Gå til innhold

Diagnoser og ansvar


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Leste i en tråd om ansvarlighet ved sykdom, og har noen spørsmål rundt det. 

Er det forventet at en med et pågående hjerteinfarkt med viljen skal skjerpe seg og ta seg sammen slik at hjerteinfarktet går over og hn blir frisk igjen? Skal hn skamme seg over å ha fått hjerteinfarkt og være flau i ettertid fordi hn var så dum og fikk hjerteinfarkt akkurat den dagen?

Har en med angst ansvar for at hn har angst og bør skamme seg og skjerpe seg fordi hn har det? Kan han noe for at angstsymptomene noen ganger blir så overveldende at han ligger og rister og skjelver, hyperventilerer og tror han skal dø? Bør han skamme seg og føle seg dum fordi han ikke greier å "oppføre seg ordentlig" når han har et angstanfall?

Har en med mani et ansvar for at hn blir psykotisk og gjør ukloke og dumme valg mens hn er manisk? 

Har en med EUPF et ansvar når følelsene blir så sterke at hn ikke greier å ta seg sammen, men må utagere i form av selvskading eller ufin oppførsel mot andre? 

Svaret er nok nei på de tre første og ja på det siste. Hvorfor er det slik? Jeg synes litt synd på de som har EUPF. De tilhører en gruppe som er stigmatisert og sett ned på, som det også er gitt uttrykk for i andre nylige tråder.

Det eneste ansvar alle eksemplene har er etter min mening at de følger råd for hvordan ha og opprettholde en sunn helse, både fysisk og psykisk. Ta medisiner og gjør sitt for å nyttiggjøre seg eventuell terapi, osv. Men symptomutbrudd kan komme uten forvarsel hos alle, selv om en er flink og tar sine forholdsregler. Dette til påminnelse og orientering.

 

Anonymkode: d458c...743

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Selv synes jeg skam er en uhensiktsmessig følelse, det fører sjelden noe godt med seg det å skamme seg. Unntaket er hvis en har gjort noe galt (dvs noe kriminelt)  Ikke for det, jeg har skammet meg mye i mitt liv og kommer nok til å fortsatt gjøre det ( men mindre nå enn tidligere)

Jeg skjønner hva du mener, men synes ikke sammenligningen her er den beste. Et hjerteinfarkt kan en så vidt jeg vet, ikke stoppe selv, men det er faktisk mulig med fek.s et angstanfall eller hvis en begynner med selvskading. Det handler litt om hvilke verktøy en har til rådighet. Og for å få dette, så må en ha hjelp. Men det å skamme seg over f.eks et angstanfall, det skal en ikke.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ufin oppførsel mot andre er ikke greit uansett om du har en diagnose eller ikke. Tilslutt så går det kun utover deg selv fordi folk skygger banen. Skal jeg bare godta at en med EUPF har ufin oppførsel mot meg og andre hver gang jeg møter personen. Det går ikke an å sammenligne pågående hjerteinfarkt med EUPF. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Fionys skrev:

Ufin oppførsel mot andre er ikke greit uansett om du har en diagnose eller ikke. Tilslutt så går det kun utover deg selv fordi folk skygger banen. Skal jeg bare godta at en med EUPF har ufin oppførsel mot meg og andre hver gang jeg møter personen. Det går ikke an å sammenligne pågående hjerteinfarkt med EUPF. 

Jeg er helt enig i at ufin oppførsel ikke er ok bare fordi man har EUPF. Kanskje det blir en hvilepute for noen med diagnosen? "Jeg har EUPF, jeg kan ikke noe for at jeg oppfører meg ufint..." Framfor å tenke at "dette er noe jeg sliter med, jeg må gjøre noe med det"...

Jeg vet ikke. Jeg har ikke selv en tendens til å være ufin mot folk, men jeg kan være fryktelig trollete med meg selv og jeg kan bli svært impulsiv og gjør dumme ting. På den ene siden kan jeg ikke noe for det at følelsene blir så sterkt og umulige å håndtere, men samtidig så kan jeg jo velge om jeg vil gå i terapi og jobbe med det eller ikke. Det var en tid hvor jeg stadig vekk drakk meg full, fikk sammenbrudd på byen, ble plukket opp av politiet som tok meg til legevakt og videre tvangsinnleggelse. Eller at jeg fikk så panikk at jeg prøvde å ta livet mitt. Var ofte på sykehuset pga overdoser. Sånn er det ikke lenger. Har hatt én episode med selvmordsforsøk for noen uker siden, men da forsøkte jeg faktisk å få hjelp på legevakten først. Som jeg da ble avvist på. Til tross for at det var så alvorlig som det var, og det er en tilfeldighet som gjør at jeg lever nå. Var vel ett år siden sist da. Drikke meg full og få sammenbrudd på byen er det nesten ett år siden nå. 

