Gå til innhold

Trøst


umakenverdt

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Ting tar ofte veldig lang tid. Å komme seg etter noe selvsagt litt avhengig av hva det er.  Vi tar også tingene forskjellig. Vel den eneste erfaring jeg har.

Anonymkode: 660ba...f05

Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg synes det er veldig vanskelig både å trøste andre og meg selv. Jeg aner virkelig ikke hvordan man gjør det. Jeg aner ikke hva folk trenger, hva som ligger i trøst. Der har jeg ingenting å bidra med overfor andre og det skremmer meg at jeg ikke får til å uttrykke medfølelse eller trøste.

 Jeg føler selv litt på skam også knyttet til eventuelt behov for noe trøst. Det føles så skummelt å skulle få noe ut av andres medfølelse eller trøst. Er redd for at jeg setter meg fast i en offerrolle, men samtidig har jeg jo forståelse for at andre trenger en slags trøst, så hvorfor ikke jeg.

Dette er et klokt, ærlig og viktig innlegg her på dol. Jeg tror mange her har det som deg, rett og slett fordi mange forteller historier som vitner om at de ikke har fått dekket behovet for trøst og bekreftelse i barndommen. 

Trøst er et ærlig, sunt og fundamentalt behov som alle barn har, men alle får ikke dette behovet dekket. Gjennom trøst lærer barnet at det har verdi, at det kan stole på at det blir sett og tatt vare på, og at det er helt ok å være lei seg.

Dersom barnet ikke får den trøsten det har behov for er det ikke uvanlig at barnet utvikler «forsvarsstrategier», undertrykker eget behov for å trygges, og blir usikker på egen verdi for andre. Dette er en svært uheldig utvikling, og vil svært ofte komme til å prege barnets relasjon til andre og seg selv gjennom både ungdomstid og som voksen. Spesielt krevende blir dette i et parforhold. 

Jeg anbefaler deg å google «tilknytningsproblem», «tilknytningsvansker» og «intimitetsangst», og se om du kjenner deg igjen i noen av «tilknytningstypene». 

Det er et svært godt steg på veien mot endring å se det du selv ser og beskriver i innlegget ditt, og sammen med en psykolog er det fullt mulig å snu det som i utgangspunktet kan oppleves som noe som «er deg». Dét er det imidlertid ikke, det er bare et mønster som har vokst fram og blitt ditt skall og forsvar, i mangel på trøst og god veiledning i tidlige barneår. 

Endret av Kayia
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det ligger mye god trøst i tanken om at man skal ikke tro at man var noe værre enn noen andre. Slik er min trøst.

Anonymkode: 660ba...f05

Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 timer siden, Kayia skrev:

Dette er et klokt, ærlig og viktig innlegg her på dol. Jeg tror mange her har det som deg, rett og slett fordi mange forteller historier som vitner om at de ikke har fått dekket behovet for trøst og bekreftelse i barndommen. 

Trøst er et ærlig, sunt og fundamentalt behov som alle barn har, men alle får ikke dette behovet dekket. Gjennom trøst lærer barnet at det har verdi, at det kan stole på at det blir sett og tatt vare på, og at det er helt ok å være lei seg.

Dersom barnet ikke får den trøsten det har behov for er det ikke uvanlig at barnet utvikler «forsvarsstrategier», undertrykker eget behov for å trygges, og blir usikker på egen verdi for andre. Dette er en svært uheldig utvikling, og vil svært ofte komme til å prege barnets relasjon til andre og seg selv gjennom både ungdomstid og som voksen. Spesielt krevende blir dette i et parforhold. 

Jeg anbefaler deg å google «tilknytningsproblem», «tilknytningsvansker» og «intimitetsangst», og se om du kjenner deg igjen i noen av «tilknytningstypene». 

Det er et svært godt steg på veien mot endring å se det du selv ser og beskriver i innlegget ditt, og sammen med en psykolog er det fullt mulig å snu det som i utgangspunktet kan oppleves som noe som «er deg». Dét er det imidlertid ikke, det er bare et mønster som har vokst fram og blitt ditt skall og forsvar, i mangel på trøst og god veiledning i tidlige barneår. 

