Hva skal jeg gjøre når jeg har det vanskelig i helgen?

[Gjest Voiceless]

Jeg gjennomgår en krise og sliter med alvorlig depresjons- og angstproblematikk. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg kan gjøre når det er helg nåt det gjelder å ta kontakt med helsevesenet. Det er ikke aktuelt å være på akuttpost der jeg bor av grunner som er for identifiserende til å nevne, og dps driftes jo ikke som normalt i helger. Jeg blir stadig fortalt at jeg må kontakte legevakt når jeg har det så vanskelig som nå, men deres oppgave er jo da eventuelt å henvise videre - og det er der problemet oppstår grunnet det ovennevnte. Hvor skal jeg være? Hvem skal ta seg av meg? Det er en lang og komplisert prosess hver gang noe skjer i helgene som gjør at jeg trenger hjelp. Det gjør at terskelen for å ta kontakt er skyhøy da jeg ikke har et trygt og forutsigbart behandlingstilbud. Det ender jo som vanlig opp med at jeg prøver å holde ut til mandagen kommer, men av og til har det rett og slett ikke gått og jeg blir en kasteball i systemet hele dagen før jeg får et halvgodt tilbud med én natts varighet. Jeg er så klart takknemlig for det jeg har fått, men samtidig er det jo ikke ideellt. 

Psykiateren min ønsker at jeg får brukerstyrt seng på dps, men det er bare enkelte pasientgrupper som får det i mitt område. 

Det er kanskje vanskelig å sette seg inn i dette for utenforstående da min situasjon ikke er typisk hverdagsmat. I min situasjon er det mange hensyn som skal tas når det gjelder hvor jeg skal få behandling - noe som gjør prosessen så lang og utfordrende. Jeg vet ikke hvem jeg i det hele tatt kan prate med når helgen kommer og jeg sitter der og egentlig bør vurderes for innleggelse av legevakt. 

Jeg vet ikke om jeg i det hele tatt kan få noen gode råd i denne situasjonen, men i det minste fikk jeg satt litt ord på hvor vanskelig det er. Jeg skal problematisere det litt videre med psykiateren min, så kan han kanksje presse på et mer forutsigbart tilbud for meg dersom noe oppstår i helger. Jeg vet ikke... 

[stjernestøv]

Har dere dagsenter der? Kanskje de har åpent i helgene?

[XbellaX]

Kanskje du kan få hjelp av din behandler til å utforme en slags "kriseplan"med tiltak du kan iverksette når du får det vanskelig. Opplever du det kan være andre tiltak enn innleggelse som kan fungere for deg når du har det slik? 

[kupton]

Jeg synes du skal helt endre fokus. Jeg synes du skal fokusere på å klare helger uten hjelp av helsevesenet. Helsevesenet er ikke laget for ivaretakelse over tid. Det er laget for behandling. Så lenge du har fokus på ivaretagelse, limer du deg mer og mer fast i sykerollen.

Jeg synes du skal be om intensivert behandling poliklinisk i uken. Fokus må være på å redusere og mestre angst. Angst er meget ubehagelig, men ikke farlig. Det betyr at angst kan utholdes. Jeg ser ingen grunn verken til å kontakte legevakt eller psykiatrien akutt pga en kjent angstlidelse.

[Gjest Voiceless]

11 minutter siden, kupton skrev:

Jeg synes du skal helt endre fokus. Jeg synes du skal fokusere på å klare helger uten hjelp av helsevesenet. Helsevesenet er ikke laget for ivaretakelse over tid. Det er laget for behandling. Så lenge du har fokus på ivaretagelse, limer du deg mer og mer fast i sykerollen.

Jeg synes du skal be om intensivert behandling poliklinisk i uken. Fokus må være på å redusere og mestre angst. Angst er meget ubehagelig, men ikke farlig. Det betyr at angst kan utholdes. Jeg ser ingen grunn verken til å kontakte legevakt eller psykiatrien akutt pga en kjent angstlidelse.

Det er jo det som er ønskelig. Jeg vil jo ikke være syk eller trenge å oppsøke helsehjelp. Terskelen for meg er som nevnt høy, men  av mine faste behandlere som kjenner meg har jeg blitt oppfordret til å ta kontakt med legevakt ved forverring i helger grunnet alvorlig depresjon og suicidalitetsrisiko da de selv ikke er tilgjengelige i helger. Angstproblematikken er det som gjør at suicidaltankene potensielt ikke lenger bare blir tanker. 