Og det er ikke fordi jeg har blitt frisk fra trangen til det eller frisk fra alle de vonde følelsene. Det er fordi jeg har brukt svært mye energi på å lære meg å velge andre løsninger og strategier. 

Så det blir litt for enkelt å si at man overhodet ikke kan noe for det. Man kan ikke noe for det på mange plan, men man kan noe for om man velger å få hjelp for det eller ikke. Jeg oppsøkte hjelp tidlig, men det skulle ta to år med masse innleggelser og behandling før jeg faktisk var mottakelig for det og i stand til å nyttegjøre meg det. 

Og ja dessverre er det en veldig stigmatiserende diagnose. Det har jeg kjent på mange ganger både i møte med enkelte i psykiatrien og på diverse forum og slikt. At jeg har den diagnosen er ikke noe jeg sier til hvem som helst IRL på grunn av det. Så de som vet det kjenner meg veldig godt, og det er ingen hindring for vår relasjon da jeg som sagt ikke lar det gå ut over dem. Eneste jeg krangler med av og til er min mor.. Nye relasjoner klarer jeg ikke da, men det er nok mer fordi jeg har sterke trekk fra unnvikende PF også. 

Alle, med et unntak kanskje de som er i aktiv psykose eller er manisk og slikt er ansvarlig for å selv søke hjelp og jobbe med det de sliter med. Uansett hvilken diagnose. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle, med et unntak kanskje de som er i aktiv psykose eller er manisk og slikt er ansvarlig for å selv søke hjelp og jobbe med det de sliter med. Uansett hvilken diagnose. 

 
Ja, det var det jeg også sa i HI.

Anonymkode: d458c...743

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men kan en som er lett krenkbar pga sin EUPF- diagnose klandres for å ta seg nær av ting? Ligger det ikke nettopp til diagnosen? Er de ikke mer tilbøyelige for å miste besinnelsen nettopp pga diagnosen? Hvilken "skyld" har dem da? 

Anonymkode: d458c...743

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men kan en som er lett krenkbar pga sin EUPF- diagnose klandres for å ta seg nær av ting? Ligger det ikke nettopp til diagnosen? Er de ikke mer tilbøyelige for å miste besinnelsen nettopp pga diagnosen? Hvilken "skyld" har dem da? 

Anonymkode: d458c...743

Hvem sin "skyld" mener du der er?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, Fionys skrev:

Hvem sin "skyld" mener du der er?

Diagnosen/sykdommen.

Hvis du feks reagerer kraftig og ikke greier å ta deg sammen når du forteller om en traumatisk hendelse, og får symptomer som hyperventilering, svetting, skjelvinger, osv. Er det da din skyld eller den traumatiske opplevelsen du er blitt utsatt for sin skyld?

Anonymkode: d458c...743

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, Fionys skrev:

Hvem sin "skyld" mener du der er?

Hvis du har astma og plutselig blir tett i brystet og halsen, får veldig problemer med å puste ut og det piper veldig i pusten, er det personens egen feil eller er det diagnosen?

Anonymkode: d458c...743

Lenke til kommentar
Del på andre sider

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men kan en som er lett krenkbar pga sin EUPF- diagnose klandres for å ta seg nær av ting? Ligger det ikke nettopp til diagnosen? Er de ikke mer tilbøyelige for å miste besinnelsen nettopp pga diagnosen? Hvilken "skyld" har dem da? 

Anonymkode: d458c...743

Hvis jeg overreagerer så kan man forstå hvorfor mtp tidligere opplevelser og den diagnosen jeg har, men det er jo da jeg må bruke mine strategier for å regulere ned følelsene. Mye lettere sagt enn gjort selvsagt. 

