Gå til innhold

Høres dette ut som moderat depresjon?


Anbefalte innlegg

Drømmeautomat

Jeg har tilbakevendende depresjoner, har hatt det sida jeg var tenåring. Kommer som oftest, men ikke alltid, om vinteren og varer typisk 1-3 måneder. Begynner og slutter gjerne ganske brått. I jula hadde jeg influensa og lå inne og fikk lite lys. Etter det har jeg følt meg deprimert. Nå er jeg i Barcelona, en tur jeg ikke ville bestilt hvis jeg hadde visst at jeg skulle bli deprimert, men da jeg dro håpte jeg lyset her nede kunne hjelpe.

Jeg føler ikke at det har hjulpet. Jeg har konstant en følelse av "tyngde" i brystet og det klemmer på en måte i halsen, kan være vanskelig å svelge. Det er vanskelig å smile naturlig. Ellers klarer jeg å bevege meg rundt og gjøre ting, f.eks. gå på museum e.l., men jeg har også begynt å få en form for angstanfall, f.eks. hvis jeg er ute og spiser. Det snører seg til i brystet. Noen ganger skjelver jeg så mye at jeg ikke kan løfte et glass. Omgivelsene virker fremmede og truende. Jeg må innrømme at jeg har begynt å bruke alkohol for å få dette til å gå vekk. 

På lørdag hadde jeg sex med ei kvinne jeg møtte her. Er jeg egentlig deprimert når jeg har interesse for sex, eller er denne følelsen noe annet? Det skal sies at jeg til vanlig ikke er spesielt sky når det gjelder å ta kontakt med kvinner, og det som skjedde på lørdag var med ei jeg møtte ute på byen og jeg hadde drukket en del. Men hun gjentok hele tida: You are very serious. Kvinnene jeg har matcha med på datingapper her orker jeg ikke ta kontakt med, jeg føler meg for nedfor.

Ellers føler jeg meg generelt noe sliten og tung. Matmessig føler jeg meg ofte ikke sulten, men når jeg først spiser spiser jeg gjerne mer enn jeg burde. Etter jul sov jeg vanvittig mye, deretter hadde jeg en periode med tidlige oppvåkninger, så sov jeg mye igjen.

Jeg føler selv at dette er en moderat depresjon, men kan det være noe annet? 

Fortsetter under...

Drømmeautomat

Takk for svar. Jeg fikk diagnosen F33.2 ved et DPS tidlig i tjueårene. Så for noen år tilbake gikk jeg i samtaleterapi til en psykodynamisk psykiater som sa hun ikke var opptatt av diagnoser, men bipolar ble nevnt og det ble diskutert litium og noe annet stemingsstabiliserende, som jeg da ikke ønsket å ta fordi jeg syntes det hørtes voldsomt ut. Men jeg tror ikke hun landet på bipolar, men mer biologisk betingede vinterdepresjoner (selv om jeg også har vært deprimert i f.eks. mai).

Nå har jeg nettopp begynt i behandling hos en studentpsykolog, som er et litt spesielt opplegg fordi det er en student som er sammen med meg i rommet mens tre andre studenter og en erfaren psykolog som er veileder følger med bak et enveisspei. I tillegg blir det filmet. Sist gang ble det gjort MINI-intervju og der svarte jeg vel ja på noen få spørsmål som gikk på oppstemthet, men har ikke fått svaret ennå. Jeg beskrev nok depresjonen jeg føler nå som litt lettere enn den er av frykt for å overdrive og være dramatisk.

Jeg har noen oppstemte perioder, men som regel mye kortere enn depresjonene og ikke noe voldsomt. Kan forsøke å beskrive: Sanseinntrykk blir sterkere, fargere klarere, musikk bedre. Kan føle en slags indre jubel. Føler ting sterkere, noen ganger så sterkt at jeg nesten bryter ut i gråt. Intens følelse av å være i live. Jeg får mer energi, flere ideer, blir optimistisk, setter i gang med prosjekter, som jeg nesten aldri fullfører. Mange halvutfyllte Innovasjon Norge-søknader. Jeg blir mer sosial, kjeder meg hvis jeg sitter aleine hjemme. Går mye på byen, sjekker mer. Disse periodene varer fra noen dager til noen uker, så fisler de vekk. Liker disse periodene og føler ikke at det er noe ødeleggende ved dem, skulle gjerne hatt denne følelsen hele tida, bortsett fra rastløsheten som kan være slitsom. Har aldri gjort dramatiske ting som å bruke opp alle sparepengene e.l.

