Emosjonelle stormer

[AnonymBruker]

Blir man tatt på alvor når man sier at man har det så vondt inni seg at man heller vil dø? Eller blir man sett på som oppmerksomhetssyk dramaqueen. Tenker da på sterke, emosjonelle stormer. Jeg er redd jeg ikke blir tatt på alvor og hørt, at andre tror jeg krisemaksimerer og vil ha oppmerksomhet mens jeg tvert om er i ferd med å rakne innvendig. Er det noen som forstår hvor smertefullt det er? 

Anonymkode: 86dcf...0b7

[AnonymBruker]

Forstår helsepersonell?

Anonymkode: 86dcf...0b7

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Blir man tatt på alvor når man sier at man har det så vondt inni seg at man heller vil dø? Eller blir man sett på som oppmerksomhetssyk dramaqueen. Tenker da på sterke, emosjonelle stormer. Jeg er redd jeg ikke blir tatt på alvor og hørt, at andre tror jeg krisemaksimerer og vil ha oppmerksomhet mens jeg tvert om er i ferd med å rakne innvendig. Er det noen som forstår hvor smertefullt det er? 

Anonymkode: 86dcf...0b7

tror du andre går gjennom livet som en slags dans på roser ? 🙂 De aller fleste voksne mennesker har kjent på dyp smerte . Du er med andre ord ikke alene. 

Anonymkode: b151c...aa7

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Blir man tatt på alvor når man sier at man har det så vondt inni seg at man heller vil dø? Eller blir man sett på som oppmerksomhetssyk dramaqueen. Tenker da på sterke, emosjonelle stormer. Jeg er redd jeg ikke blir tatt på alvor og hørt, at andre tror jeg krisemaksimerer og vil ha oppmerksomhet mens jeg tvert om er i ferd med å rakne innvendig. Er det noen som forstår hvor smertefullt det er? 

Anonymkode: 86dcf...0b7

Ja, det er smertefullt. Ofte handler det om lite utviklet evne til å regulere følelser og om gamle sår som blir trigget. Det er vondt, men det går heldigvis over. Ingen kan ta bort smerten for deg, men å dele hvordan du har det kan lette litt på trykket. Ellers må man bare stå i det. Puste. Gi seg selv omsorg. 

Anonymkode: 2508d...f4d

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

tror du andre går gjennom livet som en slags dans på roser ? 🙂 De aller fleste voksne mennesker har kjent på dyp smerte . Du er med andre ord ikke alene. 

Anonymkode: b151c...aa7

Jeg har aldri trodd det nei  

Anonymkode: 86dcf...0b7

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er smertefullt. Ofte handler det om lite utviklet evne til å regulere følelser og om gamle sår som blir trigget. Det er vondt, men det går heldigvis over. Ingen kan ta bort smerten for deg, men å dele hvordan du har det kan lette litt på trykket. Ellers må man bare stå i det. Puste. Gi seg selv omsorg. 

Anonymkode: 2508d...f4d

Takk

Anonymkode: 86dcf...0b7

[Fionys]

Jeg har alltid blitt tatt på alvor, men jeg tror det kommer an på hvordan man legger det frem.

[AnonymBruker]

Jeg tror slikt har med alder og hyppighet å gjøre. En 19-åring som for 30. gang kommer til legen og forteller om at hn har det så vondt at hn vil dø, blir nok ikke tatt like seriøst som når en 40-åring kommer med samme problemstilling for første gang. 

Begge trenger hjelp, men hjelpen blir nok ulik. 

Anonymkode: bb70d...156

[kupton]

Hva er å bli tatt på alvor?

[Gjest Visma]

21 minutter siden, kupton skrev:

Hva er å bli tatt på alvor?

Jeg føler jeg blir tatt på alvor når jeg får følelsen av å bli sett, hørt, forstått, akseptert, og blir forklart ting på en forståelig og omsorgsfull måte selv om det viser seg at det en kommer for bare er en bagatell og ingenting å bry seg om. Og selvsagt at legen henviser videre hvis han er usikker og vil ha en spesialist til å se nærmere på ting. At legen uansett hva det gjelder viser interesse for pasienten og problemstillingen, og så godt han kan prøver å hjelpe. 

