Debatt: Psykiske lidelser rammer skjevt. En stadig større del av helsetilbudet forbeholdes de rike.

[AnonymBruker]

Dette er viktig.

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/vmjodm/Gi-befolkningen-direkte-tilgang-til-psykologer-med-refusjonsrett--Jorgen-Flor

Sitat

 

Mange pasienter i psykisk helsevern er for syke til å få god behandling i primærhelsetjenesten, og for friske for behandling i spesialisthelsetjenesten. 

Kriteriene for rett til hjelp i spesialisthelsetjenesten (DPS) er strenge. I praksis må en ha en alvorlig psykisk lidelse eller være i selvmordsfare for å være sikker på et tilbud. Ved noen DPS avvises nesten halvparten av pasientene.

Samtidig arbeider nok psykologer i privat praksis til at du i de fleste norske byer kan få time på dagen, eller på kveldstid om du foretrekker det. Uten avtale med det offentlige kan timeprisen være 2000 kroner. God effekt av samtaleterapi inntreffer ofte først etter ti til tyve timer, og noen trenger langt mer enn dette.

Det er heller ingen automatikk i at de private psykologene prioriterer de pasientene som trenger det mest. I stedet kan de velge seg dem som passer best. Fastleger og nå fysioterapeuter, har prioriteringsansvar. Hvorfor skal psykologer, som vi bruker store offentlige ressurser på å utdanne, være forskånet fra det? Taperne i konkurransen om terapeutens gunst blir pasientene med sammensatte problemer og dårlig økonomi.

 

 

Anonymkode: 02db6...314

[Gjest Maggie55]

Det er ofte pasientene som trenger det mest som taper i kampen om helsekronene tror jeg også. Enkelte mennesker er mye mer utsatte for å lide overlast i livet og ender kanskje opp i en eller fler psykoser i livet sitt. Kriminalstatistikken rommer nok også dessverre så altfor mange som er sviktet helt fra starten av. 

Det er veldig synd at problemene skal vokse seg så store at vi ikke lenger riktig vet hva som er hva. Men bedre informasjon om hjelpetilbud tror jeg også mangler mye på og det burde jo ikke være den største kostnad og ville hjulpet mange tror jeg til å gjøre de mer " riktige tingene" utifra sin situasjon.

[AnonymBruker]

Jeg kan bare snakke ut fra egne erfaringer. Og det er att det offentlige har blitt rausere. Jeg oppfatter det som lettere å få hjelp nå. Det har alltid vært mange som har stått frem som avviste, jeg tror ikke det er så mye verre nå enn før. Jeg har riktignok en av de tyngre diagnosene i psykiatrien.

Anonymkode: 3ab0f...bcf

[ISW]

Jeg må si at jeg forstår psykologen oppi dette her. Hvis jeg hadde valget mellom å jobbe på DPS, tjene 300 kr/timen og bruke 70% av dagen på papirarbeid, og å jobbe privat, gjennomføre 7 behandlinger a 2000 kr/time hver dag og slippe alt byråkrati, vet jeg hva jeg hadde valgt.

Ulempen/fordelen, ut fra hvordan du ser det, er at skal du jobbe privat må du være kundeorientert. Du må levere, hvis ikke får du ikke kunder. Dette er kanskje grunnen til at mye kvalitet går privat og mange dårlige behandlere blir på DPS.

[motorPrøysen]

23 minutes ago, issomethingwrong said:

Ulempen/fordelen, ut fra hvordan du ser det, er at skal du jobbe privat må du være kundeorientert. Du må levere, hvis ikke får du ikke kunder. Dette er kanskje grunnen til at mye kvalitet går privat og mange dårlige behandlere blir på DPS.

Slik tror jeg faktisk ikke det er. Behandlere som jobber på DPS er i daglig kontakt med et faglig nettverk og er ofte også underlagt systemer for kvalitetssikring. Dette er sjelden i det private. Jeg tror uansett kvaliteten på behandlingen stort sett er den samme, men de private psykologene er nok mer fleksible ved å tilby behandling på kveldstid o.l. Og når alt kommer alt har vil ingen av oss empiri å slå i bordet med når det gjelder kvaliteten på de respektive behandlingene.