Er dette nok til at det virker som bipolar? Og kan jeg spørre om noe annet: Det jeg beskrev ang. depresjonen, tyngden i brystet, sorg som sitter i halsen, er dette noe du har hørt før, vil du si det er typisk for depresjon? Det er denne fysiske følelsen og følelse av fortvilelse som er verst nå.

 

Endret av Drømmeautomat
1 time siden, Drømmeautomat skrev:

Takk for svar. Jeg fikk diagnosen F33.2 ved et DPS tidlig i tjueårene. Så for noen år tilbake gikk jeg i samtaleterapi til en psykodynamisk psykiater som sa hun ikke var opptatt av diagnoser, men bipolar ble nevnt og det ble diskutert litium og noe annet stemingsstabiliserende, som jeg da ikke ønsket å ta fordi jeg syntes det hørtes voldsomt ut. Men jeg tror ikke hun landet på bipolar, men mer biologisk betingede vinterdepresjoner (selv om jeg også har vært deprimert i f.eks. mai).

Nå har jeg nettopp begynt i behandling hos en studentpsykolog, som er et litt spesielt opplegg fordi det er en student som er sammen med meg i rommet mens tre andre studenter og en erfaren psykolog som er veileder følger med bak et enveisspei. I tillegg blir det filmet. Sist gang ble det gjort MINI-intervju og der svarte jeg vel ja på noen få spørsmål som gikk på oppstemthet, men har ikke fått svaret ennå. Jeg beskrev nok depresjonen jeg føler nå som litt lettere enn den er av frykt for å overdrive og være dramatisk.

Jeg har noen oppstemte perioder, men som regel mye kortere enn depresjonene og ikke noe voldsomt. Kan forsøke å beskrive: Sanseinntrykk blir sterkere, fargere klarere, musikk bedre. Kan føle en slags indre jubel. Føler ting sterkere, noen ganger så sterkt at jeg nesten bryter ut i gråt. Intens følelse av å være i live. Jeg får mer energi, flere ideer, blir optimistisk, setter i gang med prosjekter, som jeg nesten aldri fullfører. Mange halvutfyllte Innovasjon Norge-søknader. Jeg blir mer sosial, kjeder meg hvis jeg sitter aleine hjemme. Går mye på byen, sjekker mer. Disse periodene varer fra noen dager til noen uker, så fisler de vekk. Liker disse periodene og føler ikke at det er noe ødeleggende ved dem, skulle gjerne hatt denne følelsen hele tida, bortsett fra rastløsheten som kan være slitsom. Har aldri gjort dramatiske ting som å bruke opp alle sparepengene e.l.

Er dette nok til at det virker som bipolar? Og kan jeg spørre om noe annet: Det jeg beskrev ang. depresjonen, tyngden i brystet, sorg som sitter i halsen, er dette noe du har hørt før, vil du si det er typisk for depresjon? Det er denne fysiske følelsen og følelse av fortvilelse som er verst nå.

 

Dette er nærmest en lærebokvariant av Bipolar lidelse type 2.

Jeg kunne skrevet nøyaktig samme innlegg som deg om mine egne utfordringer, og jeg har BP 2. Jeg har faktisk aldri lest noen innlegg på DOL som har samsvart så mye med det jeg selv opplever. 

Annonse

4 minutter siden, Drømmeautomat skrev:

Hm. Jeg må vel begynne å tro at det kan være det jeg har. Kjenner du deg igjen i beskrivelsen min av depresjonene også, følelsen i brystet og fortvilelse? Tar du medisiner for det?

Ja, jeg kjenner meg godt igjen i dine beskrivelser av depresjon. Du bør komme deg til en psykiater snarest slik at du får riktig behandling. Livet ditt kan bli mye lettere. 

Og ja, jeg bruker medisiner. 

3 timer siden, Janus30 skrev:

Dette er nærmest en lærebokvariant av Bipolar lidelse type 2.

Jeg kunne skrevet nøyaktig samme innlegg som deg om mine egne utfordringer, og jeg har BP 2. Jeg har faktisk aldri lest noen innlegg på DOL som har samsvart så mye med det jeg selv opplever. 

