Beskytte barnet mitt fra min fortid som småkriminell

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre en småkriminell fortid med nasking bak meg. Først og fremst som følge av at jeg slet en del psykisk noen år tilbake. Dette har ført til at jeg har et rykte på meg blant enkelte butikker. Men heldigvis ikke rykter i nærmeste omgangskrets, såvidt jeg vet. Bor i en stor by og er ikke veldig knyttet til noen. Samboeren min på 4 året, vet feks ikke noe. Og siden dette er et totalt endt kapittel, så ønsker jeg heller ikke at han skal vite det. Jeg ønsker at fortid skal få være fortid og vil forsøke å legge alt bak meg.

Likevel merker jeg allerede nå hvordan fortiden likevel forfølger meg. Feks så bor jeg i samme krets som jeg har gjort siste 20 årene og har begynt å utvikle angst for rykte mitt igjen, Først og fremst mht datteren min som nå er 2 år. Feks så merker jeg at om jeg tar henne med på det lokale kjøpesenteret, så blir jeg forfulgt med blikket av vektere. Det er vondt. Vet det kanskje kan høres en smule paranoid ut, men dette har vært vekter som har vært involvert i da jeg en gang ble tatt for nasking der...

Som dere skjønner så kan jeg klare å leve med syndene mine. Det må jeg. Gjort er gjort og spist er spist. Jeg kan ikke ta tilbake fortiden og gjøre den om. Men det er først og fremst familien min, og særlig datteren min jeg sliter med dårlig samvittighet overfor. Tenk å ha en mor med sånt rykte på seg. Et barn som noen kanskje syns synd på eller er bekymret for pga meg til mor. Hun fortjener virkelig ikke dette. Og jeg er redd det kan bli verre når hun blir eldre og kanskje ville høre evt rykter om moren sin av noen selv. Selv om det ok er minimal sannsynlighet, så har det altså blitt en angst hos meg. Det er så vondt at jeg nesten ikke holder ut og vurderer å flytte langt vekk pga det. Til tross for at vi kun har bodd i huset vi bor i nå i ett år og stortrives forøvrig. Med nærmeste familie rundt oss..

Hva ville dere gjort i denne situasjonen for barnet deres sin skyld? Bare latt det gå og satse på at alt blir glemt med årene? Eller kommet dere vekk fra alt og startet helt på nytt?

Usikker på om jeg overdriver dette en smule. Men så lenge dette har utviklet seg til en angst, så er det ikke så lett å styre.

Jeg kan forøvrig tilføye at jeg har gått til psykolog tidligere og tatt opp problemene mine. Var derimot liten hjelp å hente der og har heller ikke tid eller økonomi til dette igjen. Bare sånn i tilfelle noen ville foreslås det:)

Sist men ikke minst, PLEASE prøv å la være å kom med slemme svar her nå, for sliter nok med svært vonde følelser fra før..Har mannet meg opp og brukt tid på å skrive dette innlegget. Så orker ikke trolling eller andre usaklige eller spydige svar nå.

På forhånd takk🍀

Anonymkode: 310e0...d5c

[Soletti]

Det blir glemt med årene. Det er bare slike «jeg elsker å bade i andres ulykke» mennesker som ikke glemmer og de har jaggu sin egen dør å feie for. Alle fortjener en ny sjangse,- ta den. 

[Lillemus]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Usikker på om jeg overdriver dette en smule. Men så lenge dette har utviklet seg til en angst, så er det ikke så lett å styre. På forhånd takk🍀

Anonymkode: 310e0...d5c

Ja, jeg tror du overdriver dette en stor smule.  Og jeg tror du føler at vekterne holder et ekstra øye med deg, men at det er i ditt hode - de holder øye med mange, ikke spesielt med deg, ikke når det har gått flere år siden denne hendelsen.

[laban]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva ville dere gjort i denne situasjonen for barnet deres sin skyld? Bare latt det gå og satse på at alt blir glemt med årene? Eller kommet dere vekk fra alt og startet helt på nytt?

