Gå til innhold

Sorg er ikke psykiatri......


Gjest Liza i London

Anbefalte innlegg

Han er død......

Vi reiste bort sammen....en langhelg....for min skyld....jeg var så sliten etter at lillegutt var født så mange uker for tidlig...Da alt var bra med ham, da reiste vi bort, bare Eric og jeg......gikk på gaten i Amsterdam, hånd i hånd......jeg trodde han snublet, men han døde....var død før han nådde asfalten...

Uff...Det må være forferdelig.

Føler med deg i ditt tap.

*klem*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 52
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • Sør

    7

  • thinkerbell

    4

  • Singularity

    3

  • SierDuDet

    2

Kan egentlig ikke si så mye som ikke har vært sagt før....Men tenker på deg og dine, ta vare på hverandre. Hjelp hverandre så godt som mulig.......

klem fra

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å, kjære du... jeg har ikke ord. Vil bare si at jeg vet hvordan det kan kjennes å miste et barn - har selv opplevd det. Vit at du ikke er alene, Liza.

*varme og gode tanker sendes til deg*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest calestia

Kondolerer.

vet ikke helt hva jeg kan si.

Tenker på deg, og skal sende mange varme tanker.

Husk å la deg selv sørge.. så kan vi sparke deg bak etterpå.

Feller en tåre for tapet ditt.

klemmer

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Rusle

Han er død......

Vi reiste bort sammen....en langhelg....for min skyld....jeg var så sliten etter at lillegutt var født så mange uker for tidlig...Da alt var bra med ham, da reiste vi bort, bare Eric og jeg......gikk på gaten i Amsterdam, hånd i hånd......jeg trodde han snublet, men han døde....var død før han nådde asfalten...

Dette var trist å lese.

Du har styrken inni deg. Den kommer fram når det er nødvendig.

Ta godt vare på deg selv. Ikke krev for mye av deg selv nå.

Varm tanke fra

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Liza i London

Kondolerer.

Har du vurdert medisiner? Kanskje du burde det. AD har meget god effekt.

mvh

Nei, jeg har ikke vurdert det - og jeg kommer heller ikke til å gjøre det!!! ( Bortsett fra et stooort glass vin enkelte netter!!)

Men om sorgen og smerten er like "raw" om noen mndr, for ikke å snakke om et år eller mer.....da ville jeg nok gjøre det - fordi da var det mer snakk om psykiatri enn sorg.

Men mener du virkelig at AD skal få tildekke våre spontane og naturlige reaksjoner på livshendelser - uansett hvor vonde de er?

Eller er du lei maset mitt her ? ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han er død......

Vi reiste bort sammen....en langhelg....for min skyld....jeg var så sliten etter at lillegutt var født så mange uker for tidlig...Da alt var bra med ham, da reiste vi bort, bare Eric og jeg......gikk på gaten i Amsterdam, hånd i hånd......jeg trodde han snublet, men han døde....var død før han nådde asfalten...

Kjære Liza,

Jeg vet ikke hvor mye "trøst" det er for deg (en fattig en kanskje?), men han døde hånd i hånd med en person han elsket...

Det gjør det selvfølgelig ikke mindre meningsløst, det vet jeg....

PS: i hvilken retning (N,S,Ø, V) ut fra London bor du?

*klem*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Human error

Først vil jeg bare si kondolerer... Det er ikke så mye en _kan_ si selv om en så gjerne vil...

Du har så rett. Sorg er ikke psykiatri. Sorgprosessen er en naturlig del av livet - som rammer oss ofte når vi minst venter det. Det er tungt å sørge - og det blir ekstra tungt når en samtidig har ansvaret for små barn. Jeg har registrert at du nettopp har flyttet og av den grunn ikke har et "nettverk" i nærheten, og det gjør det ikke lettere.

Det er lett å si at "si fra at du trenger noen, ring familie" osv. Men de har sin sorg og du har din. Ingen kan forstå hvordan din sorg er. Det er bare du som har dine minner og savn. Men likevel kan det være godt å kunne ha "noen" der, som kan låne deg en skulder eller en armkrok når du trenger å være "liten".

Jeg håper du tar deg tid til å sørge, det er nødvendig for å komme videre. Ikke skyv sorgen foran deg - ei heller prøv å døyve den med å "aktivisere" deg selv. Det tror jeg du vet, men jeg sier det likevel.

Sorgen vil alltid være der - men en dag vil du oppdage at himmelen _er_ blå... livet kan være godt likevel.

Håper dette er til hjelp og at du tar imot en *klem*....

Hilsen en som bryr seg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Liza i London

Kjære Liza,

Jeg vet ikke hvor mye "trøst" det er for deg (en fattig en kanskje?), men han døde hånd i hånd med en person han elsket...

Det gjør det selvfølgelig ikke mindre meningsløst, det vet jeg....

