Angst, helseangst, eksistensiell angst

[Mann35år]

Ny på dette forumet, lest en del her nå, men ønsker å høre om det er flere som har det som jeg og/eller har tips og råd å komme med.

Problemet startet (tror jeg) i julen. Min datter på 4 år ble lei seg og jeg snakket med henne om hva hun var lei seg for. Det var at hun ikke ville bli gammel og dø (vet ikke hvor hun har det fra, ingen dødsfall i familien så lenge hun har levd og ikke vært noe tema hos oss). Beroliget henne og hun roet seg. Etter dette startet jeg å kverne rundt på disse tankene, for jeg vil jo heller ikke dø. 

Startet med litt uro de første dagene, på nyåret var det ganske ille og endte opp med et panikkanfall på jobb (jobber på sykehus) og de tok meg til akuttmotaket fordi det var så mange symptomer på sykdom. Kaldsvette, svimmelhet, høy puls etc. Tok masse tester uten at det var utslag på noen av dem. Da jeg kom hjem var jeg så sliten at jeg mer eller mindre lå i senga i 2 dager før jeg kom meg til fastlegen. Der fikk jeg resept på Sobril og telefonnummer til kommunens psykiatriske lavterskeltilbud. 

De tablettene hjalp en del, men følte meg "full", så tok de bare en uke. Tok kontakt med kommunen og fikk vite at det var 4 måneder med ventetid på samtale og fikk tilgang til nettbasert selvhjelpskurs som midlertidig hjelp. Det har hjulpet noe. Fikk også oppfølgingssamtaler med psykolog over telefon. 

Har lest masse literatur om emnet og prøvd og eksponere meg mest mulig for dette. Samtidig så kjenner jeg i perioder en lammende følelse i hele kroppen når tankene dras mot døden og hva som skjer etterpå. Hva skjer da? Ingenting? Hva er isåfall ingenting? etc etc.... Kjenner dette ligger å vaker i bakhodet og med en gang jeg prøver å slappe av så dras det frem i bevisstheten.

I kjølvannet av dette har jeg fått sterkere helseangst (perfekt når man jobber på sykehus :p) og tenker alltid worst case scenario når jeg kjenner noe vondt et sted. Bruker også tid på å kjenne rundt på kroppen etter kuler og ømme punkter. Så fort jeg finner noe så googler jeg det og det kommer jo alltid opp kreft på toppsøket.

Kunne sikkert skrevet mer, men kan utdype mer om noen kjenner seg igjen.
Tar veldig gjerne imot alt av tips og råd.

[susis]

Dette foredraget som det linkes til i under "Linker verdt å lese" lenger opp her, er genialt. Det varer i over en time, så anbefaler å finne et tidspunkt du har god tid. Men det tar for seg temaet du skriver om på en lettfattelig og humoristisk måte. Det er nesten umulig å ikke endre tenkesettet sitt etter å ha hørt dette. 

[FjellOgDalar]

Nå har jeg ikke hatt så mye den typen angst, men det er jo noe grunnleggende fellestrekk med all angst. Den bygger på en falsk frykt, eller en irrasjonell frykt for noe. Som at man kan få alvorlig sykdom og dø. Jeg vil anta at det du ser igjennom jobben på sykehus kanskje er det som fyrer opp angsten din. For når man leser om og kanskje attpåtil ser  hvor mye som kan gå galt med en menneskekropp, kan man fort føles seg veldig syk. Jeg husker det verste panikkanfallet jeg hadde for nesten 20 år siden. Siden jeg har epilepsi som på den tida ikke var helt under kontroll, var jeg så overbevist om at det var noe nevrologisk galt med meg at fikk nevrologiske symptomer og havnet på legevakta hvor jeg klarte å få legene bekymret fram til de hadde gjort et realt batteri med tester (inkl CT av hjernen)... Så angst er sterke saker - hvordan enn den arter seg. Man har kanskje disposisjonen for å få det i seg, også kommer det noe ubehagelig som trigger den. For deg påminnelsen om at vi en gang skal dø. Mange går nok rundt med dødsangst de sliter med i ensomhet, fordi det i vår tid er blitt et lite tabu å snakke om døden som noe naturlig som rammer oss alle. Det er i grunnen synd etter min mening, at det hysjes ned. Man blir lett gående å kverne på tanker, bekymringer og angst som slik blir desto tøffere å snakke om. Men egentlig er jo det at vi dør like naturlig som at vi blir født. 

Hvorfor datteren din hadde disse tankene er ikke så lett å forklare, men barn plukker jo opp ting. Kanskje noen i barnehagen hennes hadde mistet en beste- eller oldeforelder. Kanskje har det bare vært noe snakk om at det å være veldig gammel kan være til å dø av.  

Det sjokkerer meg at det er så utrolig lang ventetid på noe som skal være et lavterskeltilbud, men det er bra du får noe hjelp over nett og på telefon i alle fall.  Hvis du har en grei fastlege, kan kanskje h*n hjelpe deg med litt støttesamtaler f2f? Eventuelt vurdere henvisning til DPS først som sist? Psykologer har ofte bedre kompetanse som terapeuter enn psykiatriske sykepleiere på kommunalnivå selv om disse har lært om kognitive teknikker. Det kan jo enhver som leser en bok om emnet.