Naturlig forhold til ekskona?

[mariaflyfly]

Mitt tips: Dump ham. Og skaff deg kjæreste uten barn.

[Kayia]

Jeg er ikke enig med resten at det er så unaturlig eller rart at de feirer barnas bursdager sammen, og at (først og fremst mor, men kanskje også andre i eks-familien eller hans familie?) ønsker å feire kommende konfirmasjon uten deg.

Dere har bare vært sammen i halvannet år og dere bor ikke sammen, og da tror jeg ikke man nødvendigvis skal forvente å være en naturlig del av familien. Spesielt gjelder dette der partene ikke var enige om brudd, slik at den ene fremdeles har såre følelser.

Uten sammenligning forøvrig har jeg en kompis som ga etter for et ønske/ "krav" fra sin daværende kjæreste om å være med i yngstemanns konfirmasjon, og det utviklet seg til å bli en skikkelig trasig dag for alle. Den nye kjæresten ville så gjerne være en del av hans liv, og da hun begynte å gi eksfamilien påfyll på kaffen ble det for mye for konfirmantens mor, som sprang gråtende på kjøkkenet.

Det høres ut som din kjærestes eks heller ikke er komfortabel med at han har ny kjæreste, og da er det unødvendig å mate hennes såre følelser på slike dager som egentlig først og fremst er barnas. Selv om det var mor som lagde drama ved å slippe løs sin sjalusi og såre følelser, ble likevel den nye kjæresten sittende med svarteper. Konfirmanten var selvfølgelig lei seg, og både konfirmant og besteforeldrene satt igjen og følte at den nye kjærestens behov hadde gått foran, og således skapt dramaet med sin tilstedeværelse. Det hjalp lite at min kompis - som viste at eksen alltid hadde vært over snittet dramatisk - støttet sin nye kjæreste og påpekte at det var eksen som hadde skapt dramaet. 

Både min kompis og eksen i dette tilfellet er fornuftige folk med (ellers) stabile liv, men brudd er ikke alltid til å spøke med. For noen tar det tid, og ut fra det du skriver gjør du nok klokest å forvente at dette er et sånt tilfelle. Greier du ikke å akseptere det er nok Flyflys sedvanlige "dump han" et godt råd  

En siste ting: I dag har min kompis nettopp avsluttet et annet to-årig forhold etter hun som ble med i konfirmasjonen. I ettertid sitter dermed alle igjen med at det var helt unødvendig at den nye kjæresten i det hele tatt var med, siden hverken konfirmanten eller kompisen min har kontakt i dag. I dag er hun således bare en uvedkommende på bildene fra konfirmasjonsdagen.  

Jeg støtter imidlertid forslagene om å lage alternativ feiring av merkedager/ jul hos kjæresten din, der dere kan pakke opp både julegaver og bursdagsgaver. Et tilleggsråd er å være fornøyd når DERE går på kino med ungene samtidig som du lar den gamle familien gjøre det samme, vær fornøyd når DERE finner på noe kos sammen hjemme, samtidig som du aksepterer at den gamle familien ennå ønsker å gjøre det samme etc. Og - tro på kjæresten din om han sier at han gjør det for barna, og ikke for eksen eller av savn. Som Nicklus sier, vær tålmodig!

Endret 3. januar 2020 av Kayia

[cilie]

Barna først-punktum

[Trine]

Jeg er enig med Kayia om at et og et halvt år ikke er spesielt lenge. Dere er fortsatt "bare" kjærester. Det kan jo godt hende han bruker så mye tid med eksen for at hun lettere skal kunne akseptere deg. Altså, hvis hun føler at du skal inkluderes i alt og at du på en måte tar over hennes rolle (eller den rollen hun gjerne vil ha og en gang hadde) i alt, så vil hun kanksje gå enda mer inn for å få ungene til å mislike deg.

