Lei meg :'(

[Gjest franklyscarlet]

Har hatt psykiske problemer siden slutten av barneskolen. Klarte meg ganske bra frem til 20-årene. Da fikk jeg bipolar lidelse. Det ødelegger livet mitt, og jeg er så lei meg for det. 

Det føles som om jeg blir frarøvet ungdommen. Jeg er fortsatt ung, men ting går liksom bare gale veien, og jeg er redd for at det skal fortsette slik. 

For noen år siden var jeg tryggere i meg selv, opplevde at jeg visste hvem jeg var, hva jeg sto for, visste hva jeg ville, hva jeg likte, hadde interesser og humor. Nå er det som om jeg har blitt en annen, eller flere andre personer. Jeg er enten helt uinteressert i alt. Eller så er jeg kjempeinteressert i masse, men alt raser sammen etter kort tid. Jeg pleide å like mennesker, og å bry meg. Nå liker jeg nesten ingen. Og jeg bryr meg ikke  så mye heller. Jeg har egentlig mange venner, men jeg orker ikke å treffe de, og de spør aldri om vi skal finne på noe, heller. Ikke nå lenger. Man blir kanskje mer upopulær av å være bipolar. 

Livet er bare overveldende. Enten overveldende (fake) fantastisk, eller overveldende jævlig. Jeg prøver å få tilbake kontrollen. Gjøre alt riktig. Ta medisiner. Gå i terapi. Spise sunt. Trene. Det er kanskje bedre at jeg gjør disse tingene enn at jeg lar være, men det føles samtidig som om det ikke hjelper. 

Når jeg går ut av huset, blir jeg bombardert med sanseinntrykk som tar over kroppen min. Lyset, fargene, formene, bevegelsene, lydene. Stormen av inntrykk river og sliter i meg. Treffer meg midt i brystet og hjernen. Jeg klarer ikke fokusere lenger, hvis det ikke er stille og mørkt rundt meg. Når jeg møter folk, er det som om vi er på hver vår side av en tunnel. Klarer ikke connecte med andre. Alt annet snakker høyere, og jeg hører ikke hva andre sier. Ikke ser jeg de heller. 

Jeg begynner å bli veldig redd nå. Før hadde jeg mer håp. Tenkte at "noe" kom til å hjelpe. Eller at jeg kom til å klare å skjerpe meg. Eller at det bare ville gå over. Men tenk om det ikke gjør det. Jeg har sluttet i mange jobber. Har droppet ut av flere studier. Mistet kontakten med venner og de fleste i familien. Jeg forstår at de ferreste har perfekte liv, og at de rundt meg har sine ting å slite med. Samtidig tenker jeg en del på det at de har det bedre enn meg. Jeg er ikke misunnelig eller sjalu. Bare lei meg for at jeg ikke får til. Noe. Jeg observerer liksom bare at vennene mine gjør seg ferdige med studier, får seg jobber, reiser på ferie, og på fester, og på fjellturer. Selv gråter jeg i en halv time bare jeg skal på butikken. Må legge meg å sove etter en time hos psykologen. Føler meg som et skikkelig null i dette samfunnet. Jeg vil også få til noe. Ha et liv som består av flere deler. Bli et litt mer helt menneske. Hvordan skal jeg få til det?

[stjernestøv]

Kan relatere meg til noe av det,det eneste jeg har fått til er å få barn og det er jeg glad for. Ellers er det ikke mye å skryte av.

[AnonymBruker]

5 timer siden, franklyscarlet skrev:

Har hatt psykiske problemer siden slutten av barneskolen. Klarte meg ganske bra frem til 20-årene. Da fikk jeg bipolar lidelse. Det ødelegger livet mitt, og jeg er så lei meg for det. 

Det føles som om jeg blir frarøvet ungdommen. Jeg er fortsatt ung, men ting går liksom bare gale veien, og jeg er redd for at det skal fortsette slik. 

For noen år siden var jeg tryggere i meg selv, opplevde at jeg visste hvem jeg var, hva jeg sto for, visste hva jeg ville, hva jeg likte, hadde interesser og humor. Nå er det som om jeg har blitt en annen, eller flere andre personer. Jeg er enten helt uinteressert i alt. Eller så er jeg kjempeinteressert i masse, men alt raser sammen etter kort tid. Jeg pleide å like mennesker, og å bry meg. Nå liker jeg nesten ingen. Og jeg bryr meg ikke  så mye heller. Jeg har egentlig mange venner, men jeg orker ikke å treffe de, og de spør aldri om vi skal finne på noe, heller. Ikke nå lenger. Man blir kanskje mer upopulær av å være bipolar. 

