Trenger å si nei og å holde avtale med meg selv.

[emilie321]

Sist uke så var jeg både hos fastlegen og terapeuten.  De begge tok opp mitt aktivitetsnivå og det at jeg ble så sliten at jeg både overspiste og ble liggende på sofaen i dager uten å orke noe. Noen ganger så ille at jeg føler at det er like før det tipper for meg. Fikk beskjed av begge at jeg måtte gjøre mer som ga  energi og ikke tok energi. Fikk også grei beskjed fra fastlegen at han ønsket at jeg trente fast 3 ganger i uka. Tok han i hånda på det. 

Har bare så problemer med å si nei. Har også dårlig samvittighet ovenfor min gamle mor, som også begynner å bli dement, om at jeg ikke stiller opp nok for henne. Det er dessuten mye jeg har lyst til å være med på, som innimellom tar energi (sitter i et styre) Liker jo å være i farta, men har jo så dårlig kapasitet og tåler dårlig stress. Sover også dårlig.

Nå har jeg bestemt meg for at jeg bare skal hjelpe min mor 1 gang i uka. Men kommer til å slite med å gjennomføre det. Terapeuten mente at jeg kanskje burde trekke meg fra styret, men det har jeg lite lyst til. Kanskje tanken trenger å modnes hos meg. 

Noe må iallefall forandres på for at jeg skal få det bedre og ikke så ofte være så sliten at jeg bare ligger som et slakt på sofaen. 

Er det dårlig gjort å bare hjelpe sin gamle mor 1 gang i uka? 

Hvordan skal jeg greie å tåle mer stress og å få bedre kapasitet? 

 

[AnonymBruker]

39 minutter siden, emilie321 skrev:

Sist uke så var jeg både hos fastlegen og terapeuten.  De begge tok opp mitt aktivitetsnivå og det at jeg ble så sliten at jeg både overspiste og ble liggende på sofaen i dager uten å orke noe. Noen ganger så ille at jeg føler at det er like før det tipper for meg. Fikk beskjed av begge at jeg måtte gjøre mer som ga  energi og ikke tok energi. Fikk også grei beskjed fra fastlegen at han ønsket at jeg trente fast 3 ganger i uka. Tok han i hånda på det. 

Har bare så problemer med å si nei. Har også dårlig samvittighet ovenfor min gamle mor, som også begynner å bli dement, om at jeg ikke stiller opp nok for henne. Det er dessuten mye jeg har lyst til å være med på, som innimellom tar energi (sitter i et styre) Liker jo å være i farta, men har jo så dårlig kapasitet og tåler dårlig stress. Sover også dårlig.

Nå har jeg bestemt meg for at jeg bare skal hjelpe min mor 1 gang i uka. Men kommer til å slite med å gjennomføre det. Terapeuten mente at jeg kanskje burde trekke meg fra styret, men det har jeg lite lyst til. Kanskje tanken trenger å modnes hos meg. 

Noe må iallefall forandres på for at jeg skal få det bedre og ikke så ofte være så sliten at jeg bare ligger som et slakt på sofaen. 

Er det dårlig gjort å bare hjelpe sin gamle mor 1 gang i uka? 

Hvordan skal jeg greie å tåle mer stress og å få bedre kapasitet? 

 

Det er bra at du skal gjøre endringer som forhåpentligvis gjør deg mindre sliten. Men angående din mor som begynner å bli dement. Har hun andre personer som kan se til henne? Har du vurdert hjemmehjelp til henne? Hun vil jo bli mer dement og trenger noen som følger med henne.

Anonymkode: bb2f3...b46

[emilie321]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er bra at du skal gjøre endringer som forhåpentligvis gjør deg mindre sliten. Men angående din mor som begynner å bli dement. Har hun andre personer som kan se til henne? Har du vurdert hjemmehjelp til henne? Hun vil jo bli mer dement og trenger noen som følger med henne.