Som nevnt gjennomgår jeg en krise, og den alvorlige depresjonen og angsten er situasjonsbetinget. Det er ikke bare for meg å fortelle behandlerne hva jeg vil ha, så serveres det på et sølvfat til meg. Det er mange som er involvert i apparatet, og per nå er  det mange baller i luften samtidig og mange som skal bli enige om hva som skal gjøres og i hvilken rekkefølge. Alle er imidlertid enige i at jeg er alvorlig syk og trenger hjelp, men det tar tid og de erkjenner at jeg må ha et forsvarlig hjelpetilbud i ventetiden. Sånn som det er nå fungerer det i alle fall ikke, men situasjonen min er som også nevnt litt spesiell da jeg ikke kan benytte meg av akuttilbudet der jeg bor. 

Jeg blir egentlig ganske oppgitt over at du mener at jeg limer meg mer og mer fast i sykerollen. Jeg blir hele tiden fortalt av både behandlingsapparat, familie, venner og kollegaer at jeg presser meg selv for hardt i studier, jobb og sosialt, og at jeg gjør mer enn det som normalt fungerende synes er utfordrende. Men nå er jeg nå kommet til punkt der jeg er så dårlig at det ikke går lenger uansett hvor mye jeg prøver, og da har jeg endelig tatt til meg motet å søke hjelp. Jeg føler meg allerede som en byrde i helsevesenet og for de rundt meg, men jeg tillater faktisk ikke at noen som aldri har møtt meg forteller meg at jeg skal unngå å søke helsehjelp ved behov. Det er fullstendig uforsvarlig at du vurderer psykiatrisk hastegrad over nett basert på et enkeltinnlegg til en person du aldri har sett. 

[Gjest Voiceless]

2 timer siden, stjernestøv skrev:

Har dere dagsenter der? Kanskje de har åpent i helgene?

Nei, dessverre. 

1 time siden, XbellaX skrev:

Kanskje du kan få hjelp av din behandler til å utforme en slags "kriseplan"med tiltak du kan iverksette når du får det vanskelig. Opplever du det kan være andre tiltak enn innleggelse som kan fungere for deg når du har det slik? 

Behandler sier jeg må ta kontakt med legevakt. 

[ISW]

8 minutter siden, Voiceless skrev:

Det er jo det som er ønskelig. Jeg vil jo ikke være syk eller trenge å oppsøke helsehjelp. Terskelen for meg er som nevnt høy, men  av mine faste behandlere som kjenner meg har jeg blitt oppfordret til å ta kontakt med legevakt ved forverring i helger grunnet alvorlig depresjon og suicidalitetsrisiko da de selv ikke er tilgjengelige i helger. Angstproblematikken er det som gjør at suicidaltankene potensielt ikke lenger bare blir tanker. 

Som nevnt gjennomgår jeg en krise, og den alvorlige depresjonen og angsten er situasjonsbetinget. Det er ikke bare for meg å fortelle behandlerne hva jeg vil ha, så serveres det på et sølvfat til meg. Det er mange som er involvert i apparatet, og per nå er  det mange baller i luften samtidig og mange som skal bli enige om hva som skal gjøres og i hvilken rekkefølge. Alle er imidlertid enige i at jeg er alvorlig syk og trenger hjelp, men det tar tid og de erkjenner at jeg må ha et forsvarlig hjelpetilbud i ventetiden. Sånn som det er nå fungerer det i alle fall ikke, men situasjonen min er som også nevnt litt spesiell da jeg ikke kan benytte meg av akuttilbudet der jeg bor. 

Jeg blir egentlig ganske oppgitt over at du mener at jeg limer meg mer og mer fast i sykerollen. Jeg blir hele tiden fortalt av både behandlingsapparat, familie, venner og kollegaer at jeg presser meg selv for hardt i studier, jobb og sosialt, og at jeg gjør mer enn det som normalt fungerende synes er utfordrende. Men nå er jeg nå kommet til punkt der jeg er så dårlig at det ikke går lenger uansett hvor mye jeg prøver, og da har jeg endelig tatt til meg motet å søke hjelp. Jeg føler meg allerede som en byrde i helsevesenet og for de rundt meg, men jeg tillater faktisk ikke at noen som aldri har møtt meg forteller meg at jeg skal unngå å søke helsehjelp ved behov. Det er fullstendig uforsvarlig at du vurderer psykiatrisk hastegrad over nett basert på et enkeltinnlegg til en person du aldri har sett. 

