Naturlig forhold til ekskona?

[Kayia]

17 minutter siden, Trine skrev:

Ja, det er klart. Det kan gå den veien også. Det kommer nok an på hvem som spør, tror jeg. Sikkert like greit om han slipper få det spørsmålet. Alle de voksne vet at det vil påvirke moren dersom kjæresten er med, så da er det like greit at kjæresten blir hjemme.

Ikke sant, og i en sånn situasjon skjønner jeg faktisk ikke TS sitt ønske om å være tilstede. Hun har kjent denne gutten i et års tid, moren har født han, vært der hele livet hans, skal fortsette å være der resten av sitt liv, og så ønsker TS å sette sitt eget behov foran morens? Jeg skjønner det ikke, og jeg skjønner ikke gleden ved å være et sted man er såpass uønsket av noen heller.

Jeg skjønner behovet for å skape felles opplevelser for en nyfamilie, men jeg skjønner ikke at dette må skje så raskt, når gammelfamilien tydeligvis ikke henger helt med. Jeg tror TS kan ende med å støte fra seg denne mannen om hun velger å presse på. 

Men nå snakker jeg om og ikke til, selv om jeg like gjerne kunne sagt dette til TS i ett av svarene også. 

Endret 5. januar 2020 av Kayia

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Kayia skrev:

Ikke sant, og i en sånn situasjon skjønner jeg faktisk ikke ts sitt ønske om å være tilstede. Hun har kjent denne gutten i et års tid, moren har født han, vært der hele livet hans, skal fortsette å være der resten av sitt liv, og så ønsker ts å sette sitt eget behov foran morens? Jeg skjønner det ikke, og jeg skjønner ikke gleden ved å være et sted man er såpass uønsket av noen heller.

Hmmm... skjønner at det ikke går an å lufte noe,  uten at ting skal bli tatt ut av kontekst.

Jeg spør faktisk om hva som er normalt å forvente i en slik situasjon. Jeg har aldri sagt at jeg MÅ være der. Var kun en undring om jeg kom til å bli bedt,  men dette var før jeg skjønte at moren til barna hadde et problem med det.

Selvfølgelig er det ikke viktigst hva jeg kunne tenke meg. Det viktigste er barna,  og at sønnen får en fin konfirmasjonsdag, uavhengig om jeg kommer eller ikke. Jeg har verken behov eller ønske om å lage noe ubehageligheter eller konflikter.

Jeg spurte her,  fordi jeg var usikker på om det var riktig av meg å si noe til kjæresten min,  om at jeg syntes kanskje det var bittelitt i overkant av hva som er normalt av eks-ektefeller med felles barn å omgåes. Om det er normalt at nye kjærester blir inkludert etterhvert osv. Jeg har ikke vært i en slik situasjon før,  hvor jeg har måttet ta stilling til dette.

Trist at det skal bli noe helt annet enn det det var ment som.... ☹

Anonymkode: 68f75...960

[AnonymBruker]

Jeg har ingen kontakt med stemor til mine barn. Vi hilser ikke engang. Jeg kjenner henne ikke. Og jeg kommer nok aldri til å ha noe kontakt med henne. Jeg forholder meg til kontakten med mine barns pappa. Vi har kun kontakt anngående barna. Men ingen jul eller besøker sammen. 

Anonymkode: 921da...1d3

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ingen kontakt med stemor til mine barn. Vi hilser ikke engang. Jeg kjenner henne ikke. Og jeg kommer nok aldri til å ha noe kontakt med henne. Jeg forholder meg til kontakten med mine barns pappa. Vi har kun kontakt anngående barna. Men ingen jul eller besøker sammen. 

Anonymkode: 921da...1d3

Men er det fordi du ikke har noe ønske å bli litt kjent med henne? Hva er isåfall grunnen til at du tror du aldri kommer til å ha kontakt med henne?

Anonymkode: 68f75...960

[Lillemus]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ingen kontakt med stemor til mine barn. Vi hilser ikke engang. Jeg kjenner henne ikke. Og jeg kommer nok aldri til å ha noe kontakt med henne. Jeg forholder meg til kontakten med mine barns pappa. Vi har kun kontakt anngående barna. Men ingen jul eller besøker sammen. 

Anonymkode: 921da...1d3

Såpass. Antar det ligger mye bak her som du ikke sier noe om, og det trenger du ikke heller altså.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men er det fordi du ikke har noe ønske å bli litt kjent med henne? Hva er isåfall grunnen til at du tror du aldri kommer til å ha kontakt med henne?

