Naturlig forhold til ekskona?

[AnonymBruker]

 Hei!

(PS: Langt innlegg. Håper du gidder å lese alt 😉)

Jeg har vært sammen med en mann i litt over halvannet år. Vi har begge barn fra tidligere forhold, men ingen sammen.

Han og mora til barna hans var gift i mange år, men gikk ifra hverandre for ca. 5 år siden. Deres felles barn er 14 og 11 år. Og de deler barna 50/50. Kjæresten min har sagt ifra starten, at de har et veldig godt samarbeid og er gode venner. Noe som i bunn og grunn er veldig bra. Men ekskona har sine problemer, og hun prioriterer ikke barna for å si det pent.  Så jeg er nå ikke helt sikker på at det egentlig er så bra som kjæresten min påstår.

Men… som den nye dama, har jeg reagert på visse ting. De feirer jul sammen, og barnas bursdager (forståelig nok). Dette foregår hjemme hos ekskona. Jeg har aldri blitt invitert. Da vi hadde vært sammen i litt over ett år, tok jeg det opp, at nå som vi hadde vært sammen en stund, ville det da ikke være naturlig å inkludere meg i barnas bursdager? Fikk til svar at det hadde han ikke tenkt over. Og at ingen av de andre kjærestene han hadde hatt, hadde blitt invitert heller. Men han har kun hatt korte forhold mellom ekskona og meg. Jeg ble nå uansett ikke invitert til sønnens bursdag som var…

14-åringen deres skal konfirmeres til sommeren. Og min kjæreste har sagt til sin ekskone at det er en selvfølge at jeg skal være der. Hun hadde protestert kraftig, og ment at det ikke var aktuelt. Hun skyldte på at sønnen ikke var komfortabel med dette, og at det ikke var naturlig at kjærester skulle bli inkludert. Men på det tidspunktet har vi vært sammen i 2 år. (Kjæresten min har sagt han skal prøve å snakke med sønnen og finne ut hva han egentlig mener om det uten at det er innlysende).

Jeg har vel egentlig skjønt at det må være ekskona som har problemer med å akseptere meg, og at eksmannen har gått videre i livet. Jeg nevnte for kjæresten min (i forbindelse med bursdagen for et halvt år siden) at jeg ikke engang hadde fått hilse på ekskona. Så rett etterpå skulle vi hente ungene hos henne, og da fikk jeg hilse på henne. Men hun møtte ikke engang blikket mitt, og virket overhode ikke interessert. Synes i grunn det er litt merkelig oppførsel av en voksen dame. Hadde det vært min eksmann som hadde ny dame, hadde jeg ønsket å bli bedre kjent med dama som omgås ungene mine. De feiret denne siste jula sammen også. Og jeg hadde sendt med gaver fra meg til han og barna, og til han fra hans nye «svigers». Fikk vite at ekskona hadde tydelig vist at hun mislikte at kjæresten min fikk gave fra meg. Og gavene han hadde fått fra mine foreldre, hadde han ikke engang tatt med dit, men pakket opp hjemme. Og dette reagerte jeg også på. Hvorfor skal han skåne denne dama så mye? Er det ikke på tide at hun godtar at han har et liv med en annen?

I kveld har kjæresten min og hans barn, invitert med ekskona/mora på middag og kino. Jeg må ærlig innrømme at jeg synes det kan bli litt mye. Særlig fordi jeg mener at om de skal være sammen slik, så burde også nye partnere bli inkludert, ellers er det jo noe om skurrer. Da føles det jo om de bare «leker familie». Og særlig for 11-åringen tror jeg det kan være noe uheldig. For jeg mistenker at hun fortsatt har forhåpninger om at mamma og pappa skal bli sammen igjen. Kjæresten min hadde nylig bursdag, og ungene hadde kjøpt gaver til han. Da han pakket opp gaven fra sin datter på 11 år, sa hun at nå hadde han noe som kunne minne han om mamma…

Misforstå meg rett… Jeg mener faktisk at det er en bra ting at fraskilte foreldre kan være sammen, og gjøre ting sammen med og for barna sine. Men som sagt da bør nye partnere inkluderes (ikke nødvendigvis HVER gang, men der det er mer naturlig).