Jeg leser litt mellom linjene at det kanskje er problematikk rundt EUPF her og at det kanskje er det som legges til grunn rundt dette med å bli sittende fast i sykerollen? 

Jeg tenker selv at å dra på legevakten med angstproblematikk er uheldig for deg. Man frykter for hva konsekvensen av angstanfallet kan bli (bli gal, få hjerteinfarkt, ikke orke mer og ta livet sitt, osv. osv.) men jeg tror at hver gang man ender opp med å dra på legevakten har på en måte angsten vunnet og man har «farliggjort» den mer. Løsningen i det lange løp må jo bli å frigjøre seg fra angsten og det gjør man ikke på legevakten.

[Gjest Voiceless]

1 minutt siden, issomethingwrong skrev:

Jeg leser litt mellom linjene at det kanskje er problematikk rundt EUPF her og at det kanskje er det som legges til grunn rundt dette med å bli sittende fast i sykerollen? 

Jeg tenker selv at å dra på legevakten med angstproblematikk er uheldig for deg. Man frykter for hva konsekvensen av angstanfallet kan bli (bli gal, få hjerteinfarkt, ikke orke mer og ta livet sitt, osv. osv.) men jeg tror at hver gang man ender opp med å dra på legevakten har på en måte angsten vunnet og man har «farliggjort» den mer. Løsningen i det lange løp må jo bli å frigjøre seg fra angsten og det gjør man ikke på legevakten.

Nei, EUPF er ikke tilfelle for meg. 

[kupton]

11 minutter siden, Voiceless skrev:

Nei, dessverre. 

Behandler sier jeg må ta kontakt med legevakt. 

Hvem er behandler (ikke navn)?

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Voiceless skrev:

Det er jo det som er ønskelig. Jeg vil jo ikke være syk eller trenge å oppsøke helsehjelp. Terskelen for meg er som nevnt høy, men  av mine faste behandlere som kjenner meg har jeg blitt oppfordret til å ta kontakt med legevakt ved forverring i helger grunnet alvorlig depresjon og suicidalitetsrisiko da de selv ikke er tilgjengelige i helger. Angstproblematikken er det som gjør at suicidaltankene potensielt ikke lenger bare blir tanker. 

Som nevnt gjennomgår jeg en krise, og den alvorlige depresjonen og angsten er situasjonsbetinget. Det er ikke bare for meg å fortelle behandlerne hva jeg vil ha, så serveres det på et sølvfat til meg. Det er mange som er involvert i apparatet, og per nå er  det mange baller i luften samtidig og mange som skal bli enige om hva som skal gjøres og i hvilken rekkefølge. Alle er imidlertid enige i at jeg er alvorlig syk og trenger hjelp, men det tar tid og de erkjenner at jeg må ha et forsvarlig hjelpetilbud i ventetiden. Sånn som det er nå fungerer det i alle fall ikke, men situasjonen min er som også nevnt litt spesiell da jeg ikke kan benytte meg av akuttilbudet der jeg bor. 

Jeg blir egentlig ganske oppgitt over at du mener at jeg limer meg mer og mer fast i sykerollen. Jeg blir hele tiden fortalt av både behandlingsapparat, familie, venner og kollegaer at jeg presser meg selv for hardt i studier, jobb og sosialt, og at jeg gjør mer enn det som normalt fungerende synes er utfordrende. Men nå er jeg nå kommet til punkt der jeg er så dårlig at det ikke går lenger uansett hvor mye jeg prøver, og da har jeg endelig tatt til meg motet å søke hjelp. Jeg føler meg allerede som en byrde i helsevesenet og for de rundt meg, men jeg tillater faktisk ikke at noen som aldri har møtt meg forteller meg at jeg skal unngå å søke helsehjelp ved behov. Det er fullstendig uforsvarlig at du vurderer psykiatrisk hastegrad over nett basert på et enkeltinnlegg til en person du aldri har sett. 

Kupton prøvde å hjelpe deg.. 

Anonymkode: ab557...37c

[Gjest Voiceless]

2 minutter siden, kupton skrev:

Hvem er behandler (ikke navn)?

