Gruer meg litt til sommeren..

[AnonymBruker]

har vært hjemme der jeg vokste opp i julen, og kom tilbake til mitt eget i dag. Her var været noe helt annet. Solen er kommet og det er gress, nesten så man skulle tro det var vår. 
Men det gjorde meg også mer ensom. Jeg har ikke hatt sommerdepresjon før, men det føler jeg at jeg kan få nå. 
Vinterdepresjonen har vært der siden jeg var 16. Noen ganger hardere enn andre, men om vinteren er trøsten at folk "dør ut". ingen gidder å være like sosiale pga kulden, trettheten. 
Ting blir ikke så synlig om vinteren. 
Om sommeren føler jeg alle koser seg sammen, maks. Det er liksom årets høydepunkt. 
Jeg går alene, fordi alle de få jeg virkelig kjenner får seg kjæreste, jobb og/eller etablerer seg og får barn. Jeg er i den alderen. 
Jeg går her liksom og aner ikke hva jeg skal med livet mitt enda. Jeg har også begynt å føle at jeg er født at feil mor. Jeg har feil søsken, i hvertfall min helbror. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler det sånn. 
Jeg syne bare det er så fascinerende at jeg er født inn i akkurat denne familien, på det stedet. Jeg er helt sikker på at mange ville gjort omtrent hva som helst for å få den oppveksten jeg hadde med de omstendighetene. Typisk nok, kom det til noen som ikke vil ta vare på det. 
Jeg liker familien min godt, de kjenner meg. Men av en merkelig grunn føler jeg at de er feil for meg 😕 Og det er litt sårt. 

Kanskje det fordi jeg ikke har funnet tilhørigheten min enda. Men jeg finner den ikke. Det er som om folk allerede har sine, og vil ikke slippe inn flere eller nye. Jeg blir "hun intrengeren" uansett hvor jeg kommer. Gjerne i jentegjenger. 

Det skal være en reunion i sommer for en folkehøgskole jeg gikk på, mitt år. Og jeg har i utgangspunktet veldig lyst. Det hadde vært gøy å se hva alle driver med nå og hvordan de er. Men så er det meg da....det blir en påminnelse om at jeg fremdeles er like misslykket som jeg var da jeg gikk der. Bare at nå er vi voksne. De som var mest populære da, er nå de med høy utdannelse, fått barn, bygget fint hus. Ikke at de er så klysete, men jeg er alltid den dårligste. Jeg satset på en karriere slik som disse gjorde, men lykkes selvsagt ikke. Og er tilbake på jobbsøkermarkedet. Jeg kommer ikke til å tørre å møte på festen dersom jeg ikke har fått meg jobb i det minste  hva skal jeg si liksom? Og så ser de ikke at jeg har problemer. Folk tror jeg er ganske lykkelig. Så jeg må liksom hele tiden forklare hvorfor jeg er i situasjonene jeg er i.......... 
Det er så vondt å være rasende på seg selv på denne måten...

Anonymkode: f401f...e8b