Kjenner meg godt igjen i den du skriver. Nå etter over 40 år forstår jeg at jeg kan forandre meg. Barndommen min var ikke godt og jeg trodde å har ingen sjanse å bli kvitt det vonde. Nå se jeg et lite håp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har bare akseptert at det er ikke alt man klarer.

Anonymkode: 660ba...f05

Det har ikke ts. Les førsteinnlegget en gang til, kanskje du skal heie på henne istedenfor? 

2 timer siden, Betti 11 skrev:

Vi forventer for mye tror jeg.

Jeg har fulgt Ts med stor interesse og også beundring de siste månedene. Hun basker og strever veldig, men tenker godt, reflektert og konstruktivt, og jeg heier veldig på at hun skal få det bedre med seg selv som belønning for det harde arbeidet hun legger ned for dette. 

Det kan godt hende at noen mennesker forventer for mye av livet, seg selv og andre, men jeg syns ikke det er for mye å forvente å være trygg på seg selv og andre. Det er heller ikke for mye å forvente å mestre relasjoner, feks i et par- eller venneforhold. Dette er tvert om behov som er helt grunnleggende for at et menneske skal ha det bra, faktisk er det slike behov vi finner beskrevet helt nederst i Maslows behovshierarki. 

Endret av Kayia
Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 timer siden, Betti 11 skrev:

Kjenner meg godt igjen i den du skriver. Nå etter over 40 år forstår jeg at jeg kan forandre meg. Barndommen min var ikke godt og jeg trodde å har ingen sjanse å bli kvitt det vonde. Nå se jeg et lite håp.

Jeg heier veldig på deg, og tror du skal fortsette å holde tak i håpet :) 

Endret av Kayia
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 13.11.2018 den 15.19, AnonymBruker skrev:

Det er helt greit  å ta imot trøst. Alle trenger trøst innimellom. Dessverre er det så « in» å snakke om «offerrollen « for tiden at folk kan bli flau og skamfull når de viser sårbarhet. Sårbarhet er risikabelt men også viktig for å oppnå forandring på mange måter. Noen ganger kan feks mangel på trøst i barndommen og vanskelige opplevelser i fortiden gjøre at man virkelig trenger trøst selv om man er en tøff mann. Det er bedre å si hva man trenger og føler enn å trøste seg med alkohol, mat , shopping , sex ol. Trøst er å møte noen som ser deg og anerkjenner følelsene dine. Noen som bryr seg og forstår hva du går gjennom og samtidig kan formidle håp om at ting blir bedre. 

Anonymkode: 2de4f...a61

Jeg har nok så lenge jeg kan huske assosiert trøst med noe svakt. Jeg har vel ikke vært vant til å ta imot trøst og de gangene jeg i de siste årene, når jeg har åpnet litt mer opp og prøvd å forstå mer, har blitt vist medfølelse og aksept skammer jeg meg for å ha fått andre til å gi det til meg. Og det føles så feil at jeg bruker andre på en måte. 

Jeg tror kanskje jeg trøster meg med mat på en måte noen ganger. Jeg føler meg som null verdt når jeg skriver det, men det går vel ikke an å komme videre uten å akseptere at det er en mulig forklaring. 

Takk for svar og ting å tenke på :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 timer siden, Kayia skrev:

Dette er et klokt, ærlig og viktig innlegg her på dol. Jeg tror mange her har det som deg, rett og slett fordi mange forteller historier som vitner om at de ikke har fått dekket behovet for trøst og bekreftelse i barndommen. 

Trøst er et ærlig, sunt og fundamentalt behov som alle barn har, men alle får ikke dette behovet dekket. Gjennom trøst lærer barnet at det har verdi, at det kan stole på at det blir sett og tatt vare på, og at det er helt ok å være lei seg.

Dersom barnet ikke får den trøsten det har behov for er det ikke uvanlig at barnet utvikler «forsvarsstrategier», undertrykker eget behov for å trygges, og blir usikker på egen verdi for andre. Dette er en svært uheldig utvikling, og vil svært ofte komme til å prege barnets relasjon til andre og seg selv gjennom både ungdomstid og som voksen. Spesielt krevende blir dette i et parforhold. 