PS: i hvilken retning (N,S,Ø, V) ut fra London bor du?

*klem*

Ja....jeg tviholder på akkurat det...

Tenk om det hadde skjedd en av de morgene jeg kastet vekkerklokken etter ham........

Jeg - vi - bor W nå, ca 1 time fra London sentrum på M4 hvis trafikken glir greit ( og når gjør den det ? :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anton

Nei, jeg har ikke vurdert det - og jeg kommer heller ikke til å gjøre det!!! ( Bortsett fra et stooort glass vin enkelte netter!!)

Men om sorgen og smerten er like "raw" om noen mndr, for ikke å snakke om et år eller mer.....da ville jeg nok gjøre det - fordi da var det mer snakk om psykiatri enn sorg.

Men mener du virkelig at AD skal få tildekke våre spontane og naturlige reaksjoner på livshendelser - uansett hvor vonde de er?

Eller er du lei maset mitt her ? ;-)

AD har god effekt og du bør nok vurdere dette med din primærlege. Jeg har forstått det slik at du selv er psykolog (?), men når en slik krise skjer bør man absolutt vurdere medikamenter. Snakk med legen din du.

Lykke til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære deg.

Jeg har etter litt detektivarbeid prøvd å skjønne hv som har hendt deg. Trodde først det var noe med den nyfødte...men skjønner at det er pappaen..?

Jeg kan "heldigvis" ikke si at jeg vet hvordan det er. Men jeg kan forestille meg det. Ti tusen kniver i vill ferd gjennom kroppen. En hard svart kvalm klump i magen. Hals som er sår. Øyne som er såre. Og tankene som ikke vil la deg få en bitteliten lykkelig stund.

Det er ingen trøst for deg å høre at tiden leger alle sår. Men du vil kjenne det. Om en stund.

Håper du har flinke folk rundt deg som klarer å gi deg akkurat nok støtte. Som kan gråte sammen med deg og forbanne skjebnen.

*Klem*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Ja....jeg tviholder på akkurat det...

Tenk om det hadde skjedd en av de morgene jeg kastet vekkerklokken etter ham........

Jeg - vi - bor W nå, ca 1 time fra London sentrum på M4 hvis trafikken glir greit ( og når gjør den det ? :(

Kjære Liza,

Ja - jeg tror det er en trøst det er verdt å "holde på".

Jeg måtte trekke på smilebåndet av din kommentar om vekkerklokken - så for meg en vekkerklokke ca på størrelse med halve Big Ben...

Jeg er ikke en av dem som "glorifiserer døden" på noen måte, men du har rett i det du skriver - for det finnes mange langt verre alternativer. Det er en mager trøst, men det er likevel en trøst: han var sammen med den han elsket, og på ferie.

Selv om du er alene, så er du likevel ikke det. Det er mange her som forstår deg. Som føler med deg, og som vil støtte deg.

===

Jeg har bodd rundt London (SW, SE, NE) i mange år og kjenner stedene godt.

*klem*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Liza i London

AD har god effekt og du bør nok vurdere dette med din primærlege. Jeg har forstått det slik at du selv er psykolog (?), men når en slik krise skjer bør man absolutt vurdere medikamenter. Snakk med legen din du.

Lykke til.

Nei, jeg er ikke psykolog.

Og skulle jeg vurdere medikamenter, ville ikke primærlegen være den jeg henvendte meg til.

Men - for å være helt ærlig, jeg fatter ikke hvordan du synes det er OK å ty til medikamenter og maskere følelser som man likevel på ett eller annet tidspunkt må føle.

Dessuten - jeg ville føle det som en hån mot mannen min om jeg skulle døyve smerten etter å ha mistet ham, med AD.

Har du vært i en lignende situasjon?

har du erfaringer?

I så fall vil jeg gjerne høre hvordan det evt hjalp deg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sorg er et endeløst stort svart hull som ønsker å sluke deg, og du har lyst til å la det skje.

Heldigvis så er de fleste av oss slik laget at vi siger langsomt oppover igjen - mot lyset.

Aksepter dette midlertidige mørkret, men ikke la det overvelde deg. Du har et barn som trenger deg.

Jeg ønsker det alt godt fremover.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg er ikke psykolog.

Og skulle jeg vurdere medikamenter, ville ikke primærlegen være den jeg henvendte meg til.

Men - for å være helt ærlig, jeg fatter ikke hvordan du synes det er OK å ty til medikamenter og maskere følelser som man likevel på ett eller annet tidspunkt må føle.

Dessuten - jeg ville føle det som en hån mot mannen min om jeg skulle døyve smerten etter å ha mistet ham, med AD.

Har du vært i en lignende situasjon?

har du erfaringer?

