Er det vanlig føle sorg når:

[AnonymBruker]

Man har måttet bryte/begrense kontakt med sin familie av flere og ulike grunner?

Og når familien, er både overfladiske, materalistiske, egoistiske, baksnakker, lager drama, sender stygge sms, ikke beklager, prøver bruke barna i en maktkamp, sårer barna, gir barna skyld for enkeltes nå nye sykdom, ignorerer vold og økonomisk svindel i familien, samt mest sannsynlig mente sykehuset har bidratt til at jeg ble svært alvorlig syk, og havnet over natten i koma og respirator, med 10 % sjangse for å overleve i følge sykehuset.

Jeg har i mail etter at jeg ble sterk nok, saklig forsøkt forklare for en del voksne, hvorfor kontakt vanskelig kan gjennopptas slik den har vært, før visse endringer finner sted. Svarene jeg får, er oppsummert preget av sinne, min mor skriver hun bare er lei seg, de mener jeg anklager og er sint i mine mail, noe som ikke stemmer, da jeg har fått utenforstående til å lese dem. Mailene er i følge de som har lest dem, velformulerte, godt skrevet, saklige, direkte, alvorlige ja, for tar opp alvorlige forhold, , men med en utstrakt hånd om å gå videre om ting og forhold endres, noe som er absolutt nødvendig for å kunne ha kontakt igjen.

Jeg fikk beskjed før jeg valgte sende mail, at mest sannsynlig vil nettopp min familie reagere med å gå i forsvar ved å anklage meg for å være sint, og såre deres følelser,  samt at jeg og barna aldri vil få noen beklagelse, heller ikke at det vil skje noen endring.

Jeg syns likevel, det er riktig, gi mennesker en sjangse, og har man eldre foreldre, er det ikke lett se på at de har det vondt fordi barna og jeg ikke kommer på besøk, , uansett om de har gjort livet vanskelig for meg etter skillsmissen, ikke minst også for barna.

Det har vært nødvendig og er nødvendig for barna og meg å skjerme oss, jeg ser det, og jeg er takknemmelig fordi noen utenfor, flere på sykehuset reagerte, og sa nå måtte jeg beskytte meg, hvis ikke kunne jeg bli syk igjen. Det at barna sier de aldri har hatt en så fin jul som i år, gjorde meg jo glad, men så kommer denne følelsen, som kjennes tung ut inni meg smygende, jeg lurer på om det er sorg eller tristhet, best kan jeg beskrive den som tung, og at vanlige ting har blitt tyngre å gjøre tidvis.

Jeg prøver riste den av meg, ta meg selv sammen, og som vanlig ser det ut til at jeg har greid alt jeg skal i dag...Likevel siden ting tar mer tid, og jeg stadig må ta en pause, liksom huske på å puste dypt inn og ut, så er jeg ikke like effektiv. 

I dag skulle jeg feks starte sy noen flotte hundeklær, jeg hadde gledet meg til det, og jeg tjener litt på det også, men jeg blir kvalm ved tanken. Føler sterk vegring mot å starte med et kreativt prosjekt. 

Min familie består for det meste av ulike kasus med sammensatt personlighetsforstyrrelses problematikk, bare for å gi et bakteppe for andre å mene noe om dette. De vil aldri oppsøke psykiatrien selv, som en sa en gang da jeg forsøkte hjelpe han, "at så dypt synker han ikke", så de er ikke offisielt diagnostiserte, likevel har de problemer som sammenfaller med dette. De skriver også og snakker infantilt, dette er også bekreftet av fagpersoner. samt reagerer kjempefort på den minste ting, og tar det som kritikk, de er veldig lett krenkbare.