Min kjæreste mener at de ikke kommer til å feire jul og slikt sammen når han og jeg  flytter sammen. Men det er enda halvannet år til vi kan det. I mellomtiden må jeg godta at de er en del sammen. Men jeg vet ikke om jeg kan godta, om jeg fortsatt blir ekskludert i alle sammenhenger.

Jeg synes det er vanskelig å si noe også, uten at det virker som om jeg er sjalu, eller at han mistolker meningen min med å si hva jeg føler og tenker om det. For jeg er redd han vil se på det som et angrep, når det ikke er det. Det er jo et ganske sensitivt tema…

 

Hva mener dere? Hva burde jeg si eller gjøre? Hva er egentlig normalt for nye partnere og måtte akseptere i en slik situasjon?

Takk for at du leste alt, det setter jeg pris på ❤️

Blir veldig glad for all respons ❤️

Anonymkode: ce0ad...2db

[AnonymBruker]

Har ikke så mye å si annet enn at jeg synes du antar veldig mye om xkona. Kan du ikke heller be henne på kaffe en gang slik at dere får snakka ut, kun dere to? Istedet for å tolke å anta å høre på hva alle andre synes om henne?

Anonymkode: fdb0c...562

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke så mye å si annet enn at jeg synes du antar veldig mye om xkona. Kan du ikke heller be henne på kaffe en gang slik at dere får snakka ut, kun dere to? Istedet for å tolke å anta å høre på hva alle andre synes om henne?

Anonymkode: fdb0c...562

Vel, nå er det hva jeg selv har merket og hva kjæresten min har fortalt. Ikke alle andre. Men ja, vi burde sikkert snakket sammen. 

Anonymkode: ce0ad...2db

[Lillemus]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vel, nå er det hva jeg selv har merket og hva kjæresten min har fortalt. Ikke alle andre. Men ja, vi burde sikkert snakket sammen. 

Anonymkode: ce0ad...2db

Nå er jeg mora og fikk eksens nye flamme inn i familien så det blir jo motsatt. Jeg kjente henne litt fra før via jobben (vi jobber i samme bedrift alle 3, han gikk ikke langt når han fant en ny....  ) og visste at hun er ei grepa dame da, men jeg sendte henne en mail og sa at jeg gjerne ville prate litt med hun som ungene mine skulle være en del sammen med og spurte om hun ville komme på kaffe en kveld. Og det ville hun gjerne - vi satt i flere timer og skravlet! Jeg synes du kan strekke ut en hånd, enten ringe henne eller sende en melding og spørre om dere kan ta en kaffe for du vil gjerne bli bedre kjent med henne.  

Endret 3. januar 2020 av Lillemus

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vel, nå er det hva jeg selv har merket og hva kjæresten min har fortalt. Ikke alle andre. Men ja, vi burde sikkert snakket sammen. 

Anonymkode: ce0ad...2db

ja akkurat, hva du har "merket"(tolket)  og hva andre (inkl kjæresten) har fortalt . jeg synes lite om det og ville heller forholdt meg til henne ansikt til ansikt. vær real, still med blanke ark og by på deg selv. strekk ut hånda og gjør det DU kan for å få til et greit samarbeid 

Anonymkode: fdb0c...562

[AnonymBruker]

27 minutter siden, Lillemus skrev:

Nå er jeg mora og fikk eksens nye flamme inn i familien så det blir jo motsatt. Jeg kjente henne litt fra før via jobben (vi jobber i samme bedrift alle 3, han gikk ikke langt når han fant en ny....  ) og visste at hun er ei grepa dame da, men jeg sendte henne en mail og sa at jeg gjerne ville prate litt med hun som ungene mine skulle være en del sammen med og spurte om hun ville komme på kaffe en kveld. Og det ville hun gjerne - vi satt i flere timer og skravlet! Jeg synes du kan strekke ut en hånd, enten ringe henne eller sende en melding og spørre om dere kan ta en kaffe for du vil gjerne bli bedre kjent med henne.  

