Skal jeg gjøre en utredning

[AnonymBruker]

4 timer siden, yellow ledbetter skrev:

Ja og nei. Jeg hadde noen få venninner på barneskolen, men de dumpa meg på ungdomsskolen, og da hadde jeg ingen. Det som var kjipt, var å stå alene og glo i alle friminutt, fordi det liksom var så flaut. Ellers gikk det helt greit. Hjemme var jeg sammen med søsken, og jeg kjeder meg aldri alene, så lenge jeg får gjøre det jeg har lyst til.

Jeg har ingen venner nå heller, for den del, og det går helt fint. Jeg hadde noen få der jeg bodde før, men vi holder ikke kontakten noe særlig. Seriøst tror jeg at jeg hadde hatt det helt fint som eremitt.

 

Jeg kjenner meg igjen i alt dette. Hvilke diagnoser har du?

Anonymkode: 9e6c7...d21

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen i alt dette. Hvilke diagnoser har du?

Anonymkode: 9e6c7...d21

Eh hallo? Man trenger ikke ha en diagnose bare fordi en "kun" hadde 1-2 venninner på barnskolen og ingen på ungdomskolen.. mye handler også om tilfeldigheter

Anonymkode: 87e9f...84c

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Eh hallo? Man trenger ikke ha en diagnose bare fordi en "kun" hadde 1-2 venninner på barnskolen og ingen på ungdomskolen.. mye handler også om tilfeldigheter

Anonymkode: 87e9f...84c

Det gjelder ikke bare det at du hadde bare 1-2 venninner, det gjelder alt det du har skrevet i dette innlegget og da med særlig vekt på dette:

Sånn var jeg også, langt på vei. Og så lenge jeg fikk være i fred, så var det helt greit. Jeg har aldri hatt noe ønske om å være "normal", selv om ingen, meg selv inkludert, tenkte på at det feilte meg noe. Jeg var bare en nerdete, eksentrisk unge som trivdes bedre med bøker og tegnesaker enn sammen med andre unger. Så at jeg ikke hadde så mange venner plaget meg aldri. 

Anonymkode: 9e6c7...d21

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det gjelder ikke bare det at du hadde bare 1-2 venninner, det gjelder alt det du har skrevet i dette innlegget og da med særlig vekt på dette:

Sånn var jeg også, langt på vei. Og så lenge jeg fikk være i fred, så var det helt greit. Jeg har aldri hatt noe ønske om å være "normal", selv om ingen, meg selv inkludert, tenkte på at det feilte meg noe. Jeg var bare en nerdete, eksentrisk unge som trivdes bedre med bøker og tegnesaker enn sammen med andre unger. Så at jeg ikke hadde så mange venner plaget meg aldri. 

Anonymkode: 9e6c7...d21

Trenger ikke å være en diagnose, noen mennesker trives best sammen med andre, mens andre trives best alene.. har du hørt om introvert før?

Anonymkode: 87e9f...84c

[yellow ledbetter]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Trenger ikke å være en diagnose, noen mennesker trives best sammen med andre, mens andre trives best alene.. har du hørt om introvert før?

Anonymkode: 87e9f...84c

Jo, men det kan være mer enn bare det, og det merker en kanskje ikke før en blir eldre og livet blir mer krevende. Eller vi som er godt voksne slapp kanskje de verste problemene som barn fordi skolen og det meste var mer forutsigbart enn det er nå. 

[yellow ledbetter]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen i alt dette. Hvilke diagnoser har du?

Anonymkode: 9e6c7...d21

Asperger og ADHD.

[AnonymBruker]

12 timer siden, yellow ledbetter skrev:

Asperger og ADHD.

Da forstår jeg, for jeg har ADHD selv også.

Anonymkode: 9e6c7...d21

[Trine]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Eh hallo? Man trenger ikke ha en diagnose bare fordi en "kun" hadde 1-2 venninner på barnskolen og ingen på ungdomskolen.. mye handler også om tilfeldigheter

Anonymkode: 87e9f...84c

Så derfor kan man ikke spørre folk hvilken diagnose de har?

[FjellOgDalar]

Diagnose? Noen har det sånn at de trives best i eget selskap og liker å pusle med sitt. Så lenge det ikke skaper problemer i hverdagen, eller kommer av at man opplever noe vondt fra andre mennesker kan jeg egentlig ikke se noe galt i at noen har et slikt forhold til verden. Vi er alle forskjellige, og passer på forskjellige steder i verden.  

Jeg har heller aldri hatt noen stor omgangskrets, men jeg synes det er viktigere å ha noen et par nære og fortrolige vennskap i stedet for en haug av halvveis-vennskap eller bekjentskaper. Jeg har aldri vært glad i å være for mye aleine. Er utadvendt og temmelig avhengig av å se andre mennesker og være sosial. Det er en balansegang, for jeg blir fort sliten om det blir mange inntrykk i løpet av kort tid. I skolealder sleit jeg fordi jeg ble mobbet mye og alvorlig. I timene ble jeg hetset åpenlyst og satt der og gledet meg til det ringte ut I friminuttene, mens jeg i friminuttene gjemte meg for mobberne og gledet meg til det ringte inn igjen. Men det er noe annet enn å være introvert. Da snakker man årsak -> virkning. Om dette er tilfelle for et barn eller en ungdom, må det selvsagt tas tak i!  

All type atferd som ikke er helt normen behøver ikke å bety at man er syk eller trenger en diagnose. 

[yellow ledbetter]

At en trives best i eget selskap er ikke nødvendigvis tegn på annet enn at en er introvert. Men når en opplever at det er direkte slitsomt å være sammen med folk over tid (selv sånne en liker og trives sammen med), og at å være sammen med mange på samme tid (selv om det er kjente personer), å omgås folk en ikke kjenner, å delta på sosialt samvær uten en fast agenda etc. er både plagsomt og angstframkallende, så er en ikke bare introvert. 

[Betti 11]

4 timer siden, yellow ledbetter skrev:

At en trives best i eget selskap er ikke nødvendigvis tegn på annet enn at en er introvert. Men når en opplever at det er direkte slitsomt å være sammen med folk over tid (selv sånne en liker og trives sammen med), og at å være sammen med mange på samme tid (selv om det er kjente personer), å omgås folk en ikke kjenner, å delta på sosialt samvær uten en fast agenda etc. er både plagsomt og angstframkallende, så er en ikke bare introvert. 

Da kjenner jeg meg igjen. Jeg har ei venn som betyr mye for meg, men etter flere timer føler jeg meg sliten.