Spørsmålet mitt er altså om det kan være at jeg kjenner sorg over å miste kontakten med disse vanskelige personene? Jeg syns det er noe ulogisk i en sånn evt sorg...så hva kan det egentlig være? Samt om den formen for evt. sorg er normalt, når man innser at man får ingen beklagelse, og de bare fortsetter som om ingenting har skjedd....Jeg greier ikke mer overfladiskhet og falskhet når det inntar slike alvorlige ting som vi står i, men det gjør meg vondt se spesielt min mor, sørge, selv om hun i andre forbindelser er mer forbanna har det blitt fortalt meg av barna. Jeg tror ikke jeg har dårlig samvittighet, for det ville jo være ulogisk, da jeg kun har forsøkt sette grenser som jeg ble oppmuntret av sykehuset om å bli flinkere sette. Jeg har sendt to ganske lange og forklarende mail, men svarene jeg får tilbake er helt uforstående, de tar ikke tak i noen ting av det konkrete jeg ber dem slutte med, , det er da man får sånn følelse av å snakke til veggen.

Takk for evt svar.

 

 

Anonymkode: 2f6a5...ee8

[morsan]

Jeg kan ikke relatere meg til din konkrete situasjon – det har aldri vært aktuelt for meg. Men til spørsmålet om sorg: Ja, jeg vil absolutt si at det er normalt og forståelig å føle sorg over at en epoke i livet er omme, selv om det er en ønsket og villet slutt.

For meg gjaldt det skilsmissen. I aller høyeste grad en ønsket og villet situasjon, ja faktisk helt nødvendig. Men det er ikke ensbetydende med fravær av sorg over at det ikke var noen vei utenom, og at livet ikke ble som jeg en gang hadde håpet og trodd det ville være/bli. Sorgfølelse betyr ikke at den beslutningen man har tatt er gal. 

[påskelilje]

Morsan beskriver det fint. Ikke unaturlig å kjenne på en sorg over at en relasjon ikke ble slik en kanskje håpet på. Og det at du føler sorg betyr ikke at du har handlet galt. 

Ønsker deg og barna gode dager i det nye året ❤

[AnonymBruker]

På ‎28‎.‎12‎.‎2018 den 17.43, AnonymBruker skrev:

Man har måttet bryte/begrense kontakt med sin familie av flere og ulike grunner?

Og når familien, er både overfladiske, materalistiske, egoistiske, baksnakker, lager drama, sender stygge sms, ikke beklager, prøver bruke barna i en maktkamp, sårer barna, gir barna skyld for enkeltes nå nye sykdom, ignorerer vold og økonomisk svindel i familien, samt mest sannsynlig mente sykehuset har bidratt til at jeg ble svært alvorlig syk, og havnet over natten i koma og respirator, med 10 % sjangse for å overleve i følge sykehuset.

Jeg har i mail etter at jeg ble sterk nok, saklig forsøkt forklare for en del voksne, hvorfor kontakt vanskelig kan gjennopptas slik den har vært, før visse endringer finner sted. Svarene jeg får, er oppsummert preget av sinne, min mor skriver hun bare er lei seg, de mener jeg anklager og er sint i mine mail, noe som ikke stemmer, da jeg har fått utenforstående til å lese dem. Mailene er i følge de som har lest dem, velformulerte, godt skrevet, saklige, direkte, alvorlige ja, for tar opp alvorlige forhold, , men med en utstrakt hånd om å gå videre om ting og forhold endres, noe som er absolutt nødvendig for å kunne ha kontakt igjen.

Jeg fikk beskjed før jeg valgte sende mail, at mest sannsynlig vil nettopp min familie reagere med å gå i forsvar ved å anklage meg for å være sint, og såre deres følelser,  samt at jeg og barna aldri vil få noen beklagelse, heller ikke at det vil skje noen endring.

Jeg syns likevel, det er riktig, gi mennesker en sjangse, og har man eldre foreldre, er det ikke lett se på at de har det vondt fordi barna og jeg ikke kommer på besøk, , uansett om de har gjort livet vanskelig for meg etter skillsmissen, ikke minst også for barna.

Det har vært nødvendig og er nødvendig for barna og meg å skjerme oss, jeg ser det, og jeg er takknemmelig fordi noen utenfor, flere på sykehuset reagerte, og sa nå måtte jeg beskytte meg, hvis ikke kunne jeg bli syk igjen. Det at barna sier de aldri har hatt en så fin jul som i år, gjorde meg jo glad, men så kommer denne følelsen, som kjennes tung ut inni meg smygende, jeg lurer på om det er sorg eller tristhet, best kan jeg beskrive den som tung, og at vanlige ting har blitt tyngre å gjøre tidvis.