Jeg føler ikke jeg er fritatt for ansvar selv om jeg har et litt eksploderende følelsesliv. Hvis jeg skader meg selv fordi følelsene mine blir for store og vonde så er det jo min skyld at jeg gjør det selv om jeg har en diagnose som kan forklare hvorfor jeg reagerer på den måten. Og det er jo bare jeg som hver gang må klare å håndtere det følelsesmessige trykket på en bedre måte. 

Det var nesten umulig for meg å forstå tidligere for jeg følte at det var virkelig ingen annen måte å håndtere det på, men etter hvert har jeg jo klart å holde det ut og tåle det i mye større grad. Da er det også mye lettere å se hvor mye jeg selv kan ta ansvar for å forhindre det. Nå når jeg får sterk trang til å skade meg selv eller utagere på annet vis så ser jeg for meg konsekvensene av det. Som at hvis jeg selvskader så må jeg til legevakten. Jeg hater å få den oppmerksomheten etter å ha skadet meg. Føler stor skam. Så da bruker jeg all energi på å stå i mot. Eller hvis min mor sier noe på tlf som trigger meg så jeg kjenner jeg holder på å eksplodere så avslutter jeg samtalen for å unngå konflikt. Også roer jeg meg ned for meg selv. Den er mer vanskelig hvis vi er i samme rom, men forsøker å avslutte temaet da også... Hun er ikke alltid lett å leve med hun heller, men jeg prøver å ta ansvar for min del og ikke ta ting i verste mening. Jeg er aldri stygg i munnen mot henne slik hun kan være mot meg for eksempel. 

Det går ikke an å fjerne all skyld for egen adferd og reaksjoner kun basert på en diagnose. Man kan forklare hvorfor det blir slik, men skylden blir ikke borte likevel. 

Endret av Glitter
Lenke til kommentar
Del på andre sider

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du har astma og plutselig blir tett i brystet og halsen, får veldig problemer med å puste ut og det piper veldig i pusten, er det personens egen feil eller er det diagnosen?

Anonymkode: d458c...743

Har du astma så vil det ikke gå utover andre på samme måte som at du har EUPF og er ufin med andre. Selvfølgelig kan ingen noe for at de blir syke, men de må stå for handlingene sine selv om de er syke, noen unntak finnes. Å bruke sin sykdom som unnskyldning synes jeg ikke er greit. 

Da jeg hadde sinne problemer så søkt jeg hjelp da det begynte å gå utover andre enn meg selv. Da jeg hele tiden uten grunn ble sint og det gikk utover andre, var det min skyld eller var det de andres skyld? Var det riktig at siden jeg ikke var helt frisk at jeg skulle få utøve mitt sinne på de? Var det de andre eller jeg som hadde ansvaret? Var det jeg eller de som måtte ta tak i det? 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke det jeg mener at man skal bruke sin diagnose som unnskyldning for å kunne være ufin, men som en forklaring på at det kan skje i hendelsesøyeblikk. Alle har selvfølgelig et ansvar for hvordan de oppfører seg, men de kan ha kommet på ulike stadier i behandlingen hvor tilbakefall oftere kan komme hvis de er tidlig i behandlingsforløpet. 

Men siden ingen skjønner hva jeg mener, så legger jeg tråden nå død for mitt vedkommende. Jeg mente bare å prøve å forstå de med EUPF.

Anonymkode: d458c...743

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gargamel
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men kan en som er lett krenkbar pga sin EUPF- diagnose klandres for å ta seg nær av ting? Ligger det ikke nettopp til diagnosen? Er de ikke mer tilbøyelige for å miste besinnelsen nettopp pga diagnosen? Hvilken "skyld" har dem da? 

Anonymkode: d458c...743

 

Jeg synes nok de som er syke har litt mindre skyld, men det skal mye til for at jeg går med på at noen har null skyld. Da må forståelsen av virkeligheten eller kontrollen over kroppen bokstavelig talt være helt fraværende.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

1 minutt siden, Gargamel skrev:

Da må forståelsen av virkeligheten eller kontrollen over kroppen bokstavelig talt være helt fraværende.

Nettopp pga en sånn holdning er det jeg sammenlignet med fysiske ting. Man kan feks ikke ta kontroll over kroppen med vilje når en gjennomgår et hjerteinfarkt eller et astmaanfall. Hvorfor er det annerledes med psykiske sykdommer som EUPF? Den eneste psykiske sykdommen en har forståelse for at ikke går an å stanse under et anfall, virker å være angstanfall. Det forstår alle at ikke går an. Det går over av seg selv etter litt tid, men når man er midt oppi det er det ikke bare å skjerpe seg. Så også for EUPF og deres impulsivitet, tenker jeg. 