Ang konfirmasjonen tenker jeg at det er en mulighet for at sønnen sier han ikke vil ha deg med, selv om det kanskje egentlig ikke spiller noen rolle for han. Jeg tviler på at det er viktig for en fjorten år gammel gutt at kjæresten til faren skal være med i konfirmasjonen. Men det kan være veldig viktig å ikke skape mer drama enn nødvendig. Han er neppe verre anlagt enn at han vet at ditt nærvær vil påvirke hans mor i negativ retning. Man vil ikke dra moren sin i feil retning på en konfirmasjonsdag. Barna kan godt like deg og trives sammen med deg, men for meg virker det naturlig at barn i første omgang ønsker at foreldrene har det bra, fremfor kjæresten til en av foreldrene.

Det vil jo generelt, i alle situasjoner, være anstrengende for barna dersom ekskona tvinges til å omgås deg, tatt i betraktning at du ikke står høyt i kurs hos henne. Jeg syns godt du kan snakke med kjæresten din om dette, så han vet at det er noe du tenker på. Men for å unngå et evig helvete med en eks, tror jeg kanskje det er lurt at han bruker litt tid på å avvenne eksen og ikke involverer deg for mye før hun begynner å bli mottakelig for det. Nå vil hun uansett hate deg fordi du stakk av med "hennes mann". Kanskje om et år har hun kjæreste selv og har sluttet å mislike at eksen har kjæreste. Da vil det være et bedre tidspunkt for dere å bli kjent.

[Fionys]

Har vært i samme situasjon. Han er ikke ferdig med ekskona og du vil aldri bli inkludert på noen måte før han er det og dette vil bli en stor belastning for deg. Mitt råd blir, dump han og gå videre. Dette er ikke en bra start på et forhold og vil mest sannsynlig ikke bli bedre. Var det ekskona som gikk ut av forholde eller kjæresten din?

[Nicklusheletida]

12 timer siden, Kayia skrev:

Jeg er ikke enig med resten at det er så unaturlig eller rart at de feirer barnas bursdager sammen, og at (først og fremst mor, men kanskje også andre i eks-familien eller hans familie?) ønsker å feire kommende konfirmasjon uten deg.

Dere har bare vært sammen i halvannet år og dere bor ikke sammen, og da tror jeg ikke man nødvendigvis skal forvente å være en naturlig del av familien. Spesielt gjelder dette der partene ikke var enige om brudd, slik at den ene fremdeles har såre følelser.

Uten sammenligning forøvrig har jeg en kompis som ga etter for et ønske/ "krav" fra sin daværende kjæreste om å være med i yngstemanns konfirmasjon, og det utviklet seg til å bli en skikkelig trasig dag for alle. Den nye kjæresten ville så gjerne være en del av hans liv, og da hun begynte å gi eksfamilien påfyll på kaffen ble det for mye for konfirmantens mor, som sprang gråtende på kjøkkenet.

Det høres ut som din kjærestes eks heller ikke er komfortabel med at han har ny kjæreste, og da er det unødvendig å mate hennes såre følelser på slike dager som egentlig først og fremst er barnas. Selv om det var mor som lagde drama ved å slippe løs sin sjalusi og såre følelser, ble likevel den nye kjæresten sittende med svarteper. Konfirmanten var selvfølgelig lei seg, og både konfirmant og besteforeldrene satt igjen og følte at den nye kjærestens behov hadde gått foran, og således skapt dramaet med sin tilstedeværelse. Det hjalp lite at min kompis - som viste at eksen alltid hadde vært over snittet dramatisk - støttet sin nye kjæreste og påpekte at det var eksen som hadde skapt dramaet. 

Både min kompis og eksen i dette tilfellet er fornuftige folk med (ellers) stabile liv, men brudd er ikke alltid til å spøke med. For noen tar det tid, og ut fra det du skriver gjør du nok klokest å forvente at dette er et sånt tilfelle. Greier du ikke å akseptere det er nok Flyflys sedvanlige "dump han" et godt råd  

En siste ting: I dag har min kompis nettopp avsluttet et annet to-årig forhold etter hun som ble med i konfirmasjonen. I ettertid sitter dermed alle igjen med at det var helt unødvendig at den nye kjæresten i det hele tatt var med, siden hverken konfirmanten eller kompisen min har kontakt i dag. I dag er hun således bare en uvedkommende på bildene fra konfirmasjonsdagen.  

