Til Kupton:

[AnonymBruker]

Jeg har i flere måneder følt at jeg er helt tom  Jeg greier å smile og le når jeg er sammen med andre,, men inni meg føler jeg aldri ordentlig glede eller at jeg blir glad for noe. Dessuten har jeg et ekstremt sinne dersom jeg først virkelig blir sint. Jeg er faktisk redd for at jeg kan skade noen eller i verste fall komme til å drepe noen. Det verste er at jeg ikke hadde følt noe som helst da heller. Jeg er i en evig tilstand som er helt forferdelig, men jeg vet ikke hvordan jeg kan komme ut av det! Jeg vil helst reise bort for meg selv. Det er vondt å være så totalt likegyldig. Hva kan det være som gjør meg sånn og hva skal jeg gjøre?  Hilsen tenåring.

Anonymkode: 9e665...f98

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har i flere måneder følt at jeg er helt tom  Jeg greier å smile og le når jeg er sammen med andre,, men inni meg føler jeg aldri ordentlig glede eller at jeg blir glad for noe. Dessuten har jeg et ekstremt sinne dersom jeg først virkelig blir sint. Jeg er faktisk redd for at jeg kan skade noen eller i verste fall komme til å drepe noen. Det verste er at jeg ikke hadde følt noe som helst da heller. Jeg er i en evig tilstand som er helt forferdelig, men jeg vet ikke hvordan jeg kan komme ut av det! Jeg vil helst reise bort for meg selv. Det er vondt å være så totalt likegyldig. Hva kan det være som gjør meg sånn og hva skal jeg gjøre?  Hilsen tenåring.

Anonymkode: 9e665...f98

Du oppsøker fastlegen din og ber om hjelp :-) 

Anonymkode: ffde6...5ae

[kupton]

Du har sannsynligvis en depresjon. Bestill deg time hos fastlegen. All helsehjelp starter der.

[AnonymBruker]

2 timer siden, kupton skrev:

Du har sannsynligvis en depresjon. Bestill deg time hos fastlegen. All helsehjelp starter der.

Jeg har legeskrekk, så det blir vanskelig. Depresjonen går kanskje over snart siden den har vart så lenge?

Anonymkode: 9e665...f98

[FjellOgDalar]

Hva med helsestasjon for ungdom? De er svært vant til å ta seg av mennesker i din situasjon. De kan hjelpe deg både med samtaler og henvisning.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, FjellOgDalar skrev:

Hva med helsestasjon for ungdom? De er svært vant til å ta seg av mennesker i din situasjon. De kan hjelpe deg både med samtaler og henvisning.

Jeg sier takk, men jeg greier bare ikke å sitte ftf å si det her til noen.

Anonymkode: 9e665...f98

[Betti 11]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sier takk, men jeg greier bare ikke å sitte ftf å si det her til noen.

Anonymkode: 9e665...f98

Jeg syns du skulle prøve det ut. Etter ett par samtaler er det lettere å snakke. Du må jo ikke fortelle alt med en gang. 

[Janus30]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sier takk, men jeg greier bare ikke å sitte ftf å si det her til noen.

Anonymkode: 9e665...f98

Depresjonen er mye verre enn å gå til legen. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, Janus30 skrev:

Depresjonen er mye verre enn å gå til legen. 

Ja, men motsatt hvis jeg skal fortelle om mine sonneproblemer med usikkert utfall.

Anonymkode: 9e665...f98

[kupton]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Depresjonen går kanskje over snart siden den har vart så lenge?

For hver gang en lar en depresjon leve sitt eget liv uten å behandle den, øker risikoen for at den kommer raskt tilbake, og at den neste gang varer enda lengre. Funksjonsfallet blir enda større, og for hver gang tar det enda lengre tid å jobbe seg tilbake.

Depresjon er en ondartet sykdom som skal behandles aggressivt.

[FjellOgDalar]

Kan ikke annet enn støtte Kuptons erfaringer der. 

