Kupton, avskyr du meg?

[Bergogdal]

4 minutter siden, kupton skrev:

Det er trosfrihet i Norge. Det betyr imidlertid ikke at alt det rare folk tror på er sant eller korrekt.

Man kan tro hva man vil, hva som er friske tanker og hva som er syke tanker blir et definisjonsspørsmål.

 

[Gjest]

33 minutter siden, Mëmëso skrev:

Nei, jeg tror ikke han er gud. Det andre får vi komme tilbake til. 

Dette var interessant. Skriv gjerne en pm til meg om hva du mener. Begynner jo å bli små-paranoid her...

[Gjest]

2 minutter siden, Bergogdal skrev:

Man kan tro hva man vil, hva som er friske tanker og hva som er syke tanker blir et definisjonsspørsmål.

 

Det er sant. Jeg tror mye rart. Jeg tror f.eks. på Gud og kristendommen. Men det finnes jo så mange retninger innen kristendommen også, så det er ikke godt å vite alltid hva som er friskt, eller sykt. Jeg vet at jeg i perioder blir fanatisk opptatt av religion/gud/kristendom, og da kan det nok kalles sykt. I en hypomani for tre år siden tok jeg fullstendig av, og jeg måtte ha hjelp til å komme ut av det igjen. Jeg vet ikke hvorfor religion er en sånn trigger hos meg.  

[Mëmëso]

16 minutter siden, anbr42 skrev:

Dette var interessant. Skriv gjerne en pm til meg om hva du mener. Begynner jo å bli små-paranoid her...

Beklager, ikke meningen å gjøre deg skremt. Men vi tar ikke dette i dag, sorry. 

[Mëmëso]

1 time siden, anbr42 skrev:

Dette var interessant. Skriv gjerne en pm til meg om hva du mener. Begynner jo å bli små-paranoid her...

 

50 minutter siden, Mëmëso skrev:

Beklager, ikke meningen å gjøre deg skremt. Men vi tar ikke dette i dag, sorry. 

Jeg kan aldri vinne over mine egne tanker. Uansett hva jeg sier, eller skriver, er det ren løgn, og jeg blir kvalm og sliten av argumentene som bombarderer meg i tankene mine. Dette høres litt pompøst ut, men jeg føler litt at jeg lever inne i en eller annen Kafkaroman, og alt er bare som en labyrint med små rom og jeg vet ikke hva jeg ser etter, eller hva det riktige svaret er, eller hva som er hensikten og hvor jeg skal, og uansett hvordan jeg snur på ting overtar bare en ny tanke/argument som ikke er på min side, og uansett så ender det med død til slutt, for jeg finner ikke ut av det, hva som er det rette svaret. 

[Mëmëso]

32 minutter siden, Mëmëso skrev:

 

Jeg kan aldri vinne over mine egne tanker. Uansett hva jeg sier, eller skriver, er det ren løgn, og jeg blir kvalm og sliten av argumentene som bombarderer meg i tankene mine. Dette høres litt pompøst ut, men jeg føler litt at jeg lever inne i en eller annen Kafkaroman, og alt er bare som en labyrint med små rom og jeg vet ikke hva jeg ser etter, eller hva det riktige svaret er, eller hva som er hensikten og hvor jeg skal, og uansett hvordan jeg snur på ting overtar bare en ny tanke/argument som ikke er på min side, og uansett så ender det med død til slutt, for jeg finner ikke ut av det, hva som er det rette svaret. 

Dersom det skulle slumpe til å lande en god tanke ned i hodet om meg selv, blir den bombardert nesten før jeg rekker å tenke den. Jeg begynte såvidt på kognitiv terapi, men jeg lurer på om kanskje mine underbevisste automatiske tanker er selvgode, og at det er de bevisste dårlige tankene som er korrekte. Jeg kræsja ihvertall helt av å begynne å rote i dette. 

