Eldre foreldre.

[AnonymBruker]

Har tenkt på det,når man blir eldre forandrer man seg...ihvertfall min far. Tror min mor er den samme følsomme sjelen hun alltid har vært,tror det var hennes karma å stå opp for seg selv og oss når vi vokste opp. Men min far styrte den skuta,ingenting var godt nok og det var svært nervepirrende å vokse opp der. Og jeg vokste opp med en bror som var alkoholiker, det var alltid mye bråk. Hadde jeg hatt barn med en eldre bror som var alkoholiker, ja da hadde jeg bedt han om å flytte. Jeg hadde aldri tilatt det de tilot,men en gang stod min bror full over meg da jeg satt i en stol i stua"Å jeg elsker deg så mye" og han kysset meg. Da tente min far på alle plugger å sa "Hun er din søster for faen". Det var den eneste gangen. Det var et Helvete å vokse opp der,måtte ta vare på mine brødre og min mor som gråt mesteparten av tiden. Det er så utrolig mye jeg ikke husker, har derfor lyst å ta hypnose. 

Noe av grunnen er at nå som mine foreldre er eldre snakker de på en annen måte, og de snakker om gode minner fra ferieturer f.eks. Det gjør min eldre bror også, alt var så fint og flott. Husker de bare det gode? Var det noe godt? Det er ikke sånn jeg husker det,når de forteller om ting må jeg bare si "Det husker ikke jeg". Og min bror som var alkoholiker var en pest og plage når han levde, nå er han blitt til en veldig flott person. De snakker bare pent om han. 

Jeg går på besøk til dem men kan ofte bli dårlig av det, men jeg tenker de er ikke dem jeg vokste opp med nå. Og de må jo ha vært glad i meg? En synsk healer sa til meg "Dine foreldre hadde ikke tid til deg, de var for opptatt med dine brødre". Og det føler jeg, at jeg som lillesøster var med å oppdra mine brødre. Vil ha minst mulig med mine brødre å gjøre nå, de er fremdeles veldig trengende. Det er ikke min oppgave har jeg innsett.

Men blir forvirret av alle de positive minnene mine foreldre har, husker de ikke det andre? Jeg kan ikke si noe, de må få ha sin alderdom i fred. Men jeg blir litt uvel av å høre på det,hva bør jeg gjøre når jeg ikke har positive minner? Hva kan hjelpe meg å få hukommelsen tilbake skikkelig? 

Anonymkode: 47a14...514

[AnonymBruker]

Det jeg støttet meg til og som var min hjelp var det åndelige,men likevel var jeg alltid full i angst. Det kunne smelle når som helst. Tror det må være diagnoser inni bildet der.

Anonymkode: 47a14...514

[AnonymBruker]

Føler meg ikke som et offer lenger og det er vel bra? Føler meg faktisk sterkere enn på lenge. En healer sa til meg da ungene var små"Så må du bli kvitt den offerrollen din". Jeg har jobbet mye med det  

Anonymkode: 47a14...514

[AnonymBruker]

Beklager at jeg skriver her, føler meg bare så trist og lei meg. Noen råd?

Anonymkode: 47a14...514

[Gjest Surrehuggu]

Du har ingenting å beklage. Tror jeg vet hvem du er Synes det er tøft av deg å fortelle dette. Jeg kjente meg litt igjen i det du skrev om foreldrene dine, bare hos meg så var det mor som var den skumle og farlige. Det kunne smelle når som helst uten forvarsel, og det førte til at jeg ble et engstelig barn. Og jeg ble beskyldt konstant for å ha onde hensikter uten å ha det. Nå på sine eldre dager er de (jeg skriver de fordi min far alltid holdt med mor - antagelig pga "hufreden" sin skyld, og beskyttet oss aldri fra mor).  litt bedre, men fremdeles kan jeg bli beskyldt for å ha onde hensikter. Var ikke så lenge siden jeg ble beskyldt for å stjele fra dem, noe jeg aldri har gjort og aldri kommer til å gjøre. De forvrenger også sannheten om barndommen og fortiden. De forskjønner hvordan ting var, og de har aldri gjort noe feil såklart. Når de snakker om negative ting, så er det alltid min eller andre sin skyld. Skal ikke gå inn på mer av dette, siden det jo er din tråd og ikke min. Men en ting er i alle fall sikkert, og det er at det er svært helseskadelig å vokse opp slik. Jeg synes du har fått noen gode råd på veien som f.eks. at du må komme ut av offerrollen, og det har du jo klart fint

