terapi. Det spiller ingen rolle hva du har som diagnose på papiret, du har uansett noen unnvikende trekk som er vedvarende og som skaper store problemer for deg. 

2. Be legen din snakke med DPS for å få råd om dosering av litium, så du kan komme opp på en virksom dose. Jeg blir litt sjokkert over å høre at legen ikke har satt seg inn i at det er serumspeil og ikke antall mg som er avgjørende. (Tenk om det var motsatt, at du fikk høyt serumspeil på lav dose, skulle legen bare la deg bli forgiftet??)

3. Noen AP kan ha depresjon som bivirkning, jeg vet ikke om det gjelder det du går på. Både quetiapin og Latuda kan brukes mot bipolar depresjon, så kanskje er disse aktuelle, jeg vet ikke, men det er en idé.

4. Du har en diagnose som innebærer at du kanskje må leve med at depresjonene kommer innimellom, slik at fokus heller bør være på å begrense dem og å ha gode metoder for å håndtere dem, snarere enn å ha ambisjoner om å bli 100% kurert. 

1. Ja, jeg er veldig klar over det. Sykepleier er tilbake fra ferie om noen dager og jeg skal ta det opp med henne da. Det er ganske ødeleggende og jeg ønsker få hjelp med det så jeg kan endre meg.

2. Ja. Skal forsøke ta mot til meg å spørre. Han har ferie nå men tror han fortsatt svarer på e-konsultasjon, eventuelt noen andre. 

3. Det visste jeg ikke. Jeg brukte quietapin inntil for 2 uker siden da byttet jeg til truxal. Nå er det snakk om at jeg kanskje skal bytte tilbake til quietapin, er usikker. Jeg bruker lav dose da mot angst, uro og søvn. Bruker også abilify i vanlig dose.

4. Sant. Det er et veldig godt poeng tenker jeg.

Ellers så har jeg skrevet litt med chat gpt og den mente man burde se på om jeg virkelig har rett diagnose. Tror du det er noe i det? 

Endret 15 timer siden av Sjø

[AnonymBruker]

Sjø skrev (3 timer siden):

Ja. Jeg hadde håpet på å øke stemningsstabiliserende ytterligere men fastlegen mente at han hadde ikke hørt om noen som sto på høyere dose enn det jeg gjør så da gav han ikke klarsignal til å øke. Men jeg vet det er mulig siden jeg har spurt om det her inne før, det går jo på serumspeil og ikke dose. Men jeg turte ikke si han i mot.

Ja, det er sant. Jeg forsøker å komme meg ut på tur hver dag. Ellers så er trening noe jeg har tenkt på og prøvd å komme i gang med lenge men ikke helt lykkes med. Og nå når jeg er på vei nedover igjen er det i alle fall vanskelig å få gjennomført. Jeg er veldig glad for at jeg har familien men savner veldig å ha nære venner (og kjæreste). Det sosiale er vanskelig for meg fordi jeg er så redd for avvisning.

Det er også sant. Jeg føler jo at jeg mangler nære venner som nevnt over. Og at jeg også mangler noe i livet jeg virkelig brenner for og gleder meg til hver dag. Har heller ingen hobbyer lengre.

Hvilken stemningsstabiliserende bruker du? Jeg har speil 0,87 på Litium og den hjelper meg .

Anonymkode: 5850e...1d1

[Sjø]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvilken stemningsstabiliserende bruker du? Jeg har speil 0,87 på Litium og den hjelper meg .

Anonymkode: 5850e...1d1

Jeg bruker også litium. Hadde speil på 0,41 før jeg økte. Har ikke tatt nytt speil nå men antar jeg er på 0,61.

[AnonymBruker]

Sjø skrev (7 timer siden):

Jeg bruker også litium. Hadde speil på 0,41 før jeg økte. Har ikke tatt nytt speil nå men antar jeg er på 0,61.

Mulig du bør øke litt høyere opp?

Anonymkode: 5850e...1d1

[Sjø]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Mulig du bør øke litt høyere opp?

Anonymkode: 5850e...1d1

Ja, som nevnt så forsøkte jeg å spørre om det sist jeg var hos fastlegen men han mente at han hadde ikke hørt om noen som sto på høyere dose enn det jeg gjør så da gav han ikke klarsignal til å øke. Men jeg vet jo at det er mulig siden jeg har spurt om det her inne før. (Siden det går jo på serumspeil og ikke dose.) Men jeg turte ikke si han i mot.

[AnonymBruker]

Sjø skrev (3 minutter siden):

Ja, som nevnt så forsøkte jeg å spørre om det sist jeg var hos fastlegen men han mente at han hadde ikke hørt om noen som sto på høyere dose enn det jeg gjør så da gav han ikke klarsignal til å øke. Men jeg vet jo at det er mulig siden jeg har spurt om det her inne før. (Siden det går jo på serumspeil og ikke dose.) Men jeg turte ikke si han i mot.

Det må være en uerfaren lege. Be han ringe DPS for råd!

Anonymkode: 5850e...1d1

[AnonymBruker]

Jeg blir litt sjokkert og oppgitt når man etter 11 år med medisinbehandling som ikke fungerer, fremdeles forventer at mer eller andre medisiner skal virke. 
Er det ikke da åpenbart at det er noe annet enn medisiner som er løsning på problemet? 

Anonymkode: 722fb...eed

[frosken]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det må være en uerfaren lege. Be han ringe DPS for råd!

