anonymsørlending Skrevet 15. september 2019 Del Skrevet 15. september 2019 Meg og min kjæreste har vært sammen i 4 år og bodd sammen i de 3 siste. Han sliter mye med depresjon og angst som følge av sin oppvekst. Dette har dessverre bare blitt verre opp igjennom årene, delvis fordi jeg antageligvis ikke har klart å forstå hva som er det beste for han i vanskelige situasjoner. Han er nå i en situasjon hvor han ikke klarer å fungere selvstendig i hverdagen, feks er det utenkelig at han skulle gått på butikken alene. Vi krangler mye og jeg føler jeg får ekstremt mye kjeft og skyld i hverdagen. Jeg er en tålmodig person, men jeg orker ikke dette mer. Jeg forsøker å snakke, forsøker å tilrettelegge hverdagen og prøver generelt så godt jeg kan å hjelpe. Han har gått til psykolog i over to år nå (med meg, siden han ikke klarer å dra alene), men uten noe bedring omtrent. Han mener at jeg ikke bryr meg nok, og at jeg ikke har følelser, og at det derfor ikke går bedre. Jeg vet selv at jeg virkelig bryr meg, men jeg har begynt å lure på om det er noe med meg som ikke klarer å forstå følelsesladede situasjoner. Jeg har tenkt flere ganger at jeg må gjøre det slutt for min egen helse, og at han hadde hatt det bedre med noen andre. Problemet er at han har ingen andre som står han nær. Foreldrene er utelukket da de er roten til problemene, og han har en del venner, men ingen som kjenner til dybden eller størrelsen på problemet. Han er generelt veldig tilbakeholden på å dele sine problemer. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Jeg går i veggen snart, men jeg er så glad i han og tanken på hvordan det skal gå med han hvis jeg gjør det slutt, skremmer meg. Forresten så studerer han også (2 av 5 år igjen), noe jeg er redd han ikke klarer å fullføre om vi gjør det slutt. (lite obligatorisk på studie, som gjør det mulig å jobbe med det hjemme) Også verdt å nevne at studiet betyr veldig mye for han, og han vil gjerne klare å fullføre det. Takker for alle svar. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 15. september 2019 Del Skrevet 15. september 2019 Hva skal han med studiene hvis du må være med ham på jobb hver dag om han skulle fått seg jobb etter studiene? Anonymkode: 3ee49...068 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
kupton Skrevet 15. september 2019 Del Skrevet 15. september 2019 At han ikke blir bedre skyldes han selv og ikke deg. Du har gjort store anstrengelser (alt for) lenge. Ta vare på deg selv og la han ta ansvar for sitt eget liv. Finn en ny kurs i livet. 5 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
anonymsørlending Skrevet 15. september 2019 Forfatter Del Skrevet 15. september 2019 16 minutter siden, AnonymBruker skrev: Hva skal han med studiene hvis du må være med ham på jobb hver dag om han skulle fått seg jobb etter studiene? Anonymkode: 3ee49...068 Tanken var vel kanskje at om utdanningen var i boks, vil det være lettere å ta en "pause" for han etterpå, sånn at han kan bli bedre og fortsatt ha utdanningen med seg. Dessuten tror jeg det blir en stor belastning for han om han ikke klarer å fullføre. Men det er vel kanskje en av mange unnskyldninger jeg har for å utsette dette... 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
anonymsørlending Skrevet 15. september 2019 Forfatter Del Skrevet 15. september 2019 4 minutter siden, kupton skrev: At han ikke blir bedre skyldes han selv og ikke deg. Du har gjort store anstrengelser (alt for) lenge. Ta vare på deg selv og la han ta ansvar for sitt eget liv. Finn en ny kurs i livet. Du har kanskje rett, er bare så redd for han. Jeg klarer ikke forestille meg hvordan han skal klare seg alene hvis jeg gjør det slutt. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 15. september 2019 Del Skrevet 15. september 2019 Det er ikke verre enn å si det som det er, du har ikke følelser lenger. Ikke overdriv din egen betydning for ham . Anonymkode: bc888...0ef 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 15. september 2019 Del Skrevet 15. september 2019 1 time siden, AnonymBruker skrev: Hva skal han med studiene hvis du må være med ham på jobb hver dag om han skulle fått seg jobb etter studiene? Anonymkode: 3ee49...068 Useriøst. Anonymkode: 95add...7e7 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 15. september 2019 Del Skrevet 15. september 2019 1 time siden, kupton skrev: At han ikke blir bedre skyldes han selv og ikke deg. Du har gjort store anstrengelser (alt for) lenge. Ta vare på deg selv og la han ta ansvar for sitt eget liv. Finn en ny kurs i livet. Hva mener du med at det skyldes han selv at han ikke blir bedre? Er det hans egen feil, mener du? Anonymkode: 95add...7e7 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 15. september 2019 Del Skrevet 15. september 2019 4 minutter siden, AnonymBruker skrev: Useriøst. Anonymkode: 95add...7e7 Hvorfor det? Hun må jo være med ham i alle andre situasjoner, også på skolen. Vil ikke tro at det endrer seg mye når han er ferdig med studiene og skal ut i jobb. Da er det ikke så rart å tro at hun også må være med ham på jobb og holde han i handa der. Anonymkode: 3ee49...068 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