 

Endret 4. juli 2019 av Surrehuggu

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Surrehuggu skrev:

Du har ingenting å beklage. Tror jeg vet hvem du er Synes det er tøft av deg å fortelle dette. Jeg kjente meg litt igjen i det du skrev om foreldrene dine, bare hos meg så var det mor som var den skumle og farlige. Det kunne smelle når som helst uten forvarsel, og det førte til at jeg ble et engstelig barn. Og jeg ble beskyldt konstant for å ha onde hensikter uten å ha det. Nå på sine eldre dager er de (jeg skriver de fordi min far alltid holdt med mor - antagelig pga "hufreden" sin skyld, og beskyttet oss aldri fra mor).  litt bedre, men fremdeles kan jeg bli beskyldt for å ha onde hensikter. Var ikke så lenge siden jeg ble beskyldt for å stjele fra dem, noe jeg aldri har gjort og aldri kommer til å gjøre. De forvrenger også sannheten om barndommen og fortiden. De forskjønner hvordan ting var, og de har aldri gjort noe feil såklart. Når de snakker om negative ting, så er det alltid min eller andre sin skyld. Skal ikke gå inn på mer av dette, siden det jo er din tråd og ikke min. Men en ting er i alle fall sikkert, og det er at det er svært helseskadelig å vokse opp slik. Jeg synes du har fått noen gode råd på veien som f.eks. at du må komme ut av offerrollen, og det har du jo klart fint

 

Ja du vet nok hvem jeg er  Ja det var vår feil at min mor fikk magesår og at de kunne dø når som helst av hjertestans, jeg var redd hver natt for at de skulle dø og gjorde alt for å være snill pike. Ja min mor støttet også min far,var på hans side på en måte. Det er godt du forstår og må bare skrive mer om det, det er jeg takknemlig for. Ja de forskjønner det her også,vi har jo hatt det så godt og trygt. Da var det rart at alle barna fikk psykiske plager,je det er helseskadelig å vokse opp slik det er jeg enig i. Ja er glad jeg er ute av offerrollen,det var en tung bør å bære. 

Men har du problemer med å huske ting? Gode som dårlige? 

Anonymkode: 47a14...514

[Gjest Surrehuggu]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men har du problemer med å huske ting? Gode som dårlige? 

Anonymkode: 47a14...514

Rart å si det kanskje, men det kommer an på sinnstemningen min. Vanligvis når jeg er stabil og normal så tenker jeg vel ikke så mye på barndommen, og hvis jeg tenker på den, så kan jeg huske gode minner, og de dårlige blir til å tåle. Men er jeg deppa og nede, så husker jeg det negative, og kan føle meg som offer. 

Så jo, jeg kan huske både gode og dårlige ting fra barndommen.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Surrehuggu skrev:

Rart å si det kanskje, men det kommer an på sinnstemningen min. Vanligvis når jeg er stabil og normal så tenker jeg vel ikke så mye på barndommen, og hvis jeg tenker på den, så kan jeg huske gode minner, og de dårlige blir til å tåle. Men er jeg deppa og nede, så husker jeg det negative, og kan føle meg som offer. 

Så jo, jeg kan huske både gode og dårlige ting fra barndommen.

Ok, takk for svar. 

Det er ikke alltid jeg tenker så mye på det heller,men jeg leste i en bok...en sånn jobbebok,man skulle huske tilbake til man var fem og mindre. Jeg har prøvd men har ikke sjans,så prøvde jeg å huske tilbake så langt jeg kunne huske. Men det er bare så få ting, det er glimt av både gode og dårlige ting. 

Anonymkode: 47a14...514

[Gjest Surrehuggu]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ok, takk for svar. 

Det er ikke alltid jeg tenker så mye på det heller,men jeg leste i en bok...en sånn jobbebok,man skulle huske tilbake til man var fem og mindre. Jeg har prøvd men har ikke sjans,så prøvde jeg å huske tilbake så langt jeg kunne huske. Men det er bare så få ting, det er glimt av både gode og dårlige ting. 

