Sorg er ikke psykiatri......

[thinkerbell]

Kjære alle dere som har svart meg, både i denne tråden og andre steder!

jeg skulle så gjerne fått formidlet til dere hvordan dere med innlegg, svar, omtanke og varme har hjulpet meg i disse to ukene siden Eric døde.

Jeg er på veldig mange måter heldig.......jeg har god praktisk hjelp, jeg har kjærlig familie og utrolige venner og kollegaer ( selv sjefen min, overlegen som ble en Jaguar fattigere da jeg skulle parkere, vet ikke det beste han kan gjøre)

Første uken....hjemreisen, alt det praktiske, bisettelsen.........jeg var helt ufølsom innvendig.

Men siden, når,.......ja, da har dere faktisk vært min redningsplanke! Ikke fordi de andre ikke er gode nok.....de blir bare for nære....jeg er egentlig en sky og stolt person...og når ting røyner på, da trekker jeg meg inn i meg selv og gjemmer meg.

men her på DOL har jeg kunnet være, fordi jeg er ansiktsløs. Når det røyner på, når jeg ikke klarer å være den mammen, datter og svigerdatter jeg forventer jeg skal være, så går jeg inn her og lar det "gå utover "dere.

Takk for måten dere har tatt imot meg på!!

To korte uker...., det er vel derfor jeg reagerer så sterkt på forslaget om AD.

Men takk likevel, anton....adrenalin og tårer går dårlig sammen, og du røsket opp i meg!!

Etterhvert som dagene går, så MÅ det jo bli bedre.....og jeg lover at jeg skal gjøre mitt beste for ikke å plage vettet av dere!

Måtte bare se om det fortsatt var liv i deg burugla mi.

-glad i deg

god klem fra magesåret ditt

[Gjest Rusle]

Kjære alle dere som har svart meg, både i denne tråden og andre steder!

jeg skulle så gjerne fått formidlet til dere hvordan dere med innlegg, svar, omtanke og varme har hjulpet meg i disse to ukene siden Eric døde.

Jeg er på veldig mange måter heldig.......jeg har god praktisk hjelp, jeg har kjærlig familie og utrolige venner og kollegaer ( selv sjefen min, overlegen som ble en Jaguar fattigere da jeg skulle parkere, vet ikke det beste han kan gjøre)

Første uken....hjemreisen, alt det praktiske, bisettelsen.........jeg var helt ufølsom innvendig.

Men siden, når,.......ja, da har dere faktisk vært min redningsplanke! Ikke fordi de andre ikke er gode nok.....de blir bare for nære....jeg er egentlig en sky og stolt person...og når ting røyner på, da trekker jeg meg inn i meg selv og gjemmer meg.

men her på DOL har jeg kunnet være, fordi jeg er ansiktsløs. Når det røyner på, når jeg ikke klarer å være den mammen, datter og svigerdatter jeg forventer jeg skal være, så går jeg inn her og lar det "gå utover "dere.

Takk for måten dere har tatt imot meg på!!

To korte uker...., det er vel derfor jeg reagerer så sterkt på forslaget om AD.

Men takk likevel, anton....adrenalin og tårer går dårlig sammen, og du røsket opp i meg!!

Etterhvert som dagene går, så MÅ det jo bli bedre.....og jeg lover at jeg skal gjøre mitt beste for ikke å plage vettet av dere!

Du plager oss overhodet ikke! Det er _du_ som har sorgen nå. Håper du forsetter å skrive hvis du føler for det. Ingenting er verre enn å bære alt inni seg.

Varme tanker fra

[Zirine]

Jeg har lest om hva som har skjedd med deg og har vondt inni meg. Vår største angst, vår sterkeste redsel, det ubeskrivelige, usannsynlige har blitt realitet for deg - å miste en av dine kjære. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å føle med deg og kondolere så mye.

Ingen som ikke har mistet vet om den bunnløse sorgen som rammer så hardt, men det vet du nå. Å sørge er tungt, hardt, uovervinnelig, men en nødvendig prosess. Du vil alltid bære sorgen med deg, men det vil bli lettere å bære.

Selv om jeg vet at det ikke lindrer smertene nå så vil jeg si at du har hatt kjærligheten Liza - ikke alle er/har vært så heldig.

Varme tanker

[Gjest Liza i London]

Måtte bare se om det fortsatt var liv i deg burugla mi.

-glad i deg

god klem fra magesåret ditt

....burde jo ha ant meg ;-)

bare vent!!!!!!

[veslo]

Eg kjenner også sorg. Sjølv om eg valgte det sjølv... Tenk å drepe eit barn.. Blir kvalm av meg sjølv....

Saknar den vesle. Sårt......

[Gjest unas]

sorg er ikke psykiatri........ men det kan fort bli det...

[Gjest Theos]

Kjære deg - vil bare kondolere! Dette var veldig vondt.

Sorg er ikke psykiatri - sorg er sorg - i all sin smerte. Det har du nå. Skulle ønske jeg hadde noe fornuftig å si deg, men vet at ord virkelig blir fattige og mangelfulle i en slik situasjon.

