Kjøpte meg rekkehus i dag...Men likevel trist...

[AnonymBruker]

Vet ikke hva jeg skal si. Solgte leilighet for 5-6 uker siden. Kjøpte rekkehus i dag. Oppussingsprosjekt fra jeg var 19-25, hjelp fra foreldre fra 25-28 og så uføreforsikring nylig gjorde at jeg har råd til et rekkehus på 93 kvadrat. Og økonomisk sans antar jeg. Vokst opp med det. 

Det burde vel være bra. Likevel er jeg så langt nede. Ble skrevet ut fra psykiatrisk i dag. Fikk så mange gratulasjoner for huskjøp og ikke minst før innleggelsen ros for at jeg kom. Samtaler hver dag med min livreddende behandler gjennom to år. Som i dag sa hun håper vi ikke sees før til neste år. Fordi hun har tro på meg og håper jeg ikke vil få det like tungt igjen før i januar. Vi vet begge det ikke vil gå mange måneder. 

Uansett. Jeg er så bunnløst trist. Jeg gråter og vet ikke hva jeg skal gjøre. Har prøvd å trene, spise, se TV. Jeg vil bare gi opp. Hvordan skal jeg håndtere dette? Sånn virkelig? Vet jeg har skrevet litt mye på DOL i det siste, men jeg vet ikke mine arme råd. Det er ikke bare 3,5 år jeg overhodet ikke har fungert. Før det var det 25 år med mobbing, angst, utrygghet og mishandling. Jeg har aldri hatt det bra. De siste 3,5 årene derimot har livet mitt falt helt i grus. 

Jeg bryr meg ikke om at noen skjønner hvem jeg er sånn egentlig. Jeg skriver som AB for at ikke alt jeg skriver skal være søkbart. 

Og for en skam at jeg er utdannet sykepleier. Ja for det klarte jeg før jeg møtte veggen og knakk sammen. Hva faen liksom. Burde vel vite bedre jeg. Men jeg gjør ikke det...Jeg er så glad i min behandler jeg har på akuttposten. Men hun kan jo ikke holde meg i hånden. Hun styrker meg når jeg ringer henne eller når jeg er innlagt, men ja. Nå skal jeg liksom gå til hun nye på VOP. Vet ikke om det er vits. De gav meg avslag og sa jeg skulle klare meg med kommunen og akuttinnleggelser når jeg ble dårlig. Så gikk min behandler på akuttposten inn og skrev til VOP og sa jeg MÅ ha videre behandling. Men kanskje jeg egentlig er håpløs og umulig å behandle slik VOP mente? 

Jeg gråter bare og jeg sitter alene og skriver her for jeg har ingen å prate med. Skriver masse dikt. Er faktisk ganske flink til å skrive dikt. Har delt de og framført i forsamlinger. Fikk ikke fred fra tilbakemeldingene. Som var kun positive. Men hva hjelper det da. Må samle meg for i helgen er det ungehelg. Etter det er det 12 dager hvor jeg ikke aner hvordan jeg skal klare det. Lever kun fordi jeg vet guttene mine er glade i meg. Men jeg fortjener dem ikke for jeg har sviktet dem. Det var JEG som var dem nærmest for tre år siden....

Det er de som har reddet meg når jeg har forsøkt å ta livet mitt. De og det at...hva om det er VERRE å være død enn levende. Jeg hater å leve. Er lei av det. Føler meg som en gammel person som har hatt nok. Kronisk suicidal og alt det pisset der. Skulle ønske det ikke hadde gått bra de tre gangene jeg IKKE har ringt etter hjelp når jeg har prøvd å avslutte livet. Ene gangen gikk brannalarmen i leiligheten min og jeg ble funnet bevisstløs. Så brannvesenet ringte 113. Hvordan er det mulig liksom. 