Anonymkode: 47a14...514

Ja, det er bare få ting som har festet seg hos meg også, både av positive og negative ting. Tror det uansett ikke er mulig å huske så mye og detaljert fra man var bitteliten. Det blir bare få bruddstykker. Tror det er vanlig for alle av oss, uten at jeg skal påstå det. 

En gang prøvde jeg å telle det jeg husket fra leiligheten vi bodde i fra jeg ble født til jeg var rundt 6 år. Jeg tror det var maks 10 ting. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Surrehuggu skrev:

Ja, det er bare få ting som har festet seg hos meg også, både av positive og negative ting. Tror det uansett ikke er mulig å huske så mye og detaljert fra man var bitteliten. Det blir bare få bruddstykker. Tror det er vanlig for alle av oss, uten at jeg skal påstå det. 

En gang prøvde jeg å telle det jeg husket fra leiligheten vi bodde i fra jeg ble født til jeg var rundt 6 år. Jeg tror det var maks 10 ting. 

Ja det er kanskje vanlig å ikke huske noe særlig,det er jo ikke sikkert det er nødvendig heller å huske ting. Men ved hypnose kan man gå tilbake til der problemet med f.eks angst begynte, så blir man kvitt den angsten. Det er jo så mange former for angst,skulle gjerne blitt kvitt angsten. 

Anonymkode: 47a14...514

[Gjest Surrehuggu]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja det er kanskje vanlig å ikke huske noe særlig,det er jo ikke sikkert det er nødvendig heller å huske ting. Men ved hypnose kan man gå tilbake til der problemet med f.eks angst begynte, så blir man kvitt den angsten. Det er jo så mange former for angst,skulle gjerne blitt kvitt angsten. 

Anonymkode: 47a14...514

Jeg har ikke noe tro på hypnose til slikt formål. Jeg har hørt og lest at sånn regresjonsterapi i hypnose ofte kan skape falske minner. Derfor har jeg ikke tro på det, og vil heller ikke prøve det.

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Surrehuggu skrev:

Jeg har ikke noe tro på hypnose til slikt formål. Jeg har hørt og lest at sånn regresjonsterapi i hypnose ofte kan skape falske minner. Derfor har jeg ikke tro på det, og vil heller ikke prøve det.

Ok. Jeg er veldig sugen på å prøve det hehe  

Anonymkode: 47a14...514

[AnonymBruker]

Men det nuet som teller, er glad i mine eldre foreldre ❤️ 

Anonymkode: 47a14...514

[AnonymBruker]

Og det kan jo hende jeg innbiller meg alt vondt, jeg er jo ikke helt god i hodet  Og det er nå vi lever, la oss leve for hverandre og ta vare på den tid vi har  

Anonymkode: 47a14...514

[Gjest Surrehuggu]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men det nuet som teller, er glad i mine eldre foreldre ❤️ 

Anonymkode: 47a14...514

Ja, det er nuet som teller. Men siden mora mi er som hun er, noen ganger snill og noen ganger veldig utspekulert og slem, varierer min kjærlighet til dem veldig. Høres sikkert rart ut, men sånn er det. Jeg har fått mye terapi og hjelp til å klare å holde en viss avstand til dem, sånn at de ikke skal kunne skade meg så lett. Men det er nesten umulig å holde helt avstand siden de også jo er snille noen ganger, og at jeg tross alt er glad i dem. Etter at de nå er blitt litt kranke begge to, har det vel mer gått over til at jeg bare synes synd på dem. Det er vel også en form for kjærlighet, kanskje. 

Men den harde sannheten er at de har ødelagt meg. Og når jeg tenker på det akkurat nå blir jeg bare trist og sint. Så jeg har vel ikke helt greid å komme ut av offerrollen 100 %. Men er det et poeng, uansett? Sannheten er jo at jeg er et offer. Men jeg går ikke daglig og tenker på det, eller går rundt og er bitter i det daglige. Det er mest når de er ondskapsfulle at jeg blir overveldet. Og det at de er ondskapsfulle kan skje når som helst enda, akkurat som da jeg vokste opp. Jeg er alltid på alerten, og det er ikke noe ok. Er så engstelig når jeg er rundt dem. 