Jeg synes ikke du skal bryte opp fra en situasjon som er stabil og god for både deg og familien, for noe såpass uskyldig som butikknasking. Det er jo bare småtteri i den store sammenhengen, og det er ingen ofre i form av enkeltpersoner som bærer nag til deg og ønsker å sverte ryktet ditt, slik det kunne vært hvis det handlet om vold eller hærverk.

Det er svært mange stabile sammfunnsborgere som har vært borti et eller annet de ikke er stolte av, da de var unge. Oppfør deg helt normalt i butikkene, vær et godt forbilde for datteren din og ikke tenk på det som skjedde for flere år siden. Hvis du ikke har lyst til å fortelle samboeren din om fortiden, er det best om du ikke virker altfor engstelig for butikkvektere, de gjør jo bare jobben sin 😉

[Betti 11]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har dessverre en småkriminell fortid med nasking bak meg. Først og fremst som følge av at jeg slet en del psykisk noen år tilbake. Dette har ført til at jeg har et rykte på meg blant enkelte butikker. Men heldigvis ikke rykter i nærmeste omgangskrets, såvidt jeg vet. Bor i en stor by og er ikke veldig knyttet til noen. Samboeren min på 4 året, vet feks ikke noe. Og siden dette er et totalt endt kapittel, så ønsker jeg heller ikke at han skal vite det. Jeg ønsker at fortid skal få være fortid og vil forsøke å legge alt bak meg.

Likevel merker jeg allerede nå hvordan fortiden likevel forfølger meg. Feks så bor jeg i samme krets som jeg har gjort siste 20 årene og har begynt å utvikle angst for rykte mitt igjen, Først og fremst mht datteren min som nå er 2 år. Feks så merker jeg at om jeg tar henne med på det lokale kjøpesenteret, så blir jeg forfulgt med blikket av vektere. Det er vondt. Vet det kanskje kan høres en smule paranoid ut, men dette har vært vekter som har vært involvert i da jeg en gang ble tatt for nasking der...

Som dere skjønner så kan jeg klare å leve med syndene mine. Det må jeg. Gjort er gjort og spist er spist. Jeg kan ikke ta tilbake fortiden og gjøre den om. Men det er først og fremst familien min, og særlig datteren min jeg sliter med dårlig samvittighet overfor. Tenk å ha en mor med sånt rykte på seg. Et barn som noen kanskje syns synd på eller er bekymret for pga meg til mor. Hun fortjener virkelig ikke dette. Og jeg er redd det kan bli verre når hun blir eldre og kanskje ville høre evt rykter om moren sin av noen selv. Selv om det ok er minimal sannsynlighet, så har det altså blitt en angst hos meg. Det er så vondt at jeg nesten ikke holder ut og vurderer å flytte langt vekk pga det. Til tross for at vi kun har bodd i huset vi bor i nå i ett år og stortrives forøvrig. Med nærmeste familie rundt oss..

Hva ville dere gjort i denne situasjonen for barnet deres sin skyld? Bare latt det gå og satse på at alt blir glemt med årene? Eller kommet dere vekk fra alt og startet helt på nytt?

Usikker på om jeg overdriver dette en smule. Men så lenge dette har utviklet seg til en angst, så er det ikke så lett å styre.

Jeg kan forøvrig tilføye at jeg har gått til psykolog tidligere og tatt opp problemene mine. Var derimot liten hjelp å hente der og har heller ikke tid eller økonomi til dette igjen. Bare sånn i tilfelle noen ville foreslås det:)

Sist men ikke minst, PLEASE prøv å la være å kom med slemme svar her nå, for sliter nok med svært vonde følelser fra før..Har mannet meg opp og brukt tid på å skrive dette innlegget. Så orker ikke trolling eller andre usaklige eller spydige svar nå.

På forhånd takk🍀

Anonymkode: 310e0...d5c

Vi alle har en lik i kjelleren. Du trenger ikke bekymre deg. Vi gjør alle feil i livet og du virker veldig fornunftig.

