Venner skilles. Hvordan støtte? Og hvordan unngå å ta parti?

[AnonymBruker]

Et godt vennepar av oss skilles. Vi er tre par med barn, alle rundt 40, som de siste årene har vært mye sammen. Både barn og voksne. De er blant våre aller nærmeste venner, det samme med barna. 

Barna (småskolen og barnehage) er ennå ikke informert. 

Dette er folk vi har blitt kjent med som par, dvs at vi ikke har en lang historikk med den ene parten. Vi bor på et lite sted. 

Vi er alle i sjokk, og begge ønsker hjelp og støtte. 

Den ene parten har vært utro for en tid tilbake. De har gått til terapi, men den utro bryter nå ut. Terapien har utviklet seg usunt. Den fornærmede parten greier ikke å tilgi og har gått over i et slags psykisk strafferegime. Dette greide ikke den utro parten lengre, som nå bryter. 

Den utro parten har nettverk og familie her, den fornærmede parten har ikke. 

Vi føler oss i en skvis og ønsker ikke trå feil. Vi har gjort det klart at vi ikke ønsker å ta parti, men være der for begge. Jeg opplever at de ikke kommer seg videre, den utro vil glemme, den fornærmede vil vite hvorfor det skjedde, og dette hvorfor er ikke åpenbart. Begge deler er høyst forståelig. 

I tillegg til å ta vare på barna. Hvordan skal vi forholde oss til bruddet? Hvordan kan vi best mulig støtte uten å ta den enes parti? 

 

Anonymkode: 5c976...b15

[påskelilje]

Vi opplevde omtrent det samme for et par år siden. Vi ønsket i utgangspunktet å være nøytrale og støtte begge. Det viste seg imidlertid var vanskelig... Den som var blitt bedradd fikk nesten all sympati fra omverdenen, unntatt fra oss som kjente begge parter veldig godt - ting hadde absolutt ikke vært så rosenrødt som den bedradde parten gav uttrykk for.

Nå etter to år, er begge etablert med nye kjærester (den som var utro har beholdt sin kjæreste). Den som ble bedradd, har trukket seg helt unna oss og det andre venneparet - tar aldri initiativ til kontakt. Jeg synes jo det er trist, og savner på en måte det som var før, da vi alle sammen var sammen og hadde mye fint sammen. Synes også det er trist at vi ikke regnes som nærmeste venner til den som ble forlatt lenger, og ikke inkluderes i dennes nye liv og kjæreste.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Er det noe du ville ha gjort annerledes? Situasjonen er litt lik. Hilsen trådstarter. 

Anonymkode: 5c976...b15

[påskelilje]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar. Er det noe du ville ha gjort annerledes? Situasjonen er litt lik. Hilsen trådstarter. 

Anonymkode: 5c976...b15

Vet ikke om jeg kunne gjort så mye annerledes. Burde kanskje vært mer aktiv overfor barna (som for øvrig er i slutten av tenårene/beg av tjueårene). Situasjonen ble veldig vanskelig for dem.

Den som var utro skulle nok i ettertid ønske at ekteskapet hadde blitt avsluttet før ny kjæreste kom inn i bildet. Utroskap gjorde det veldig mye mer komplisert.

[AnonymBruker]

Slike situasjoner er veldig vanskelig synes jeg. Jeg har opplevd at den alvorlige historien om hva er som skjedd forandres veldig med tiden. Kan være helt annerledes med tiden og bli om mulig enda mer vond og alvorlig.Så nå er jeg bare så nøytral som mulig hvis noen spør meg.

Anonymkode: 0d24a...385

[Gjest Gargamel]

På 12.8.2018 den 23.36, AnonymBruker skrev:

Et godt vennepar av oss skilles. Vi er tre par med barn, alle rundt 40, som de siste årene har vært mye sammen. Både barn og voksne. De er blant våre aller nærmeste venner, det samme med barna. 

Barna (småskolen og barnehage) er ennå ikke informert. 

Dette er folk vi har blitt kjent med som par, dvs at vi ikke har en lang historikk med den ene parten. Vi bor på et lite sted. 

Vi er alle i sjokk, og begge ønsker hjelp og støtte. 

Den ene parten har vært utro for en tid tilbake. De har gått til terapi, men den utro bryter nå ut. Terapien har utviklet seg usunt. Den fornærmede parten greier ikke å tilgi og har gått over i et slags psykisk strafferegime. Dette greide ikke den utro parten lengre, som nå bryter. 

Den utro parten har nettverk og familie her, den fornærmede parten har ikke. 