Godt beskrevet! Og jeg kjenner meg også godt igjen i det Drømmeautomat skriver. Det virker som de som har svar deg, vet hva de snakker om. 

Jeg bare lurer på hva Janus30 mener med "lærebokvarianten" på Bipolar2". Etter x antall utredningssamtaler hos dps konkluderer de med at de ikke kan bekrefte bipolar fordi det mangler en konkret større hypoman hendelse. 

39 minutter siden, susis skrev:

Godt beskrevet! Og jeg kjenner meg også godt igjen i det Drømmeautomat skriver. Det virker som de som har svar deg, vet hva de snakker om. 

Jeg bare lurer på hva Janus30 mener med "lærebokvarianten" på Bipolar2". Etter x antall utredningssamtaler hos dps konkluderer de med at de ikke kan bekrefte bipolar fordi det mangler en konkret større hypoman hendelse. 

Med lærebokvariant av BP 2 mener jeg tilfeller hvor mange av de klassiske og særegne symptomene er til stede.

Det er imidlertid ikke alle som leser læreboka. Selv ikke på DPSene. 

Dette er nok litt avsporing, men er det slik at man "må" ha hatt alvorlig depresjon for å ha bp, eller holder det med moderat? Går til en psykiater som mistenker at jeg har bp, men jeg trodde det var alvorlige depresjoner som var standard med bp? Jeg har kun hatt et titalls moderate depresjoner, som starter og slutter svært brått. Jeg lurer også på hvor brått en depresjon faktisk kan starte og slutte? Jeg kan sitte på lesesalen og plutselig er det som om all glede og all livslyst bare forsvinner, og erstattes av en form for tomhet, eller en slags sorgfølelse. Dette skjer i løpet av kanskje et minutt eller to, i minuttene, eller timene etterpå merker jeg de andre symptomene. For jeg merker ikke at jeg plutselig hater meg selv før jeg tenker på meg selv, mine prestasjoner eller lignende. Jeg har fopplevd å ikke bli trodd når jeg forteller hvor brått depresjonene starter og slutter... Tristheten, eller tomheten jeg føler under depresjoner er ikke en følelse jeg kan kjenne på utenom depresjoner, er det ikke litt rart at det finnes følelser jeg ikke er i stand til å føle på annet enn under depresjon? Det samme gjelder det som sannsynligvis er hypomani, gleden, eller oppstemtheten jeg føler da er ikke en følelse jeg kan kjenne på utenom slike oppstemte episoder. Er det normalt? Jeg begynner også å oppleve at depresjonene mine blir lengre og lengre, da de først startet varte de gjerne i 2-3 uker. Nå kan en depresjon vare i månedsvis, til tross for behandling som samtaleterapi og innleggelser. Er det en indikator på at jeg burde starte på medikamenter? 

Anonymkode: 3e7e8...927

Det der lukter avgjort bp2. Har det selv og kjenner meg igjen. Jeg ville vurdert å bytte ut den psykodynamiske psykiateren med en som jobber mer allment. Bipolar lidelse kan ikke "teraperes" vekk utover at man kan jobbe med hvordan man takler vanskelige sider ved sykdommen. Jeg (disclamer ikke lege) tror det ville være svært fornuftig å forsøke Lamictal. Den har som regel lite eller ingen bivirkninger så lenge man er nøye med langsom opptrapping. 

Drømmeautomat

Takknemlig for svar her, men hvis dette virkelig er bp2 vil jeg helst unngå stemningsstabiliserende. Må være ærlig. Vil ikke miste toppene. Har egentlig tenkt på dette som å være følelsesmenneske, føler det er en del av min personlighet. Vil heller ta antidepressiva, det er depresjonene som er problemet.

Annonse

25 minutter siden, Drømmeautomat skrev:

Takknemlig for svar her, men hvis dette virkelig er bp2 vil jeg helst unngå stemningsstabiliserende. Må være ærlig. Vil ikke miste toppene. Har egentlig tenkt på dette som å være følelsesmenneske, føler det er en del av min personlighet. Vil heller ta antidepressiva, det er depresjonene som er problemet.

