Negative opplevelser i psykiatrien? Del dem gjerne her.

[Kvitr]

Har noen opplevd noe negativt i psykiatrien?

F.eks. Ved innleggelse eller legevakt/dps etc.

Så langt har jeg selv ikke hatt noe veldig negative opplevelser med psykiatrien egentlig.

Ps. Hva slags psykisk lidelse/problem har du?

[stjernestøv]

1 minutt siden, Kvitr skrev:

Har noen opplevd noe negativt i psykiatrien?

F.eks. Ved innleggelse eller legevakt/dps etc.

Så langt har jeg selv ikke hatt noe veldig negative opplevelser med psykiatrien egentlig.

Ps. Hva slags psykisk lidelse/problem har du?

Syns det var negativt at de kastet meg ut når jeg sluttet på medisiner, problemene forsvant jo ikke av den grunn. Og at en behandler satt og gråt i hver time så jeg måtte trøste henne, det var vel mer frustrerende enn negativt. Men jeg sluttet hos henne. Eller fikk jeg masse kjeft en gang jeg var innlagt dagen etter jeg ville møte en fyr midt på natta, men jeg var jo ikke helt god i hodet på den tiden. Hadde kontakt med flere menn,nå er jeg ikke sånn lenger. 

[AnonymBruker]

Ja, jeg har negative opplevelser i psykiatrien. Jeg var 18 år og ble sendt på ett bedritent sykehjem i Sørum. Jeg fikk bare være på sykehus frem til de kunne tvangsmedisinere meg, og da var det over på sykehjem. Med type pasienter som dret på seg og som bare snakket ordsalat. Fysj og fy. Men dette er lenge siden. Dessuten måtte jeg få med alvorlig parkinsonisme i ukesvis før tilsynslegen gadd bruke 3 minutter på å justere dosen. Den dag i dag har jeg stor sympati med parkinsonsrammede, etter som jeg vet hvordan det er å ha null kraft i legger og lemmer og å være så svak at man ikke klarer noen ting.

 

Men dette var i 93 jeg håper psykiatrien har blitt bedre.

Anonymkode: a4dea...19c

[AnonymBruker]

Ja, jeg har negative opplevelser med psykiatrien. Min forbindelse med min første innleggelse, fikk jeg stilt en diagnose med mye stigma rundt. Utover en depresjon som nok gikk over av seg selv heller enn hjelp fra psykologen jeg hadde som behandler ble andre svært destruktive måter å "takle" vanskelige ting på langt MER destruktive måter enn tidligere. Psykiateren jeg hadde på DPS, ville plutselig avslutte med meg fordi han mente jeg så ut til å ta skade av terapi... Før innleggelsen, som han selv foresto og det med korrekt diagnose (nemlig dyp depresjon+alvorlig angst/panikk), var han stikk motsatt i holdningene sine om at vi skulle gå head on med kognitiv terapi som også jeg ønsket. Dermed ble jeg både provosert og desperat, for jeg strevde og takk den gud eller hva det nå er som har tilgodesett meg med EN svært viktig ting i livet: Pårørende som virkelig bryr seg og står opp for en når en er svak, eller deler gleden når man mestrer sammen... Takket være dem fikk vi i orden en annen behandler til meg. Og hun forsto. Bagatelliserte ikke noe, mente det absolutt var håp, tok meg helt seriøst. Og siden da, og særlig etter min virkelige diagnose kom så glassklart for en dag som den kunne.  Heldigvis har jeg stort sett veldig gode erfaringer med psykiatrien med noen unntak. I en periode hadde jeg leilighet i et bofellesskap for mennesker med psykiske problemer. DET stedet er jeg ekstremt glad for at jeg kom meg bort fra, for selv om jeg hadde mitt eget fikk jeg jo det som skjedde ellers der mer inn på livet enn jeg ønsket. Masse rot og tull fra personalets side og. Sånne steder har jeg lite tro på. med mindre noen klarer å administrere skikkelig og sørge for at saker ikke  bare sklir ut eller lar uakseptable forhold få blomstre. Enkelte psykiatere burde kanskje tenke på at det sender ut noen signaler når man til daglig tropper opp med dress og tversover. Enkelte pasienter blir dobbelt skremt når en slik person også opptrer temmelig autoritært og skråsikkert.

Anonymkode: f4d1e...a78

[AnonymBruker]

Hva er vits å "grafse" i dette inne på et forum som dette?? 

Anonymkode: 6a877...e42

[AnonymBruker]

Det jeg synes har vært negativt i mitt møte med psykiatrien er kanskje det at ulike psykiatere har forskjellige meninger når det gjelder aktuell sykdomsepisode og medisinering. Har opplevd å få muntlig beskjed om hva psykiater mener er min diagnose ved akutt behov, og så kommer det en annen og sier noe annet, og på papiret, ved utskrivning, står enda en annen diagnose som aktuell. Har også blitt anbefalt ulike behandlingsopplegg for samme sykdomsepisode. Ganske forvirrende. En lege mener ECT er best, en annen mener antidepressiva + øke grunnmedisindosen, en tredje mener Zyprexa. Sånne ting synes jeg er veldig irriterende, og det gjør det umulig å stole på noen av dem. 