Anonymkode: 5850e...1d1

Det kan også være en lege som mener at den gode løsningen muligens ikke er å stadig øke medisindoser ytterligere - men hvis det er det han mener, så burde han selvfølgelig ha begrunnet det ordentlig. 

[Sjø]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Det må være en uerfaren lege. Be han ringe DPS for råd!

Anonymkode: 5850e...1d1

Ja. Jeg tror ikke han har særlig interesse for psykiatri bare.

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Jeg blir litt sjokkert og oppgitt når man etter 11 år med medisinbehandling som ikke fungerer, fremdeles forventer at mer eller andre medisiner skal virke. 
Er det ikke da åpenbart at det er noe annet enn medisiner som er løsning på problemet? 

Anonymkode: 722fb...eed

Føler meg litt dum nå. Det er kanskje åpenbart ja? Skal nevnes at jeg har gjort "alt" riktig i perioder og likevel blitt dårlig igjen også så blir litt rådvill (med "alt" så mener jeg god døgnrytme, sunn mat, passe aktivitet, jobb osv). Har også hatt perioder uten medisiner fordi jeg hadde lyst å forsøke meg uten. 

frosken skrev (37 minutter siden):

Det kan også være en lege som mener at den gode løsningen muligens ikke er å stadig øke medisindoser ytterligere - men hvis det er det han mener, så burde han selvfølgelig ha begrunnet det ordentlig. 

Det kan hende. Men han sa ingenting om det. Hvis løsningen er noe annet enn medisiner hadde det gjort meg glad men jeg vet ikke helt hva det kunne vært. Annet enn at hvis jeg hadde klart å få på plass "alt" (ref. svaret over) igjen så kanskje?

Endret 3 timer siden av Sjø

[AnonymBruker]

Medisinene er en okei drahjelp til å bli frisk men holder ikke alene. Det er en stor misforståelse som vedlikeholdes av legemiddelindustrien og en del psykiatere som har som fagfelt og sitt levebrød å mene å gjøre folk friske gjennom piller. Psykoterapi, livsstil, mening med livet, relasjoner, natur, meningsfulle dager osv er en grunnleggende og langt viktigere del av en tilfrisking enn medisiner. Å ligge å vente på den rette medisinen uten å arbeide aktivt for å ivareta deg selv og livet ditt på andre måter, er et varig og seigt selvbedrag. Du må ta fatt på livet 

Anonymkode: 20e0f...a99

[Sjø]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Medisinene er en okei drahjelp til å bli frisk men holder ikke alene. Det er en stor misforståelse som vedlikeholdes av legemiddelindustrien og en del psykiatere som har som fagfelt og sitt levebrød å mene å gjøre folk friske gjennom piller. Psykoterapi, livsstil, mening med livet, relasjoner, natur, meningsfulle dager osv er en grunnleggende og langt viktigere del av en tilfrisking enn medisiner. Å ligge å vente på den rette medisinen uten å arbeide aktivt for å ivareta deg selv og livet ditt på andre måter, er et varig og seigt selvbedrag. Du må ta fatt på livet 

Anonymkode: 20e0f...a99

Som nevnt så har jeg i perioder gjort "alt" riktig men likevel blitt dårlig igjen. Men når jeg ser det du nevner og lister opp så er det mye jeg ikke tør og jeg har nok en del mangler i livet. Så jeg kan kanskje ikke si at jeg har prøvd "alt" likevel? Spesielt det med relasjoner og meningsfulle dager. Siden jeg ikke tør inngå nye relasjoner og strever mye med det sosiale. Tror jeg har utviklet angst og. Opplever ikke dagene mine som meningsfulle selv om jeg forsøker gjøre dem det.

Også er det psykoterapi biten da. Jeg har endelig fått en behandler (sykepleier) i kommunen som skal hjelpe meg, men pga innleggelsen min tidligere og hennes ting så har vi ikke møttes siden mars. Og jeg har stadig store planer om å "ta fatt på livet" men redselen min for å feile, bli avvist osv stopper meg fra å handle på det jeg egentlig drømmer om som å klatre, fotografere, jobbe frivillig, få nye relasjoner. Det er SÅ frustrerende. Og jeg skjønner jo at det er jeg som må ta steget og at det gjelder å bare hoppe i det og gjøre men jeg klarer det ikke.

[Vendi]

Sjø skrev (21 minutter siden):

Og jeg har stadig store planer om å "ta fatt på livet" men redselen min for å feile, bli avvist osv stopper meg fra å handle på det jeg egentlig drømmer om som å klatre, fotografere, jobbe frivillig, få nye relasjoner. Det er SÅ frustrerende. Og jeg skjønner jo at det er jeg som må ta steget og at det gjelder å bare hoppe i det og gjøre men jeg klarer det ikke.

Kanskje en støttekontakt/fritidskontakt kan være til hjelp her? Da jeg hadde det var tanken bak å få hjelp til å gjøre meningsfulle ting jeg hadde vanskeligheter med å klare på egenhånd, som f.eks å bli med i turgruppe, o.l. 

Det het seg: Delta i fritidsaktiviteter og sosiale sammenhenger.

Finne nye møteplasser og bygge nettverk.

Øve på å mestre sosiale situasjoner.

(Kopiert fra kommunens side som omhandler fritidskontakt og hva man kan få hjelp med)