Agressiv

[Betti 11]

I følge meningen fra familien har jeg ingen godt tone og er agressiv. Jeg svarer med å skjeller ut eller en masende tone. Jeg vet at jeg har for tiden en kort lunte men jeg visste ikke at det er så dårlig. Forsøker å beherske meg og jeg trodde det fungerte bra nok. Hva kan jeg gjøre med dem? Er det jeg som er det eller er det medisiner som er sånn. Hvem er jeg egentlig? Jeg føler at jeg har mistet meg. Hvor er det gamle jeg som var en tid lykkelig og trodde det blir bedre. Jeg fungerer bare, gjør pliktene mine og det er alt. Jeg tvinger meg til aktiviteter men jeg føler meg som en er inne i en boble, så utenfor.

[AnonymBruker]

1 time siden, Betti 11 skrev:

I følge meningen fra familien har jeg ingen godt tone og er agressiv. Jeg svarer med å skjeller ut eller en masende tone. Jeg vet at jeg har for tiden en kort lunte men jeg visste ikke at det er så dårlig. Forsøker å beherske meg og jeg trodde det fungerte bra nok. Hva kan jeg gjøre med dem? Er det jeg som er det eller er det medisiner som er sånn. Hvem er jeg egentlig? Jeg føler at jeg har mistet meg. Hvor er det gamle jeg som var en tid lykkelig og trodde det blir bedre. Jeg fungerer bare, gjør pliktene mine og det er alt. Jeg tvinger meg til aktiviteter men jeg føler meg som en er inne i en boble, så utenfor.

Det er depresjonen din.

Anonymkode: 481e0...5c8

[Betti 11]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er depresjonen din.

Anonymkode: 481e0...5c8

stakkars familien min.

[FjellOgDalar]

Det er fort å synes synd på venner og pårørende i slike tøffe faser. Jeg tenderer til det selv, på tross av at de sier det ikke er sånn og stiller opp for å støtte meg. Depresjon er en sykdom, og man kan ikke noe for at man blir syk. Depresjon eller diabetes. Og det tenker jeg er viktig å ha en dialog med familien om. Kan psykepleieren du har kontakt med hjelpe dere med det?

[Betti 11]

3 timer siden, FjellOgDalar skrev:

Det er fort å synes synd på venner og pårørende i slike tøffe faser. Jeg tenderer til det selv, på tross av at de sier det ikke er sånn og stiller opp for å støtte meg. Depresjon er en sykdom, og man kan ikke noe for at man blir syk. Depresjon eller diabetes. Og det tenker jeg er viktig å ha en dialog med familien om. Kan psykepleieren du har kontakt med hjelpe dere med det?

Jeg tok det opp med mannen min og beklaget det at jeg er sånn monster får tida, at jeg er en stor belastning for alle og at jeg ikke kan jobbe. Han var veldig forståelsesfull og spurte om det hjelper med å snakke med sykepleieren. Jeg er veldig usikker med det. Hvilken nytte har det å snakke om min jævlige tilstedevarelse. Jeg har ingen lyst mer å leve og det sir jeg med klar forstand. Det alt gjør jeg for familien min. Jeg må leve for mann og barn. Det er min plikt. Det se ikke bra ut når en av de skulle finne meg død og jeg vil ikke skjokkere omverden. Jeg snakkte med sykepleieren om det og jeg vet ikke om hun ta meg alvor. Hun sa at jeg skulle gå til frivilligsentralen om å blir kjent med folk men jeg sa at jeg orker det ikke pga. angsten min. I August gå jeg til angstmestringskurs. Når jeg tenker om det blir jeg kvalm. Gruer meg skikkelig på det. Nye situasjoner og nye mennesker er en dårlig kombinasjon. Hun sa at jeg trenger en ny inntrykk og å bli kjent med nye mennesker, klarer bare smalltalk og vipps blir hjernen tomt. Jeg kan finne ingenting å snakke om. Sykepleieren trenger ikke å hjelpe med det nå. Mannen min forstår nå hvor alvorlig det er med meg. Jeg tror den siste angstanfall med panikk hadde gitt en stor påkjenning for min mann.