[AnonymBruker]

Takk for alle de gode, saklige, og samtidig svært støttende og trøstende svarene her! Ble faktisk ordentlig rørt her nå. Var egentlig forberedt på verste mottagelsen og forberedt på å takle den og ta den til etterretning. Men nå ble heller resultatet at jeg for første gang har lagt alle tanker om å ‘rømme vekk fra det trygge og stabile livet mitt her for. Fordi det innser at det jeg har gjort kanskje ikke er det verste skjelettet man kan ha i den store sammenheng. Og alle fortjener en sjanse. Dette er noe jeg vil lære datteren min også i oppveksten sin.

Igjen tusen takk❤️

Anonymkode: 310e0...d5c

[AnonymBruker]

17 timer siden, laban skrev:

Jeg synes ikke du skal bryte opp fra en situasjon som er stabil og god for både deg og familien, for noe såpass uskyldig som butikknasking. Det er jo bare småtteri i den store sammenhengen, og det er ingen ofre i form av enkeltpersoner som bærer nag til deg og ønsker å sverte ryktet ditt, slik det kunne vært hvis det handlet om vold eller hærverk.

Det er svært mange stabile sammfunnsborgere som har vært borti et eller annet de ikke er stolte av, da de var unge. Oppfør deg helt normalt i butikkene, vær et godt forbilde for datteren din og ikke tenk på det som skjedde for flere år siden. Hvis du ikke har lyst til å fortelle samboeren din om fortiden, er det best om du ikke virker altfor engstelig for butikkvektere, de gjør jo bare jobben sin 😉

Takk for utrolig fint og støttende svar❤️ Fikk mye å tenke på her nå og endelig nå klarer jeg å snu de negative og vonde følelsene mine rundt dette i ny retning, og begynne å tenke positivt på framtiden igjen. Mye takke være svarer ditt her❤️

 

Og ja dette med oppførsel rundt vekterne er kanskje min største utfordring nå. Mulig jeg er litt nervøs rundt dem og ser etter dem ubevisst av gammel vane. Dette er jo sikkert også grunnen til at jeg stadig møter blikket deres. Og føler de overvåker meg. Men de registrerer jo sikkert alt dette. Ser at jeg kikker mye rundt meg og at jeg kanskje virker litt nervøs. Dermed blir de jo kanskje igjen mistenksomme på meg. Og sirkelen er i gang. Skal jobbe med å slappe av og kun konsentrere meg om handlingen. Er egentlig en milepæl at jeg i det hele tatt tørr å handle på dette kjøpesenteret igjen...så.. Øvelse gjør mester!⭐️ 

TS

 

Anonymkode: 310e0...d5c

[AnonymBruker]

11 timer siden, Betti 11 skrev:

Vi alle har en lik i kjelleren. Du trenger ikke bekymre deg. Vi gjør alle feil i livet og du virker veldig fornunftig.

❤️

Anonymkode: 310e0...d5c

[AnonymBruker]

11 timer siden, Betti 11 skrev:

Vi alle har en lik i kjelleren. Du trenger ikke bekymre deg. Vi gjør alle feil i livet og du virker veldig fornunftig.

Takk🌸

Anonymkode: 310e0...d5c

[AnonymBruker]

18 timer siden, Lillemus skrev:

Ja, jeg tror du overdriver dette en stor smule.  Og jeg tror du føler at vekterne holder et ekstra øye med deg, men at det er i ditt hode - de holder øye med mange, ikke spesielt med deg, ikke når det har gått flere år siden denne hendelsen.

Takk🍀

Anonymkode: 310e0...d5c

[AnonymBruker]

På 17.11.2018 den 2.20, Soletti skrev:

Det blir glemt med årene. Det er bare slike «jeg elsker å bade i andres ulykke» mennesker som ikke glemmer og de har jaggu sin egen dør å feie for. Alle fortjener en ny sjangse,- ta den. 

❤️

Anonymkode: 310e0...d5c