[AnonymBruker]

Jeg er blant dem som tror vi alle er mye produkt av omgivelsene våre. Jeg stopper opp nesten daglig og undrer meg over. Hvor får jeg denne tanke. Hvorfor får jeg den nå. Er det noen der ute i verden som har manipulert meg så mye at jeg nærmest er deres utstrakte robot. At de fremdeles fyller på med sine signaler slik at jeg bare roter det ennå mer til for meg. De ønsker meg bare bort slik de gjorde fysisk og psykisk i barndomsdagene. Og nå gjør jeg deres vilje liksom. Trodde psykologen skulle klare å bryte med dette men han var jo bare en av dem han også. "Klarte ikke å hjelpe meg."

Spesielt var det en barndomsopplevelse. Min far bebreide meg som 2 åring at jeg tok en av naboene i hånda og ble med hjem til dem. Han holdt det mot meg livet ut og mente de hadde indoktrinert meg. Det hører med til historien at da jeg litt senere banket på døren deres fikke jeg bare beskjed om at jeg måtte ikke komme dit mer. Det lille barnet ble så fortvilet og løp og gjemte seg der det ingen grunnmur var. Må leve med dette.

Senere kom noen barn og spurte om jeg ville spille ball med dem. Så puffet de meg i gata og jeg knuste alle tenne mine. Jeg så at Nå må jeg gå hjem. Min bestemor så. Hun blir aldri gift. Barna kom med tennene som lå i gata og spurte om de kunne settes på igjen Min mor var så fortvilet at hun lukket døra. Jeg fikke betennelse men ingen tenkte på legen  Alt tar tid. Fikk singler som de hadde fått i musikikkbutikken. 

Jeg mener vi må prøve å kjempe oss fri fra alt som drar oss ned. 

Jeg husker også barnet som tok kroner av mors syltetøyglass usett. I dag ville jeg jo ikke tenke på slikt.

Jeg tar opp en tanke men kan trenge hjelp til det. Du har jo en jobb. Kan du ikke prate litt med noen på jobben også.

Anonymkode: 5bfdc...477

[Gjest]

Har du noen å samtale med, Mëmëso? En terapeu på dps, eller en i kommunehelsetjenesten? Det virker som om du har noen veldig vanskelige følelser og tanker, og at du trenger å få hjelp til å få sortert dem, og finne ut av "hva som er hva". 

Om ikke du har en slik å snakke med, så oppfordrer jeg deg til å gå til fastlegen. Han kan hjelpe deg videre, vil jeg tro. 

Etter min mening finnes det noe godt og bra i alle mennesker, også i deg. Du er garantert ikke så fæl som du kanskje tror selv. Du er verdifull for den du er, og det finnes bare én av deg. Det finnes garantert mennesker som setter pris på deg for nettopp den du er, og for nettopp det du kan gjøre. Bare du har ditt smil, dine øyne, og din personlighet. Det finnes  oppgaver som bare du kan løse best. Ordene dine og handlingene dine kan f.eks. få et annet menneske til å føle seg bedre, nettopp fordi det var du som sa eller gjorde dem. Vi har alle vår unike måte å være på, og nettopp din måte er det som gjør deg til Mëmëso. Du teller! Du er verdifull! 

Jeg har hørt at det å klebe opp post it-lapper på speil, skapdører, etc. med fine og gode ord til seg selv, kan hjelpe mot dårlig selvbilde og selvtillit. Det kan du jo prøve, men jeg har mest tro på en profesjonell samtalepartner.

Kanskje trenger du noen medisiner, kanskje ikke. Slikt kan du finne ut av hos fastlegen. Han kan også henvise deg til rette instans slik at du kan få hjelp til det du sliter med.

Lykke til, Mëmëso!

 

[AnonymBruker]

Om man har problemer med å svare andre ute i dagliglivet kan man bare si. " Det vet jeg ikke hva jeg skal tro om "

Anonymkode: 5bfdc...477

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke med andre,  men det er ikke alltid så lett å bidra med noe av seg selv. Men veldig lett å feiltolket andre eller legge feil i ordene. Man tolker hverandre for mye kanskje.