Psykiateren min. 

[AnonymBruker]

Det tyngste for meg har vært å innse at ingen andre kan ta bort eller lette på den smerten jeg sitter med inni meg. Hver gang jeg får en krise må jeg tenke at dette kan ingen hjelpe meg med-en innleggelse vil ikke hjelpe meg på noen gunstig måte. Men å innse dette er også det som har gjort at jeg har blitt så mye bedre. Det er tøft å høre det som kupton og issomethingwrong sier, men det er faktisk slik det er. Å ta det innover seg er en tung prosess - var i alle fall det for meg. Det betyr ikke at du ikke skal ha hjelp, men du trenger fast terapi i ukedagene. Og så tar det tid. Og du kommer til å få jævlige dager. Men så kommer du deg gjennom de og jo mer du mestrer krisene på egenhånd jo sterkere blir du. 

Anonymkode: 1dfef...fb2

[AnonymBruker]

Hva ønsker du at andre skal gjøre for deg - hva trenger du?

Anonymkode: ab557...37c

[AnonymBruker]

Hm. Jeg kjenner meg litt igjen (bare at jeg har EUPF da, som en av flere diagnoser), men jeg har nå et opplegg med brukerstyrt plass, lavterskel for akuttinnleggelser, oppfølging av kommunen og poliklinisk behandling. For meg er det helt avgjørende i hvert fall for å ikke falle fullstendig utpå igjen. Jeg gjorde det forrige helg da og det ble skikkelig alvorlig så har vært innlagt i en uke nå og skal ut i morgen. 

Altså jeg kjenner meg igjen i dette med hvordan holde ut helgene, være kasteball (ikke så mye nå lenger) og fortvilelsen rundt det. Jeg er mer stabil ved det opplegget jeg har mener jeg enn da jeg ikke hadde det. Da var jeg faktisk mer innlagt enn jeg er nå. Tror jeg. Vet ikke helt da jeg nettopp har kommet ut av institusjon i ett år, men dette opplegget fungerte periodevis før den lange innleggelsen. Så håper det blir tilfellet nå også. 

Jeg føler med deg som føler du ikke har et fungerende opplegg og kanskje ikke blir forstått slik du trenger å bli. Men hvorfor kan ikke akuttilbudet være for deg? Får du ikke lov til å være innlagt mer enn en natt? Eller vil du ikke? Har de ambulant akutteam der du bor som kan komme på hjemmebesøk? Evt. Kommunal psykiatritjeneste? Jeg vet ikke. Dette er ting som jeg etter lang tid har fått og det er for å sikre mest mulig stabilitet og unngå slike store katastrofer som skjedde for en uke siden. 

Jeg personlig skulle bodd en plass med bemanning, men det blir jeg ikke gjøre med mindre alle andre steiner er snudd. Selv om jeg allerede har fått innvilget slik type bolig. Som ikke er bygd enda. Men jeg ønsker jo ikke det. Likevel. Er det noe som kunne vært for deg? Her jeg bor er det altså helt normale leiligheter, men med bemanning i første etasje og et fellesområde og to ganger i uken middag og litt felles, men frivillige aktiviteter. 

Tror kanskje ikke innlegget mitt var til hjelp, men..

Lykke til i hvert fall. 

Anonymkode: 5d581...1f4

[frosken]

11 timer siden, Voiceless skrev:

Jeg gjennomgår en krise og sliter med alvorlig depresjons- og angstproblematikk. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg kan gjøre når det er helg nåt det gjelder å ta kontakt med helsevesenet. Det er ikke aktuelt å være på akuttpost der jeg bor av grunner som er for identifiserende til å nevne, og dps driftes jo ikke som normalt i helger. Jeg blir stadig fortalt at jeg må kontakte legevakt når jeg har det så vanskelig som nå, men deres oppgave er jo da eventuelt å henvise videre - og det er der problemet oppstår grunnet det ovennevnte. Hvor skal jeg være? Hvem skal ta seg av meg? Det er en lang og komplisert prosess hver gang noe skjer i helgene som gjør at jeg trenger hjelp. Det gjør at terskelen for å ta kontakt er skyhøy da jeg ikke har et trygt og forutsigbart behandlingstilbud. Det ender jo som vanlig opp med at jeg prøver å holde ut til mandagen kommer, men av og til har det rett og slett ikke gått og jeg blir en kasteball i systemet hele dagen før jeg får et halvgodt tilbud med én natts varighet. Jeg er så klart takknemlig for det jeg har fått, men samtidig er det jo ikke ideellt. 