Jeg støtter imidlertid forslagene om å lage alternativ feiring av merkedager/ jul hos kjæresten din, der dere kan pakke opp både julegaver og bursdagsgaver. Et tilleggsråd er å være fornøyd når DERE går på kino med ungene samtidig som du lar den gamle familien gjøre det samme, vær fornøyd når DERE finner på noe kos sammen hjemme, samtidig som du aksepterer at den gamle familien ennå ønsker å gjøre det samme etc. Og - tro på kjæresten din om han sier at han gjør det for barna, og ikke for eksen eller av savn. Som Nicklus sier, vær tålmodig!

Etter nærmere ettertanke er jeg enig med deg i dette. 

Da vår yngste skulle konfirmeres, hadde vi nye kjærester begge to, så det ble aldri noe tema. De skulle være med. 

Jeg husker at jeg var spent på forhånd og at jeg synes situasjonen var litt rar og uvant, men alt gikk veldig fint 🙂

[Kayia]

3 timer siden, Trine skrev:

Ang konfirmasjonen tenker jeg at det er en mulighet for at sønnen sier han ikke vil ha deg med, selv om det kanskje egentlig ikke spiller noen rolle for han. Jeg tviler på at det er viktig for en fjorten år gammel gutt at kjæresten til faren skal være med i konfirmasjonen. Men det kan være veldig viktig å ikke skape mer drama enn nødvendig.

Jeg tenker nøyaktig det samme, med unntak av at jeg ville fjernet «ikke» fra første setning.

Konfirmanten kan lett si at han ikke har noe i mot å ha med kjæresten, enten fordi det ikke spiller noen rolle, fordi han ikke er moden nok til å forstå eller fordi han syns konflikt rundt dette er ubehagelig etc. 

Endret 4. januar 2020 av Kayia

[frosken]

32 minutter siden, Kayia skrev:

Jeg tenker nøyaktig det samme, med unntak av at jeg ville fjernet «ikke» fra første setning.

Konfirmanten kan lett si at han ikke har noe i mot å ha med kjæresten, enten fordi det ikke spiller noen rolle, fordi han ikke er moden nok til å forstå eller fordi han syns konflikt rundt dette er ubehagelig etc. 

Jeg synes i tillegg at konfirmanter skal få slippe å bli satt i en situasjon hvor de må ta stilling i denne typen konflikter. De vil jo vite at de sårer den ene eller den andre parten.

[Kayia]

26 minutter siden, frosken skrev:

Jeg synes i tillegg at konfirmanter skal få slippe å bli satt i en situasjon hvor de må ta stilling i denne typen konflikter. De vil jo vite at de sårer den ene eller den andre parten.

Enig. Å bestemme meny på dagen sin er overkommelig og hyggelig for en 14-åring, men å skulle ta stilling til relasjoner også voksne tydeligvis syns er vriene å forholde seg til er bare tullball. 

[AnonymBruker]

15 timer siden, mariaflyfly skrev:

Mitt tips: Dump ham. Og skaff deg kjæreste uten barn.

Jo,  takk for tipset,  men jeg kommer ikke til å gjøre det😉 Vi har det veldig bra sammen ellers. Er bare dette som plager meg litt 😉

Anonymkode: 68f75...960

[AnonymBruker]

14 timer siden, Kayia skrev:

Jeg er ikke enig med resten at det er så unaturlig eller rart at de feirer barnas bursdager sammen, og at (først og fremst mor, men kanskje også andre i eks-familien eller hans familie?) ønsker å feire kommende konfirmasjon uten deg.