Vi føler oss i en skvis og ønsker ikke trå feil. Vi har gjort det klart at vi ikke ønsker å ta parti, men være der for begge. Jeg opplever at de ikke kommer seg videre, den utro vil glemme, den fornærmede vil vite hvorfor det skjedde, og dette hvorfor er ikke åpenbart. Begge deler er høyst forståelig. 

I tillegg til å ta vare på barna. Hvordan skal vi forholde oss til bruddet? Hvordan kan vi best mulig støtte uten å ta den enes parti? 

 

Anonymkode: 5c976...b15

Er det ikke litt sånn at et vennepar tilhører den ene parten mest? Satt på spissen at det enten er to kompiser med følge som møtes, eller to venninner med følge? 

Jeg tipper dere kan beholde mest kontakt med den dere står nærmest, og så vil den andre kanskje ikke bry seg så veldig mye når alt kommer til alt. 

Hvis begge de skilte er like ivrige på å holde kontakten så vil de nok passe på å pleie vennskapet selv. 

 

[Nicklusheletida]

På 13.8.2018 den 9.04, påskelilje skrev:

Vi opplevde omtrent det samme for et par år siden. Vi ønsket i utgangspunktet å være nøytrale og støtte begge. Det viste seg imidlertid var vanskelig... Den som var blitt bedradd fikk nesten all sympati fra omverdenen, unntatt fra oss som kjente begge parter veldig godt - ting hadde absolutt ikke vært så rosenrødt som den bedradde parten gav uttrykk for.

Nå etter to år, er begge etablert med nye kjærester (den som var utro har beholdt sin kjæreste). Den som ble bedradd, har trukket seg helt unna oss og det andre venneparet - tar aldri initiativ til kontakt. Jeg synes jo det er trist, og savner på en måte det som var før, da vi alle sammen var sammen og hadde mye fint sammen. Synes også det er trist at vi ikke regnes som nærmeste venner til den som ble forlatt lenger, og ikke inkluderes i dennes nye liv og kjæreste.

Jeg valgte selv å bryte med den gamle gjengen jeg hadde kjent i 22 år etter vår skilsmisse. 

Jeg gjorde ikke det umiddelbart, men etter noe tid. 

Grunnen til det hadde ingenting med dem å gjøre, men dette var i utgangspunktet vennene til min x, selv om de etter 22 år også ble mine. 

Jeg gjorde dette av hensyn til meg selv.

Jeg hadde et stort ønske om å legge både x og det gamle livet fullstendig bak meg og for å klare det 100% innså jeg at jeg ikke hadde annet valg enn å bryte helt. 

Jeg vet at noen har reagert på dette og synes det er rart, men for meg var det riktig. 

Det førte til at jeg hadde veldig lite nettverk igjen i Oslo, da det forsvant både en stor venneflokk ut av livet mitt i tillegg til en stor svigerfamilie. 

Jeg traff x-en min ganske tidlig etter at jeg flyttet til Oslo som ung og jeg hadde bare få venner i Oslo som jeg ikke hadde vært flink nok til å bruke tid på. 

Men valget mitt gjorde også at jeg aktivt kunne begynne å bygge meg opp et helt nytt liv. 

Det har jeg aldri angret på

[påskelilje]

På ‎14‎.‎08‎.‎2018 den 17.05, Nicklusheletida skrev:

Jeg valgte selv å bryte med den gamle gjengen jeg hadde kjent i 22 år etter vår skilsmisse. 

Jeg gjorde ikke det umiddelbart, men etter noe tid. 

Grunnen til det hadde ingenting med dem å gjøre, men dette var i utgangspunktet vennene til min x, selv om de etter 22 år også ble mine. 

Jeg gjorde dette av hensyn til meg selv.

Jeg hadde et stort ønske om å legge både x og det gamle livet fullstendig bak meg og for å klare det 100% innså jeg at jeg ikke hadde annet valg enn å bryte helt. 

Jeg vet at noen har reagert på dette og synes det er rart, men for meg var det riktig. 

Det førte til at jeg hadde veldig lite nettverk igjen i Oslo, da det forsvant både en stor venneflokk ut av livet mitt i tillegg til en stor svigerfamilie. 

Jeg traff x-en min ganske tidlig etter at jeg flyttet til Oslo som ung og jeg hadde bare få venner i Oslo som jeg ikke hadde vært flink nok til å bruke tid på. 

Men valget mitt gjorde også at jeg aktivt kunne begynne å bygge meg opp et helt nytt liv. 

Det har jeg aldri angret på

Takk for et du skrev. God mulig det er slik h*n tenker, h*n som nå har forlatt gjengen. Fikk noe å tenke på!