Anonymkode: d458c...743

Lenke til kommentar
Del på andre sider

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp pga en sånn holdning er det jeg sammenlignet med fysiske ting. Man kan feks ikke ta kontroll over kroppen med vilje når en gjennomgår et hjerteinfarkt eller et astmaanfall. Hvorfor er det annerledes med psykiske sykdommer som EUPF? Den eneste psykiske sykdommen en har forståelse for at ikke går an å stanse under et anfall, virker å være angstanfall. Det forstår alle at ikke går an. Det går over av seg selv etter litt tid, men når man er midt oppi det er det ikke bare å skjerpe seg. Så også for EUPF og deres impulsivitet, tenker jeg. 

Anonymkode: d458c...743

Hvis du bytter EUPF med dyssosial PF i alle innleggene dine i denne tråden, synes du fortsatt at h* ikke kan klandres for oppførselen sin? 

Anonymkode: aa706...e9e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp pga en sånn holdning er det jeg sammenlignet med fysiske ting. Man kan feks ikke ta kontroll over kroppen med vilje når en gjennomgår et hjerteinfarkt eller et astmaanfall. Hvorfor er det annerledes med psykiske sykdommer som EUPF? Den eneste psykiske sykdommen en har forståelse for at ikke går an å stanse under et anfall, virker å være angstanfall. Det forstår alle at ikke går an. Det går over av seg selv etter litt tid, men når man er midt oppi det er det ikke bare å skjerpe seg. Så også for EUPF og deres impulsivitet, tenker jeg. 

Anonymkode: d458c...743

Jeg hadde tilnærmet null kontroll over meg selv da jeg var på mitt dårligste, men jeg var heldigvis ikke slem med andre. Så slipper å slite med det i etterkant. Og de gangene jeg har tilbakefall nå så er det likevel bare meg selv det går ut over. Det er jeg glad for må jeg si...Var for det meste innlagt på mitt dårligste og når jeg ikke var det var jeg i konstant krisemodus og da gikk det galt. Hadde et opplegg hvor jeg øvde på å være hjemme. Klarte knapt en time i starten før jeg måtte tilbake til sykehuset. EUPF er ikke min eneste diagnose da, men. Jeg hadde svært lite til ingen kontroll da. Likevel hadde det vel vært min skyld hvis jeg hadde klikket og slått til noen? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gargamel
58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp pga en sånn holdning er det jeg sammenlignet med fysiske ting. Man kan feks ikke ta kontroll over kroppen med vilje når en gjennomgår et hjerteinfarkt eller et astmaanfall. Hvorfor er det annerledes med psykiske sykdommer som EUPF? Den eneste psykiske sykdommen en har forståelse for at ikke går an å stanse under et anfall, virker å være angstanfall. Det forstår alle at ikke går an. Det går over av seg selv etter litt tid, men når man er midt oppi det er det ikke bare å skjerpe seg. Så også for EUPF og deres impulsivitet, tenker jeg. 

Anonymkode: d458c...743

Jeg skal være forsiktig med å uttale meg siden jeg ikke vet noe om EUPF, men det må ha konsekvenser hvis noen er så ute av kontroll at de har null skyld hvis de gjør noe galt. Jeg ville jo tenkt det finnes gråsoner hvor man har litt skyld selv om man er syk. 

Kan man nyte frihetene til en voksen person uten å ha noe som helst ansvar?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 minutter siden, Glitter skrev:

Jeg hadde svært lite til ingen kontroll da. Likevel hadde det vel vært min skyld hvis jeg hadde klikket og slått til noen? 

Jeg hadde frikjent deg ihvertfall. Det hadde vært fullt forståelig og formildende pga den psykiske tilstanden du var i da du klikket og slo til noen. 

Selv om det var kroppen din som ble brukt til å utføre gjerningen, så var det ikke "deg" som gjorde, det hadde jeg nok tenkt. 

Men jeg vet i grunnen ikke så mye om EUPF annet enn at jeg synes synd på dem som har det, fordi de blir sett sånn ned på. Og så har jeg hørt at det er et emosjonelt helvete å være i, og da tenker jeg at det nok ikke er like enkelt for dem å oppføre seg som de skal. Men jeg kan ta feil. 