Jeg var i begravelse tidligere i uken der en mor fulgte sin sønn til graven. Den dagen jeg fikk nyheten om hans død skrev jeg et brev til ham. Det lindret. Kanskje du kan skrive brev til mannen når det smerter som værst? Skrive tankene dine til ham - hva du ville sagt til ham osv.

Vet ikke om dette var til hjelp, men vet at du har det veldig tøft nå. Sender deg mange støttetanker og klemmer.

[Gjest Liza i London]

sorg er ikke psykiatri........ men det kan fort bli det...

ja...men ikke nødvendigvis.

Sorg er dessverre endel av livet ......slik døden er....skal vi takle livet, må vi kunne takle sorgen også....selv om det kjennes umulig

[Sør]

Eg kjenner også sorg. Sjølv om eg valgte det sjølv... Tenk å drepe eit barn.. Blir kvalm av meg sjølv....

Saknar den vesle. Sårt......

Kjære Veslo,

Du drepte ingen, og har ingenting føle deg skyldig for, på tross av hva religiøse gærninger måtte påstå.

Men tror ikke vi skal diskutere dette i Lizas tråd.

*klem*

[Gjest Liza i London]

Kjære Veslo,

Du drepte ingen, og har ingenting føle deg skyldig for, på tross av hva religiøse gærninger måtte påstå.

Men tror ikke vi skal diskutere dette i Lizas tråd.

*klem*

Kjære deg,

jeg er helt enig med Sør - du drepte ingen!

men at savnet og sorgen kan være der, det forstår jeg.

*klem hvis du vil ha*

[uffamei]

Kjære Liza,

Har du en venninne du kan innvitere til å bo litt hos dere, slik at du får litt avlastning? Kun én på besøk, og ikke fem stykker (og du kan kontrollere hvor mye du vil snakke/lytte). Eller blir det lettere for dere å reise bort litt? (Slik at ikke alt minner deg på ham hele tiden?) Tror ikke det er særlig lett å ha alt alene akkurat nå.

Ihvertfall skal du vite at det er mange som bryr seg her. Du er ikke alene i natten.

Og når Sing er ferdig med å sparke deg, så vil vi andre gi deg en klem. Og på tross av hva du måtte tro, så har dine britiske kollegaer faktisk følelser - de har bare ikke lært å uttrykke dem.

*klem*

Til Liza-----vet ikke hvem du er;men vet noe om hvordan din livs-situasjon føles akkurat nå.VÅG å stå i følelsene;ihele det innferno av kaos som vil være en del av hverdagen din nå.Våg å ta imot hjelp,tenker på praktiske ting,avlastning med barn,handling,huslige gjøremål.-Pakk ikke sorgen inn for å være flink,sterk,tapper,osv.,sorg er,uansett hvor vondt det kjennes,noe vi ALLE vil bli berørt av.

Bruk ingen medisiner før det er nødvendig,

du MÅ gjennom det.

Alt godt ønskes deg.....ps.forfatteren elizabeth Kubler_Ross har bla.skrevet en meget god og innsiktsfull bok om sorg og sorg-reaksjoner.Finnes sikkert andre også...ds.

[Gjest Liza i London]

Til Liza-----vet ikke hvem du er;men vet noe om hvordan din livs-situasjon føles akkurat nå.VÅG å stå i følelsene;ihele det innferno av kaos som vil være en del av hverdagen din nå.Våg å ta imot hjelp,tenker på praktiske ting,avlastning med barn,handling,huslige gjøremål.-Pakk ikke sorgen inn for å være flink,sterk,tapper,osv.,sorg er,uansett hvor vondt det kjennes,noe vi ALLE vil bli berørt av.

Bruk ingen medisiner før det er nødvendig,

du MÅ gjennom det.

Alt godt ønskes deg.....ps.forfatteren elizabeth Kubler_Ross har bla.skrevet en meget god og innsiktsfull bok om sorg og sorg-reaksjoner.Finnes sikkert andre også...ds.

Hei, takk for hilsen!

jeg har bøkerne til E. Kubler-Ross....hun har gitt meg mye. de siste årene har jeg jobbet med døende og deres pårørende.....og likevel, så fortvilet hjelpeløs er jeg når det rammer meg selv!

[uffamei]

Hei, takk for hilsen!

jeg har bøkerne til E. Kubler-Ross....hun har gitt meg mye. de siste årene har jeg jobbet med døende og deres pårørende.....og likevel, så fortvilet hjelpeløs er jeg når det rammer meg selv!

Hei Liza-----

det er tydelig at du har "truffet " mange hjemme med ditt innlegg.

Selv om du har jobbet med slik problematikk i yrkeslivet;så er min erfaring at ALT er annerledes når du rammes personlig.Vi vet heller ikke hvordan vi reagerer på forhånd,følelser kan være svært vanskelig å håndtere;de kan bli sterke og smertefulle;likevel må man prøve erkjenne at "sånn er det":jobbe med det.Etterhvert vil den verste smerten avta,men savnet og sorgen vil nok være der,

i lang tid.Og;vi mennesker opplever kriser helt forskjellig,fasit finnes ikke.Men omsorg og omtanke kan være godt å få,og at noen BRYR seg om deg og dine barn,virkelig SER dere og den smerten dere er i.

Håper det aller beste for deg og dine!