Hvorfor har jeg det sånn Kupton?

[AnonymBruker]

Jeg har stor indre uro og uutholdelig smerte og tankekjøret har også tatt overhånd nå. I stedet for å skade meg selv, så ønsker jeg at noen skal påføre meg fysisk smerte siden jeg da "våkner opp" litt og får distansert eller i hvertfall utjevnet de vonde følelsene noe. Jeg kan ikke akkurat be noen om å gjøre det, da ville de jo bare begynt å lure selvfølgelig men det er faktisk et stort ønske eller kanskje også en nødvendighet for meg nå. Hvorfor føler jeg det på den måten og hva skal jeg gjøre? Jeg orker ikke å forholde meg til meg selv nå.

Anonymkode: caa94...c96

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har stor indre uro og uutholdelig smerte og tankekjøret har også tatt overhånd nå. I stedet for å skade meg selv, så ønsker jeg at noen skal påføre meg fysisk smerte siden jeg da "våkner opp" litt og får distansert eller i hvertfall utjevnet de vonde følelsene noe. Jeg kan ikke akkurat be noen om å gjøre det, da ville de jo bare begynt å lure selvfølgelig men det er faktisk et stort ønske eller kanskje også en nødvendighet for meg nå. Hvorfor føler jeg det på den måten og hva skal jeg gjøre? Jeg orker ikke å forholde meg til meg selv nå.

Anonymkode: caa94...c96

Er jeg den eneste med dette problemet? Har du ingen som helst ide om hvorfor jeg har det slik?

Anonymkode: caa94...c96

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er jeg den eneste med dette problemet? Har du ingen som helst ide om hvorfor jeg har det slik?

Anonymkode: caa94...c96

Nå er det Kupton du spør, men jeg drister meg til å spørre siden han (så langt) ikke har svart; det er vel kanskje en form for selvskading. 

Hva du skal gjøre? Jobbe for å lære og ta kontroll over følelsene på en hensiktsmessig måte. 

Anonymkode: 6812b...704

[kupton]

Hvorfor du har denne uroen vet jeg ikke. Men ønske om "alternativ smerte" er ikke uvanlig. De fleste selvskadere gjør dette fordi en fysisk smerte tar fokus bort fra den psykiske smerten, og den fysiske er lettere å utholde.

[AnonymBruker]

12 timer siden, kupton skrev:

Hvorfor du har denne uroen vet jeg ikke. Men ønske om "alternativ smerte" er ikke uvanlig. De fleste selvskadere gjør dette fordi en fysisk smerte tar fokus bort fra den psykiske smerten, og den fysiske er lettere å utholde.

Så godt å høre at det ikke er uvanlig. Jeg vil gå så langt som til å si at livet mitt styres av dette og har alltid gjort det. Kan det være derfor jeg holder ut livet mitt? Dersom jeg ikke får selvskade meg på noe vis (jeg har mange metoder) så blir det umulig å være meg. Jeg har til stadighet depresjoner og de varer veldig lenge, bare avbrutt av noen bedre oerioder og jeg tror at jeg har lært meg å holde ut og at selvskadingen gjør meg "levende". Er disse refleksjonene gjenkjennelige?

Anonymkode: caa94...c96

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det Kupton du spør, men jeg drister meg til å spørre siden han (så langt) ikke har svart; det er vel kanskje en form for selvskading. 

Hva du skal gjøre? Jobbe for å lære og ta kontroll over følelsene på en hensiktsmessig måte. 

Anonymkode: 6812b...704

Jeg har forsøkt å få bedre kontroll over følelsene mine, men de sitter så dypt og vart så lenge så de blir bare verre.

Anonymkode: caa94...c96

[FjellOgDalar]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så godt å høre at det ikke er uvanlig. Jeg vil gå så langt som til å si at livet mitt styres av dette og har alltid gjort det. Kan det være derfor jeg holder ut livet mitt? Dersom jeg ikke får selvskade meg på noe vis (jeg har mange metoder) så blir det umulig å være meg. Jeg har til stadighet depresjoner og de varer veldig lenge, bare avbrutt av noen bedre oerioder og jeg tror at jeg har lært meg å holde ut og at selvskadingen gjør meg "levende". Er disse refleksjonene gjenkjennelige?