Anonymkode: d458c...743

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde frikjent deg ihvertfall. Det hadde vært fullt forståelig og formildende pga den psykiske tilstanden du var i da du klikket og slo til noen. 

Selv om det var kroppen din som ble brukt til å utføre gjerningen, så var det ikke "deg" som gjorde, det hadde jeg nok tenkt. 

Men jeg vet i grunnen ikke så mye om EUPF annet enn at jeg synes synd på dem som har det, fordi de blir sett sånn ned på. Og så har jeg hørt at det er et emosjonelt helvete å være i, og da tenker jeg at det nok ikke er like enkelt for dem å oppføre seg som de skal. Men jeg kan ta feil. 

Anonymkode: d458c...743

På en måte vil jeg si du har rett, samtidig som jeg ikke støtter å være ufin og voldelig likevel. Jeg har heldigvis aldri slått noen, men jeg har faktisk blitt dømt for vold mot offentlig tjenestemann. Det var ikke vold i det hele tatt og både behandlere og advokat synes det er helt sinnsykt at jeg ble anmeldt for det. Har ikke dyttet et annet menneske en gang siden jeg var barn. Jeg ante ikke hvor alle politifolkene som bar meg var og da jeg knyttet knyttneven i panikk (med hendene i håndjern bak på ryggen) der i bar meg med ansiktet ned mot murtrappen for å tvangsinnlegge meg så kom armen til en student i klem mellom fingrene mine. Hvorpå jeg slapp umiddelbart. Det klypet var et uhell og jeg var i så stor psykisk ubalanse at jeg ble beltelagt da jeg kom til psykiatrien. Fordi jeg prøvde å vri meg unna/stikke av så godt jeg klarte. Det gjør enda vondt å tenke på at jeg ble beskyldt for å med vilje være voldelig når det overhodet ikke var tilfellet. Er over to år siden nå da. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, Glitter skrev:

På en måte vil jeg si du har rett, samtidig som jeg ikke støtter å være ufin og voldelig likevel. Jeg har heldigvis aldri slått noen, men jeg har faktisk blitt dømt for vold mot offentlig tjenestemann. Det var ikke vold i det hele tatt og både behandlere og advokat synes det er helt sinnsykt at jeg ble anmeldt for det. Har ikke dyttet et annet menneske en gang siden jeg var barn. Jeg ante ikke hvor alle politifolkene som bar meg var og da jeg knyttet knyttneven i panikk (med hendene i håndjern bak på ryggen) der i bar meg med ansiktet ned mot murtrappen for å tvangsinnlegge meg så kom armen til en student i klem mellom fingrene mine. Hvorpå jeg slapp umiddelbart. Det klypet var et uhell og jeg var i så stor psykisk ubalanse at jeg ble beltelagt da jeg kom til psykiatrien. Fordi jeg prøvde å vri meg unna/stikke av så godt jeg klarte. Det gjør enda vondt å tenke på at jeg ble beskyldt for å med vilje være voldelig når det overhodet ikke var tilfellet. Er over to år siden nå da. 

 

Skjønner at det må ha vært forferdelig å oppleve. 

Noen ganger tenker jeg at politifolk bør kurses litt bedre i hvordan håndtere psyke mennesker. Da jeg var innlagt sist var det ei dame som fortalte at hun hadde blitt hentet av politiet hjemme selv om hun bare var i undertøyet. Hun hadde fått vedtak på tvangsinnleggelse, og da politiet kom fikk hun ikke engang lov til å kle på seg. Ikke å pakke klær heller. Hun ble overmannet av tre politimenn, lagt i gulvet og fikk på håndjern. Deretter bar de henne ut i politibilen i bare undertøyet. Hun ankom psykiatrisk akuttmottak kun iført undertøy og et pledd hun hadde fått låne av politiet. 

En annen historie jeg har hørt er at en ung gutt ble anmeldt for politivold fordi han sparket og slo rundt seg og nektet å komme med politiet frivillig. Men sett fra guttens ståsted var disse politifolkene utsendinger fra myndighetene for å sende ham i konsentrasjonsleir i Sibir. Han var klin psykotisk, og det burde politiet ha tatt hensyn til. For om det hadde vært en av dem så hadde nok også de slått og sparket rundt seg da. 

Anonymkode: d458c...743

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...