Anonymkode: bb2f3...b46

Ja, har prøvd, men hun vil ikke ha noen fra kommunen der.  Jeg har ikke kapasitet til å være der mer enn en gang i uka, så etterhvert så bare må hun ta imot hjelp fra kommunen 

[laban]

15 timer siden, emilie321 skrev:

Har også dårlig samvittighet ovenfor min gamle mor, som også begynner å bli dement, om at jeg ikke stiller opp nok for henne.

 

15 timer siden, emilie321 skrev:

Er det dårlig gjort å bare hjelpe sin gamle mor 1 gang i uka? 

Jeg velger å svare på akkurat dette, siden jeg har vært gjennom denne prosessen selv. Min erfaring er at ro og forutsigbarhet er vel så viktig som hyppighet. Når demensen tiltar, vil hun uansett ikke huske hvor ofte du kommer, så du kan slite deg ut uten at hun egentlig registrerer hvor mye du stiller opp. Det høres kanskje kynisk ut, men det er dessverre slik demens utvikler seg, og det er viktig at du setter grenser.

Bruk en kalender ("skoledagbok"-aktig) med ukesoppslag, slik at hele uka vises på en oppslått dobbeltside, og legg den et sted den er synlig og hun slipper å lete etter den. Skriv alle avtalene hennes (frisør, lege...) inn der og bare der (ikke på lapper, det kan hun evt. gjøre selv hvis hun vil ha en kopi i veska). Hvis hun egentlig ikke trenger dette opplegget ennå, skyld på at du trenger det selv eller noe sånt, det er lurt / nødvendig å starte før behovet virkelig er der. Skriv inn det du har planlagt også, for eksempel "emile kommer og lager middag, den er ferdig ca. kl. 17, hun har med alt som trengs". Dersom hun ringer deg og lurer på hva dere avtalte - om at du skal besøke henne eller kjøre henne noe sted - gjenta at det står i boka og få henne til å sjekke den og lese det opp. Må du gjøre endringer, ring og be henne forandre dag eller klokkeslett i boka. Så blir det en vane før hukommelsen hennes svikter for alvor. Hvis hun etter hvert må ha hjemmesykepleie eller noe sånt, forteller du dem også at hvis boka er blank, er det ingenting hun trenger å huske på den dagen. Med begynnende demens følger ofte en uro over at de har glemt avtaler eller forpliktelser (selv om de ikke har så mye sånt lenger), da er det viktig å ha en "fasit".

Skaff en digitalklokke hvis hun ikke har, det kan redusere problemer med døgnvillhet hvis det blir et tema. I Norge er det lett å blande 0700 og 1900 når det uansett er mørkt ute. Det er ikke sikkert behovet vil oppstå - og det finnes fancy løsninger man kan få som hjelpemiddel hvis du orker å søke om det (https://www.hjelpemiddeldatabasen.no/r11x.asp?linkinfo=42805 etc.) Men en enkel 24-timersklokke med tall som lyser i mørket er en grei start.

Det kan være like nyttig at du ringer til en omtrent fast tid hver dag (eller et antall dager i uka du orker) som at du stresser med å komme på besøk. Så kan du minne om at du "ringer kl. xx som vanlig" hvis hun ringer deg på et tidspunkt det ikke passer og du forstår at det ikke er noe akutt.

Hun er kanskje mye kvikkere foreløpig enn at hun har de behovene jeg har omtalt ovenfor, men jeg beskriver det nå allikevel, fordi det er viktig å innarbeide rutinene før de egentlig blir nødvendige. Du får velge ut det du tror er gjennomførbart

[emilie321]

40 minutter siden, laban skrev:

 

Jeg velger å svare på akkurat dette, siden jeg har vært gjennom denne prosessen selv. Min erfaring er at ro og forutsigbarhet er vel så viktig som hyppighet. Når demensen tiltar, vil hun uansett ikke huske hvor ofte du kommer, så du kan slite deg ut uten at hun egentlig registrerer hvor mye du stiller opp. Det høres kanskje kynisk ut, men det er dessverre slik demens utvikler seg, og det er viktig at du setter grenser.