Jeg prøver riste den av meg, ta meg selv sammen, og som vanlig ser det ut til at jeg har greid alt jeg skal i dag...Likevel siden ting tar mer tid, og jeg stadig må ta en pause, liksom huske på å puste dypt inn og ut, så er jeg ikke like effektiv. 

I dag skulle jeg feks starte sy noen flotte hundeklær, jeg hadde gledet meg til det, og jeg tjener litt på det også, men jeg blir kvalm ved tanken. Føler sterk vegring mot å starte med et kreativt prosjekt. 

Min familie består for det meste av ulike kasus med sammensatt personlighetsforstyrrelses problematikk, bare for å gi et bakteppe for andre å mene noe om dette. De vil aldri oppsøke psykiatrien selv, som en sa en gang da jeg forsøkte hjelpe han, "at så dypt synker han ikke", så de er ikke offisielt diagnostiserte, likevel har de problemer som sammenfaller med dette. De skriver også og snakker infantilt, dette er også bekreftet av fagpersoner. samt reagerer kjempefort på den minste ting, og tar det som kritikk, de er veldig lett krenkbare.

Spørsmålet mitt er altså om det kan være at jeg kjenner sorg over å miste kontakten med disse vanskelige personene? Jeg syns det er noe ulogisk i en sånn evt sorg...så hva kan det egentlig være? Samt om den formen for evt. sorg er normalt, når man innser at man får ingen beklagelse, og de bare fortsetter som om ingenting har skjedd....Jeg greier ikke mer overfladiskhet og falskhet når det inntar slike alvorlige ting som vi står i, men det gjør meg vondt se spesielt min mor, sørge, selv om hun i andre forbindelser er mer forbanna har det blitt fortalt meg av barna. Jeg tror ikke jeg har dårlig samvittighet, for det ville jo være ulogisk, da jeg kun har forsøkt sette grenser som jeg ble oppmuntret av sykehuset om å bli flinkere sette. Jeg har sendt to ganske lange og forklarende mail, men svarene jeg får tilbake er helt uforstående, de tar ikke tak i noen ting av det konkrete jeg ber dem slutte med, , det er da man får sånn følelse av å snakke til veggen.

Takk for evt svar.

 

 

Anonymkode: 2f6a5...ee8

Kanskje du sørger fordi livet ditt er blitt mer komplisert enn du ønsket det skulle bli. 

Anonymkode: fd9eb...9b6

[AnonymBruker]

Tusen takk alle sammen for svar.

Jeg tror jeg gjorde det riktige, men det betyr ikke at man er sterk nok til å håndtere det.

Og nei jeg sørger ikke fordi livet mitt er blitt mer komplisert, økonomi og praktiske ting er jeg flink til å fikse.  Feks fikse tekniske ting, hjelpe de som ber konkret om hjelp, tjene de ekstra pengene jeg trenger, men ikke har.

Jeg kjenner bare sorg, sorg over mennesker jeg mistet, selv om de ikke ga meg så mye, i form av hjelp eller støtte eller omsorg, sånne ting, så er jeg glad i dem, 

Og jeg tror det at jeg er glad i mennesker, uansett hva de gjør mot meg, også gir meg denne sorgen.

Kanskje ville det vært lettere om jeg ble sint..?

Men det gjør meg vel også til den jeg er, og jeg har alltid ønsket å gjøre verden bedre, i det minste bidra med det jeg kan, og det starter med å være god mot de jeg har nærmest, eller de som trenger meg og ber meg om hjelp, det betyr ikke at jeg ikke har såret og sårer andre, det betyr bare at jeg forsøker være ærlig, og ta riktige og ærlige valg.

Heldigvis er hver av oss mennesker små og vår sorg begrenset til vår lille omgangskrets og vårt begrensede område, det syns jeg er bra å tenke på. Når et menneske ryker, så går det likevel videre med verden, med de fleste, og sånn vet jeg at jeg kan beholde håpet for verden som samfunn, og for fremtiden for menneskeheten.

Anonymkode: 2f6a5...ee8