Gå til innhold
Optimisten

Tilknytningsvansker?

Anbefalte innlegg

Optimisten

Hei alle,

Jeg vet ikke om dette er riktig fora å ta dette opp. Jeg føler vel igrunn det er litt kleint, og liker ikke å føle meg sårbar og "svak". Det konkrete spørsmålet er kanskje om jeg bør oppsøke psykolog, eller ikke. Om det jeg føler på er normalt, eller ikke. 

 

Jeg er en mann på 31 år. I løpet av livet mitt har jeg hatt to seriøse forhold. I mellom har jeg datet en del. Jeg har fått høre at jeg er positiv, utadvendt, morsom og omgjengelig. Jeg har gode venner rundt meg og et greit forhold til familien min. Jeg jobber mye med mennesker og liker å ha en del "alenetid" på privaten. Jeg liker å føle at jeg har frihet til å gjøre mye av det jeg vil når jeg vil. Kanskje jeg bærer preg på å ha vært for lenge singel. Hva vet jeg. Det er ikke ofte jeg snakker om følelser med venner og familie, men føler samtidig at har noen jeg kan ta opp det jeg bærer på. Der har søsteren min vært en god støttespiller og rådgiver. 

 

Det første forholdet mitt varte i halvannet år. Det var relativt turbulent og vi var veldig ulike. Det var veldig bra når det først var bra og veldig ubehagelig når det sto på som verst. Det siste bruddet førte vel til det en kaller en ganske kjip depresjon. Uansett, jeg kom meg gjennom og over dette etterhvert.

Nå har jeg nylig slått opp med kjæresten min gjennom 3, 4 måneder. Vi har ikke vært sammen så lenge. Hun har ikke gjort noe feil, kun vært omsorgsfull og jeg har merket at hun genuint brydde seg om meg. Jeg er glad i henne, men følte vel aldri at det var noen ordentlig kjærlighet i  så måte. Hun var en mye mer engasjert kjæreste enn det jeg var. Jeg lurer vel egentlig på om jeg har vært ordentlig forelsket. Da vi var sammen synes jeg det var hyggelig og greit å ha noen der. Det var noen å finne på ting sammen med, vi lo sammen og hadde det fint på flere områder. Men da vi ikke var sammen kjente jeg ikke på noe spesielt savn, jeg var dårlig på å svare på meldinger (følte det mer var et pliktløp) og følte meg generelt som en dårlig kjæreste som gikk mye rundt med dårlig samvittighet. Jeg tenkte tilslutt at det var bedre at jeg forsøkte å være en god venn, enn en dårlig kjæreste. 

 

Jeg lurer på om jeg strever med å la andre slippe inn på meg. Jeg går mye rundt og grubler inni eget hodet. Jeg er redd for å gå inn i noe som er feil. Jeg har hatt mange overfladiske forhold til jenter, men få dype, intime relasjoner. Jeg er redd for å ikke klare og håndtere følelsene mine og bli deprimert igjen. Jeg er redd for å bli fanget i noe som ikke fungerer. Tanken på å få barn gjør meg engstelig (sikkert ikke unormalt). Jeg er ikke nødvendigvis redd for å ende opp alene, men om jeg ikke går all-in i relasjoner kommer jeg til å forbli singel. Jeg er redd for at jeg er i et mønster jeg ikke kommer ut av. Jeg går ofte rundt med tanken om at "gresset alltid er grønnere". Når jeg treffer noen begynner jeg å sammenligne og finner feil ved personen. Jeg begynner ofte å tenke på hva som kan gå galt i relasjonen. Jeg strever en del og åpne meg og ta opp det som er vanskelig. Jeg liker å ha det enkelt og har kanskje en naiv tanke om å treffe noen hvor bare alt flyter naturlig og uanstrengt. Om dette eksisterer vet jeg ikke. Jeg bor for meg selv og føler meg av og til ensom. Jeg skulle ønske jeg ikke følte det slik og jeg føler at jeg står i veien for meg selv og for at jeg skal få det bra. 

 

Jeg forstår at en må jobbe for å få forhold til å fungere, men bør ikke mye flyte naturlig og "effortless" når en først har fått seg en "rktig" kjæreste? Bør ikke det å sende meldinger komme naturlig og fordi en har lyst. Bør en ikke ha lyst til å se hverandre selvom en er sliten etter jobb? Jeg kjenner jeg er usikker på mye og tar meg selv i å gå gjennom valgene mine. Om det var riktig, eller ikke osv.

 

Hva tenker dere? Kan en psykolog hjelpe meg i å bearbeide følelsene og løsne opp i gamle sperrer? Eller har jeg bare ikke truffet den riktige personen enda? 

 

Jeg setter pris på alle tilbakemeldinger. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

MxxM

Kanskje du er for kravstor, om du skjønner? Altså, setter for høye krav til deg selv og dermed hva du forventer av et forhold? 

Mulig jeg er på bærtur, er ikke så god på kjæresteforhold. 

Jeg tror jeg ville snakket med søstera di om jeg var deg, og så heller søkt hjelp utenfra om det ikke hjelper. Det finnes også lavterskeltilbud innen psykisk helse i kommunen som er gratis. Bare et tips.

Endret av MxxM

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her