Burde jeg be om ny utredning? Kupton

[AnonymBruker]

Skriver litt mye her for tiden, men jeg har mye jeg grubler på. Og ikke er behandler jeg er trygg på til å drøfte ting med og er så mye alene. 

Altså: Jeg har per dags dato emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Den fikk jeg november 2017 og jeg var langt mer ustabil enn det jeg er nå. I forhold til adferd og impulskontroll. Jeg var fortsatt i en livskrise da som hadde vart i nesten 1,5 år. 

Før dette fikk jeg diagnosen bipolar type to av en annen behandler, men da jeg fikk ny behandler på akuttpost så mente hun ut fra sykdomshistorikk at jeg hadde EUPF. 

Da jeg var i rusbehandling kom det en ny mening om diagnose. Kompleks PTSD. Det skrev han i epikrisen uten at han satte det som diagnose. Han ville nok ikke overprøve den behandleren jeg har hatt og fortsatt har i akuttpsykiatrien. 

Snakket med hun som tok vekk bipolar og gav meg EUPF om disse tre teoriene og det at jeg faktisk oppfyller kriteriene til alle tre. Hun sa det var rett og slett vanskelig å vite helt eksakt hvilken av de jeg har. At mange blir feildiagnostisert i alle retninger innenfor disse tre diagnosene. 

Men i så fall. Nå når jeg er mer stabil enn på tre år burde jeg utredes på nytt? På en måte vil jeg ikke det for jeg er lei av utredning. Har også vært til nevropsykologisk utredning og fått diagnosen Asperger syndrom. Men samtidig så vil jeg jo ha rett diagnose, og helt ærlig hvis jeg kan slippe merkelappen EUPF så vil jeg gjerne det altså.. 

Er det unødvendig av meg å begynne å gruble sånn over dette eller burde jeg ta det opp? Har i så fall lyst til å bli utredet av psykologen som gav meg EUPF og ikke den nye behandleren jeg har på VOP. Henne stoler jeg ikke på og vet ikke hva slags type psykolog hun er enda. Hvilke intensjoner hun har og alt det der. Sliter jo generelt med å stole på folk. 

Jeg har hatt flere hypomane runder, men min behandler har vel tolket det som oppspilthet i forbindelse med emosjonell ustabilitet og ikke hypomani. Likevel har det ikke vært noen tvil for min del for jeg har vært helt oppe i skyene. Og hun skrev selv i et notat en gang at jeg hadde uvanlig mye taleflom i den grad at jeg ikke lot meg avbryte. Det er ikke normalt hos meg til vanlig da jeg egentlig er ganske rolig. 

Hvor viktig er det å være 100% sikker på at det er den ene diagnosen framfor en av de andre? Tenker da også i forhold til prosessen jeg er i med Nav. Hvor mitt mål er å en dag mestre 40% arbeid og resten ufør. Har bare ikke kapasitet til mer så jeg tenker jo også på å ikke ødelegge for den prosessen. 

Anonymkode: 32de9...722

[AnonymBruker]

Har forresten tatt MR av hodet etter min behandler på akuttpostens initiativ for å utelukke noe fysisk. Den var normal. 

Anonymkode: 32de9...722

[AnonymBruker]

Spiller det egentlig noen rolle, du har jo de samme symptomene uansett. I forhold til NAV betyr det lite hva slags diagnoser du har i forhold til disse 3-4 ulike tilstandene. Den som veier klart tyngst i forhold til uføresaken din er Asperger. Om du har eupf eller kptsd er irrelevant.

Anonymkode: 7eea2...890

[kupton]

1. Det er mulig, og faktisk ikke uvanlig, at en både har eupf og BP. Dessverre er det mange behandler som ikke har skjønt det.

