Begynner å bli bitter og hatefull :(

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for overgrep, manipulering og utnyttelse av faren min som barn/ung. Er fortsatt ung, men litt eldre. Har alltid prøvd å forstå faren min, tolket han og oppførselen hans, funnet forklaringer og forstått og derfor på en måte akseptert misbruket uten å kjenne på sinne, bitterhet eller hat. I senere tid har jeg omsider åpnet opp om det forferdelige overfor behandlere, og det å snakke om det, få støtte, og å få klare beskjeder om hvor urettferdig jeg har blitt behandla, at jeg har blitt utnytta og skada, har gjort at jeg nå har begynt å kjenne på følelser som bitterhet og hat, noe jeg ikke vil ha. Begynner også å fantasere og å håpe på at faren min dør, noe som vel er litt som å synke til hans nivå når det kommer til egoisme. Behandlere sier at det er normalt, og forståelig at jeg har disse tankene og følelsene, men jeg får liksom ikke noen tips til å takle dem, komme over dem, tenke/føle mer produktivt. Opplever nå at jeg «mater» det miserable, og jeg vet det ikke er bra. Men følelsene er sterke og ikke lett for meg å styre, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre som er bedre. 

Anonymkode: 5ef7c...ccb

[AnonymBruker]

Kjære deg. Jeg er en middelaldrende dame som har opplevd det samme som deg. Først nå går jeg i terapi og må bearbeide følelsene fra barndommen. Jeg opplever også det du sier og liker ikke disse følelsene. Jeg har vendt alle de vonde følelsene , forakten og skylden innover mot meg  selv. Jeg unnskyldte min far og fant en slags forklaring for det han gjorde fordi sannheten var for vanskelig å ta inn. Jeg var egentlig pappajente og ønsket så veldig å bli elsket og beskyttet av han. Jeg har i  løpet av livet strevd med angst, spiseforstyrrelse og depresjon .Incest har også preget mitt intime forhold til min mann. Jeg følte ingentin da jeg skulle snakke om min far til psykologen. Ble nesten irritert når hun hele tiden skulle fortelle hvor galt det var det pappa hadde gjort og forsvarte han. Etter hvert gikk det opp for meg hva han hadde påført meg og sinne og uvilje mot han kom opp. Jeg kjenner ikke på så mye bitterhet og hat men det er nok fordi det er så mange år siden og han er en gammel mann nå. Jeg kjenner mer på en dyp sorg og enda en del skyld.  Jeg tror ikke du skal være så redd for disse følelsene. Det blir som å åpne et sår og få ut all skiten. Det er stygt og vondt det som er i et betennt sår. Det viktige er at såret får bli renset og får gro igjen og at man ikke blir værende i hatet og bitterheten. Ofte  tar det tid og man trenger hjelp til å gi slipp på de følelsene. Mest fordi hat og bitterhet ødelegger en selv. Men ikke tenk at du er et dårlig menneske for å føle det du føler. Lykke til kjære du. Syns du skal si dette du skriver til din behandler. Godt at du som ung har fått snakke om dette. 

Anonymkode: 6acd3...197

[motorPrøysen]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Behandlere sier at det er normalt, og forståelig at jeg har disse tankene og følelsene, men jeg får liksom ikke noen tips til å takle dem, komme over dem, tenke/føle mer produktivt. Opplever nå at jeg «mater» det miserable, og jeg vet det ikke er bra. Men følelsene er sterke og ikke lett for meg å styre, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre som er bedre. 

Anonymkode: 5ef7c...ccb

Følelsene er som behandlerne dine sier helt normale og forståelige. Terapeuter som jobber med dette har hørt det mange ganger før, og det er positivt at du nå kan kjenne på disse følelsene. Samtidig forstår jeg at det kan være slitsomt å ha så sterke følelser, som kanskje også føles fremmede for deg.

Det fins ingen måte å styre følelser på. De dukker opp av seg selv og lever sitt eget liv. Forsøker man å kontrollere dem blir de bare sterkere, derfor kan det være nyttig å ha en holdning om at man skal akseptere følelsene, uansett hvordan de er. I tillegg kan du aktivt velge aktiviteter som erfaringsmessig gir deg positive følelser, som å være samme med venner, drive idrett, se en god film, osv. 

Endret 6. juli 2018 av motorPrøysen

[morsan]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Behandlere sier at det er normalt, og forståelig at jeg har disse tankene og følelsene, men jeg får liksom ikke noen tips til å takle dem, komme over dem, tenke/føle mer produktivt. Opplever nå at jeg «mater» det miserable, og jeg vet det ikke er bra. Men følelsene er sterke og ikke lett for meg å styre, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre som er bedre. 