Bruk en kalender ("skoledagbok"-aktig) med ukesoppslag, slik at hele uka vises på en oppslått dobbeltside, og legg den et sted den er synlig og hun slipper å lete etter den. Skriv alle avtalene hennes (frisør, lege...) inn der og bare der (ikke på lapper, det kan hun evt. gjøre selv hvis hun vil ha en kopi i veska). Hvis hun egentlig ikke trenger dette opplegget ennå, skyld på at du trenger det selv eller noe sånt, det er lurt / nødvendig å starte før behovet virkelig er der. Skriv inn det du har planlagt også, for eksempel "emile kommer og lager middag, den er ferdig ca. kl. 17, hun har med alt som trengs". Dersom hun ringer deg og lurer på hva dere avtalte - om at du skal besøke henne eller kjøre henne noe sted - gjenta at det står i boka og få henne til å sjekke den og lese det opp. Må du gjøre endringer, ring og be henne forandre dag eller klokkeslett i boka. Så blir det en vane før hukommelsen hennes svikter for alvor. Hvis hun etter hvert må ha hjemmesykepleie eller noe sånt, forteller du dem også at hvis boka er blank, er det ingenting hun trenger å huske på den dagen. Med begynnende demens følger ofte en uro over at de har glemt avtaler eller forpliktelser (selv om de ikke har så mye sånt lenger), da er det viktig å ha en "fasit".

Skaff en digitalklokke hvis hun ikke har, det kan redusere problemer med døgnvillhet hvis det blir et tema. I Norge er det lett å blande 0700 og 1900 når det uansett er mørkt ute. Det er ikke sikkert behovet vil oppstå - og det finnes fancy løsninger man kan få som hjelpemiddel hvis du orker å søke om det (https://www.hjelpemiddeldatabasen.no/r11x.asp?linkinfo=42805 etc.) Men en enkel 24-timersklokke med tall som lyser i mørket er en grei start.

Det kan være like nyttig at du ringer til en omtrent fast tid hver dag (eller et antall dager i uka du orker) som at du stresser med å komme på besøk. Så kan du minne om at du "ringer kl. xx som vanlig" hvis hun ringer deg på et tidspunkt det ikke passer og du forstår at det ikke er noe akutt.

Hun er kanskje mye kvikkere foreløpig enn at hun har de behovene jeg har omtalt ovenfor, men jeg beskriver det nå allikevel, fordi det er viktig å innarbeide rutinene før de egentlig blir nødvendige. Du får velge ut det du tror er gjennomførbart

Tusen takk laban😊 

Jeg ringer henne hver dag og til omtrent samme tidspunkt, og det virker som hun setter pris på det.

Det tipset med boka hørtes lurt ut, skal prøve ut det.

Et problem er at hun blir så fort sint og for ting jeg ikke skjønner . Det er også mye traumer knyttet opp til min mor, så jeg får mye flashbacks når jeg er hos henne.

Nå er jeg ekspert på å få dårlig samvittighet. Dette henger jo sammen med barndommen hvor jeg ofte fikk høre at jeg hadde ødelagt familien o.l. Gjorde jeg ikke sånn eller sånn, så var de ikke glad i meg lenger.  Jobber med terapeuten med dette.

 

[AnonymBruker]

2 timer siden, emilie321 skrev:

Tusen takk laban😊 

Jeg ringer henne hver dag og til omtrent samme tidspunkt, og det virker som hun setter pris på det.

Det tipset med boka hørtes lurt ut, skal prøve ut det.

Et problem er at hun blir så fort sint og for ting jeg ikke skjønner . Det er også mye traumer knyttet opp til min mor, så jeg får mye flashbacks når jeg er hos henne.

