Selvmord blant leger

[Gjest Maggie55]

Kanskje det har mer med samfunnsånden å gjøre. Vi tenker alle mest på vårt og våre. Jeg tror alt gir ikke mening for så mange av oss i dag og kanskje de med det tynneste skallet eller de som burde tatt medisiner er mest utsatt. Eller de med mest samvittighet. De med mest tiltak og samvittighet. Jeg tror ofte det er sånn. Alt er blitt veldig fra sten til sten eller fra dag til dag for så veldig mange i dagens samfunn. Arbeidsmarkedspolitikken har mye årsak tror jeg. Jeg synes utviklingen er mye på vei tilbake til sekstitall og kanskje femtitall i familie og samfunnstrukturer uten noe håp om bedring som det jo var dengang. Det er vanskelig å se at økte problemer bare kan organiseres bort. Selvsagt alt trenger man ikke av rare ting men det har nok mye å si at statistikken eller hva man vet er så usikkert. Det er vanskelig å ha tiltro til at alt er som det skal i systemet liksom. Men ingen har jo ubegrenset med ansvar i livet. Men at noe er gått feil i systemet virker det som når det har sånne utslag at folk føler slik. Kanskje vi snakker bort livet bare.Eller mye av behandlingen man hører om egentlig er mye pilotforsøk med forferdelig mye usikkerhet og ikke anbefalt behandling slik man ofte populært fremstiller som. Man har kanskje gitt inntrykk av at man kan mye man ikke kan. Vanskelig å si hvilke problemer den oppvoksende slekt egentlig vil møte.Kanskje blir de virkelig " den tapte barndom". Hvis de fortsatt har ordet i ordboken da.

Men det er stor synd hvis noen blir tvunget til å ha jobber som bare er umenneskelige. Og at det skal skje med så mange i dag 2018. Noe er gått helt feil i arbeidsmarkedet tror jeg. Og den demokratiske modellen. Noen mennesker må vike for roboten og andre ikke.

[kupton]

Det finnes mye forskning på dette. Det kan lønne seg å lese seg litt opp på fakta før en bare synser omkring.

[Gjest Maggie55]

Det går altfor mye utover de svakeste blant oss og vi aner ikke konsekvensene. Mye har med trygghet omkring de basale tingene tror jeg. Ressursene som totalt er til disposisjon er politisk satt men prioriteringene kommer ikke så klart frem tror jeg. Uten det er det vanskelig å fungere bra i arbeidslivet for noen. Men hvordan snu en sånn utvikling. Ja da må man nok bare være politiker tror jeg. Og det er ingen lett oppgave så forskjellig vi alle tenker og tror. Uansett hvor mye vi leser tror jeg og hvor mange bøker vi har.

[Gjest Maggie55]

Noen må jo også skape nye fakta også. De gamle kan jo ha gått ut på dato.

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt en del på denne problemstillingen idet jeg er i slekt med en lege som signaliserer at hen er depressiv , men må skjule alt for ikke å få karriere knust osb. Redd vedkommende skal knekke sammen uten at vi som står hen nær skjønner at det har gått mer og mer nedover. Hen forteller om depresjon og en mistrivsel og følelse av å være i en uutholdelig runddans , jeg har tenkt at kollegaer vil merke om det butter - men leger er vel nokså ofte gode på å skjule åpenbare symptom om de vil 😕 ?

Ganske umulig for en som « pårørende «å vite hvordan en skal komme det hen uttrykker i møte . Blir avfeid når jeg foreslår psykolog eller henv om kollegastøtte.

Hen har noen nære venner som er leger , kanskje kontakte disse? Men redd for å gjøre noe galt , noe som kan gjøre situasjonen verre ... også redd for å bagatellisere noe som er blitt uttrykt helt eksplisitt ved flere anledninger . Vanskelig .

Anonymkode: 82c9f...351

[kupton]

16 minutter siden, Maggie55 skrev:

Noen må jo også skape nye fakta også. De gamle kan jo ha gått ut på dato.

En skaper ikke fakta kun ved å synse. Fakta skapes i hovedsak ved forskning. 

[AnonymBruker]

Jeg var dypt deprimert og suicidal pga uutholdelig press på jobb på et sykehus. Er ikke lege men helsepersonell. Det kostet mye å snakke om mine plager men jeg endte opp som psykiatrisk pasient fordi jeg lot det gå for langt. Det burde vært bedre forebyggende tiltak og mer åpenhet rundt dette  i helsevesenet. Da jeg kom til psykolog fikk jeg lite forståelse , han antydet at jeg jo var utdannet til å tåle dette. Jeg ble møtt med god hjelp og forståelse av en psykiater. Han hadde jo jobbet som lege tidligere og visste godt hvordan ting var. Det hjalp mye.

