Hvor lenge kan man forvente behandling ?

[AnonymBruker]

På ‎17‎.‎08‎.‎2018 den 19.20, AnonymBruker skrev:

Er det slik at når man har brukt behandlingsapparatet en stund så bør man tenke at man liksom har brukt opp « kvoten» for hva man kan forvente av hjelp ? Jeg føler det litt slik for tiden. Personlig synes jeg at jeg har nytte av terapien jeg går i nå men terapauten tar stadig frem at jeg har jo vært så lenge i behandlingsapparatet.( det vil si til sammen hos ulike behandlere). Er det et hint om at det er på tide å slutte? Han nevner også at jeg ikke må forvente for mye av terapien. Betyr det at han mener min lidelse egentlig er» kronisk» og at jeg må slå jeg til ro med å ha det slik? Jeg har enda tro på bedring med rett hjelp. Den skremmende realiteten går opp for meg , de har gitt meg opp. De trenger ikke lenger stå til ansvar for NAV heller da jeg har fått uføretrygd. Er det jeg som missforstår dette og overtolker situasjonen? 

Anonymkode: 8c411...cf5

Dette er ikke helt svar på det du spør om, men et innspill til hvordan tenke om at psykologen kanskje antyder at det også kan være et poeng å avslutte terapien: Det å avslutte en terapi og fortsette livet uten jevnlige samtaler med en terapeut, vil ofte være en svært sentral fase av terapien. Det gir muligheter til å reorientere seg i livet, kjenne på endringer som har blitt etablert gjennom terapiforløpet og finne ut av hvordan leve livet på best mulig måte uten jevnlig støtte fra terapeut.

Jeg tror at enkelte langvarige samtaleterapier bare fortsetter og fortsetter, fordi verken pasient eller behandler orker å ta den jobben som en avslutning innebærer. Dette mener jeg er synd, da pasienten går glipp av en viktig mulighet til personlig vekst og modning. 

Dersom man etter noe tid .- for eksempel et par åt - fortsatt har konkrete ting man ønsker å jobbe videre med, så kan man jo starte opp igjen - enten hos en ny terapeut eller søke om å få fortsette hos den gamle. 

Anonymkode: 02e8e...25f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er ikke helt svar på det du spør om, men et innspill til hvordan tenke om at psykologen kanskje antyder at det også kan være et poeng å avslutte terapien: Det å avslutte en terapi og fortsette livet uten jevnlige samtaler med en terapeut, vil ofte være en svært sentral fase av terapien. Det gir muligheter til å reorientere seg i livet, kjenne på endringer som har blitt etablert gjennom terapiforløpet og finne ut av hvordan leve livet på best mulig måte uten jevnlig støtte fra terapeut.

Jeg tror at enkelte langvarige samtaleterapier bare fortsetter og fortsetter, fordi verken pasient eller behandler orker å ta den jobben som en avslutning innebærer. Dette mener jeg er synd, da pasienten går glipp av en viktig mulighet til personlig vekst og modning. 

Dersom man etter noe tid .- for eksempel et par åt - fortsatt har konkrete ting man ønsker å jobbe videre med, så kan man jo starte opp igjen - enten hos en ny terapeut eller søke om å få fortsette hos den gamle. 

Anonymkode: 02e8e...25f

Ok. Kanskje når alt kommer til stykke så er medisiner best. Jeg føler bare at jeg er mer opprørt og traumatisert av behandlingen nå. Terapeuten har hentet frem vonde og vanskelige ting .Ting som jeg har holdt nede i mange år. Var målet bare å åpne opp sårene for så å la meg stå igjen alene?. Jeg kan godt døyve smerten med medisin , fortrenge, « sove «vekk dagene og trøste meg med døden. At det er nok å eksistere bare smerten ikke blir for stor. Alt dreier seg om å unngå den uutholdelige smerten. Kanskje det er best å slutte. Jeg klarer rett og slett ikke å finne ut hva jeg ønsker psykologen konkret skal gjøre for meg. 

Anonymkode: 8c411...cf5

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ok. Kanskje når alt kommer til stykke så er medisiner best. Jeg føler bare at jeg er mer opprørt og traumatisert av behandlingen nå. Terapeuten har hentet frem vonde og vanskelige ting .Ting som jeg har holdt nede i mange år. Var målet bare å åpne opp sårene for så å la meg stå igjen alene?. Jeg kan godt døyve smerten med medisin , fortrenge, « sove «vekk dagene og trøste meg med døden. At det er nok å eksistere bare smerten ikke blir for stor. Alt dreier seg om å unngå den uutholdelige smerten. Kanskje det er best å slutte. Jeg klarer rett og slett ikke å finne ut hva jeg ønsker psykologen konkret skal gjøre for meg. 

Anonymkode: 8c411...cf5

Hva sier psykologen om terapien, har dere mer konkret drøftet tidsperspektiv eller hvordan du har respondert på behandlingen så langt?

Anonymkode: 02e8e...25f

[kupton]

Jeg kom på et bilde som kanskje kan hjelpe. Har du sett Sinnasnekkeren? Han kommer til folk som ikke får orden på huset sitt. De har ofte satt i gang store prosjekt, men har gitt opp. Felles for dem er at de flikker litt her og der i alle rom og alle etasjer, men de får aldri gjort noe skikkelig. Noe som de blir fornøyd med og kan vise at de har tatt et steg på veien. De burde ha satt seg ned og funnet ut "Hvilket rom er det viktigst å gjøre ferdig først?". Så konsentrere alt sitt arbeid om dette rommet. Bli ferdig og være fornøyd. Så ta neste rom. Kun det inntil det er helt ferdig. En slik plan bør du få til sammen med psykologen din.

[AnonymBruker]

10 timer siden, kupton skrev:

Jeg kom på et bilde som kanskje kan hjelpe. Har du sett Sinnasnekkeren? Han kommer til folk som ikke får orden på huset sitt. De har ofte satt i gang store prosjekt, men har gitt opp. Felles for dem er at de flikker litt her og der i alle rom og alle etasjer, men de får aldri gjort noe skikkelig. Noe som de blir fornøyd med og kan vise at de har tatt et steg på veien. De burde ha satt seg ned og funnet ut "Hvilket rom er det viktigst å gjøre ferdig først?". Så konsentrere alt sitt arbeid om dette rommet. Bli ferdig og være fornøyd. Så ta neste rom. Kun det inntil det er helt ferdig. En slik plan bør du få til sammen med psykologen din.

Takk. Dette var nyttig. Vi har snakket om barndom, incest og traumer fra tidligere mens jeg egentlig står i en ekteskapelig krise. Kanskje det er noe galt med grunnmuren til vårt «hus» pga min fortid men akkurat nå må vi slukke brannen. Kanskje det er å begynne i feil ende men akkurat nå burde jeg kanskje fortelle den skamfulle sannheten om hvor galt ting fungerer mellom min mann og meg pga av mine psykiske problemer. Og konkret hva jeg bør gjøre i forhold til dette. Slukke branner før vi reparere grunnmuren ? Er dette feil å ta opp med psykologen ? 

Anonymkode: 8c411...cf5

[kupton]

Konstruktivt :-)