Dere har bare vært sammen i halvannet år og dere bor ikke sammen, og da tror jeg ikke man nødvendigvis skal forvente å være en naturlig del av familien. Spesielt gjelder dette der partene ikke var enige om brudd, slik at den ene fremdeles har såre følelser.

Uten sammenligning forøvrig har jeg en kompis som ga etter for et ønske/ "krav" fra sin daværende kjæreste om å være med i yngstemanns konfirmasjon, og det utviklet seg til å bli en skikkelig trasig dag for alle. Den nye kjæresten ville så gjerne være en del av hans liv, og da hun begynte å gi eksfamilien påfyll på kaffen ble det for mye for konfirmantens mor, som sprang gråtende på kjøkkenet.

Det høres ut som din kjærestes eks heller ikke er komfortabel med at han har ny kjæreste, og da er det unødvendig å mate hennes såre følelser på slike dager som egentlig først og fremst er barnas. Selv om det var mor som lagde drama ved å slippe løs sin sjalusi og såre følelser, ble likevel den nye kjæresten sittende med svarteper. Konfirmanten var selvfølgelig lei seg, og både konfirmant og besteforeldrene satt igjen og følte at den nye kjærestens behov hadde gått foran, og således skapt dramaet med sin tilstedeværelse. Det hjalp lite at min kompis - som viste at eksen alltid hadde vært over snittet dramatisk - støttet sin nye kjæreste og påpekte at det var eksen som hadde skapt dramaet. 

Både min kompis og eksen i dette tilfellet er fornuftige folk med (ellers) stabile liv, men brudd er ikke alltid til å spøke med. For noen tar det tid, og ut fra det du skriver gjør du nok klokest å forvente at dette er et sånt tilfelle. Greier du ikke å akseptere det er nok Flyflys sedvanlige "dump han" et godt råd  

En siste ting: I dag har min kompis nettopp avsluttet et annet to-årig forhold etter hun som ble med i konfirmasjonen. I ettertid sitter dermed alle igjen med at det var helt unødvendig at den nye kjæresten i det hele tatt var med, siden hverken konfirmanten eller kompisen min har kontakt i dag. I dag er hun således bare en uvedkommende på bildene fra konfirmasjonsdagen.  

Jeg støtter imidlertid forslagene om å lage alternativ feiring av merkedager/ jul hos kjæresten din, der dere kan pakke opp både julegaver og bursdagsgaver. Et tilleggsråd er å være fornøyd når DERE går på kino med ungene samtidig som du lar den gamle familien gjøre det samme, vær fornøyd når DERE finner på noe kos sammen hjemme, samtidig som du aksepterer at den gamle familien ennå ønsker å gjøre det samme etc. Og - tro på kjæresten din om han sier at han gjør det for barna, og ikke for eksen eller av savn. Som Nicklus sier, vær tålmodig!

Takk for fint og utfyllende svar ☺️ 

Jeg skjønner hva du mener. Og det siste jeg vil er å skape konflikter. Så jeg tror nok jeg bare snakker litt med kjæresten min om dette, bare så han vet litt om hva jeg føler, og ellers bare tar det som det kommer. Jeg har ikke egentlig sagt noe på at de finner på ting sammen (uten meg) til nå heller. Jeg har aldri sagt at jeg SKAL på konfirmasjonen. Jeg har bare sagt at jeg er spent på hva utfallet av det blir. 

Kjæresten min og jeg har det veldig bra på mange måter,  er bare at jeg synes det kan bli litt mye med eksen innimellom. Men han har gjort det veldig klart,  at jeg ikke har noe å frykte,  og at det er for barnas skyld. Jeg vet bare ikke hvor sundt det er,  dersom det virkelig stemmer at ekskona fortsatt har følelser for han og ikke klarer helt og gi slipp, samt at datteren på 11 år har forhåpninger om at de skal finne sammen igjen. 