Jeg har vært igjennom en slik og. Har du eventuelt noen du kan ta med deg på en samtale? Det er ganske håpløst å få hjelp noe sted uten det skumle skrittet det er å be om det. Jeg ble etter hvert så fortvilet at jeg glemte å ha angst, og oppsøkte vakthavende ved fastlegekontoret. Etter halvannen måned hadde jeg time på DPS. Du skal ikke ha det sånn, du skal ikke slite aleine og risikere økende fallhøyde med årene. Du fortjener virkelig å få hjelp nå. Jeg vet det er lettvint sagt av meg, men du er absolutt ikke den første som søker hjelp for depresjon. Om ikke fastlegen føles riktig, vil jeg igjen nevne helsestasjon for ungdom. Lege trenger ikke være første skritt der, men du vil få kjangsen til å dele den psykiske smerten med noen som er der for å lytte. Ingenting er verre enn å lide i stillhet.  

Endret 24. juli 2019 av FjellOgDalar

[AnonymBruker]

På 24.7.2019 den 7.31, kupton skrev:

For hver gang en lar en depresjon leve sitt eget liv uten å behandle den, øker risikoen for at den kommer raskt tilbake, og at den neste gang varer enda lengre. Funksjonsfallet blir enda større, og for hver gang tar det enda lengre tid å jobbe seg tilbake.

Depresjon er en ondartet sykdom som skal behandles aggressivt.

Jeg har vel blitt så vant til å ha det sånn, men det blir verre og tommere nå og det blir derfor veldig vanskelig å ha mot til å snakke med noen. Jeg aner ikke hvordan jeg skal orke det!

Anonymkode: 9e665...f98

[AnonymBruker]

På 24.7.2019 den 9.58, FjellOgDalar skrev:

Kan ikke annet enn støtte Kuptons erfaringer der. 

Jeg har vært igjennom en slik og. Har du eventuelt noen du kan ta med deg på en samtale? Det er ganske håpløst å få hjelp noe sted uten det skumle skrittet det er å be om det. Jeg ble etter hvert så fortvilet at jeg glemte å ha angst, og oppsøkte vakthavende ved fastlegekontoret. Etter halvannen måned hadde jeg time på DPS. Du skal ikke ha det sånn, du skal ikke slite aleine og risikere økende fallhøyde med årene. Du fortjener virkelig å få hjelp nå. Jeg vet det er lettvint sagt av meg, men du er absolutt ikke den første som søker hjelp for depresjon. Om ikke fastlegen føles riktig, vil jeg igjen nevne helsestasjon for ungdom. Lege trenger ikke være første skritt der, men du vil få kjangsen til å dele den psykiske smerten med noen som er der for å lytte. Ingenting er verre enn å lide i stillhet.  

Hvis jeg kan spørre helsesøster så kanskje, men det blir lenge til i hvertfall. Når jeg orker det bedre.

Anonymkode: 9e665...f98

[Undulaten]

Jeg hadde det akkurat som deg når jeg var ungdom. Jeg turte ikke å si det til noen. Angsten var for sterk. 

Jeg endte opp med å skrive et notat om hvordan jeg hadde det som jeg leverte til fastlegen i timen, men det kan du også sende eller levere på forhånd. Da vil den du gir det til gi en respons og prøve å hjelpe deg i gang med å snakke om det. Dette kan du også gjøre til andre, som helsesykepleier/helsestasjon for ungdom el.likn. Husk at helsepersonell har taushetsplikt, så de kan ikke si det du forteller videre til f eks foreldrene dine uten at du er med på det. 

Håper virkelig du klarer å oppsøke hjelp! Jeg vet hvor utrolig vanskelig det kan være, så jeg heier virkelig på deg. Lykke til!

[AnonymBruker]

3 timer siden, Undulaten skrev:

Jeg hadde det akkurat som deg når jeg var ungdom. Jeg turte ikke å si det til noen. Angsten var for sterk. 