Jeg anbefaler deg å google «tilknytningsproblem», «tilknytningsvansker» og «intimitetsangst», og se om du kjenner deg igjen i noen av «tilknytningstypene». 

Det er et svært godt steg på veien mot endring å se det du selv ser og beskriver i innlegget ditt, og sammen med en psykolog er det fullt mulig å snu det som i utgangspunktet kan oppleves som noe som «er deg». Dét er det imidlertid ikke, det er bare et mønster som har vokst fram og blitt ditt skall og forsvar, i mangel på trøst og god veiledning i tidlige barneår. 

 

2 timer siden, Kayia skrev:

Det har ikke ts. Les førsteinnlegget en gang til, kanskje du skal heie på henne istedenfor? 

Jeg har fulgt Ts med stor interesse og også beundring de siste månedene. Hun basker og strever veldig, men tenker godt, reflektert og konstruktivt, og jeg heier veldig på at hun skal få det bedre med seg selv som belønning for det harde arbeidet hun legger ned for dette. 

Det kan godt hende at noen mennesker forventer for mye av livet, seg selv og andre, men jeg syns ikke det er for mye å forvente å være trygg på seg selv og andre. Det er heller ikke for mye å forvente å mestre relasjoner, feks i et par- eller venneforhold. Dette er tvert om behov som er helt grunnleggende for at et menneske skal ha det bra, faktisk er det slike behov vi finner beskrevet helt nederst i Maslows behovshierarki. 

Jeg merker jeg nærmest skjelver litt etter at jeg leste innleggene dine. Det er kjempeskummelt å skulle tillate seg å håpe at det er mulig å bli tryggere på seg selv og andre, at utryggheten og den manglende forståelsen ikke nødvendigvis "er meg", men er noe som kan forandres til en viss grad og at det er mulig å lære seg å i større grad være i relasjoner. 

Jeg har nok litt tilknytningsvansker ut fra det jeg leser, og har muligens en noe unnvikende og utrygg tilknytning. Tanken på at jeg skal kunne ha noen så nærme meg over tid at jeg skal være i stand til å være i et parforhold virker utenkelig. Men har et lite håp om at det kan være mulig, selv om jeg ikke kan forstå hvordan. Jeg kan heller ikke forstå at noen skulle ville være i en slik relasjon med meg, men det er på en måte en annen sak. 

Jeg er så heldig å få jobbe sammen med en flott psykolog som allerede en av de første timene kom inn på at det skulle være et mål i behandlingen at jeg skulle klare å bli helt trygg på henne i behandlingsrommet. Jeg vet ikke om det er mulig å komme dit i behandlingsrommet, men hvis vi klarer å komme dit der, betyr det jo på en måte at jeg er i stand til å være trygg i en relasjon, og da er det enda mer håp :) Så prøver å jobbe med saken :)

Jeg vet ikke hvordan det virker for andre når jeg prøver å uttrykke trøst og medfølelse for dem, men jeg synes det er veldig vanskelig å vite om man gjør det på riktig måte. Men som noen nevner tidligere i tråden, så er det vel kanskje forskjellig hvordan man gir trøst til andre og seg selv. Jeg må vel prøve meg frem. 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har bare akseptert at det er ikke alt man klarer.

Anonymkode: 660ba...f05

Jeg er usikker på om jeg forstår. Mener du at det er en trøst å akseptere at man ikke klarer alt? Eller at du har akseptert at å gi og ta imot trøst er noe du ikke klarer?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner meg igjen at det er vanskelig å ta imot trøst. Har vel alltid vært det. Men bare vissheten om at man har noen folk rundt seg, og som bryr seg om meg, er ofte mer enn trøst nok. Jeg søkte nok ikke så mye trøst da jeg var barn heller etter hva jeg kan huske. Uansett kommer jo folk med støttende ord når noe går en imot, men jeg synes ofte det kan bli overdrevet, så jeg sier ikke så mye mht slikt, med mindre jeg må. Føler jeg har vært gjennom ganske mye, fra barndom og til i dag, og også kjent litt på alvorlig sykdom og hvordan jeg ville oppleve å bli minnet på at jeg var dødelig. Jeg trodde jeg var en pingle. Det var jeg ikke. 😉Det var det ganske mye trøst i. 😃