Jeg får bare prøve å være tolmodig og tolerant i denne situasjonen. Og jeg er helt enig om at barna må komme først. Det er noe både han og jeg mener er riktig. Synes bare det er litt vanskelig å forholde meg til ekskona hans,  som så tidlig ikke takler at jeg er i bildet... 

Anonymkode: 68f75...960

[AnonymBruker]

15 timer siden, cilie skrev:

Barna først-punktum

 Ja,  jeg er helt enig med deg☺️

Anonymkode: 68f75...960

[AnonymBruker]

5 timer siden, Trine skrev:

Jeg er enig med Kayia om at et og et halvt år ikke er spesielt lenge. Dere er fortsatt "bare" kjærester. Det kan jo godt hende han bruker så mye tid med eksen for at hun lettere skal kunne akseptere deg. Altså, hvis hun føler at du skal inkluderes i alt og at du på en måte tar over hennes rolle (eller den rollen hun gjerne vil ha og en gang hadde) i alt, så vil hun kanksje gå enda mer inn for å få ungene til å mislike deg.

Ang konfirmasjonen tenker jeg at det er en mulighet for at sønnen sier han ikke vil ha deg med, selv om det kanskje egentlig ikke spiller noen rolle for han. Jeg tviler på at det er viktig for en fjorten år gammel gutt at kjæresten til faren skal være med i konfirmasjonen. Men det kan være veldig viktig å ikke skape mer drama enn nødvendig. Han er neppe verre anlagt enn at han vet at ditt nærvær vil påvirke hans mor i negativ retning. Man vil ikke dra moren sin i feil retning på en konfirmasjonsdag. Barna kan godt like deg og trives sammen med deg, men for meg virker det naturlig at barn i første omgang ønsker at foreldrene har det bra, fremfor kjæresten til en av foreldrene.

Det vil jo generelt, i alle situasjoner, være anstrengende for barna dersom ekskona tvinges til å omgås deg, tatt i betraktning at du ikke står høyt i kurs hos henne. Jeg syns godt du kan snakke med kjæresten din om dette, så han vet at det er noe du tenker på. Men for å unngå et evig helvete med en eks, tror jeg kanskje det er lurt at han bruker litt tid på å avvenne eksen og ikke involverer deg for mye før hun begynner å bli mottakelig for det. Nå vil hun uansett hate deg fordi du stakk av med "hennes mann". Kanskje om et år har hun kjæreste selv og har sluttet å mislike at eksen har kjæreste. Da vil det være et bedre tidspunkt for dere å bli kjent.

Jeg har ikke blitt inkludert i noe med ekskona til nå. Eneste var st jeg var med på en gudstjeneste hvor komfirmantene sto i fokus,  hvor ekskona også kom. Hun hilste ikke på meg engang. Men ellers ingenting. Så tror ikke nødvendigvis at det er det at jeg "tar hennes plass". Men skjønner poenget ditt. Hun har hatt noen korte forhold siden bruddet, og driver med en fyr nå. Men likevel takler hun ikke at eksmannen har gått videre. Så jeg vet ikke. Men får kanskje bare gi det mer tid,  og være både tålmodig og tolerant i denne sammenheng. Vil jo ikke at det skal bli verre. Jeg ønsker heller ingen konflikter. Jeg har ingen planer om å gå noe sted,  så det beste hadde jo vært om vi i det minste kunne snakke sammen, og tolerere hverandre for barnas skyld, med tiden. 

Anonymkode: 68f75...960

[AnonymBruker]

5 timer siden, Fionys skrev:

Har vært i samme situasjon. Han er ikke ferdig med ekskona og du vil aldri bli inkludert på noen måte før han er det og dette vil bli en stor belastning for deg. Mitt råd blir, dump han og gå videre. Dette er ikke en bra start på et forhold og vil mest sannsynlig ikke bli bedre. Var det ekskona som gikk ut av forholde eller kjæresten din?