Men det er meg da. Andre har kanskje andre meninger ift det å bli tatt på alvor. 

Endret 2. desember 2019 av Visma

[Glitter]

Har for det meste blitt tatt på alvor, men det har variert hva slags hjelp jeg har trengt. Noen ganger holder det med en ekstra telefonsamtale med min behandler eller at jeg får kommd til kontoret hennes hvor hun hjelper meg å finne mot og styrke til å stå i det hjemme. Andre ganger har jeg blitt innlagt. De få ganger jeg ikke har blitt tatt på alvor så har det vært av helsepersonell som ikke kjenner meg, men som bare ser på diagnosen min og nærmest stenger av for at mine følelser, bekymringer og risiko for skade ikke er reell. 

Å fortelle hvordan man har det, om det så innebærer selvmordstanker eller planer burde bli tatt på alvor. Men det varierer jo hva slags hjelp den informasjonen burde innebære. 

Endret 2. desember 2019 av Glitter

[AnonymBruker]

Å ikke bli oversett. 

Anonymkode: 86dcf...0b7

[frosken]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Blir man tatt på alvor når man sier at man har det så vondt inni seg at man heller vil dø? Eller blir man sett på som oppmerksomhetssyk dramaqueen. Tenker da på sterke, emosjonelle stormer. Jeg er redd jeg ikke blir tatt på alvor og hørt, at andre tror jeg krisemaksimerer og vil ha oppmerksomhet mens jeg tvert om er i ferd med å rakne innvendig. Er det noen som forstår hvor smertefullt det er? 

Anonymkode: 86dcf...0b7

Er du sikker på at det er økt "forståelse" du trenger? Jeg ville tenkt at det du kanskje trenger er å finne ut av hvordan du kan orke dine egne følelser. Sterke følelser kan være svært smertefullt, men følelsesstormer vil roe seg igjen. Enkelte ting kan hjelpe deg til å regulere følelser bedre, og jeg ville ha trodd at det var dette du trengte veiledning i?

[AnonymBruker]

2 timer siden, frosken skrev:

Er du sikker på at det er økt "forståelse" du trenger? Jeg ville tenkt at det du kanskje trenger er å finne ut av hvordan du kan orke dine egne følelser. Sterke følelser kan være svært smertefullt, men følelsesstormer vil roe seg igjen. Enkelte ting kan hjelpe deg til å regulere følelser bedre, og jeg ville ha trodd at det var dette du trengte veiledning i?

Det er sant det, frosk.

Anonymkode: 86dcf...0b7

[ISW]

Jeg tenker at noe sentralt er at det er et rimelig forhold mellom hendelse og reaksjon.

Hvis noen får en slik emosjonell storm etter å ut av der blå bli forlatt etter 40 års ekteskap, er det mer forståelig enn om samme reaksjon kommer som følge av at en venninne ikke ville finne på noe i helgen. Jeg tror det førstnevnte er en normalreaksjon og det sistnevnte er noe man må jobbe med sammen med behandler og ikke nødvendigvis ha enorm forståelse for.

[AnonymBruker]

27 minutter siden, ISW skrev:

Jeg tenker at noe sentralt er at det er et rimelig forhold mellom hendelse og reaksjon.

Hvis noen får en slik emosjonell storm etter å ut av der blå bli forlatt etter 40 års ekteskap, er det mer forståelig enn om samme reaksjon kommer som følge av at en venninne ikke ville finne på noe i helgen. Jeg tror det førstnevnte er en normalreaksjon og det sistnevnte er noe man må jobbe med sammen med behandler og ikke nødvendigvis ha enorm forståelse for.

Har tatt tak i det med behandler. Jeg skal klare dette! 

Anonymkode: 86dcf...0b7