Sliter med å akseptere sykdommen. Noen som har tips?

[AnonymBruker]

Jeg sliter veldig med å akseptere at jeg har fått en alvorlig psykisk lidelse. Det er vanskelig for meg å forholde meg til det, og jeg har prøvd å bare gjemme det bort, og å gå videre, men det fungerer dårlig. Symptomene melder seg stadig, og jeg begynner å slite med å kjempe i mot. Jeg er lei meg og redd, og jeg vil bare være "normal". Det er sikkert noen som kommer til å minne meg på at man ikke er sykdommen sin og slikt, og det vet jeg, men det er vanskelig for meg å akseptere sykdommen i det hele tatt. Nå har jeg egentlig tid til å ta det med ro og å slappe av, men jeg klarer ikke. Jeg føler meg bare stressa, og jeg tenker mye på at familien, venner og andre sikkert dømmer meg og tenker at jeg er lat eller for dårlig, på en måte. Følelsen av at jeg bare må skjerpe meg å gjøre som jeg skal (altså jobbe, sånn som alle andre) hjemsøker meg hele tiden, og i tillegg er jeg redd for at NAV skal begynne å mase på meg etter hvert, siden "alle" klare sånn på at NAV er så masete og forferdelige. Jeg sliter med å akseptere at jeg er syk, og at jeg ikke bør jobbe akkurat nå, etter anbefaling fra fastlegen, psykologen og psykiateren. Tenker liksom på meg selv som normal, og setter samme krav til meg selv om jeg ville gjort om jeg var frisk. Jeg skulle ønske jeg klarte å slappe av og bruke tiden jeg har nå mer produktivt, og ikke bare til å "hakke" på med selv. 

Anonymkode: c972d...ce6

[kupton]

Det mest produktive du kan gjøre nå er å følge rådene og oppgavene du får fra psykiater, psykolog og fastlege.

Husk at behandling består av to faser: Sykdomsbekjempelse og friskvern. Friskvern er det å holde seg friskest mulig etter at behandlingen har virket. Mange glemmer/velger bort denne delen og får stadige tilbakefall.

[Mëmëso]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter veldig med å akseptere at jeg har fått en alvorlig psykisk lidelse. Det er vanskelig for meg å forholde meg til det, og jeg har prøvd å bare gjemme det bort, og å gå videre, men det fungerer dårlig. Symptomene melder seg stadig, og jeg begynner å slite med å kjempe i mot. Jeg er lei meg og redd, og jeg vil bare være "normal". Det er sikkert noen som kommer til å minne meg på at man ikke er sykdommen sin og slikt, og det vet jeg, men det er vanskelig for meg å akseptere sykdommen i det hele tatt. Nå har jeg egentlig tid til å ta det med ro og å slappe av, men jeg klarer ikke. Jeg føler meg bare stressa, og jeg tenker mye på at familien, venner og andre sikkert dømmer meg og tenker at jeg er lat eller for dårlig, på en måte. Følelsen av at jeg bare må skjerpe meg å gjøre som jeg skal (altså jobbe, sånn som alle andre) hjemsøker meg hele tiden, og i tillegg er jeg redd for at NAV skal begynne å mase på meg etter hvert, siden "alle" klare sånn på at NAV er så masete og forferdelige. Jeg sliter med å akseptere at jeg er syk, og at jeg ikke bør jobbe akkurat nå, etter anbefaling fra fastlegen, psykologen og psykiateren. Tenker liksom på meg selv som normal, og setter samme krav til meg selv om jeg ville gjort om jeg var frisk. Jeg skulle ønske jeg klarte å slappe av og bruke tiden jeg har nå mer produktivt, og ikke bare til å "hakke" på med selv. 

Anonymkode: c972d...ce6

Jeg er ganske sta, og forsøkte å jobbe så lenge jeg klarte å komme meg til og fra jobb, selv etter at jeg ble tilbudt innleggelse og selv om produktiviteten var minimal. Jeg kranglet med psykolog og lege om å få jobbe, det var så vidt de gikk med på 80% sykmelding, men de likte det ikke. Jeg hadde med meg pc på akuttmottaket, og forsøkte å jobbe derfra dagen etter jeg ble lagt inn. Jeg fikk gjort noen filer tilgjengelig for kollegaene mine, men å jobbe gikk rett og slett ikke. Hjernen min "frøys" som den hadde gjort noen uker, ved minste forsøk på konsentrasjon. Ga beskjed til en kollega at jeg ikke klarte å hjelpe til, og fikk til svar at dette ikke var tiden for å jobbe, men å konsentrere meg om å bli frisk, og se det som en langsiktig investering i mitt liv, og ett bidrag til hennes fremtid. Jeg synes det var fint sagt, til ettertanke og fikk meg til skjønne at for arbeidsgiver, samfunnet osv. er det viktigere at man gjør det man kan og må for å bli frisk, istedenfor å strekke strikken og gjøre halvgodt arbeid over lengre tid. At det tar den tiden det tar å komme 100% tilbake, istedenfor å forsøke og gjøre halvgodt arbeid over tid og kanskje aldri komme helt tilbake. At det å være pliktoppfyllende ikke er å gå på jobb, hvis man ikke klarer arbeidsoppgavene, men ta en pause, bli frisk, og så gå på jobb og yte fullt. Det ga meg langt mindre dårlig samvittighet for å være syk og for at kollegaene mine må ta en større belastning nå, når jeg klarte å se det på den måten. 

[Janus30]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter veldig med å akseptere at jeg har fått en alvorlig psykisk lidelse. Det er vanskelig for meg å forholde meg til det, og jeg har prøvd å bare gjemme det bort, og å gå videre, men det fungerer dårlig. Symptomene melder seg stadig, og jeg begynner å slite med å kjempe i mot. Jeg er lei meg og redd, og jeg vil bare være "normal". Det er sikkert noen som kommer til å minne meg på at man ikke er sykdommen sin og slikt, og det vet jeg, men det er vanskelig for meg å akseptere sykdommen i det hele tatt. Nå har jeg egentlig tid til å ta det med ro og å slappe av, men jeg klarer ikke. Jeg føler meg bare stressa, og jeg tenker mye på at familien, venner og andre sikkert dømmer meg og tenker at jeg er lat eller for dårlig, på en måte. Følelsen av at jeg bare må skjerpe meg å gjøre som jeg skal (altså jobbe, sånn som alle andre) hjemsøker meg hele tiden, og i tillegg er jeg redd for at NAV skal begynne å mase på meg etter hvert, siden "alle" klare sånn på at NAV er så masete og forferdelige. Jeg sliter med å akseptere at jeg er syk, og at jeg ikke bør jobbe akkurat nå, etter anbefaling fra fastlegen, psykologen og psykiateren. Tenker liksom på meg selv som normal, og setter samme krav til meg selv om jeg ville gjort om jeg var frisk. Jeg skulle ønske jeg klarte å slappe av og bruke tiden jeg har nå mer produktivt, og ikke bare til å "hakke" på med selv. 

Anonymkode: c972d...ce6

Å akseptere sykdommen og dens begrensinger er nøkkelen til å leve et godt og meningsfylt liv med den. 

Det er dette du må starte med.