Psykiateren min ønsker at jeg får brukerstyrt seng på dps, men det er bare enkelte pasientgrupper som får det i mitt område. 

Det er kanskje vanskelig å sette seg inn i dette for utenforstående da min situasjon ikke er typisk hverdagsmat. I min situasjon er det mange hensyn som skal tas når det gjelder hvor jeg skal få behandling - noe som gjør prosessen så lang og utfordrende. Jeg vet ikke hvem jeg i det hele tatt kan prate med når helgen kommer og jeg sitter der og egentlig bør vurderes for innleggelse av legevakt. 

Jeg vet ikke om jeg i det hele tatt kan få noen gode råd i denne situasjonen, men i det minste fikk jeg satt litt ord på hvor vanskelig det er. Jeg skal problematisere det litt videre med psykiateren min, så kan han kanksje presse på et mer forutsigbart tilbud for meg dersom noe oppstår i helger. Jeg vet ikke... 

Vil brukerstyrt plass løse ditt ønske om tilgang på hjelp i helgene? Mange steder må brukerstyrte innleggelser skje på en hverdag, men det er kanskje annerledes ved den dps du tilhører?

Jeg synes det er vondt å lese om hvor fortvilet du er. Jeg vil også tro at det ikke er gitt at det kommer noe godt ut av å kontakte legevakt, - legevaktsleger er ofte travle og ikke alle er gode på å snakke med mennesker som er fortvilet. Å ta kontakt med behandlere som ikke kjenner en, når man er på sitt mest sårbare, kan være en risikosport. Av denne grunn tror jeg det vil bli enklere for deg om du blir enig med deg selv om at det beste er å ta kontakt med de som kjenner deg på hverdager. 

[AnonymBruker]

1 time siden, frosken skrev:

Vil brukerstyrt plass løse ditt ønske om tilgang på hjelp i helgene? Mange steder må brukerstyrte innleggelser skje på en hverdag, men det er kanskje annerledes ved den dps du tilhører?

Jeg synes det er vondt å lese om hvor fortvilet du er. Jeg vil også tro at det ikke er gitt at det kommer noe godt ut av å kontakte legevakt, - legevaktsleger er ofte travle og ikke alle er gode på å snakke med mennesker som er fortvilet. Å ta kontakt med behandlere som ikke kjenner en, når man er på sitt mest sårbare, kan være en risikosport. Av denne grunn tror jeg det vil bli enklere for deg om du blir enig med deg selv om at det beste er å ta kontakt med de som kjenner deg på hverdager. 

Det var et fint svar, frosken. 

Anonymkode: ab557...37c

[AnonymBruker]

Jeg oppfatter det som at du jobber på akuttposten som du sokner til? Finnes det mulighet for fritt sykehusvalg i ditt tilfelle? Mulig du burde gå for en annen type jobb, hvis min antakelse stemmer. Det er nok viktig for deg med en rolig og forutsigbar jobb når du selv er såpass ustabil. Ønsker deg masse lykke til! 

Anonymkode: 68964...655

[AnonymBruker]

Leser det du skriver og tolker det dithen att du har angst av invalidiserende grad som påvirker hvor funksjonell du er til enhver tid.Kanskje har du problemer med den berømmelige "dørstokkmila"..Siden du går til psykiater bruker du kanskje medisiner mot dette.Disse kan selvsagt hjelpe men er egentlig bare behandling av symptomene til den opprinnelige diagnosen.Uansett er det ikke bra for noen med angst å sitte alene med egne tanker.Hvis du sliter og ikke klarer å komme deg ut,ring eller meld en venn eller noen som kjenner deg og som vet hvordan du reagerer og som du selv føler deg trygg på.Si hvordan du har det og be vedkommende på besøk.Kan også hjelpe å ha noe å holde på med (hobby) f.eks som kan hjelpe med å avspore destruktivt tankespinn.Helsevesenet er ikke bestandig beste alternativ og i mange tilfeller ender man opp som kasteball i systemet.Helgene kan være lange.Sørg da for å ha noen rundt deg som du føler du kan snakke med.Håper det går bedre med deg etterhvert og att du får fine dager:)