frosken Skrevet 15. september 2019 Del Skrevet 15. september 2019 1 time siden, anonymsørlending skrev: Meg og min kjæreste har vært sammen i 4 år og bodd sammen i de 3 siste. Han sliter mye med depresjon og angst som følge av sin oppvekst. Dette har dessverre bare blitt verre opp igjennom årene, delvis fordi jeg antageligvis ikke har klart å forstå hva som er det beste for han i vanskelige situasjoner. Han er nå i en situasjon hvor han ikke klarer å fungere selvstendig i hverdagen, feks er det utenkelig at han skulle gått på butikken alene. Vi krangler mye og jeg føler jeg får ekstremt mye kjeft og skyld i hverdagen. Jeg er en tålmodig person, men jeg orker ikke dette mer. Jeg forsøker å snakke, forsøker å tilrettelegge hverdagen og prøver generelt så godt jeg kan å hjelpe. Han har gått til psykolog i over to år nå (med meg, siden han ikke klarer å dra alene), men uten noe bedring omtrent. Han mener at jeg ikke bryr meg nok, og at jeg ikke har følelser, og at det derfor ikke går bedre. Jeg vet selv at jeg virkelig bryr meg, men jeg har begynt å lure på om det er noe med meg som ikke klarer å forstå følelsesladede situasjoner. Jeg har tenkt flere ganger at jeg må gjøre det slutt for min egen helse, og at han hadde hatt det bedre med noen andre. Problemet er at han har ingen andre som står han nær. Foreldrene er utelukket da de er roten til problemene, og han har en del venner, men ingen som kjenner til dybden eller størrelsen på problemet. Han er generelt veldig tilbakeholden på å dele sine problemer. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Jeg går i veggen snart, men jeg er så glad i han og tanken på hvordan det skal gå med han hvis jeg gjør det slutt, skremmer meg. Forresten så studerer han også (2 av 5 år igjen), noe jeg er redd han ikke klarer å fullføre om vi gjør det slutt. (lite obligatorisk på studie, som gjør det mulig å jobbe med det hjemme) Også verdt å nevne at studiet betyr veldig mye for han, og han vil gjerne klare å fullføre det. Takker for alle svar. Jeg tror det vil være bra for dere begge om dere gjør det slutt. Du trenger å fokusere på noe annet - og han trenger å ta mer ansvar for sitt eget liv. Hadde han vært rusmisbruker, så ville man ha sagt at du var "medavhengig" eller en "enabler". Du gjør det mulig for ham å fortsette å la angsten styre livet fullstendig. Det er fryktelig vanskelig å sette fornuftige krav og grenser til sin partner, relasjonen er for tett til at det er enkelt å se hva som vil være gode løsninger. Han virker å ha surret seg inn i en slags logikk om at andre er skyld i hans vansker. Hadde jeg vært deg, så hadde jeg likt å vite at han hadde noen til å hjelpe seg i gang etter et brudd. Kanskje kan han få god hjelpe i kommunepsykiatrien til dette. Siden du pleier å være med til hans psykolog, så synes jeg du insistere på at dere diskuterer fremtiden i en time med psykologen. Der kan du også foreslå at han forsøker å få hjelp fra kommunepsykiatrien i tillegg. Legg en plan for når du vil flytte ut og hva du ønsker å ha gjort på forhånd. Finn deg evt. noen å diskutere denne planen med dersom du er i tvil om hvordan du vil gå frem. Skaff deg nok støtte til at du klarer å gå fra ham. Han trenger hjelp, men det skal han få av andre enn deg. Lykke til:-) 4 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
kupton Skrevet 15. september 2019 Del Skrevet 15. september 2019 38 minutter siden, AnonymBruker skrev: Hva mener du med at det skyldes han selv at han ikke blir bedre? Er det hans egen feil, mener du? Anonymkode: 95add...7e7 Ja. Les dette: Han mener at jeg ikke bryr meg nok, og at jeg ikke har følelser, og at det derfor ikke går bedre. Han tar ikke ansvar for egen behandling, men legger ansvaret på henne. Ingen blir kvitt sin angstlidelse ved at andre bryr seg eller "føler" nok. Les ellers froskens god svar. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 15. september 2019 Del Skrevet 15. september 2019 Er det helt umulig å finne tid og sted til at dere kan snakke sammen om fremtiden. Er det helt umulig at du kanskje skriver ned før samtalen noen punkter om hvordan du opplevelser deres liv sammen.Kanskje også han har gjort seg noen tanker og kan komme deg i møte med noen endringer.Enkelte kommuner har en slik ordning med hjempsykepleier som kan følge med på ærend eller andre ting og kanskje gi litt profesjonell hjelp som ikke en nærstående kan gi med sikte på at han blir mer og mer selvhjulpen i hverdagen og du får avlastning i din helt reelle bekymring.Gi dere litt mere " rom for dere selv" innimellom og litt mere tid til å tenke dere for. Om dere begge er i startfasen i livet bør dere kanskje prøve å snakke om dere utnytter hverandre og forspiller hverandres muligheter.Virker jo som tiden hos psykologen kan være øyeblikket. Det skal være litt derfor et slik hjelpeapparat finnes at det beskytter den svake part slik at ingen skal oppleve seg bundet over all rimelighet og helse ikke minst. Anonymkode: d672b...6fa 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 15. september 2019 Del Skrevet 15. september 2019 1 minutt siden, AnonymBruker skrev: Er det helt umulig å finne tid og sted til at dere kan snakke sammen om fremtiden. Er det helt umulig at du kanskje skriver ned før samtalen noen punkter om hvordan du opplevelser deres liv sammen.Kanskje også han har gjort seg noen tanker og kan komme deg i møte med noen endringer.Enkelte kommuner har en slik ordning med hjempsykepleier som kan følge med på ærend eller andre ting og kanskje gi litt profesjonell hjelp som ikke en nærstående kan gi med sikte på at han blir mer og mer selvhjulpen i hverdagen og du får avlastning i din helt reelle bekymring.Gi dere litt mere " rom for dere selv" innimellom og litt mere tid til å tenke dere for. Om dere begge er i startfasen i livet bør dere kanskje prøve å snakke om dere utnytter hverandre og forspiller hverandres muligheter.Virker jo som tiden hos psykologen kan være øyeblikket. Det skal være litt derfor et slik hjelpeapparat finnes at det beskytter den svake part slik at ingen skal oppleve seg bundet over all rimelighet og helse ikke minst. Anonymkode: d672b...6fa Må si det høres veldig vanskelig ut. Anonymkode: d672b...6fa 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 16. september 2019 Del Skrevet 16. september 2019 23 timer siden, kupton skrev: Ja. Les dette: Han mener at jeg ikke bryr meg nok, og at jeg ikke har følelser, og at det derfor ikke går bedre. Han tar ikke ansvar for egen behandling, men legger ansvaret på henne. Ingen blir kvitt sin angstlidelse ved at andre bryr seg eller "føler" nok. Les ellers froskens god svar. Ok, ja, ser den👍🏻 Anonymkode: 95add...7e7 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Worrisome Plenty Skrevet 16. september 2019 Del Skrevet 16. september 2019 Min ex dumpet meg når jeg hadde depresjon etter psykose. Gikk helt fint det. Du har ikke noen forpliktelse til å bli beskyldt for å være årsaken til psykisk u-helse når du har hjulpet alt du kan uten resultat. Du har også din egen lykke å være ansvarlig for. Beskylder han deg for å ødelegge for han, husk du har inget moralsk ansvar for hans forfall. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
DopamineDeprived Skrevet 17. september 2019 Del Skrevet 17. september 2019 I fotball har de et uttrykk de bruker om å: «spille hverandre gode». Med det mener de at for å vinne kampen, må alle være gode lagspillere, og ikke kjøre ego-løp. Han du bor med nå spiller ego. Det er fryktelig råttent å skylde på deg for at han ikke er bedre, det er nemlig ene og alene hans ansvar. Ja, det er kjipt, Ja, det er tungt, men hvis han skal bli bedre må han ta seg selv skikkelig i nakken. Jeg vet at du helt sikkert har de beste intensjoner, og at det selvsagt gjør vondt at ting ikke fungerer. Men nå spiller du med egen mentale helse som innsats, det gjør noe med en å bli fortalt gjentatte ganger at noe som overhodet ikke er din skyld er det. Det er heller ikke ditt ansvar hva som skjer med hans skolegang, om dette virkelig er noe han vil, så setter han himmel og jord i bevegelse for å komme i mål. Det er heller ikke du som har gjort noe som helst galt for å forverre hans tilstand. En helt essensiell del av å bli frisk, er å jobbe beinhardt for det selv. IKKE bruke mennesket man bor sammen med som kombinert krykke og syndebukk. Det er selvsagt trist at folk har hatt en oppvekst som setter sitt preg på voksenlivet, men som et menneske som heller ikke har hatt en særlig optimal en: Det at man har hatt det vondt/er psykisk syk/har blitt utsatt for fæle ting, det gir en ikke noe slags frikort for å oppføre seg dårlig mot noen andre. Om noe så burde man vite forferdelig mye bedre. Psykologen jeg gikk hos før sa noe smart da jeg i likhet med din samboer vikla meg inn i hva som var hvem sin skyld (for det var hvertfall ikke min): Om noen etterlater en baby på trappa di, å du går ut om morran og finner den, tråkker du bare over den? For det er ikke din skyld, men det er ditt ansvar. 1 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.