Anonymkode: b63fb...45d

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var dypt deprimert og suicidal pga uutholdelig press på jobb på et sykehus. Er ikke lege men helsepersonell. Det kostet mye å snakke om mine plager men jeg endte opp som psykiatrisk pasient fordi jeg lot det gå for langt. Det burde vært bedre forebyggende tiltak og mer åpenhet rundt dette  i helsevesenet. Da jeg kom til psykolog fikk jeg lite forståelse , han antydet at jeg jo var utdannet til å tåle dette. Jeg ble møtt med god hjelp og forståelse av en psykiater. Han hadde jo jobbet som lege tidligere og visste godt hvordan ting var. Det hjalp mye.

Anonymkode: b63fb...45d

Jeg har jobbet i helsevesenet i mange år, men først når jeg fikk meg en ordentlig knekk og har blitt psykiatrisk pasient så ser jeg at yrket ikke passet meg på mange måter. Det er mye press og mye sykdom og død på nært hold og det tror jeg ikke passer alle.

Anonymkode: 109a2...8db

[Gjest Maggie55]

Det ser utenifra for en utenforstående ut som et veldig spesielt yrke. Det er liksom så lite samhandling mellom de ansatte. Hvis man ikke tar alt på interne møter da  Slik har det iallefall ikke vært tradisjon for i andre bransjer. Men åpenhet er vel mye vanskeligere med alt med helse og man ønsker selvsagt å skjærme pasientene. En tankegang som mer og mer har bredt om seg er en ren forretningsvinkling på alle typer virksomhet. Man spør seg Er det en bransje med kjøpers marked eller selgers marked? I dag  tenker folk stort sett bare på hvordan få solgt varene og tjenestene eller det politiske budskapet sitt eller bereder grunnen for det. Enkelte her har nevnt denne markedsmanagement modellen som også er i helsevirksomheter som årsak til mye vansker.

Men det å ha alle mulige sykdommer og kanskje store traumer så nær og måtte forholde seg til helt umulige situasjoner slik over lang tid er knapt menneskelig mulig tror jeg. Og fremmede mennesker med helt ukjente liv hele tida og forholde seg til og skape god samhandling med. Det er kanskje en av grunnene til at mye er inndelt i deltid. At man er klar over slitasjen. 

Et annet yrke  som er lignende tror jeg må være rettspleien. Der tror jeg også tingene kommer veldig nært med mange skjebner. Ikke bare å legge vekk når dagen er omme sikkert.

Jeg er også kommet til det at alle yrker passer ikke for alle. Selv om man selvsagt alltid har plikt til å ta tilvist arbeide. Jeg hadde ikke klart alle typer  jobber. Men når man setter ut i livet er det ofte litt tilfeldige valg man gjør. Mye er bare flaks og uflaks tror jeg for utviklingen går så raskt og menneskelige og sosiale hensyn finner ikke sted ved alle omstillingene som skal til.

[Gjest Maggie55]

Dette er kjempespesielle mennesker  med ofte med store jobbutfordringer i livet. Kanskje har de valgt yrket selv,men det gir mye forklaring  i seg selv når man ser og hører om mye problemer i dag.De har kanskje for få å snakke med når det tårner seg. Det er blitt for mye samlebåndstenkning i dag og det passer nok ikke i en sånn bransje der man snakker så mye om å se hele mennesket osv. Bare merkelig at samfunnet har så dårlig råd når det kommer til de viktige tingene men ellers ikke.

[Gjest Maggie55]

Om presten i morgenandakten på radio begynner å utbasunere at det er kun de friske som får plass i Himmelen er det  ikke noen lenger som vil blunke. Så mye kjempemerkelig som det er i dag.

[Gjest Maggie55]

Jeg har også inntrykk av at det er så mange som sliter alvorlig i dag og at det rammer nesten alle bransjer så dessverre.

Men jeg synes alle former for selvmord er juks. Men jeg vet  også at det er  bare mitt syn som jeg ikke vet om deles av veldig mange.

[Gjest Maggie55]

Når man skraper i fernissen er det noe hos alle synes jeg. Se bare på sykehusene hvordan de nå trenger tid og ressurser til å rydde i egne problemer. Har vel vært overbelegg der lenge.

[Gjest Maggie55]

Det er bare enorme belastninger det er svært vanskelig for utenforstående å fatte tror jeg bare. Det å studere til lege er jo bare i seg selv en enorm bragd og har nok vært et arbeide som er veldig vanskelig for andre å forstå tror jeg som ikke har prøvet selv. Kanskje  for få leger er pooulærvitenskapelige eller " mote-leger". Men det gjelder jo i mye ellers i samfunnet også selvfølgelig. Tenk på industriarbeidsplasser og ulykkesrisikoer og så mye. Det er så mye som følges for lite opp synes jeg ofte.