Livet er bare overveldende. Enten overveldende (fake) fantastisk, eller overveldende jævlig. Jeg prøver å få tilbake kontrollen. Gjøre alt riktig. Ta medisiner. Gå i terapi. Spise sunt. Trene. Det er kanskje bedre at jeg gjør disse tingene enn at jeg lar være, men det føles samtidig som om det ikke hjelper. 

Når jeg går ut av huset, blir jeg bombardert med sanseinntrykk som tar over kroppen min. Lyset, fargene, formene, bevegelsene, lydene. Stormen av inntrykk river og sliter i meg. Treffer meg midt i brystet og hjernen. Jeg klarer ikke fokusere lenger, hvis det ikke er stille og mørkt rundt meg. Når jeg møter folk, er det som om vi er på hver vår side av en tunnel. Klarer ikke connecte med andre. Alt annet snakker høyere, og jeg hører ikke hva andre sier. Ikke ser jeg de heller. 

Jeg begynner å bli veldig redd nå. Før hadde jeg mer håp. Tenkte at "noe" kom til å hjelpe. Eller at jeg kom til å klare å skjerpe meg. Eller at det bare ville gå over. Men tenk om det ikke gjør det. Jeg har sluttet i mange jobber. Har droppet ut av flere studier. Mistet kontakten med venner og de fleste i familien. Jeg forstår at de ferreste har perfekte liv, og at de rundt meg har sine ting å slite med. Samtidig tenker jeg en del på det at de har det bedre enn meg. Jeg er ikke misunnelig eller sjalu. Bare lei meg for at jeg ikke får til. Noe. Jeg observerer liksom bare at vennene mine gjør seg ferdige med studier, får seg jobber, reiser på ferie, og på fester, og på fjellturer. Selv gråter jeg i en halv time bare jeg skal på butikken. Må legge meg å sove etter en time hos psykologen. Føler meg som et skikkelig null i dette samfunnet. Jeg vil også få til noe. Ha et liv som består av flere deler. Bli et litt mer helt menneske. Hvordan skal jeg få til det?

Jeg har en nær venninne med en alvorlig variant av bipolar 1. Har fulgt henne tett siden ungdomstiden. Lenge var hennes liv slik du nå beskriver. Ingenting vedvarte over tid, alle langvarige planer ble avbrutt av perioder med alvorlig sykdom. Det var mye prøving og feiling i behandlingsopplegget, det tok altfor mange år før hun var godt medisinert med litium + AP, og i flere år var det også altfor stor tiltro til at det var psykoterapi med fokus på barndommen som skulle gjøre livet hennes bedre. 

Et vesentlig skille skjedde da det kom en behandler på banen som holdt fast ved at ved bipolar 1 var det viktigste korrekt medisinering. Psykoterapi kunne være et godt tillegg for å mestre livets utfordringer, men hun fikk beskjed om at det som i størst grad ville påvirke fremtiden hennes var optimal medisinering og stabil livsførsel. Jeg tror egentlig alle vi som kjente henne ble overrasket over at sykdommen hennes etter noen år ble mye snillere. Endringen for henne startet med god medisinering, men det ble videreført gjennom at hun fikk seg en 50 % jobb som hun likte. 

I mange år klarte hun seg godt. Dessverre ble hun ikke godt nok fulgt opp mht. bruk av litium og nyreskader, men det er en litt annen historie. For henne ble bruken av litium i kombinasjon med tilstrekkelig dose AP det som ga sykdommen nok motstand til at den fikk dominere livet hennes. Hun måtte slutte med litium etter mange års bruk, men har klart seg fint med lamictal + AP i etterkant. Det kan nå gå mange år mellom hun svinger merkbart, og hun har ikke trengt innleggelse de siste ti årene. 

Forteller denne historien for å si noe om hvordan enkelte faser i livet kan være preget av sykdom, uten at det trenger å bety at det vil fortsette å være sånn. 

Anonymkode: fb14d...c16