Jeg syns artikkelforfatteren har flere poeng. Psykose- og rusproblematikk er nok områder som kan nedprioriteres når psykologene ikke har prioriteringsansvar. Samtidig tror jeg kanskje ikke at en veldig stor andel av de som søker seg til det private har denne problematikken.

Til syvende og siste er dette selvsagt en politisk-økonomisk prioritering. Men hvorfor gi støtte til privatpraktiserende psykologer som sitter hver for seg, ofte uten sterkt faglig nettverk, faglig oppdatering og kvalitetssikring? Hvorfor ikke heller stryke DPS-ene?

 

[ISW]

7 timer siden, motorPrøysen skrev:

Slik tror jeg faktisk ikke det er. Behandlere som jobber på DPS er i daglig kontakt med et faglig nettverk og er ofte også underlagt systemer for kvalitetssikring. Dette er sjelden i det private. Jeg tror uansett kvaliteten på behandlingen stort sett er den samme, men de private psykologene er nok mer fleksible ved å tilby behandling på kveldstid o.l. Og når alt kommer alt har vil ingen av oss empiri å slå i bordet med når det gjelder kvaliteten på de respektive behandlingene.

Jeg syns artikkelforfatteren har flere poeng. Psykose- og rusproblematikk er nok områder som kan nedprioriteres når psykologene ikke har prioriteringsansvar. Samtidig tror jeg kanskje ikke at en veldig stor andel av de som søker seg til det private har denne problematikken.

Til syvende og siste er dette selvsagt en politisk-økonomisk prioritering. Men hvorfor gi støtte til privatpraktiserende psykologer som sitter hver for seg, ofte uten sterkt faglig nettverk, faglig oppdatering og kvalitetssikring? Hvorfor ikke heller stryke DPS-ene?

 

Det jeg reagerer på er at du i det offentlige ikke har et insentiv til å levere. Det gjelder forsåvidt ikke bare helse. Der man er avhengig av betalende kunder har man gjerne bonusordninger, andeler av inntektene, etc. Det finnes ikke i det offentlige.

Når det gjelder helse, så kan man selvfølgelig diskutere om ressursene burde vært brukt offentlig, men gitt alt annet som i dag, måtte dette skjedd med tvang. For min egen del synes jeg private helsetjenester er utmerket, spesielt av hensyn til tid. Det er uakseptabelt å vente 14 dager på time hos fastlegen og det er spesielt uakseptabelt å vente et halvt år på en utredning hos spesialist. Min personlige mening er at det offentlige nok bruker langt mer penger på sykepenger og annen stønad til folk som står i kø enn man beregner å spare (?) på denne køen. Hadde tjenestene vært reelt konkurranseutsatt og stykkprisfinansiert, tviler jeg på at vi hadde hatt denne problemstillingen i samme grad.

[AnonymBruker]

18 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Det jeg reagerer på er at du i det offentlige ikke har et insentiv til å levere. Det gjelder forsåvidt ikke bare helse. Der man er avhengig av betalende kunder har man gjerne bonusordninger, andeler av inntektene, etc. Det finnes ikke i det offentlige.

Tror ikke det fungerer det særlig godt i helsesektoren, særlig ikke i et komplisert felt som psykiatri. Vil ikke det være et incentiv for å ta inn pasienter med de letteste lidelsene?

Anonymkode: 02db6...314

[AnonymBruker]

8 timer siden, motorPrøysen skrev:

Slik tror jeg faktisk ikke det er. Behandlere som jobber på DPS er i daglig kontakt med et faglig nettverk og er ofte også underlagt systemer for kvalitetssikring. Dette er sjelden i det private. Jeg tror uansett kvaliteten på behandlingen stort sett er den samme, men de private psykologene er nok mer fleksible ved å tilby behandling på kveldstid o.l. Og når alt kommer alt har vil ingen av oss empiri å slå i bordet med når det gjelder kvaliteten på de respektive behandlingene.