Ene delen av meg kjemper med alt jeg har for å overleve. Andre delen min hater at jeg enda lever. Komplekst sykdomsbilde og blablabla. De skriver alltid det er en reell fare for død. Men de må styrke meg og min tro på at jeg kan komme meg gjennom dette. Jeg har det ikke i meg. Er allerede i gang med å spare opp nok til en ny overdose med full klarhet over at før eller siden dør jeg før jeg får redsel og angst. Så jeg tar bare halve siden av medisiner for å spare opp resten. Jeg klarer ikke la være. Det er en tvangstanke i gode perioder og en helt nødvendighet i dårlige. Kan ikke lenger kutte arteriene for nervene er så innviklet i arrvevet at det er en smerte ti tusen ganger verre enn fødsel. Sist måtte jeg gi opp pga smerter når jeg traff nervene og det endte opp med operasjon i narkose for å fikse nerveskadene. Herregud... 

Anonymkode: ca1e6...e7b

[AnonymBruker]

Du har jo barn da så litt bra må jo livet ditt ha vært? Har du venner også?

Anonymkode: 79dc5...773

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du har jo barn da så litt bra må jo livet ditt ha vært? Har du venner også?

Anonymkode: 79dc5...773

Så for at jeg fikk barn samtidig som jeg ble mishandlet så var livet mitt bra? Har ikke mange venner nei. De bor ikke i byen. Bare én av de bor i Norge. 

Anonymkode: ca1e6...e7b

[AnonymBruker]

Klarer ikke bygge nye relasjoner. Er alvorlig relasjonsskadet. 

Anonymkode: ca1e6...e7b

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Så for at jeg fikk barn samtidig som jeg ble mishandlet så var livet mitt bra? Har ikke mange venner nei. De bor ikke i byen. Bare én av de bor i Norge. 

Anonymkode: ca1e6...e7b

Det aner jeg ikke, men hvorfor skaffet du deg barn dersom livet ditt var så jævlig? Og du har gått et 3årig studium for å bli sykepleier så noe har du jo klart å fått til her i livet. Kan du ikke prøve deg på en liten deltidsjobb som sykepleier i første omgang for å prøve?

Anonymkode: 79dc5...773

[Gjest Visma]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det aner jeg ikke, men hvorfor skaffet du deg barn dersom livet ditt var så jævlig?

Tror ikke at det er slike ting trådstarter trenger å høre nå. 

Ts: Jeg har dessverre ikke noen å komme med selv, bortsett fra at jeg håper at livet ditt blir bedre etterhvert. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det aner jeg ikke, men hvorfor skaffet du deg barn dersom livet ditt var så jævlig? Og du har gått et 3årig studium for å bli sykepleier så noe har du jo klart å fått til her i livet. Kan du ikke prøve deg på en liten deltidsjobb som sykepleier i første omgang for å prøve?

Anonymkode: 79dc5...773

Jeg hadde ikke skaffet meg barn hvis jeg hadde visst at jeg skulle bli så syk. Jeg er ikke en som knekker uten kamp. Jeg håndterte livet tidligere, men så gikk jeg fullstendig på veggen for 3,5 år siden. Da kom konsekvensene av det jeg har gjennomgått og det at jeg har kjempet så hardt i så mange år. Og jeg håper på å komme meg litt ut i jobb etter hvert ja, men akkurat nå er det vanskelig da jeg har dårlige perioder veldig ofte. Ingen vil ansette noen som bare kan jobbe av og til. Jeg har fått til ting her i livet ja da jeg egentlig er ressurssterk og en som biter tennene sammen og fortsetter selv om ting er vanskelig. Men det var kanskje med på å gjøre sammenbruddet større. 

Dessuten var det da jeg for første gang i livet skulle bo alene da jeg var 25 at jeg bikket helt under. Jeg tåler det det dårlig. Det var først da jeg kom meg ut av det mishandlede forholdet at de virkelige konsekvensene av å ha levd i det kom. Før det handlet det bare om å holde ut. 

Anonymkode: ca1e6...e7b

[AnonymBruker]

7 timer siden, Visma skrev:

Tror ikke at det er slike ting trådstarter trenger å høre nå. 

Ts: Jeg har dessverre ikke noen å komme med selv, bortsett fra at jeg håper at livet ditt blir bedre etterhvert. 

Takk. Nei det var ikke helt det jeg trengte akkurat. 

Anonymkode: ca1e6...e7b