Jeg hadde nok gjort det samme som deg, dersom det hadde vært motsatt. For jeg hadde gjerne ville bli kjent med den som omgåes barna mine. Men jeg synes det er veldig skummelt å ta kontakt med henne,  selv om jeg vet vi burde snakket sammen. Jeg føler bare at hun ikke er interessert i det samme. Hun vil helst at jeg ikke er en del av hennes "familie". Jeg får prøve på snakke med kjæresten min og høre hva han synes. Og tenke litt på hva jeg skal gjøre, og hvordan...

Anonymkode: ce0ad...2db

[morsan]

Jeg skjønner godt du synes det er vondt og vanskelig at du ekskluderes fra bursdager og konfirmasjon. Det virker som en misforstått måte å være opptatt av barnas beste på. Det er selvsagt fint at foreldre samarbeider bra og prioriterer barna, og det er også viktig å la barn få venne seg til nye partnere. Men det er emm unaturlig å holde de nye partnerne på sidelinja «for alltid» mens det alltid er bare den tidligere kjernefamilien som «gjelder». Det kan, som du er inne på, gi barna falske forhåpninger om at mor og far finner sammen igjen. Og det vil ofte også frata barna muligheten til å etablere et godt og nært forhold til fars nye partner og vice versa. Det er jo ikke snakk om å «ta mors plass», men om å la barna få enda flere gode relasjoner, enda flere gode voksenpersoner inn i sine liv. 
 

Men jeg vet ikke hva jeg skal råde deg til å gjøre, for jeg tror det dessverre er en stor risiko for at du blir sittende igjen med svarteper. Du kan få skylden for at de ikke får leke kjernefamilie lenger og/eller du risikerer å fremstå som sjalu. Jeg tror det er viktig å fokusere på at inkludering av deg er til barnas beste, og ikke på at ekskludering av deg er kjipt for deg. Sikkert også lurt å ta det gradvis og forsiktig. 
 

Men akkurat det at han ikke tok med gaver fra dine foreldre på julaften ville jeg ikke lagt noe vekt på. I min familie er det ikke uvanlig at man ikke pakker opp alt av gaver hvis mange er samlet på julaften (typisk flere søsken med hver sine familier). Da lar man ofte være å ta med gaver som voksne får av sine «sær-familier» som ikke er tilstede. 

[Nicklusheletida]

Jeg tror du kommer lengst med å være tålmodig og gi dette tid. Dere har bare vært sammen i 1,5 år og det føles som veldig kort tid for en som har vært gift i mange år. 

Selv ble jeg skilt etter over 20 år og vi feiret også mange julaftener sammen og det var for ungenes skyld. Ikke for min eller x sin skyld. Min nye kjæreste var ikke med på det, da det ville føltes kunstig for alle sammen. Så det var noen julaftener jeg og den nye kjæresten ikke feiret sammen. ( romjula hadde vi sammen )

Slike ting mener jeg må gå gradvis og komme naturlig. Ikke presses på noen. 

Jeg brukte også huset og hagen til x- en når jeg skulle arrangere bursdagselskaper for den yngste, siden det var for trangt hos meg.

Vi hadde også noen felles middager innimellom. Den eldste studerte utenlands på den tiden og når hun skulle komme hjem på ferie tok vi en felles middag, slik at hun skulle få treffe oss alle med det samme hun kom hjem. 

Slik var det i starten. Så endret ting seg gradvis. Jeg ble etter hvert mer knyttet til kjæresten og jeg så på han som et familiemedlem. Man blir jo ikke et naturlig familiemedlem sånn momentant etter at man treffes , uansett hvor forelsket man er. Det skjer gradvis. 

Så fikk x seg også ny kjæreste og hun ble visst ikke blid da min x helt oppunder jul forteller at han skal feire julaften med meg. Jeg var intentanende om det, helt til jeg fikk vite det på julaften, at det hadde vært mye bråk ang dette. 

Det var uansett på tide å avslutte vår felles julfeiring . Vi var klare for det og ungene var blitt klare for det. 

Jeg er glad vi fikk til en myk overgang og ungene var takknemlig for det. 

Men du verden så delig det var når kjæresten og jeg kunne stelle i stand til julaften i vårt eget hjem. Det var først da den gode julefølelsen kom tilbake hos meg. 