Anonymkode: 5ef7c...ccb

Jeg har ikke opplevd noe i nærheten av det du har opplevd, 'kun' manipulering som voksen fra partner. Jeg antar at det ofte kan være vanskeligere å komme seg videre etter å ha vokst opp med dette, og dertil fra en omsorgsperson. Jeg skal derfor ikke forsøke på å forstå hvordan du har det, men likevel prøve å gi mitt besyv med den lille erfaringen jeg har.

Jeg tror også det er normalt og sikkert også riktig/viktig å gå gjennom en periode der man føler bitterhet og hat. Men jeg er fast overbevist om at det er svært viktig å komme seg ut av dette etterhvert, noe du også selv ønsker. Jeg fikk god hjelp av psykolog til å komme meg forbi det stadiet. Jeg synes det blir for lettvint å si at følelser ikke kan styres, for man kan faktisk gjøre ting som gjør at man ikke synker (for mye) hen til grublerier.

Jeg klarer ikke lenger å huske alt nå, og mye av det føltes tilpasset til min situasjon når jeg var til samtale, og det er derfor ikke så lett å gjengi alt uten å komme med masse bakgrunnsinformasjon. Så dette vil bli mer 'strøtanker' som kanskje kan hjelpe deg til å be om mer relevant hjelp fra behandler, for jeg synes absolutt du bør si rett ut at du ønsker hjelp til å komme videre og ut av dette - ikke bare aksept for at tankene er normale og vanlige.

En av de tingene som psykologen sa var å minne meg om at tanker ikke er fakta. Nokså selvsagt, men veldig viktig å minne seg selv om innimellom, spesielt hvis tankene går mer inn mot en selv (depressivt). En annen ting var rett og slett å prøve å avspore seg selv fra å tenke på de tingene man begynner å tenke på. Om man sitter og grubler på noe og det sprenger en bombe like ved, vil jo alle begynne å løpe og tenke på bomben/sikkerhet osv og ikke det man grublet på/tenkte på rett før det smalt. Man må prøve å overføre dette til sitt liv og innimellom avlede seg selv, dersom man ikke klarer å slutte å på tenke ting.

Det er viktig å tilgi seg selv for at man har tenkt ulike tanker, men også veldig viktig å tilgi andre. Å tilgi betyr ikke at man mener det som har skjedd var OK, men man velger å legge det bak seg og tenke fremover. Som regel går det ikke ut over den man har vonde tanker om at man kjenner på hat og bitterhet - de går rundt og lever livet sitt uten å bli rammet av dine negative tanker om dem. Eller som en venn av meg sa da jeg var nyseparert: "Om en fugl flyr over deg og skiter på deg, er det naturlig at du irriterer deg og også må vaske og rydde etter sølet, men om du sitter og ergrer deg lenge etterpå har fuglen for lengst fløyet og de negative tankene ødelegger bare for deg, ikke for fuglen." Nelson Mandela sa det mer elegant: "Da jeg forlot fengslet visste jeg at hvis jeg ikke la min bitterhet og hat ligge igjen, ville jeg fortsatt være i fengsel."

Slike gode ord er jo ikke nok til å bryte de negative tankene, men forhåpentligvis kan tanken på slike ting hjelpe deg til å fokusere mer på det du ønsker: Å slutte å tenke og føle på dette viset! Det vil være til beste for deg og ditt liv.

"Å tilgi noen er å sette fri en fange, for så å oppdage at fangen var deg."

[AnonymBruker]

Tusen takk, dere. Så fine svar. Hjelper tankene litt. Hilsen TS

Anonymkode: 5ef7c...ccb

[FGT]

Noe som er letter sagt en gjort er å kunne legge dette bak deg bli ferdig med det. For all del, bitterhet, eller å bære nag, tærer på kroppen din innvendig. Det er som å slå seg selv, og håpe på at den andre føler smerten. Si til faren din at du har noe som plager deg, og vil bli ferdig med. Og at du ønsker å ha fred med faren din. Alle foreldre ønsker at barna deres skal ha det godt , hvis ikke , så er det noe fullstendig galt med dem. Jeg syns det er et forsøk verd, før du aviser han/ dem. 