Anonymkode: caa94...c96

Selvskading kan forklares som en skakkjørt mestringsstrategi i grunnen. Den konkrete, definerbare fysiske smerten er forståelig. Kutter man seg så gjør det vondt og man blør. Sjelelig smerte derimot. Den er ofte vanskelig å definere, oppleves mer abstrakt og uforståelig. Derfor er det ikke egentlig så vanskelig å forstå mekanismen bak selvskading. Jeg var der selv i mange år, kunne ikke se for meg at jeg noen gang kunne slutte med det. Men det snudde. Mye fordi bevisstheten rundt alle ringvirkningene ved det økte. Hva skulle man si til andre om det ble spørsmål? Stresset med å rydde etter seg, måtte på legevakta, uprofesjonelle eller uvitende helsepersonell, et fysisk forstyrret utseende, all bekymringen det skapte i omgivelsene, alt styret med å kamuflere det, risikoen for å få komplikasjoner osv. Og avhengigheten. Det er rett og slett veldig vanedannende, så har man først havnet i det er veien ut ganske tøff. Man får trigget endorfiner av den fysiske smerten, og det får en ofte til å føle seg vel. For meg har det vært viktig å jobbe med hvordan en lettere kan tåle disse vonde følelsene og tankene som er så plagsomme. Hvordan takle å bli vippet av pinnen? Jobbe med å finne andre ting som kan gi meg noe som ligner det jeg fikk av å selvskade. Fysisk aktivitet kan være en løsning, ta en kald dusj en annen. Skrive av seg følelser når det gjør vondt. Ha noen å prate om det med. Vite at det er steder jeg kan henvende seg, at det er OK å si at man har det forferdelig før selvskadingen er et faktum. Også er det viktig å få kontroll på depresjon og angst som måtte ligge i bunnen selvsagt. Enten det er igjennom medisiner, psykoterapi eller begge deler. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, FjellOgDalar skrev:

Selvskading kan forklares som en skakkjørt mestringsstrategi i grunnen. Den konkrete, definerbare fysiske smerten er forståelig. Kutter man seg så gjør det vondt og man blør. Sjelelig smerte derimot. Den er ofte vanskelig å definere, oppleves mer abstrakt og uforståelig. Derfor er det ikke egentlig så vanskelig å forstå mekanismen bak selvskading. Jeg var der selv i mange år, kunne ikke se for meg at jeg noen gang kunne slutte med det. Men det snudde. Mye fordi bevisstheten rundt alle ringvirkningene ved det økte. Hva skulle man si til andre om det ble spørsmål? Stresset med å rydde etter seg, måtte på legevakta, uprofesjonelle eller uvitende helsepersonell, et fysisk forstyrret utseende, all bekymringen det skapte i omgivelsene, alt styret med å kamuflere det, risikoen for å få komplikasjoner osv. Og avhengigheten. Det er rett og slett veldig vanedannende, så har man først havnet i det er veien ut ganske tøff. Man får trigget endorfiner av den fysiske smerten, og det får en ofte til å føle seg vel. For meg har det vært viktig å jobbe med hvordan en lettere kan tåle disse vonde følelsene og tankene som er så plagsomme. Hvordan takle å bli vippet av pinnen? Jobbe med å finne andre ting som kan gi meg noe som ligner det jeg fikk av å selvskade. Fysisk aktivitet kan være en løsning, ta en kald dusj en annen. Skrive av seg følelser når det gjør vondt. Ha noen å prate om det med. Vite at det er steder jeg kan henvende seg, at det er OK å si at man har det forferdelig før selvskadingen er et faktum. Også er det viktig å få kontroll på depresjon og angst som måtte ligge i bunnen selvsagt. Enten det er igjennom medisiner, psykoterapi eller begge deler. 

Oj! Så godt forklart. Jeg tar det til meg og er glad det fins noen som deg som orker å ta bryet med å skrive så detaljert. Du har gitt meg inspirasjon!

Anonymkode: caa94...c96