En annen ting jeg ikke har likt, er at de ulike ansatte ved det psykiatriske sykehuset jeg har vært innlagt ved, har kommet med masse velmente råd, som også skaper utrygghet, irritasjon og forvirring. Noen er enige med legen. Noen har f.eks sagt at de er i mot medisinering av bipolaritet, noe som bekrefter min skepsis til medisinering. Noen analyserer meg, men tar feil. Dette er også veldig frustrerende. 

Det er vel de tingene som jeg har sett på som negative.

Anonymkode: 5d259...78c

[Gjest Maggie55]

Det er liksom et fag ingen kan være uberørt av. Tungt men spennende.

[Villanda]

Positive opplevelser da?

[AnonymBruker]

Positiv opplevelse var da jeg kom inn på DPS poliklinisk og fikk gå der i 5 år. Da fikk jeg også utredning som jeg føler spikret schizofreni-diagnosen. Som det har vært mye frem og tilbake om før jeg ble utredet av top-prosjektet.

Har selv blitt kalt alt fra hebefren, til schizotyp, via OCD, til slutt endte det med paranoid schizofreni. Jeg følte meg egentlig lettet, og at det forklarte mye..

Før varierte diagnosen fra lege til lege osv. Mye pga att jeg er ganske flink verbalt. Og virker og ha selvinnsikt om "tidligere episoder" Det med det verbale er vel ikke så typisk hos schizofrene.

 

Anonymkode: a4dea...19c

[FjellOgDalar]

Jeg har mange positive opplevelser. Beandler som er genuint interessert i å virkelig være en hjelper, handlekraftig og trygg. Hjelpere jeg faktisk vet akkurat hvor jeg har, som jeg har kunnet 100% stole på. En grundig og seriøs psykiater som er et utrolig flott menneske i tillegg til massiv og bred kompetanse - uredd for å prøve ut ting som pasienter foreslår, men samtidig helt klart i stand til å vite når det ikke er greit å være for uredd. De som etter hvert tok det jeg sa for hva det var, og behandlet meg deretter.  Dessverre finnes det personer ansatt i psykiatrien som absolutt ikke burde vært det. Jeg synes imidlertid det virker bedre nå enn det gjorde for x antall år siden da jeg begynte min reise i psykiatriverdenen. De legene som jobber i somatikken som også er åpne for å bry seg om det psykiske og vise versa er viktig å få med synes jeg.

[AnonymBruker]

For meg handlet det alltid om at enkelte mennesker var veldig vanskelige å forholde seg til.

Anonymkode: af953...eba

[Gjest Maggie55]

Jeg kjenner psykiatrien litt som pasient  mye langt tilbake i tid og har ellers forsøkt å lese litt om faget. Jeg har delvis jobbet eller studert i mye av tiden jeg har slitt med tilbakevendende angstproblemer og kommunikasjonsstøy med de nærmeste .

Alle mennesker kan bli syke og alle kan få syke tanker så på en måte er det jo særs godt at psykiatrien finnes. Men det må jo være et stort tankekors for "de høye herrer  og damer" at så mange føler at det mest grusomme og uverdige  som hendte dem i livet kanskje var psykiatrien og representantene de møtte der. Men alle kan vi også gjøre feil. Å gjøre feil eller være uheldig i livet er ingen genfestet egenskap vil jeg tro.

Vi vet nok mer i dag som samfunn enn vi gjorde før men allikevel klarer vi ikke å ta vare på å hjelpe alle som trenger det. Dette forstår man når man leser aviser og hører kriminalstatistikker og ikke minst selvmordsfare som bare øker blant unge i sær. Årsaksforhold er ikke så lett å forstå og alle har ikke ærlige hensikter. Spesielt for oss som ikke er helsefagarbeidere. Dette er også grupper mennesker som ofte ingen har brydd seg stort om før. Alle er ikke til å stole på og alle har sitt Waterlooe tror jeg. Det er grunn til å møte mye med mer enn sunn skepsis føler jeg. Men alle har vi kanskje "en bit av sannheten." Kanskje vi ikke burde  la vår erfaring bare la den ligge på kistebunnen slik i Telemarksvisa om bunaden som var bare en tråd igjen av når vedkommende trengte den.

Jeg tror uten å vite selvsagt at der er så mange som fremdeles lider stor urett både blant utøvere av yrket og pasienter den dag i dag. Mye som burde vært styrket spesielt i de store byene tror jeg.

Skal jeg dra fram noe positivt må det være menneskene. Helt klart. Men kanskje naturlig da samfunn har interessert meg mye i livet.

 

[AnonymBruker]

Jeg betrodde min behandler noe han lovet å ikke journalføre. Han holdt ikke løftet. 