Jeg tror nok jeg også søker trøst, men trenger ikke nødvendigvis finne det hos andre mennesker. Når jeg tenker etter, finner jeg trøst i så mye egentlig. Mest ifht interesser og mestring, at jeg ofte evner å se ting i et større perspektiv, og at jeg er blitt relativt flink til å skifte fokus. 

Tror jeg kan være ganske god til å trøste og støtte. Jeg tror jeg snapper fort opp om noen har behov for det. Har iallefall fått tilbakemeldinger på det.

Jeg føler meg svak og blir enda mer nedfor om noen skal trøste eller grave for mye i det som er leit. Derfor sier jeg stopp eller skifter samtalefokus når det blir for mye. 

 

Anonymkode: 2d4c1...5e0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

18 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg er usikker på om jeg forstår. Mener du at det er en trøst å akseptere at man ikke klarer alt? Eller at du har akseptert at å gi og ta imot trøst er noe du ikke klarer?

Det er en trøst å ikke må være 100% .  Jeg kan godt trøste andre men ikke meg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg finner det veldig vanskelig å forholde meg til relasjoner og følelser som trygghet, trøst og fellesskap. Føler slik for å trekke meg tilbake til tider, fjerne meg fra alle. Å være i relasjoner og prøve meg frem er så utfordrende. Og konsekvensene når jeg faller blir større når jeg har folk rundt meg som er tettere på meg. Og jeg vet ikke hva jeg skal svare når folk er fine og gode mot meg, selv om jeg er den jeg er med alle mine fall. Jeg vet ikke om behovet for å fjerne meg fra verden har sammenheng med behov for trygghet eller trøst og uansett ikke hva som kunne hjulpet. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min personlige erfaring er å få trøst i å tro på Gud. At han er som en god far. Det er nok å sende han en tanke eller prate litt med Gud når som helst. Jeg tror at vi også er skapt til nærhet, sårbarhet og trøst. På samme måte som vi er tillitsfulle og uten skam som små barn. Livet gjør noe med oss. Vi finner ut at verden ikke alltid er så varm. At man ikke alltid ble bekreftet og sett , man blir såret og føler skam. Gradvis blir vi overbevist om at vi ikke fortjener bedre. Avvisningen er så smertefull at man vil for en hver pris unngå å bli avvist. Det beste er jo da å ikke være for nær noen. Vi tenker at til og med Gud avviser oss fordi vi ikke er bra nok. Det er mange meninger om Gud og hatefulle beskrivelser også på dette forumet. Men egentlig beskrives Gud som en som trøster, beskytter, en som er helt nær, som elsker ubetinget, gir råd, har en plan, kjenner oss bedre enn noen, ønsker å bære vår byrder, vil gi liv og fred, hjelpe, gi styrke, er engasjert, veldig glad når vi henvender oss til han. 

Anonymkode: 2de4f...a61

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trøst for meg trenger ikke å innebære fysisk kontakt, ofte så holder det å bare vite at jeg har snille og gode folk rundt meg som bryr seg om meg og som jeg kan gå til uansett hva det gjelder. En klem eller to er greit, liker ikke å bli holdt rundt og slikt, det føles ikke bra og da mister det sin hensikt. 

Når det er sagt så har jeg et helt annet forhold til trøst når det handler om mine barn. Alt føles helt naturlig og jeg har ingen ubehag av det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alder og så mye har en del å si tror jeg. Vi har ikke alle så mye å gi kanskje igjen på grunn av så mye. Vi kan snart begynne å snakke om " den glemte delen av befolkningen" tror jeg.

Årsaken er nok mye at mange av oss ikke snakker så mye om hva vi har opplevet. Vi ønsker å gi rom for andre også.

Anonymkode: 660ba...f05

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...