Her om dagen hadde x og hans kjæreste, meg og min kjæreste pluss « ungene» en felles middag og feiret at yngstejenta er ferdig med videregående. 

Det er deilig å ha kommet dit at alt føles helt greit for alle. Dit kommer nok du også, hvis du velger å være litt rund i kantene og lar ting skje naturlig. Ikke lag krig med x- en hans. Det kommer det ingenting godt ut av. 

 

 

 

[Ekstra]

7 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg tror du kommer lengst med å være tålmodig og gi dette tid. Dere har bare vært sammen i 1,5 år og det føles som veldig kort tid for en som har vært gift i mange år. 

Selv ble jeg skilt etter over 20 år og vi feiret også mange julaftener sammen og det var for ungenes skyld. Ikke for min eller x sin skyld. Min nye kjæreste var ikke med på det, da det ville føltes kunstig for alle sammen. Så det var noen julaftener jeg og den nye kjæresten ikke feiret sammen. ( romjula hadde vi sammen )

Slike ting mener jeg må gå gradvis og komme naturlig. Ikke presses på noen. 

Jeg brukte også huset og hagen til x- en når jeg skulle arrangere bursdagselskaper for den yngste, siden det var for trangt hos meg.

Vi hadde også noen felles middager innimellom. Den eldste studerte utenlands på den tiden og når hun skulle komme hjem på ferie tok vi en felles middag, slik at hun skulle få treffe oss alle med det samme hun kom hjem. 

Slik var det i starten. Så endret ting seg gradvis. Jeg ble etter hvert mer knyttet til kjæresten og jeg så på han som et familiemedlem. Man blir jo ikke et naturlig familiemedlem sånn momentant etter at man treffes , uansett hvor forelsket man er. Det skjer gradvis. 

Så fikk x seg også ny kjæreste og hun ble visst ikke blid da min x helt oppunder jul forteller at han skal feire julaften med meg. Jeg var intentanende om det, helt til jeg fikk vite det på julaften, at det hadde vært mye bråk ang dette. 

Det var uansett på tide å avslutte vår felles julfeiring . Vi var klare for det og ungene var blitt klare for det. 

Jeg er glad vi fikk til en myk overgang og ungene var takknemlig for det. 

Men du verden så delig det var når kjæresten og jeg kunne stelle i stand til julaften i vårt eget hjem. Det var først da den gode julefølelsen kom tilbake hos meg. 

Her om dagen hadde x og hans kjæreste, meg og min kjæreste pluss « ungene» en felles middag og feiret at yngstejenta er ferdig med videregående. 

Det er deilig å ha kommet dit at alt føles helt greit for alle. Dit kommer nok du også, hvis du velger å være litt rund i kantene og lar ting skje naturlig. Ikke lag krig med x- en hans. Det kommer det ingenting godt ut av. 

 

 

 

Kanskje trådstarter er din eks’ kjæreste 🤪

 

(Du har sikkert sett at tråden er ganske gammel)

[Nicklusheletida]

7 timer siden, Ekstra skrev:

Kanskje trådstarter er din eks’ kjæreste 🤪

 

(Du har sikkert sett at tråden er ganske gammel)

He he, nei det er det ikke. Stemmer ikke med alder, antall barn osv osv

[AnonymBruker]

*

På 3.1.2020 den 20.02, Lillemus skrev:

Nå er jeg mora og fikk eksens nye flamme inn i familien så det blir jo motsatt. Jeg kjente henne litt fra før via jobben (vi jobber i samme bedrift alle 3, han gikk ikke langt når han fant en ny....  ) og visste at hun er ei grepa dame da, men jeg sendte henne en mail og sa at jeg gjerne ville prate litt med hun som ungene mine skulle være en del sammen med og spurte om hun ville komme på kaffe en kveld. Og det ville hun gjerne - vi satt i flere timer og skravlet! Jeg synes du kan strekke ut en hånd, enten ringe henne eller sende en melding og spørre om dere kan ta en kaffe for du vil gjerne bli bedre kjent med henne.  

Kan jeg få spørre hva dere jobber med? hehe, jeg leter etter hva jeg skal drive med i fremtiden så er litt nyskjerrig..  

Anonymkode: 7dacd...acb