Anonymkode: 68f75...960

Jeg tror ikke at hun ønsker kontakt med meg. Jeg taklet bruddet svært så tungt da det skjedde. Jeg har nokså sint på han og det vet hun. Etter at jeg fikk bearbeidet bruddet så kom jeg helt over det. Men tror overhodet ikke at hun ønsker noe som helst kontakt med meg pga at jeg taklet bruddet så tungt. 

 

1 time siden, Lillemus skrev:

Såpass. Antar det ligger mye bak her som du ikke sier noe om, og det trenger du ikke heller altså.

Forklaringen står over. Jeg taklet bruddet veldig tungt. Han ble sammen med henne tidlig i bruddsituasjonen. Og etablerte seg med henne. Jeg taklet ikke det noe bra. Kunne ønske at jeg ikke hadde slitt sånn med det men det tok vel 3 år før jeg var så og si helt over det. Jeg var nok ikke så enkel å ha med å gjøre etter bruddet. Nå er jeg helt over det. Det er 9 år siden bruddet.  Men jeg tror nok ikke at hun ønsker verken å hilse på meg eller prate med meg. 

For min del går det greit. Barna er voksen.  Og jeg og faren har kun kontakt på sms om barna iblant.  Sånn ble det. Men vi begge ønsker hveandre det beste. 

Anonymkode: 921da...1d3

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men er det fordi du ikke har noe ønske å bli litt kjent med henne? Hva er isåfall grunnen til at du tror du aldri kommer til å ha kontakt med henne?

Anonymkode: 68f75...960

Jeg var nokså sint på han skulle det stå. Altså etter bruddet. Nå er jeg ikke sint lenger. Jeg ønsker han det beste i livet. Og håper at han er lykkelig. 

Anonymkode: 921da...1d3

[Kayia]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hmmm... skjønner at det ikke går an å lufte noe,  uten at ting skal bli tatt ut av kontekst.

Jeg spør faktisk om hva som er normalt å forvente i en slik situasjon. Jeg har aldri sagt at jeg MÅ være der. Var kun en undring om jeg kom til å bli bedt,  men dette var før jeg skjønte at moren til barna hadde et problem med det.

Selvfølgelig er det ikke viktigst hva jeg kunne tenke meg. Det viktigste er barna,  og at sønnen får en fin konfirmasjonsdag, uavhengig om jeg kommer eller ikke. Jeg har verken behov eller ønske om å lage noe ubehageligheter eller konflikter.

Jeg spurte her,  fordi jeg var usikker på om det var riktig av meg å si noe til kjæresten min,  om at jeg syntes kanskje det var bittelitt i overkant av hva som er normalt av eks-ektefeller med felles barn å omgåes. Om det er normalt at nye kjærester blir inkludert etterhvert osv. Jeg har ikke vært i en slik situasjon før,  hvor jeg har måttet ta stilling til dette.

Trist at det skal bli noe helt annet enn det det var ment som.... ☹

Anonymkode: 68f75...960

Nå syns jeg du reagerer med både angrep og forsvar - du ville da ha tilbakemeldinger, ville du ikke? Ikke bare støtte og heiarop?

Jeg kan godt svare deg mer konkret:

Jeg tror det er normalt å forvente at en selv skal være den ene foretrukne som ny kjæreste, men jeg tror det er en forventning som sjelden blir innfridd i situasjoner/forhold som ligner din.

Din kjæreste setter barna først og respekterer fremdeles at hans eks har behov for fellesskap i tillegg til foreldreskap. For eksen er du en inntrenger og "bare" en ny kjæreste, kanskje tenker hun på deg som "bare en i rekken av andre kjærester" han har hatt mellom deg og henne også, hvem vet? Alt tyder iallefall på at hun ikke har noe behov for å ha noe med deg å gjøre på dette tidspunktet, for henne er du er en uvedkommende hun ikke vil ha i livet sitt - ennå. 

Dette k a n komme til å endre seg, men da må du nok være tålmodig og justere forventningene mhp hvor tidlig og på hvilken måte du skal bli en del av hans familie. Du har allerede et forhold til ungene, og min antagelse er at du gjør lurt i å være fornøyd med det før dere bor sammen. Ikke forvent at du skal bli en del av deres liv - ennå. Tror altså jeg.

Endret 6. januar 2020 av Kayia