 Det var han som gikk ifra henne. Og hun var ikke enig. Kjæresten min har sagt klart ifra at jeg ikke har noe å frykte,  og at det kun er for barnas skyld. Eneste er at jeg lurer på om det er så sundt at de omgåes så mye,  når hun åpenbart ikke er helt ferdig med han, selv om hun har en type hun holder på med nå. Kjæresten min og jeg har det egentlig veldig bra sammen. Og stort sett har jeg tolerert at de feirer jul og bursdag (barna) sammen og slike ting. Har ikke sagt så mye på det. Men de siste par dagene,  har jeg tenkt en del på det,  fordi jeg synes det har blitt litt mye. Føler bare at de leker lykkelig familie. Og da føler meg meg veldig utenfor. Kjæresten min vet litt av hva jeg tenker rundt det, men jeg har ikke sagt så mye,  nettopp fordi jeg er redd jeg skal skyve han unna. Jeg mener jo at barna kommer først, så da må jeg også tåle at de velger å gjøre ting sammen med barna. Men synes jo det burde finnes noe grenser. Jeg får bare prøve å snakke litt med han om disse tingene,  og håpe at han forstår meg og min side litt også...

Anonymkode: 68f75...960

[frosken]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Det var han som gikk ifra henne. Og hun var ikke enig. Kjæresten min har sagt klart ifra at jeg ikke har noe å frykte,  og at det kun er for barnas skyld. Eneste er at jeg lurer på om det er så sundt at de omgåes så mye,  når hun åpenbart ikke er helt ferdig med han, selv om hun har en type hun holder på med nå. Kjæresten min og jeg har det egentlig veldig bra sammen. Og stort sett har jeg tolerert at de feirer jul og bursdag (barna) sammen og slike ting. Har ikke sagt så mye på det. Men de siste par dagene,  har jeg tenkt en del på det,  fordi jeg synes det har blitt litt mye. Føler bare at de leker lykkelig familie. Og da føler meg meg veldig utenfor. Kjæresten min vet litt av hva jeg tenker rundt det, men jeg har ikke sagt så mye,  nettopp fordi jeg er redd jeg skal skyve han unna. Jeg mener jo at barna kommer først, så da må jeg også tåle at de velger å gjøre ting sammen med barna. Men synes jo det burde finnes noe grenser. Jeg får bare prøve å snakke litt med han om disse tingene,  og håpe at han forstår meg og min side litt også...

Anonymkode: 68f75...960

Jeg tenker at du ikke er den rette til å vurdere hva som er sunt og ikke sunt i denne sammenhengen. Er du ikke litt i vel overkant opptatt av hans eks?

[AnonymBruker]

6 minutter siden, frosken skrev:

Jeg tenker at du ikke er den rette til å vurdere hva som er sunt og ikke sunt i denne sammenhengen. Er du ikke litt i vel overkant opptatt av hans eks?

Du får det til å høres ut som om jeg er helt besatt av ekskona til kjæresten min. Dette er ikke tilfelle, i det hele tatt. Jeg prøver bare å fortelle om en situasjon som jeg reagerer på. Er ikke sånn at jeg vanligvis går rundt og tenker på henne,  hva hun føler og tenker om meg,  eller hva ellers. Det må da være lov å lufte noe,  for å høre hva andre mener,  uten at det betyr at jeg er veldig opptatt av denne dama. Jeg bryr meg om kjæresten min og barna hans. Ferdig. 

Anonymkode: 68f75...960

[Fionys]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Det var han som gikk ifra henne. Og hun var ikke enig. Kjæresten min har sagt klart ifra at jeg ikke har noe å frykte,  og at det kun er for barnas skyld. Eneste er at jeg lurer på om det er så sundt at de omgåes så mye,  når hun åpenbart ikke er helt ferdig med han, selv om hun har en type hun holder på med nå. Kjæresten min og jeg har det egentlig veldig bra sammen. Og stort sett har jeg tolerert at de feirer jul og bursdag (barna) sammen og slike ting. Har ikke sagt så mye på det. Men de siste par dagene,  har jeg tenkt en del på det,  fordi jeg synes det har blitt litt mye. Føler bare at de leker lykkelig familie. Og da føler meg meg veldig utenfor. Kjæresten min vet litt av hva jeg tenker rundt det, men jeg har ikke sagt så mye,  nettopp fordi jeg er redd jeg skal skyve han unna. Jeg mener jo at barna kommer først, så da må jeg også tåle at de velger å gjøre ting sammen med barna. Men synes jo det burde finnes noe grenser. Jeg får bare prøve å snakke litt med han om disse tingene,  og håpe at han forstår meg og min side litt også...