2. For din eupf har du tydeligvis fått god behandling siden du nå er langt bedre.

3. Evt rasjonale for ny utredning må være om den vil gi deg bedre behandling. Om du har BP2, bør du vurderes for medisinering for dette. Foreløpig kan det kanskje vente. Men om du på ny får en hypoman eller klart depressiv periode, synes jeg du skal ha en ny diagnostisk utredning.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Spiller det egentlig noen rolle, du har jo de samme symptomene uansett. I forhold til NAV betyr det lite hva slags diagnoser du har i forhold til disse 3-4 ulike tilstandene. Den som veier klart tyngst i forhold til uføresaken din er Asperger. Om du har eupf eller kptsd er irrelevant.

Anonymkode: 7eea2...890

For min del er det relevant, kanskje ikke i forhold til Nav, men med behov for å forstå og akseptere meg selv. Ønsker ikke å være feildiagnostisert. 

35 minutter siden, kupton skrev:

1. Det er mulig, og faktisk ikke uvanlig, at en både har eupf og BP. Dessverre er det mange behandler som ikke har skjønt det.

2. For din eupf har du tydeligvis fått god behandling siden du nå er langt bedre.

3. Evt rasjonale for ny utredning må være om den vil gi deg bedre behandling. Om du har BP2, bør du vurderes for medisinering for dette. Foreløpig kan det kanskje vente. Men om du på ny får en hypoman eller klart depressiv periode, synes jeg du skal ha en ny diagnostisk utredning.

Åja, ja det har ikke vært snakk om at jeg kan ha begge deler, men det høres jo logisk ut. 

Det er sant. Her har min behandler på akuttposten vært til stor hjelp. Og kanskje også det lange, stabiliserende året i rusbehandling. Selv om det var noe dårlig psykologhjelp der. 

Skal se det an en stund til og se hvordan det blir å gå med meg framover da. Også ta det opp hvis det fortsetter med slike episoder. 

Takk for svar.

Anonymkode: 32de9...722

[AnonymBruker]

49 minutter siden, kupton skrev:

1. Det er mulig, og faktisk ikke uvanlig, at en både har eupf og BP. Dessverre er det mange behandler som ikke har skjønt det.

Hvor vanlig vil du si at det er? 

Anonymkode: e93be...102

[Janus30]

8 timer siden, kupton skrev:

1. Det er mulig, og faktisk ikke uvanlig, at en både har eupf og BP. Dessverre er det mange behandler som ikke har skjønt det.

2. For din eupf har du tydeligvis fått god behandling siden du nå er langt bedre.

3. Evt rasjonale for ny utredning må være om den vil gi deg bedre behandling. Om du har BP2, bør du vurderes for medisinering for dette. Foreløpig kan det kanskje vente. Men om du på ny får en hypoman eller klart depressiv periode, synes jeg du skal ha en ny diagnostisk utredning.

Hvor vanlig er komorbid EUPF og Asperger syndrom/autismespekterforstyrrelse? 

[kupton]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor vanlig vil du si at det er? 

Anonymkode: e93be...102

En kan snakke om komorbiditet begge veier. I en god studie som sier noe om de som har borderline, fant en at 12% hadde BP1 og 8% hadde BP2.

I en studie med BP-pasienter fant en av ca 40% også fylte kriteriene for borderline.

[Janus30]

39 minutter siden, kupton skrev:

 

I en studie med BP-pasienter fant en av ca 40% også fylte kriteriene for borderline.

Interessant. Ble kriteriene for borderline oppfylt av de bipolare pasientene i både eutyme og maniske/depressive perioder? 

[kupton]

7 minutter siden, Janus30 skrev:

Interessant. Ble kriteriene for borderline oppfylt av de bipolare pasientene i både eutyme og maniske/depressive perioder? 

PF forutsetter varige personlighetstrekk som er typisk for pasienten over tid og ikke begrenset til spesielle sykdomsperioder. Så svaret på ditt spørsmål er: Ja.

[Janus30]

17 minutter siden, kupton skrev:

PF forutsetter varige personlighetstrekk som er typisk for pasienten over tid og ikke begrenset til spesielle sykdomsperioder. Så svaret på ditt spørsmål er: Ja.