Ved å kun ta antidepressiva ved bipolar type 2, øker du mulighetene for å bli så høy at det ikke lenger er noe fint og morsomt du seinere vil forbinde med det...  Stemningsstabiliserende er etter min mening et must i behandling av bipolar lidelse. Og så får heller antidepressiva komme i tillegg. Noen har også nytte av antipsykotisk medisin som en tredje substans i medisinregimet sitt, slik som f.eks. meg selv. Jeg går på både ss, ad, og ap.

Håper at du kan komme til en flink psykiater som kan finne den rette kombinasjonen akkurat for deg.

Gjest elina777
3 timer siden, Drømmeautomat skrev:

Takknemlig for svar her, men hvis dette virkelig er bp2 vil jeg helst unngå stemningsstabiliserende. Må være ærlig. Vil ikke miste toppene. Har egentlig tenkt på dette som å være følelsesmenneske, føler det er en del av min personlighet. Vil heller ta antidepressiva, det er depresjonene som er problemet.

Lamictal tar ikke toppene

 

er derfor den er anbefalt ved bipolar 2, mens den ikle er tilstrekkelig ved bipolar 1

Endret av elina777
12 timer siden, Drømmeautomat skrev:

Takknemlig for svar her, men hvis dette virkelig er bp2 vil jeg helst unngå stemningsstabiliserende. Må være ærlig. Vil ikke miste toppene. Har egentlig tenkt på dette som å være følelsesmenneske, føler det er en del av min personlighet. Vil heller ta antidepressiva, det er depresjonene som er problemet.

Det er mulig å kombinere stemingsstabiliserende og antidepressiva. Lamictal og Wellbutrin er vanlig ved BP2. 

Hvis du tar greit vare på deg selv under oppturene, så er det viktigste å etterstrebe god søvn så du ikke sliter deg ut. Det kan i seg selv dempe symptomene. Så er det dessverre slik at etter den søte kløe, kommer som regel den sure svie. Dvs. depresjon følger som regel etter (hypo)mani. Det er derfor man ønsker å behandle disse, så man kan unngå at det skjer. Men jeg kan jo skjønne at du er redd for å miste oppturene når du opplever de som positive. For min egen del opplever jeg det som gøy og fint i starten, men så blir det bare slitsomt i lengden. Når det kommer til Lamictal, er det i hovedsak depresjonene den har effekt på. Mot manitilstandenr er det vel så vanlig å bruke ap som Quetiapin (Seroquel). 

Du beskriver hypomani med minst 4 dagers varighet og depresjon av minst 2 ukers varighet. Iht  kriteriene så holder dette for å oppfylle kravene til diagnose med mindre det er andre forhold som kan forklare symptomene, feks utløst av rusmidler eller av andre organiske årsaker (feks  epilepsilignende  aktivitet på EEG)

Hypomani kriterier: 

En periode med varighet på 4 dager eller mer hvor man har et løftet eller irritabelt stemningsleie og minst 3 av følgende 7 hverdagslige funksjoner er påvirket:

  • Økt aktivitet eller rastløshet
  • Økt taletrang
  • Konsentrasjonsvansker eller lett distraherbar
  • Nedsatt søvnbehov
  • Økt seksuell energi
  • Kjøpetrang, overmodig atferd
  • Øket behov for å være sosial

http://bipolar2.no/bipolare_lidelser.html

Du beskriver oppfylte kriterier for bipolar lidelse type 2.

Gå til fastlegen og spør om å få prøve Lamictal (lamotrigin), den tar nedturene og du vil kunne beholde mye av oppturene. Doser opp til ca 20 umol/L (200-400 mg) og hvis ikke bivirkninger kan dosen økes videre ved behov opp mot 30-35 umol/L hvis behov for mer effekt.

MINI er ikke godt nok til å fange opp hypomanier hvor bare 3-4 funksjoner er berørt. 

Da bør heller en annen hypomani sjekkliste benyttes:

https://1drv.ms/b/s!Ahk42C5pGqVFgoQbD7LO39hni3IBZg

Antidepressiva har ingen effekt mot bipolar lidelse med mindre de brukes sammen med stemningsstabiliserende. 

Thor Kvakkestad, spesialist i psykiatri 

 

 

 

 

 

 

På 28.1.2019 den 16.50, Drømmeautomat skrev:

Takk for svar. Jeg fikk diagnosen F33.2 ved et DPS tidlig i tjueårene. Så for noen år tilbake gikk jeg i samtaleterapi til en psykodynamisk psykiater som sa hun ikke var opptatt av diagnoser, men bipolar ble nevnt og det ble diskutert litium og noe annet stemingsstabiliserende, som jeg da ikke ønsket å ta fordi jeg syntes det hørtes voldsomt ut. Men jeg tror ikke hun landet på bipolar, men mer biologisk betingede vinterdepresjoner (selv om jeg også har vært deprimert i f.eks. mai).