Anonymkode: 68f75...960

Den dette er mest usunt for er nok deg selv. De har jo et ønske om å omgås og de ser nok ikke problemet med det.

[Babette]

Jeg har vært i samme situasjon som du er i nå, og som flere råder deg til, valgte jeg å være tålmodig.

Kjæresten min feiret julaften med eksen og barna noen år uten meg, og jeg ble heller ikke invitert i konfirmasjon. Noe jeg syntes var helt OK, jeg var når sant skal sies glad for å slippe. Ekskona og muligens konfirmanten var ikke komfortabel med å ha meg der, og jeg var ikke komfortabel med å treffe verken henne eller hennes foreldre/øvrige familie.

Vi ble for øvrig sammen ca. et kvarter etter at de ble separert, og jeg skjønner godt at ekskona trengte tid på å fordøye det hele.

Etter noen år har alt gått seg til av seg selv, og i dag  omgås vi alle sammen som gode venner. Og vi er sammen i bursdager og barnedåp, noen ganger går hele gjengen ut og spiser sammen. Dessverre har ikke ekskona funnnet seg noen ny, og nå tror jeg heller ikke det vil skje.

Ekskonas nieser og nevøer kaller fortsatt kjæresten min for onkel, og det samme er tilfelle i hans side av familien, der de han er onkel til fortsatt kaller ekskona for tante. Dette synes jeg er helt OK, jeg har mange tantebarn og gammeltantebarn i min egen familie og har nok med dem.

[Trine]

På 4.1.2020 den 13.06, Kayia skrev:

Jeg tenker nøyaktig det samme, med unntak av at jeg ville fjernet «ikke» fra første setning.

Konfirmanten kan lett si at han ikke har noe i mot å ha med kjæresten, enten fordi det ikke spiller noen rolle, fordi han ikke er moden nok til å forstå eller fordi han syns konflikt rundt dette er ubehagelig etc. 

Ja, det er klart. Det kan gå den veien også. Det kommer nok an på hvem som spør, tror jeg. Sikkert like greit om han slipper få det spørsmålet. Alle de voksne vet at det vil påvirke moren dersom kjæresten er med, så da er det like greit at kjæresten blir hjemme.

[Trine]

På 4.1.2020 den 15.41, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke blitt inkludert i noe med ekskona til nå. Eneste var st jeg var med på en gudstjeneste hvor komfirmantene sto i fokus,  hvor ekskona også kom. Hun hilste ikke på meg engang. Men ellers ingenting. Så tror ikke nødvendigvis at det er det at jeg "tar hennes plass". Men skjønner poenget ditt. Hun har hatt noen korte forhold siden bruddet, og driver med en fyr nå. Men likevel takler hun ikke at eksmannen har gått videre. Så jeg vet ikke. Men får kanskje bare gi det mer tid,  og være både tålmodig og tolerant i denne sammenheng. Vil jo ikke at det skal bli verre. Jeg ønsker heller ingen konflikter. Jeg har ingen planer om å gå noe sted,  så det beste hadde jo vært om vi i det minste kunne snakke sammen, og tolerere hverandre for barnas skyld, med tiden. 

Anonymkode: 68f75...960

Nei, det har jeg fått med meg, men det er kanskje lurt at det fortsetter sånn en stund til. Du tar jo hennes plass selv om du ikke omgås henne, så lenge hun vil ha tilbake den mannen du er sammen med.