Takk. Må være en fryktelig slitsom kombinasjon. Man er jo ikke akkurat frisk når man er frisk med begge disse diagnosene. 

[AnonymBruker]

Er jeg en mindreverdig pasient i psykiatrien? Eller annenrangs om man kan si det sånn.. Føler ikke det med behandleren min på akuttposten, men har følt det i andre situasjoner. Hadde jeg vært en mer interessant pasient hvis jeg hadde psykose eller noe annet mer "spennende", framfor å bare ha blitt ødelagt av livet, svingende følelser og form...Ja jeg vet ikke. Har periodevis virkelig ikke vært en _kjedelig_ pasient, og jeg opplever at de som blir kjent med meg liker å høre mine refleksjoner og ikke minst har satt pris på å være med fra jeg var et totalt fullstendig vrak hvor alle trodde jeg skulle ende opp død eller noe annet fullstendig tragisk til der jeg er nå. Hvor jeg kjemper for å ikke falle tilbake. Det har jeg fått tilbakemeldinger på. De har begynt å få troen på at jeg på sikt vil bli en solskinnshistorie selv om veien dit enda er lang. Men likevel. Føler meg langt ned på stigen i forhold til hva mange liker å jobbe med? Hadde jeg blitt mer respektert og tatt på alvorlig med bipolar diagnose framfor personlighetsforstyrrelse? Ikke at jeg kan noe for at jeg har utviklet dette her. 

Dps avslo først at jeg skulle få komme i behandling poliklinisk igjen, fordi jeg hadde oppfølging av kommunen og ikke har klart å nyttegjøre meg behandling tidligere. Med begrunnelse om at jeg heller bare skulle akuttinnlegges i de dårligste periodene. Men mye har skjedd og jeg kan nyttegjøre meg behandling nå. Hvis jeg klarer å etter hvert akseptere den nye behandleren. Så hun jeg har på akuttposten ringte dps og sa hvor viktig dette var for å unngå at jeg blir dårligere igjen og at jeg er mye mer mottakelig nå enn jeg har vært. Så det at de avviste meg først tyder jo på at de egentlig ikke vil hjelpe meg. Fordi jeg er ikke interessant å hjelpe? 

Anonymkode: 32de9...722

[AnonymBruker]

Pratet med behandleren min på akuttposten i dag. Det gjorde godt. Diskuterte også dette med bipolar, og hun sa at det godt mulig kunne være greit å få tatt en ordentlig utredning på det, men kanskje vente en måned eller to så jeg har landet litt mer her hjemme pluss kommet litt mer i gang med den andre behandleren. Hun har vel bare ikke sett hensikten i å sette et navn på absolutt alt som plager meg i de fasene jeg har vært i, men at det kan være hensiktsmessig nå. Vet ikke, var sånn jeg forstod det. 

Er redd jeg går inn i en skikkelig depressiv fase nå...Men prøver å gjøre det jeg kan for å snu det...

Da er jeg i alle fall blitt mer sikker på at jeg ønsker å utredes. 

Anonymkode: 32de9...722

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er jeg en mindreverdig pasient i psykiatrien? Eller annenrangs om man kan si det sånn.. Føler ikke det med behandleren min på akuttposten, men har følt det i andre situasjoner. Hadde jeg vært en mer interessant pasient hvis jeg hadde psykose eller noe annet mer "spennende", framfor å bare ha blitt ødelagt av livet, svingende følelser og form...Ja jeg vet ikke. Har periodevis virkelig ikke vært en _kjedelig_ pasient, og jeg opplever at de som blir kjent med meg liker å høre mine refleksjoner og ikke minst har satt pris på å være med fra jeg var et totalt fullstendig vrak hvor alle trodde jeg skulle ende opp død eller noe annet fullstendig tragisk til der jeg er nå. Hvor jeg kjemper for å ikke falle tilbake. Det har jeg fått tilbakemeldinger på. De har begynt å få troen på at jeg på sikt vil bli en solskinnshistorie selv om veien dit enda er lang. Men likevel. Føler meg langt ned på stigen i forhold til hva mange liker å jobbe med? Hadde jeg blitt mer respektert og tatt på alvorlig med bipolar diagnose framfor personlighetsforstyrrelse? Ikke at jeg kan noe for at jeg har utviklet dette her. 