Nå er jeg ekspert på å få dårlig samvittighet. Dette henger jo sammen med barndommen hvor jeg ofte fikk høre at jeg hadde ødelagt familien o.l. Gjorde jeg ikke sånn eller sånn, så var de ikke glad i meg lenger.  Jobber med terapeuten med dette.

 

Jeg mener at du ikke skylder henne noen ting. Som man reder, så ligger man er det jo noe som heter. Hun har ikke gjort seg fortjent til din omsorg og oppmerksomhet. Det bør andre ta seg av. Ring og besøk bare når DU vil og orker, og kjenner at du har overskudd til å ha en buffer mot hennes uforutsigbare luner og sinne. Hvis ikke blir du bare mer sårbar, og overgrepene repeteres og traumene vedlikeholdes. Ikke la det henge over deg som en pliktfølelse og få dårlig samvittighet når du ikke ringer eller besøker så ofte. 

Anonymkode: df7d2...b06

[Fionys]

Noen ganger må man tenke på seg selv, du tjener ingenting på å slite deg ut. 

Jeg hadde også en dement mor som jeg lot bo hjemme altfor lenge, slik at jeg ble helt utslitt. Da jeg endelig fikk ordnet plass til henne på sykehjemmet så fikk både hun og jeg det mye bedre. Jeg dro på besøk noen ganger i uka og vi hadde det riktig fint i lag. Jeg hadde ingen ansvar og min mor ble ivaretatt på beste måte. 

Slett også med dårlig samvittighet i perioder, men prøvde hele tiden å minne meg selv på at jeg har gjort så godt jeg kan. 

[emilie321]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener at du ikke skylder henne noen ting. Som man reder, så ligger man er det jo noe som heter. Hun har ikke gjort seg fortjent til din omsorg og oppmerksomhet. Det bør andre ta seg av. Ring og besøk bare når DU vil og orker, og kjenner at du har overskudd til å ha en buffer mot hennes uforutsigbare luner og sinne. Hvis ikke blir du bare mer sårbar, og overgrepene repeteres og traumene vedlikeholdes. Ikke la det henge over deg som en pliktfølelse og få dårlig samvittighet når du ikke ringer eller besøker så ofte. 

Anonymkode: df7d2...b06

Takk for svar.

Det å ringe henne går vanligvis greit, men å hjelpe/besøke henne så mye som jeg har gjort, kan jeg ikke lenger. Og den dårlige samvittigheten min, må jeg bare jobbe videre med.

[emilie321]

1 time siden, Fionys skrev:

Noen ganger må man tenke på seg selv, du tjener ingenting på å slite deg ut. 

Jeg hadde også en dement mor som jeg lot bo hjemme altfor lenge, slik at jeg ble helt utslitt. Da jeg endelig fikk ordnet plass til henne på sykehjemmet så fikk både hun og jeg det mye bedre. Jeg dro på besøk noen ganger i uka og vi hadde det riktig fint i lag. Jeg hadde ingen ansvar og min mor ble ivaretatt på beste måte. 

Slett også med dårlig samvittighet i perioder, men prøvde hele tiden å minne meg selv på at jeg har gjort så godt jeg kan. 

Takk for svar.

Du har helt rett. Hverken jeg eller noen andre tjener på at jeg sliter meg ut.

Hun er ikke så dårlig at hun får plass på noe hjem ennå. Men jeg har vært i kontakt med en demens koordinator og har sagt til vedkommende at jeg, pga sykdom, har mulighet til å hjelpe henne kun 1 gang i uka. Fra nå av. 

Det jeg ikke liker, er at jeg har så dårlig kapasitet og tåler dårlig stress. Greier jo ikke det jeg har lyst til engang.

Ja, den dårlige samvittigheten.  Den tror jeg mange har og uten grunn. Er jo vant til at ingenting av det jeg gjør er bra nok, det kan alltid gjøres bedre. Uansett hva det er. Får trene meg på å si at det jeg gjør for min mor, faktisk er godt nok.