Jeg endte opp med å skrive et notat om hvordan jeg hadde det som jeg leverte til fastlegen i timen, men det kan du også sende eller levere på forhånd. Da vil den du gir det til gi en respons og prøve å hjelpe deg i gang med å snakke om det. Dette kan du også gjøre til andre, som helsesykepleier/helsestasjon for ungdom el.likn. Husk at helsepersonell har taushetsplikt, så de kan ikke si det du forteller videre til f eks foreldrene dine uten at du er med på det. 

Håper virkelig du klarer å oppsøke hjelp! Jeg vet hvor utrolig vanskelig det kan være, så jeg heier virkelig på deg. Lykke til!

Den gamle fastlegen min sa klart og tydelig i fra om at han ikke ville ha noe brev eller noen notislapp fra psykiatriske pasienter. Dette fordi det kan være såkalte avskjedsbrev før planlagt selvmord. Og innen han har fått tid til å lese brevet, kan det være for seint. Pårørende kan da komme å anklage ham i ettertid og si noe sånt som, Ja, men hun skrev jo til deg om det på forhånd, du kunne ha stoppet henne, du er ansvarlig for hennes død, og vi kommer nå til å melde deg. I verste fall kan legen miste autorisasjonen.

Anonymkode: d2787...9bf

[Undulaten]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Den gamle fastlegen min sa klart og tydelig i fra om at han ikke ville ha noe brev eller noen notislapp fra psykiatriske pasienter. Dette fordi det kan være såkalte avskjedsbrev før planlagt selvmord. Og innen han har fått tid til å lese brevet, kan det være for seint. Pårørende kan da komme å anklage ham i ettertid og si noe sånt som, Ja, men hun skrev jo til deg om det på forhånd, du kunne ha stoppet henne, du er ansvarlig for hennes død, og vi kommer nå til å melde deg. I verste fall kan legen miste autorisasjonen.

Anonymkode: d2787...9bf

Det var spesielt. Hadde ikke jeg kunne levert det jeg hadde skrevet til fastlegen den gangen hadde det nok tatt mye lenger tid før jeg hadde klart å få hjelp, da jeg ikke klarte å snakke med noen om det, selv ikke familie og venner. Jeg leverte brevet i timen hos fastlegen som da leste det, så det er vel å foretrekke. Suicidalitet var et ikke-tema da.

Men jeg skjønner din leges begrunnelse med å levere brev på forhånd når det står om suicidalitet. Men så er det også veldig forskjell på å sende brevet med posten, som tar flere dager på å komme fram, og levere det direkte i resepsjonen hos legen, hvor sekretær legger det rett i fastlegens posthylle som fastlegen ser i flere ganger til dagen. 

[AnonymBruker]

Ja, jeg er enig i at det er spesielt. Jeg mistenker nesten at denne legen har brent seg på det tidligere og blitt redd. Forståelig nok. 

Anonymkode: d2787...9bf

[AnonymBruker]

På 27.7.2019 den 8.47, Undulaten skrev:

Jeg hadde det akkurat som deg når jeg var ungdom. Jeg turte ikke å si det til noen. Angsten var for sterk. 

Jeg endte opp med å skrive et notat om hvordan jeg hadde det som jeg leverte til fastlegen i timen, men det kan du også sende eller levere på forhånd. Da vil den du gir det til gi en respons og prøve å hjelpe deg i gang med å snakke om det. Dette kan du også gjøre til andre, som helsesykepleier/helsestasjon for ungdom el.likn. Husk at helsepersonell har taushetsplikt, så de kan ikke si det du forteller videre til f eks foreldrene dine uten at du er med på det. 

Håper virkelig du klarer å oppsøke hjelp! Jeg vet hvor utrolig vanskelig det kan være, så jeg heier virkelig på deg. Lykke til!

Det er sikkert lettere, men det føles jo litt rart da......vetke om jeg orker.. Kanskje en gang...

Anonymkode: 9e665...f98