Dps avslo først at jeg skulle få komme i behandling poliklinisk igjen, fordi jeg hadde oppfølging av kommunen og ikke har klart å nyttegjøre meg behandling tidligere. Med begrunnelse om at jeg heller bare skulle akuttinnlegges i de dårligste periodene. Men mye har skjedd og jeg kan nyttegjøre meg behandling nå. Hvis jeg klarer å etter hvert akseptere den nye behandleren. Så hun jeg har på akuttposten ringte dps og sa hvor viktig dette var for å unngå at jeg blir dårligere igjen og at jeg er mye mer mottakelig nå enn jeg har vært. Så det at de avviste meg først tyder jo på at de egentlig ikke vil hjelpe meg. Fordi jeg er ikke interessant å hjelpe? 

Anonymkode: 32de9...722

Avslaget handler nok ikke om at du ikke er interessant nok. Du gir selv en god begrunnelse i andre avsnitt ovenfor. Det er jo dessverre sånn at DPS’ene ikke har kapasitet til å hjelpe alle og da må de prioritere. Flott at du fikk tilbud likevel, da. 

Anonymkode: 03953...2d3

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Avslaget handler nok ikke om at du ikke er interessant nok. Du gir selv en god begrunnelse i andre avsnitt ovenfor. Det er jo dessverre sånn at DPS’ene ikke har kapasitet til å hjelpe alle og da må de prioritere. Flott at du fikk tilbud likevel, da. 

Anonymkode: 03953...2d3

Min behandler i akuttpsykiatrien mener det også hadde med at jeg har et såpass komplekst sykdomsbilde at de vil faktisk helst ikke begynne å behandle meg for jeg er ikke ventet å bli frisk raskt nok. Hun mente det av samme grunn kunne bli vanskelig å få plass hvis jeg går privat (noe jeg drøftet om ville være best siden det da ikke er pakkeforløpet og samlebånd som gjelder) fordi det er for komplekst og det vil ta for mye tid med samarbeidsmøter, samtaler osv. 

Dette snakket vi om i går etter at jeg hadde skrevet det innlegget. 

Så jeg er i hvert fall ikke en "ønsket" pasient. Jeg er den som faller mellom stolene. Det har jeg jo visst lenge da. Var ingen egnet plass for meg i rusbehandling heller. Fikk avslag fordi jeg hadde den og den problematikk som de ikke tok inn. Fikk plass i Fossum kollektivet. Der har de ikke en så streng prioriteringsveiledning, men i forhold til meg og min problematikk var det ikke optimalt. Likevel. De og jeg forsøkte å gjøre det beste ut av det. Selv om det har vært en del som har vært feil...Som de har sviktet på i forhold til hva de lovte. Men men. 

Behandleren jeg har på akuttposten virker til å virkelig ønske å følge meg og hjelpe meg, men på generelt grunnlag så er ikke jeg en attraktiv pasient å behandle. Det er faktisk en ganske kjip tanke for meg som sliter med å føle meg mindreverdig i utgangspunktet..

 

Anonymkode: 32de9...722

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er faktisk en ganske kjip tanke for meg som sliter med å føle meg mindreverdig i utgangspunktet..

Anonymkode: 32de9...722

Det forstår jeg godt. Håper du får god hjelp framover til å jobbe med det som gjør livet så vondt og vanskelig for deg!❤️ 

Anonymkode: 03953...2d3

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det forstår jeg godt. Håper du får god hjelp framover til å jobbe med det som gjør livet så vondt og vanskelig for deg!❤️ 

Anonymkode: 03953...2d3

Takk.. ❤

Anonymkode: 32de9...722