Anonymkode: a6df6...fcd

[Gjest Voiceless]

Takk for omtanken i de siste svarene jeg har fått. Det betyr mye. Jeg kan ikke benytte meg av akuttilbudet der jeg bor, og DPS er litt av samme årsak og har i tillegg begrenset plass og ingen akuttsenger. Jeg har anledning til å benytte meg av tilbud i andre områder, men jeg vil helst unngå det da jeg ønsker å ta del i så mye jeg kan av studier, jobb og sosialt. Det glipper helt når jeg sendes til et annet område, og jeg blir utelukkende en sykehuspasient. Det er ikke det at jeg ønsker innleggelse per se, men jeg erkjenner at jeg er i en periode der jeg er så dårlig at jeg må benytte meg av de tilbudene som finnes for å overleve. Jeg har heldigvis hatt gode erfaringer med legevakt, men nå har jeg kun benyttet meg av det to ganger totalt. 

Behandler har satt opp time i dag, så da får jeg se hva som skjer videre og om de har kommet noe nærmere i hva slags tilbud jeg vil få. Det er ingen tvil om at jeg trenger forutsigbarhet og samarbeid mellom de ulike instansene i behandlingen, og selv ønsker jeg et mål om sluttidspunkt for behandling. Jeg skulle virkelig ønske at det bare var å ta seg sammen og fungere, men både behandler og min nærmeste familie ser at jeg ikke er der enda. Det er veldig leit og frustrerende. Jeg har en relativt travel timeplan med både hobbyer, sosialt og faglig innhold, men problemet er at jeg ikke klarer å være mentalt til stede ved forverring av tilstanden min, og jeg er på randen til å bryte sammen. Jeg presser meg selv altfor hardt, og innleggelse er for meg siste utvei. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Voiceless skrev:

Takk for omtanken i de siste svarene jeg har fått. Det betyr mye. Jeg kan ikke benytte meg av akuttilbudet der jeg bor, og DPS er litt av samme årsak og har i tillegg begrenset plass og ingen akuttsenger. Jeg har anledning til å benytte meg av tilbud i andre områder, men jeg vil helst unngå det da jeg ønsker å ta del i så mye jeg kan av studier, jobb og sosialt. Det glipper helt når jeg sendes til et annet område, og jeg blir utelukkende en sykehuspasient. Det er ikke det at jeg ønsker innleggelse per se, men jeg erkjenner at jeg er i en periode der jeg er så dårlig at jeg må benytte meg av de tilbudene som finnes for å overleve. Jeg har heldigvis hatt gode erfaringer med legevakt, men nå har jeg kun benyttet meg av det to ganger totalt. 

Behandler har satt opp time i dag, så da får jeg se hva som skjer videre og om de har kommet noe nærmere i hva slags tilbud jeg vil få. Det er ingen tvil om at jeg trenger forutsigbarhet og samarbeid mellom de ulike instansene i behandlingen, og selv ønsker jeg et mål om sluttidspunkt for behandling. Jeg skulle virkelig ønske at det bare var å ta seg sammen og fungere, men både behandler og min nærmeste familie ser at jeg ikke er der enda. Det er veldig leit og frustrerende. Jeg har en relativt travel timeplan med både hobbyer, sosialt og faglig innhold, men problemet er at jeg ikke klarer å være mentalt til stede ved forverring av tilstanden min, og jeg er på randen til å bryte sammen. Jeg presser meg selv altfor hardt, og innleggelse er for meg siste utvei. 

Har du vurdert å trappe litt ned på hvor aktiv du er? Hvis du presser deg selv til bristepunktet hele tiden vil du nettopp komme dit. Det er bra du er aktiv og deltar i aktiviteter, men det er kanskje litt mye. Det er en vurdering du må gjøre selv om det er bra for deg å fortsette sånn eller om du skal trappe litt ned og ta hensyn til hva du selv tåler. Det er en erkjennelse du må gjøre ovenfor deg selv. Det kan sikkert være helt forferdelig å oppleve en slik depresjon og angst som du beskriver og du blir nok desperat etter hjelp til å stå i situasjonen. Jeg er ingen fagperson, så jeg kan ikke si hva som er best for deg i slike akutte situasjoner. Men husk på at det kan bli bedre en gang.

Anonymkode: 2c9dd...a34