Anonymkode: 5bfdc...477

[Mëmëso]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er blant dem som tror vi alle er mye produkt av omgivelsene våre. Jeg stopper opp nesten daglig og undrer meg over. Hvor får jeg denne tanke. Hvorfor får jeg den nå. Er det noen der ute i verden som har manipulert meg så mye at jeg nærmest er deres utstrakte robot. At de fremdeles fyller på med sine signaler slik at jeg bare roter det ennå mer til for meg. De ønsker meg bare bort slik de gjorde fysisk og psykisk i barndomsdagene. Og nå gjør jeg deres vilje liksom. Trodde psykologen skulle klare å bryte med dette men han var jo bare en av dem han også. "Klarte ikke å hjelpe meg."

Spesielt var det en barndomsopplevelse. Min far bebreide meg som 2 åring at jeg tok en av naboene i hånda og ble med hjem til dem. Han holdt det mot meg livet ut og mente de hadde indoktrinert meg. Det hører med til historien at da jeg litt senere banket på døren deres fikke jeg bare beskjed om at jeg måtte ikke komme dit mer. Det lille barnet ble så fortvilet og løp og gjemte seg der det ingen grunnmur var. Må leve med dette.

Senere kom noen barn og spurte om jeg ville spille ball med dem. Så puffet de meg i gata og jeg knuste alle tenne mine. Jeg så at Nå må jeg gå hjem. Min bestemor så. Hun blir aldri gift. Barna kom med tennene som lå i gata og spurte om de kunne settes på igjen Min mor var så fortvilet at hun lukket døra. Jeg fikke betennelse men ingen tenkte på legen  Alt tar tid. Fikk singler som de hadde fått i musikikkbutikken. 

Jeg mener vi må prøve å kjempe oss fri fra alt som drar oss ned. 

Jeg husker også barnet som tok kroner av mors syltetøyglass usett. I dag ville jeg jo ikke tenke på slikt.

Jeg tar opp en tanke men kan trenge hjelp til det. Du har jo en jobb. Kan du ikke prate litt med noen på jobben også.

Anonymkode: 5bfdc...477

Jeg blir så lei meg og trist og sint for det som har skjedd med deg, og at ingen passet på deg. Jeg blir veldig sint på meg selv for at jeg tuller med tanker og tar plass når det er så unødvendig. Jeg har opplevd ting som innhenter meg, men jeg har ikke vært i nærheten av å ha hatt det som deg. Jeg er veldig redd for å være som naboen din, en som lukker døra.

[Mëmëso]

5 timer siden, anbr42 skrev:

Har du noen å samtale med, Mëmëso? En terapeu på dps, eller en i kommunehelsetjenesten? Det virker som om du har noen veldig vanskelige følelser og tanker, og at du trenger å få hjelp til å få sortert dem, og finne ut av "hva som er hva". 

Om ikke du har en slik å snakke med, så oppfordrer jeg deg til å gå til fastlegen. Han kan hjelpe deg videre, vil jeg tro. 

Etter min mening finnes det noe godt og bra i alle mennesker, også i deg. Du er garantert ikke så fæl som du kanskje tror selv. Du er verdifull for den du er, og det finnes bare én av deg. Det finnes garantert mennesker som setter pris på deg for nettopp den du er, og for nettopp det du kan gjøre. Bare du har ditt smil, dine øyne, og din personlighet. Det finnes  oppgaver som bare du kan løse best. Ordene dine og handlingene dine kan f.eks. få et annet menneske til å føle seg bedre, nettopp fordi det var du som sa eller gjorde dem. Vi har alle vår unike måte å være på, og nettopp din måte er det som gjør deg til Mëmëso. Du teller! Du er verdifull! 

Jeg har hørt at det å klebe opp post it-lapper på speil, skapdører, etc. med fine og gode ord til seg selv, kan hjelpe mot dårlig selvbilde og selvtillit. Det kan du jo prøve, men jeg har mest tro på en profesjonell samtalepartner.

Kanskje trenger du noen medisiner, kanskje ikke. Slikt kan du finne ut av hos fastlegen. Han kan også henvise deg til rette instans slik at du kan få hjelp til det du sliter med.

Lykke til, Mëmëso!