[AnonymBruker]

1 time siden, FGT skrev:

Noe som er letter sagt en gjort er å kunne legge dette bak deg bli ferdig med det. For all del, bitterhet, eller å bære nag, tærer på kroppen din innvendig. Det er som å slå seg selv, og håpe på at den andre føler smerten. Si til faren din at du har noe som plager deg, og vil bli ferdig med. Og at du ønsker å ha fred med faren din. Alle foreldre ønsker at barna deres skal ha det godt , hvis ikke , så er det noe fullstendig galt med dem. Jeg syns det er et forsøk verd, før du aviser han/ dem. 

Jeg er ikke enig i denne tilnærmingen. Synes det viser svært lite forståelse. Du vet ingenting om hvilke overgrep trådstarter har vært utsatt for, og en forelder som utsetter barna sine for overgrep, vil nok ikke sine barn det beste. Det er ikke opp til deg å synes noe om hva slags forhold trådstarter skal ha til sin far etter det han har gjort. 

Anonymkode: 5ef7c...ccb

[AnonymBruker]

1 time siden, FGT skrev:

Noe som er letter sagt en gjort er å kunne legge dette bak deg bli ferdig med det. For all del, bitterhet, eller å bære nag, tærer på kroppen din innvendig. Det er som å slå seg selv, og håpe på at den andre føler smerten. Si til faren din at du har noe som plager deg, og vil bli ferdig med. Og at du ønsker å ha fred med faren din. Alle foreldre ønsker at barna deres skal ha det godt , hvis ikke , så er det noe fullstendig galt med dem. Jeg syns det er et forsøk verd, før du aviser han/ dem. 

Jeg kan si deg et par ting, og det er:

1: Jeg trenger ikke ta opp med han at noe plager meg, han vet godt hva det er.

2: En forelder som voldtar barnet sitt i alle åpninger, til de spjærer og blør, og påfører ekstrem fysisk og psykisk smerte vil IKKE barnet sitt det beste. I tillegg var det andre typer fysisk vold, som slag og dytting, tvang til å spise ekle ting osv. Synes du jeg skal slutte fred med han, fremfor å avvise han?

Anonymkode: 5ef7c...ccb

[AnonymBruker]

1 time siden, FGT skrev:

Noe som er letter sagt en gjort er å kunne legge dette bak deg bli ferdig med det. For all del, bitterhet, eller å bære nag, tærer på kroppen din innvendig. Det er som å slå seg selv, og håpe på at den andre føler smerten. Si til faren din at du har noe som plager deg, og vil bli ferdig med. Og at du ønsker å ha fred med faren din. Alle foreldre ønsker at barna deres skal ha det godt , hvis ikke , så er det noe fullstendig galt med dem. Jeg syns det er et forsøk verd, før du aviser han/ dem. 

HVA??? Har du lest trådstartes innlegg? 

Anonymkode: d839a...748

[FGT]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke enig i denne tilnærmingen. Synes det viser svært lite forståelse. Du vet ingenting om hvilke overgrep trådstarter har vært utsatt for, og en forelder som utsetter barna sine for overgrep, vil nok ikke sine barn det beste. Det er ikke opp til deg å synes noe om hva slags forhold trådstarter skal ha til sin far etter det han har gjort. 

Anonymkode: 5ef7c...ccb

Nei det er sant, jeg kan ikke sette meg inn i den situasjonen han har hatt og er i nå, men noe må han gjøre  for å beskytte seg selv fremover, det er det  jeg tenker mest på.

[FGT]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

HVA??? Har du lest trådstartes innlegg? 

Anonymkode: d839a...748

Ja, og som du ser, så ønsker han å komme videre i livet, å legge det onde bak seg. Det er den delen jeg har fokusert på. 

[FGT]

4 minutter siden, FGT skrev:

Nei det er sant, jeg kan ikke sette meg inn i den situasjonen han har hatt og er i nå, men noe må han gjøre  for å beskytte seg , og ta vare på seg selv fremover, det er det  jeg tenker mest på.

 

[FGT]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan si deg et par ting, og det er:

1: Jeg trenger ikke ta opp med han at noe plager meg, han vet godt hva det er.

2: En forelder som voldtar barnet sitt i alle åpninger, til de spjærer og blør, og påfører ekstrem fysisk og psykisk smerte vil IKKE barnet sitt det beste. I tillegg var det andre typer fysisk vold, som slag og dytting, tvang til å spise ekle ting osv. Synes du jeg skal slutte fred med han, fremfor å avvise han?

Anonymkode: 5ef7c...ccb

Skjønner, dette er sterke saker, og svært  trist å høre om, ja verre en det jeg først fikk inntrykk av. Beklager. Håper bare at du får den hjelpen du trenger, noe positivt du kan etter hvert fokusere på, og kanskje legge noe av dette bak deg.