Jeg syns artikkelforfatteren har flere poeng. Psykose- og rusproblematikk er nok områder som kan nedprioriteres når psykologene ikke har prioriteringsansvar. Samtidig tror jeg kanskje ikke at en veldig stor andel av de som søker seg til det private har denne problematikken.

Til syvende og siste er dette selvsagt en politisk-økonomisk prioritering. Men hvorfor gi støtte til privatpraktiserende psykologer som sitter hver for seg, ofte uten sterkt faglig nettverk, faglig oppdatering og kvalitetssikring? Hvorfor ikke heller stryke DPS-ene?

 

Jeg har inntrykk av at diagnoser sitter løsere i det private. Stemmer dette? 

Anonymkode: f7404...02c

[motorPrøysen]

Når det gjelder incentivordninger for ansatte så har vel det store flertallet i privat sektor fortsatt ikke disse. Mitt inntrykk er at det stort sett gjelder ledere, høyt utdannede konsulenter o.l. Dessuten er det tvilsomt i hvilken grad disse ordningene faktisk virker [1, 2]. Man skal heller ikke glemme de ekstra ressursene og administrasjonen som må til for å måle resultat. Hvis man tror norske helsearbeidere generelt sett har behov for økonomiske incentiver for å yte tilstrekkelig vil jeg anbefale en tur til f.eks. en skadepoliklinikk, så vil kanskje denne forestillingen bli utfordret.

Det har jo over lang tid vært jobbet med å innføre nettopp incentiver etter modell fra næringslivet gjennom new public management i helseforetakene. Jeg vil påstå det er høyst diskutabelt hvor vellykket det har vært.

Man skal heller ikke glemme at ressurser i et fritt marked også kan forsvinne som overskudd til de som sitter med kapitalen. Det har vi sett en del eksempler på når det gjelder konkurranseutsetting av asyl- og barnevernstjenester i Norge. Fellesskapet taper dermed disse pengene, mens noen få enkeltindivider kan sitte igjen med et stort overskudd finansiert av skattepenger.

Og så er jeg enig i at vi for en del ting har for lange ventetid i norsk helsevesen. Det skyldes i stor grad mangel på ressurser, noe som igjen skyldes at vi faktisk ikke bruker så mye penger på helse i Norge i forhold til sammenlignbare europeiske land. [3]

1. https://www.businessinsider.com/why-incentives-dont-actually-make-people-do-better-work-2014-3?r=US&IR=T&IR=T.

2. Boken Drive av Daniel H. Pink.

3. https://www.dagensmedisin.no/artikler/2017/01/17/ba-oecd-finne-fasiten-pa-om-norge-bruker-mye-eller-lite-pa-helse/

Endret 24. august 2018 av motorPrøysen

[motorPrøysen]

22 minutes ago, AnonymBruker said:

Jeg har inntrykk av at diagnoser sitter løsere i det private. Stemmer dette? 

Anonymkode: f7404...02c

Jeg har ærlig talt ikke inntrykk av at det er noen forskjell der. Teoretisk kan det kanskje gjelde for noen få i det private som har spesialisert seg på enkelte lidelser og har en tendens til å se disse hos uforholdsmessig mange pasienter.

[AnonymBruker]

1 time siden, motorPrøysen skrev:

Jeg har ærlig talt ikke inntrykk av at det er noen forskjell der. Teoretisk kan det kanskje gjelde for noen få i det private som har spesialisert seg på enkelte lidelser og har en tendens til å se disse hos uforholdsmessig mange pasienter.

Er det noen lidelser som går igjen her? 

Anonymkode: f7404...02c

[Gjest Maggie55]

Det er blitt slik at folk ødelegger for hverandre synes jeg. I samme bransje tross alt. Det er mye som er bra i dag ,men det er mye som er veldig ugreit også. Mennesker som trenger det aller mest blir nærmest skjøvet til side selv kanskje med åpenbare tegn på slag har jeg sett på venteværelset og med pårørende med seg. Det er de ressursterkes verden. Bare så vondt å bivåne.