I så fall vil jeg gjerne høre hvordan det evt hjalp deg

Hei Liza,

Jeg er helt enig i at jeg ikke tror medikamenter er det "rette" for deg nå, med mindre du virkelig får "krise" pga ansvar med unger, osv. Og selv da tror jeg avlastning (i den grad det er mulig) ville være å foretrekke. (Dette er mine følelser, ikke noen kvalifisert mening.)

MEN!

Jeg er 110% sikker på at din mann ALDRI ville følt det som noen "hån" om du tok tabletter, gikk til all-verdens psykologer/psykiatre eller brukte noen som helst annen metode å holde ut smertene på. Uansett hvilket livssyn du har, så får hverken han eller du det bedre av at du lider mer enn absolutt minimum. Du behøver da ikke "bevise" at du elsket ham ved at du skal "lide", kjære Liza.

Hva ville du ha ønsket hvis situasjonen var omvendt? Selvfølgelig at han skulle lide så lite som mulig. Noen ganger er det lurt å "snu på situasjonen"; selvsagt vil du lide, men det er for ditt tap (og ikke for å "vise" at du ikke "håner" ham).

*klem*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg er ikke psykolog.

Og skulle jeg vurdere medikamenter, ville ikke primærlegen være den jeg henvendte meg til.

Men - for å være helt ærlig, jeg fatter ikke hvordan du synes det er OK å ty til medikamenter og maskere følelser som man likevel på ett eller annet tidspunkt må føle.

Dessuten - jeg ville føle det som en hån mot mannen min om jeg skulle døyve smerten etter å ha mistet ham, med AD.

Har du vært i en lignende situasjon?

har du erfaringer?

I så fall vil jeg gjerne høre hvordan det evt hjalp deg

Er veldig uenig med Anton her. Sorg er en reaksjon som må få tømme seg ut, uten medikamenter. Først hvis man etter en tid ser at man står på stedet hvil og ikke makter noe for å komme seg videre, kan noe slikt være aktuelt.

Men i mellomtiden, gråt, skrik og le om hverandre. Slik vil du ha det, og slik er det når sorgen skal forandres til minner....For tiden jobber med deg, og etter en tid vil verden gå videre, med minnene og med alt dere opplevde sammen.

Kan nevne at en kamerat av min bror mistet sin kone på en tilsvarende måte. Tragisk, med tre småbarn uten en mor. Stå på videre, Liza. Om en tid ser verden ikke så svart ut lenger.

Klem fra

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Liza i London

Kjære alle dere som har svart meg, både i denne tråden og andre steder!

jeg skulle så gjerne fått formidlet til dere hvordan dere med innlegg, svar, omtanke og varme har hjulpet meg i disse to ukene siden Eric døde.

Jeg er på veldig mange måter heldig.......jeg har god praktisk hjelp, jeg har kjærlig familie og utrolige venner og kollegaer ( selv sjefen min, overlegen som ble en Jaguar fattigere da jeg skulle parkere, vet ikke det beste han kan gjøre)

Første uken....hjemreisen, alt det praktiske, bisettelsen.........jeg var helt ufølsom innvendig.

Men siden, når,.......ja, da har dere faktisk vært min redningsplanke! Ikke fordi de andre ikke er gode nok.....de blir bare for nære....jeg er egentlig en sky og stolt person...og når ting røyner på, da trekker jeg meg inn i meg selv og gjemmer meg.

men her på DOL har jeg kunnet være, fordi jeg er ansiktsløs. Når det røyner på, når jeg ikke klarer å være den mammen, datter og svigerdatter jeg forventer jeg skal være, så går jeg inn her og lar det "gå utover "dere.

Takk for måten dere har tatt imot meg på!!

To korte uker...., det er vel derfor jeg reagerer så sterkt på forslaget om AD.

Men takk likevel, anton....adrenalin og tårer går dårlig sammen, og du røsket opp i meg!!

Etterhvert som dagene går, så MÅ det jo bli bedre.....og jeg lover at jeg skal gjøre mitt beste for ikke å plage vettet av dere!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anton

Nei, jeg er ikke psykolog.

Og skulle jeg vurdere medikamenter, ville ikke primærlegen være den jeg henvendte meg til.

Men - for å være helt ærlig, jeg fatter ikke hvordan du synes det er OK å ty til medikamenter og maskere følelser som man likevel på ett eller annet tidspunkt må føle.

Dessuten - jeg ville føle det som en hån mot mannen min om jeg skulle døyve smerten etter å ha mistet ham, med AD.

Har du vært i en lignende situasjon?

har du erfaringer?

I så fall vil jeg gjerne høre hvordan det evt hjalp deg

Jeg mener bestemt at AD vil kunne hjelpe deg Liza i London. En krise som dette fører til at man blir fryktelig ustabil slik jeg opplever deg i innleggene dine, -og man ikke er i stand til å ta de rette avgjørelsene. Oppsøk din primærlege og finn ut hvilke medikameter som vil passe deg best, god terapi vil nok muligens også være til hjelp.

lykke til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...