Anonymkode: e49b7...e5b

[Eva Sofie]

En sommer ble Seroquel økt fra 200 mg til 1200 mg. Samtidig ble jeg satt på Truxal, Nozinan, Rivotril, Sobril og Imovane fast. De mente jeg var psykotisk. I journalen omtaler terapeuten meg som uengasjert, lite motivert og at jeg holdt på å sovne i timene, men jeg tenker at det hadde sine naturlige forklaringer mtp. medisinering.

[Gjest Maggie55]

Det er ting det bare er umulig å uttrykke tror jeg. Spesielt i ord.

Årsaken til at folk blir syke tror jeg mye ligger i som mange i psykiatrien har vært inne på at der har vært begått urett og at noen har foregått seg mot enkeltmennesker som så blir syke. Enkelte mennesker mennesker og da særlig politikere vet å ta seg til rette i andres liv og slik vil det visst alltid være.

De fleste psykisk syke er jo slett ikke farlige hemmelige agenter eller mennesker med fascistiske eller stygge sympatier. De har vel bare lært så inderlig vel at ingen er til å stole på og er ofre for vanskelige tider og økonomi.

Enkelte psykiatere har jo hevdet at vi alle har vår sannhet i " det store regnskapet" og psykiatrien på sitt beste klarer av og til å videreformidle en slik stemme synes jeg men mye er bare blitt værer og værer er mitt inntrykk. Enda her har ikke vært et meetoo engang.

Et dårlig rettssystem medvirker til større forekomst av problemer tror jeg.

[ISW]

4 timer siden, Eva Sofie skrev:

En sommer ble Seroquel økt fra 200 mg til 1200 mg. Samtidig ble jeg satt på Truxal, Nozinan, Rivotril, Sobril og Imovane fast. De mente jeg var psykotisk. I journalen omtaler terapeuten meg som uengasjert, lite motivert og at jeg holdt på å sovne i timene, men jeg tenker at det hadde sine naturlige forklaringer mtp. medisinering.

Er det mulig?

Synes jeg leser så mye om medisinglade psykiatere. Min opplevelse har vært motsatt. Har vært hos to psykiatere og begge to var meget restriktive til medisiner og foretrakk kognitiv og metakognitiv terapi. Eneste medisinglade behandler jeg har vært hos var merkelig nok psykolog.

Jeg har også vært med familiemedlem til behandling, og opplevelsen der var den samme. Minst mulig medisin. 

Endret 22. juli 2018 av issomethingwrong

[Gjest Maggie55]

Beklager om det værharde ord på en søndag men jeg føler sterkt at enkelte av de som styrer og steller av og til byrde vært satt ordentlig på plass. Kanskje ikke alltid så bevisst er mange viktige samfunnsområder blitt sterkt underprioritert over lang lang tid. Se bare muligheter for spesialtilpasset opplæring til alle de som trenger det. Mange har et altfor dårlig kosthold det ser man jo bare på skikkelser som knapt henger sammen også av helt unge mennesker.

Nå hører vi jo at NAV sjefen slår alarm om et misforhold av hva som går inn i systemet og hva som kommer ut for å si det veldig populistisk. Det blir spennende å se hva politikerene vil gjøre med det. Vi overforbruker sosiale tjenester og enda er det så mange som nok burde vært sykmeldt men som ikke blir det. Så mange som aldri finner noe yrkestilknytning i livet og aldri noe levevei 

Mange havner nok i psykiatrien. Ødelagt etter en ensom kamp mot systemet.

Jeg føler liten grunn for optimisme.  Som vanlig flykter de som styrer og steller bare fra ansvaret. Livet er bare mandager som en eldre person i min familie ofte så.

[Gjest Maggie55]

Men at her gjøres feil og har vært gjort grove og uopprettelige feil. Utvilsomt. Jeg har ingen tvil om det og avstanden og forskrekkelse jeg  tar fra de overgrep som er gjort kan nok aldri uttrykkes. Kanskje er det nettopp derfor så altfor mange av oss så dessverre havner som pasienter.

Alle har vi vårt.

Det er ofte de privilegerte sin sannhet som gjelder.

[Gjest Maggie55]

Maktmennesker det være seg innen psykiatrien eller andre steder finner jeg bare veldig kvalmende. Jeg tar dyp avstand fra alt psykopatispill.

I disse dager tar je litt mer medisin enkelte dager men som så mange i denne gruppen savner jeg psykiaterstemmen å rådføre med. Men vi vet alle hvor knapt det er med ressurser også til de som trenger mest.  Men å utarmet de svakeste yderliger tro jeg ikke er farbar vei.

[Gjest Maggie55]

Hva gjør man når "ens hjerte blør "og man ikke engang er avstandsforelsket. Jo man går til psykiatrien kanskje. Alt dette udefinerbare som ikke har så mye plass ellers. Kanskje en søken på bekreftelse av at det er ok å være  alminnelug person og " god nok" med sitt i sitt liv som den kjente samfunnsmedisinske Fugeli formidlet så bra.

Men klart man tenker på alle ofrene for uretten spesielt på en dag som denne. Enkelte psykiatere har jo vært inne på nettopp også dette at bakgrunnen for en psykisk lidelse alltid er en urett. 

Men så lenge man lever er det jo alltid håp.