Nå har jeg nettopp begynt i behandling hos en studentpsykolog, som er et litt spesielt opplegg fordi det er en student som er sammen med meg i rommet mens tre andre studenter og en erfaren psykolog som er veileder følger med bak et enveisspei. I tillegg blir det filmet. Sist gang ble det gjort MINI-intervju og der svarte jeg vel ja på noen få spørsmål som gikk på oppstemthet, men har ikke fått svaret ennå. Jeg beskrev nok depresjonen jeg føler nå som litt lettere enn den er av frykt for å overdrive og være dramatisk.

Jeg har noen oppstemte perioder, men som regel mye kortere enn depresjonene og ikke noe voldsomt. Kan forsøke å beskrive: Sanseinntrykk blir sterkere, fargere klarere, musikk bedre. Kan føle en slags indre jubel. Føler ting sterkere, noen ganger så sterkt at jeg nesten bryter ut i gråt. Intens følelse av å være i live. Jeg får mer energi, flere ideer, blir optimistisk, setter i gang med prosjekter, som jeg nesten aldri fullfører. Mange halvutfyllte Innovasjon Norge-søknader. Jeg blir mer sosial, kjeder meg hvis jeg sitter aleine hjemme. Går mye på byen, sjekker mer. Disse periodene varer fra noen dager til noen uker, så fisler de vekk. Liker disse periodene og føler ikke at det er noe ødeleggende ved dem, skulle gjerne hatt denne følelsen hele tida, bortsett fra rastløsheten som kan være slitsom. Har aldri gjort dramatiske ting som å bruke opp alle sparepengene e.l.

Er dette nok til at det virker som bipolar? Og kan jeg spørre om noe annet: Det jeg beskrev ang. depresjonen, tyngden i brystet, sorg som sitter i halsen, er dette noe du har hørt før, vil du si det er typisk for depresjon? Det er denne fysiske følelsen og følelse av fortvilelse som er verst nå.

 

Symptomene dine er som å lese om meg selv, bortsett fra at mine symptomer er borte fordi jeg er medisinert. Oppturene er også borte og de savner jeg.

Drømmeautomat

Takk for svar. Resultatet av MINI var tilbakevendende alvorlig depresjon, hypoman episode og noen psykotiske symptomer ved tidligere depresjon. I tillegg noe høy score på tvang fra en annen test.

Fortsatt så usikker på oppoverperiodene. De har stort sett ikke vært funksjonsnedsettende. Tidligere samboer kunne bli irritert av fjasing, og ved noen anledninger har jeg nok kommet med bastante uttalelser og vært litt kranglete og i ettertid skammet meg over det. Noen ganger har jeg også hatt mye energi, men depressiv i tankeleiet. Dette har ført til enkelte tirader i sosiale sammenhenger, som noen har funnet underholdende og andre oppfattet som negative.

Det som er sikkert er at det er svingninger i stemningsleiet som er problemet mitt. Jeg har en ganske saftig depresjon på noen få måneder med en frekvens på kanskje 0,7 i året. Men i tillegg har jeg hvert år svinginger som er mindre, f.eks. to-tre uker med senket stemningsleie seint på sommeren som ikke er en skikkelig depresjon.

Det er depresjonene og hyppigheten de kommer med som ødelegger for meg. Jeg vurderer sterkt å bruke medisin forebyggende. Takk for konkrete anbefalinger ang. Lamictal. Forstår det altså slik at fastlegen kan starte opp med dette aleine.

Pga. engstelse for feildiagnostisering av bipolar ønsker jeg å diskutere dette face-to-face med en psykiater som er god på stemningslidelser og medisinering, gjerne privat for rask time. Virker som de som er spesialisert på dette, som Kvakkestad, er i Oslo, men jeg bor i Trondheim. Har søkt, men finner lite info om psykiatere her og i hvert fall hva de er spesialisert på. Er det noen som kan anbefale en slik psykiater i Trondheim?

Endret av Drømmeautomat

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...