 

Takk for ditt omtenksomme svar. Jeg skulle gjort hva som helst for å være noen andre, hvem som helst som har ett godt hjerte. Jeg lever parallelt med samfunnet, ved siden av alle andre. Jeg går normalt sett på jobb og snakker med folk og gjør det meste som andre gjør, men det er en usynlig skillevegg mellom deres verden og min verden, og den veggen har jeg ikke lov å passere. Jeg kan ikke forestille meg at noe jeg gjør har noen innvirkning på noen, så lenge jeg ikke gjør noe negativt, noe jeg er veldig redd for å gjøre. Jeg vet ikke hva jeg skulle skrevet på lappene, og jeg blir kvalm av tanken på å åpne en eneste selvhjelpsbok til som mener å vite å ha svaret og oppskriften. Jeg har vært hos lege, som sa at jeg var moderat/alvorlig deprimert, men jeg er redd for hva som skjer og hvor sint hun blir når hun oppdager at det ikke er sant og at jeg bare driver spill for galleriet, jeg føler meg jo ikke deprimert egentlig, og jeg er så flau og skamfull og redd for å se hun igjen. Jeg har fått endel ulike piller og skal visst på DPS som hun snakket med på telefon, og det var noe om ett ambulant team som jeg ikke fikk med meg. Også forsøker jeg å utholde med litt alkohol ved siden av. Jeg vet det er dumt, men vet ikke ellers hvordan jeg være i mitt eget skinn. Beklager sytingen, jeg skal lese anonym bruker 077s innlegg en gang til, og gå å skamme meg litt.

[Bergogdal]

35 minutter siden, Mëmëso skrev:

Takk for ditt omtenksomme svar. Jeg skulle gjort hva som helst for å være noen andre, hvem som helst som har ett godt hjerte. Jeg lever parallelt med samfunnet, ved siden av alle andre. Jeg går normalt sett på jobb og snakker med folk og gjør det meste som andre gjør, men det er en usynlig skillevegg mellom deres verden og min verden, og den veggen har jeg ikke lov å passere. Jeg kan ikke forestille meg at noe jeg gjør har noen innvirkning på noen, så lenge jeg ikke gjør noe negativt, noe jeg er veldig redd for å gjøre. Jeg vet ikke hva jeg skulle skrevet på lappene, og jeg blir kvalm av tanken på å åpne en eneste selvhjelpsbok til som mener å vite å ha svaret og oppskriften. Jeg har vært hos lege, som sa at jeg var moderat/alvorlig deprimert, men jeg er redd for hva som skjer og hvor sint hun blir når hun oppdager at det ikke er sant og at jeg bare driver spill for galleriet, jeg føler meg jo ikke deprimert egentlig, og jeg er så flau og skamfull og redd for å se hun igjen. Jeg har fått endel ulike piller og skal visst på DPS som hun snakket med på telefon, og det var noe om ett ambulant team som jeg ikke fikk med meg. Også forsøker jeg å utholde med litt alkohol ved siden av. Jeg vet det er dumt, men vet ikke ellers hvordan jeg være i mitt eget skinn. Beklager sytingen, jeg skal lese anonym bruker 077s innlegg en gang til, og gå å skamme meg litt.

Du er ikke ond, du er syk. Det høres ut fra innleggene dine ut som du har paranoide tanker. Det er nok vanskelig å være i ditt skinn, men en ting er sikkert og det er at alkohol ikke gjør det lettere. Prøv å legg kaoset i hodet til side og fokuser på tanken om at du er syk og ska ta imot hjelp.

[Mëmëso]

5 timer siden, Bergogdal skrev:

Du er ikke ond, du er syk. Det høres ut fra innleggene dine ut som du har paranoide tanker. Det er nok vanskelig å være i ditt skinn, men en ting er sikkert og det er at alkohol ikke gjør det lettere. Prøv å legg kaoset i hodet til side og fokuser på tanken om at du er syk og ska ta imot hjelp.

Det er bare det at jeg føler at jeg ikke er syk, mem at jeg er ute etter oppmersomhet og sympati og at jeg fortjener å brenne i helvete. Alkohol er veien til helvete.