Dyssosial personlighetsforstyrrelse - pårørende

[AnonymBruker]

Jeg har en kjæreste som har diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse.  Vi har vært sammen i ca 8 år, og og har det stort sett fint.  Men jeg må finne meg i mye, han flørter villt med andre, men er aldri utro, jeg er ikke så sjalu av meg, men det er ikke alltid kjekt når han flørter med andre. Jeg har på en måte lært meg å takle den han er, men det er ikke alltid lett.  Han er så sjarmerende, snill og god, men har også et enormt sinne og er veldig manipulerende og lyger om alt mellom himmel og jord..  Jeg ser på ham når han lyger, og han er veldig obs på dette selv og, det er ikke alltid så alvorlige løgner overfor meg, men han lyger om alvorlige ting til andre som ikke kjenner ham så godt. Alt skal være plettfritt og perfekt utad. Han lyger om jobb, økonomi etc, og er ekstremt opptatt av status.  Sexlivet vårt er perfekt, han er en intens og god elsker som gjør alt han kan for at jeg skal ha det bra.

Det som plager meg er at han er så forferdelig kontrollerende, og jeg føler meg på en måte fanget i nettet hans, han har en kontroll over meg som jeg ikke kan forklare, han ender alltid opp med å få det som han vil, selv om jeg i utgangspunktet er uenig, så manipulerer han meg trill rundt. Han er ikke voldelig. Han er mannen i mitt liv, og jeg vet jeg aldri klarer å gå fra ham.  

Han må alltid være midtpunkt i enhver sammenheng, og kjeder han seg skaper han drama utav ingenting.  Og tenker aldri over konsekvensene av sine handlinger.  Han gjør seg selv til et offer hvis han ikke får oppmerksomhet eller hvis noen er uenig med ham.  Med jevne mellomrom gjør han det slutt med meg.  De første årene var jeg knust hver gang, men har lært meg at han aldri mener alvor, og at det ordner seg alltid.  Han er så avhengig av meg, så jeg tror aldri jeg kommer til å miste ham. Men det sliter på meg å ha det sånn, jeg vet liksom aldri hvor jeg har ham.  Vi kan ha det kjempefint i lengre perioder, og så helt ut av det blå trekker han seg bort og ikke snakker med meg, det kan gå alt fra timer til uker.  Noen ganger er det umulig å snakke ham til fornuft, andre ganger blir han lei seg og føler seg dum.

Han skaper lett nye relasjoner, han er utadvendt, sosial og har godt humør, men som oftest er det flyktige vennskap som går fort over, han har få nære venner.

Han tyr ofte til alkohol, sier det hjelper ham å kontrollere følelsene, han drikker stort sett i perioder når han har det vanskelig, jeg syns ikke dette er noe greit og han gikk med på å gå til behandlig for dette, men etter en stund mente han det ikke var nødvendig.

Er det andre som har erfaring i å leve med personer med denne lidelsen?  Hvordan fungerer det i hverdagen?  Ønsker vel egentlig bare å dele litt erfaringer med noen i samme situasjon 

Anonymkode: 1ca81...4cc

[AnonymBruker]

Ja har erfaring med å leve med en ,ikke som partner men som foreldre. Alt dreide seg om hn,vi andre i familien var bare brikker som ble brukt for at hn skulle få det som hn ønsket, enten økonomisk eller sosialt.

Få for Guds skyld ikke barn med han ,da er det garantert at han vil produsere en ny psykiatrisk pasient. 

Du bør også verdsette  deg selv høyere og finn en mann som virkelig elsker deg og som du kan få et godt liv med.

Anonymkode: bf2ca...96e

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja har erfaring med å leve med en ,ikke som partner men som foreldre. Alt dreide seg om hn,vi andre i familien var bare brikker som ble brukt for at hn skulle få det som hn ønsket, enten økonomisk eller sosialt.

Få for Guds skyld ikke barn med han ,da er det garantert at han vil produsere en ny psykiatrisk pasient. 

Du bør også verdsette  deg selv høyere og finn en mann som virkelig elsker deg og som du kan få et godt liv med.

Anonymkode: bf2ca...96e

Jeg verdsetter meg selv, og jeg har lært meg å takle ham, jeg finner meg ikke i alt, og kan endelig sette foten ned.  Men allikevel kan det være tøft å leve med en med en slik diagnose.  Barn er uaktuelt for oss pga alder.  Vi har begge  voksne barn hver for oss. Og han har absolutt ikke produsert nye psykiatriske pasienter slik du sier. Barna hans er flotte voksne, og er en enorm støtte for meg de gangene ting er vanskelig.   

Han sliter endel med depresjoner, og det er i de periodene det er vanskelig, da er det som om personligheten endrer seg litt og han blir passiv og vil helst vare være for seg selv og ikke snakke med noen.  Disse depressive periodene kan variere fra dager til måneder, lengste depresjonen varte 6 måneder, det var for noen år siden.  Han ble da utredet for bipolar lidelse, men han fikk ikke den diagnosen.  

De fleste som leser det jeg skriver tenker nok at jeg bør gå fra ham, men han er drømmemannen min og jeg elsker ham så inderlig, selv om det er vanskelig noen ganger å leve sammen med ham.

Anonymkode: 1ca81...4cc

[AnonymBruker]

Dropp han.

Anonymkode: 5732a...263

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dropp han.

Anonymkode: 5732a...263

Hvorfor mener du det? Han betyr jo alt for meg, til tross for diagnosen. Er ikke kjærligheten verdt å kjempe for?