Endret 4. juli 2019 av Surrehuggu

[Gjest Surrehuggu]

Er i grunnen mye engstelig uansett. Har jo også engstelig/unnvikende pf. Noe som ofte sees hos barn som har vokst opp med slike foreldre. (Er jo ikke barn nå, men du skjønte nok hva jeg mente )

 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Surrehuggu skrev:

Ja, det er nuet som teller. Men siden mora mi er som hun er, noen ganger snill og noen ganger veldig utspekulert og slem, varierer min kjærlighet til dem veldig. Høres sikkert rart ut, men sånn er det. Jeg har fått mye terapi og hjelp til å klare å holde en viss avstand til dem, sånn at de ikke skal kunne skade meg så lett. Men det er nesten umulig å holde helt avstand siden de også jo er snille noen ganger, og at jeg tross alt er glad i dem. Etter at de nå er blitt litt kranke begge to, har det vel mer gått over til at jeg bare synes synd på dem. Det er vel også en form for kjærlighet, kanskje. 

Men den harde sannheten er at de har ødelagt meg. Og når jeg tenker på det akkurat nå blir jeg bare trist og sint. Så jeg har vel ikke helt greid å komme ut av offerrollen 100 %. Men er det et poeng, uansett? Sannheten er jo at jeg er et offer. Men jeg går ikke daglig og tenker på det, eller går rundt og er bitter i det daglige. Det er mest når de er ondskapsfulle at jeg blir overveldet. Og det at de er ondskapsfulle kan skje når som helst enda, akkurat som da jeg vokste opp. Jeg er alltid på alerten, og det er ikke noe ok. Er så engstelig når jeg er rundt dem. 

Jeg tror nok min far driver og styrer min mor fremdeles,han peker på glasset og sier "melk" f.eks,og hun springer og finner. Han er veldig avhengig av henne,og hun er på sin måte avhengig av han. Men hun har sagt til meg at hun tåler alt,men hun er veldig sårbar i grunn. Jeg og syns synd i mine foreldre,tror det er en form for kjærlighet. 

Jeg og har ofte følt meg ødelagt,men du vet jeg har en tro på at sjelen min valgte nettopp dette. Jeg mener ikke at folk skal begå overgrep og være stygge med hverandre, det er lyster de egentlig skal motså. Jeg lærte ihvertfall hvordan jeg ikke skal behandle folk, så noe godt har det kommet ut av det. 

Mine foreldre sier ikke noe stygt om meg i dag, de syns det er fælt at jeg alltid skal være så plaget psykisk. Så ofte når jeg sliter endel sier jeg det ikke, vil spare dem for det. Men kan jo bli dårlig når jeg er der,min far sier til min mor"Alltid skal hun være plaget med noe". 

Anonymkode: 47a14...514

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Surrehuggu skrev:

Ja, det er nuet som teller. Men siden mora mi er som hun er, noen ganger snill og noen ganger veldig utspekulert og slem, varierer min kjærlighet til dem veldig. Høres sikkert rart ut, men sånn er det. Jeg har fått mye terapi og hjelp til å klare å holde en viss avstand til dem, sånn at de ikke skal kunne skade meg så lett. Men det er nesten umulig å holde helt avstand siden de også jo er snille noen ganger, og at jeg tross alt er glad i dem. Etter at de nå er blitt litt kranke begge to, har det vel mer gått over til at jeg bare synes synd på dem. Det er vel også en form for kjærlighet, kanskje. 

Men den harde sannheten er at de har ødelagt meg. Og når jeg tenker på det akkurat nå blir jeg bare trist og sint. Så jeg har vel ikke helt greid å komme ut av offerrollen 100 %. Men er det et poeng, uansett? Sannheten er jo at jeg er et offer. Men jeg går ikke daglig og tenker på det, eller går rundt og er bitter i det daglige. Det er mest når de er ondskapsfulle at jeg blir overveldet. Og det at de er ondskapsfulle kan skje når som helst enda, akkurat som da jeg vokste opp. Jeg er alltid på alerten, og det er ikke noe ok. Er så engstelig når jeg er rundt dem. 

Men skjønner de som føler seg som et offer altså...

Anonymkode: 47a14...514

[Gjest Surrehuggu]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men skjønner de som føler seg som et offer altså...

Anonymkode: 47a14...514

Jeg ER jo et offer, men føler meg ikke så ofte som det, er vel det jeg prøver å si. 

Endret 4. juli 2019 av Surrehuggu