Anonymkode: 1ca81...4cc

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor mener du det? Han betyr jo alt for meg, til tross for diagnosen. Er ikke kjærligheten verdt å kjempe for?

Anonymkode: 1ca81...4cc

Han kan ikke endres.

Anonymkode: 5732a...263

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Han kan ikke endres.

Anonymkode: 5732a...263

Det vet jeg, men man finner jo måter å få det til å fungere på allikevel, selv om det er mye frustrasjon iblant. 

Anonymkode: 1ca81...4cc

[AnonymBruker]

2 minutes ago, AnonymBruker said:

Han kan ikke endres.

Anonymkode: 5732a...263

Og det vet du fordi.....?

Anonymkode: 91b8e...6d4

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Og det vet du fordi.....?

Anonymkode: 91b8e...6d4

Det vet jeg fordi han har den diagnosen han har, det er lite å gjøre med det, må bare godta han for den han er, kan jeg ikke det må jeg bare gå. Jeg velger tross alt selv å bli, men som sagt; det er tøffe tak iblant

Anonymkode: 1ca81...4cc

[Worrisome Plenty]

Er det sikkert han har Dyssosial lidelse da? Han høres jo nesten normal ut slik du beskriver han. Ordentlige psykopater er vel ikke  så enkle å ha med å gjøre?

 

Har han en voldelig eller kriminell fortid? Det er vel ikke normalt å få en slik diagnose da det vel er synonymt med ordet psykopat...

Endret 17. juli 2019 av Worrysome plenty

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Worrysome plenty skrev:

Er det sikkert han har Dyssosial lidelse da? Han høres jo nesten normal ut slik du beskriver han. Ordentlige psykopater er vel ikke  så enkle å ha med å gjøre?

Ja det er helt sikkert. Og han er overhodet ikke enkel å ha med å gjøre. Vi har det godt sammen, men det kan også være et helvete. Han er ikke psykopat, man er vel ikke nødvendigvis det selv om man er dyssosial? Men at han har psykopatisk trekk? Helt klart!

Anonymkode: 1ca81...4cc

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Worrysome plenty skrev:

Er det sikkert han har Dyssosial lidelse da? Han høres jo nesten normal ut slik du beskriver han. Ordentlige psykopater er vel ikke  så enkle å ha med å gjøre?

 

Har han en voldelig eller kriminell fortid? Det er vel ikke normalt å få en slik diagnose da det vel er synonymt med ordet psykopat...

Aldri vært voldelig mot meg, men vet han vært det tidligere, spesielt kriminell er han vel ikke, men følger ikke lover og regler hvis det ikke passer ham.

Men psykopat? Nei. Han er veldig følsom og har masse empati, det føles ekte.  Men det kan jo selvsagt være et spill. Personlig tror jeg det er ekte, men kan jo være fordi jeg vil tro det. Men føler jeg kjenner han svært godt etterhvert.

Anonymkode: 1ca81...4cc

[Worrisome Plenty]

Ja, men Dyssosial er vel det samme som psykopat med mindre jeg har forstått helt feil. Det pleier å være ett illevarslende tegn. Men er han ok mot deg og ikke voldelig så kan jeg jo skjønne du er villig til å være i ett forhold med deg.

 

Selv ville jeg nok ikke vært i ett forhold med en psykopat.

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det vet jeg, men man finner jo måter å få det til å fungere på allikevel, selv om det er mye frustrasjon iblant. 

Anonymkode: 1ca81...4cc

Ja vel, men da må du bare godta drikkingen hans, kontrollen hans og hvordan han manipulerer deg. At du ønsker å leve i et slikt forhold syntes jeg er besynderlig,

Anonymkode: 5732a...263

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja vel, men da må du bare godta drikkingen hans, kontrollen hans og hvordan han manipulerer deg. At du ønsker å leve i et slikt forhold syntes jeg er besynderlig,

Anonymkode: 5732a...263

Er nok ikke lett for andre å forstå, det skjønner jeg. Og du må ikke tro jeg godtar alt, men at jeg ser gjennom fingrene på enkelte ting? Ja det gjør jeg. Men å godta f.eks drikkingen, det kan jeg ikke. Han vet jo selv og at det ikke er bra å drive med den type selvmedisinering.  Nå er det ikke slik at han drikker seg overstadig beruset, men det er mer drikking enn det man anser som normalt, i perioder, og jeg er bekymret for helsen hans. Jeg skulle jo helst ønske han ikke hadde den diagnosen, men er man glad i noen, så er man glad i noen. Men man  ikke bare skru av følelsene.

Desverre er det en diagnose det ikke er så lett å behandle, hverken med medisin eller terapi.

Anonymkode: 1ca81...4cc

[AnonymBruker]

1 time siden, Worrysome plenty skrev:

Ja, men Dyssosial er vel det samme som psykopat med mindre jeg har forstått helt feil. Det pleier å være ett illevarslende tegn. Men er han ok mot deg og ikke voldelig så kan jeg jo skjønne du er villig til å være i ett forhold med deg.

 

Selv ville jeg nok ikke vært i ett forhold med en psykopat.

Det kan vel diskuteres, men mange med diagnosen faller inn under psykopatbegrepet. Jeg vil ikke kalle kjæresten min psykopat. Han har absolutt evner til å vise empati, og har mange gode sider. Her blir gjerne det negative dratt frem, men de er jo de sidene som gjør meg frustrert, men det vil jo ikke si at alt er negativt.

Anonymkode: 1ca81...4cc