Bare sover/depresjon

[AnonymBruker]

Har en sønn som er veldig sliten om dagen. Han er 32 år og ferdig med studie på universitet. Han søker jobber, men det har vist seg å ikke være så lett å få.Han tar nå en master på deltid.Jeg tror han er velidig deprimert.Han bare sover å sover , det har han gjort i flere uker.  Er velidig irritert, svarer de rundt seg stygt og sier at de nærmeste rundt han bare maser. Han klarer ikke å få barnet sitt på skolen for han forsover seg. Sover så han glemmer å hente barnet på skolen. Han er tidligere rusmisbruker, men har vært rus fri i 11 år. Han har nå ingen inntekter, å lar være å betale regninger. Vi vil så gjerne hjelpe han, men hvordan skal vi gripe dette ann ? Har noen ,noen gode råd.

Anonymkode: cb93a...89f

[stjernestøv]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har en sønn som er veldig sliten om dagen. Han er 32 år og ferdig med studie på universitet. Han søker jobber, men det har vist seg å ikke være så lett å få.Han tar nå en master på deltid.Jeg tror han er velidig deprimert.Han bare sover å sover , det har han gjort i flere uker.  Er velidig irritert, svarer de rundt seg stygt og sier at de nærmeste rundt han bare maser. Han klarer ikke å få barnet sitt på skolen for han forsover seg. Sover så han glemmer å hente barnet på skolen. Han er tidligere rusmisbruker, men har vært rus fri i 11 år. Han har nå ingen inntekter, å lar være å betale regninger. Vi vil så gjerne hjelpe han, men hvordan skal vi gripe dette ann ? Har noen ,noen gode råd.

Anonymkode: cb93a...89f

Det begynner vel hos fatlegen? Men han må jo selv gå å få henvisning til psykiatrien,det er ikke lett når barna sliter selv om de er voksen. Det er i grunn lite man kan gjøre enn å være støttende,og be dem søke hjelp videre selv. 

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har en sønn som er veldig sliten om dagen. Han er 32 år og ferdig med studie på universitet. Han søker jobber, men det har vist seg å ikke være så lett å få.Han tar nå en master på deltid.Jeg tror han er velidig deprimert.Han bare sover å sover , det har han gjort i flere uker.  Er velidig irritert, svarer de rundt seg stygt og sier at de nærmeste rundt han bare maser. Han klarer ikke å få barnet sitt på skolen for han forsover seg. Sover så han glemmer å hente barnet på skolen. Han er tidligere rusmisbruker, men har vært rus fri i 11 år. Han har nå ingen inntekter, å lar være å betale regninger. Vi vil så gjerne hjelpe han, men hvordan skal vi gripe dette ann ? Har noen ,noen gode råd.

Anonymkode: cb93a...89f

Bor sønnen din fortsatt hjemme hos deg i en alder av 32? Eller hvordan vet du at det han gjør hjemme bare er å sove?

Anonymkode: 7dd20...7c6

[AnonymBruker]

Hei!

Høres ut som en vanskelig situasjon, både for dere og sønnen deres.

Jeg er ingen fagperson, jeg er "voksen" student som har hatt mine "mentale utfordringer"

Jeg tror første steget er å høre med sønnen din om han er enig i at han kan være deprimert. Veldig viktig at du vokter ordene dine. Du kan kanskje si at du har sett at han virker litt sliten i det siste og ikke helt seg selv, at du gjenkjenner symptomene på depresjon (du får google de om du ikke kjenner de) og lurer på om han også tenker at han kan ha det. Godt forståelig at han har fått en slik reaksjon om han har søkt jobber siden i sommer, jeg kjenner flere som har havnet i den situasjonen så det er ikke hans feil at han har fått depresjon for det er knalltøft år være arbeidssøker. Ofte legger man mye arbeid ned i søknader og man får ikke svar en gang. Avslag på avslag, ikke rart man kan få en knekk da. Viktig at både dere og han faktisk forstår dette. Å være student er heller ikke lett, psykiske problemer hos studentene er høyt det og. Kan være litt å la ham vite at du vet at det er en grunn for at han reagerer som han gjør og er trøtt og sover, og at du vil at han skal ha det bra og er villig til å hjelpe. Hjelp gjerne med å få bestilt legetime om han vil, da jeg var deprimert bare utsatte jeg alt og det var vanskelig. Kanskje hjelpe skrive ned stikkord, og da uten at han føler skam: får han gjort noe i løpet av dagen eller er det bare kaos i hodet? Hvordan er døgnrytmen? Treffer han folk? Er han redd for å ikke få jobb? Stresser han over økonomien? Etc. 

Når det kommer til økonomien så kan det være man kan få litt hjelp etter å ha vært til fastlege. Hør med NAV og Lånekassen (lånekassen tror jeg kan hjelpe for et kortere tidsrom). Se også om studiestedet har et helsetilbud for studentene. Er han ensom er han nødt til å få hjelp til å få seg et nettverk med venner. Viktig å ha noe kjekt å gjøre på. 

Han sier også at han føler dere maser. Respekter det, og spør om det er visse ting han kanskje ikke vil dere skal spørre ham om eller kommentere på. Da blir det kanskje bedre å være med dere. Jeg antar at han gjør det beste han kan gitt situasjonen han er i (som er dritt), og han skammer seg sikkert over å ikke få til helt enkle ting (som feks stå opp). Avklart feks hva man ikke spør om mot at han kanskje selv kan ta initiativ til å snakke om ting. Om han ikke sier noe kan man feks spørre om man kan spørre: hvordan det går med "...," eller vil du aller helst ikke snakke om det nå? Vil han ikke nå, si det er greit da snakket vi om noe annet.

Oppsummert:

Finn ut om han er deprimert, hjelp i såfall med å ta kontakt med lege. Hjelp å undersøke muligheter for økonomisk hjelp. Vær støttende, han prøver nok men det kan være vanskelig for alle andre ser.ikke H or mye man jobber med enkle ting

 

❤️

 

Og ring kanskje noen av hjelpetelefonene og hør om de har noen råd. Ta også kontakt med din egen fastlege ang situasjonen du er i og hvordan det påvirker deg. Hvilke råd.kam de gi deg?

Anonymkode: ef817...82c

[Carina87]

Han bor ikke hjemme lenger, han har for det meste vært sammen med barnet sitt og hennes mor.Han har i prinsippet ikke noe sted å bo.Så jeg han får være her til ting ordner seg. Han har alltid gjort alt han kan for barnet sitt, men nå klarer han ikke følge barnet til skolen eller hente. Han hadde en traumatisk barndom fram til han var 3 år. Etter det har han bodd i fosterhjem hos oss. Han hadde en periode i ungdomstiden hvor han ruset seg,men har vært rusfri i over 10 år nå.Han har vært veldig flink til å følge opp barnet sitt, med aktiviteter.Jeg tror at det at ikke klarer barnet sitt nå er et enormt nederlag. Han tar heller ikke vare på egen hygiene.Jeg prøver å ikke mase på han, vet av erfaring at det ikke nytter.Mammaen til barnet fikk han til legen her om dagen, men legen er ny og kjenner han ikke. Legen skulle henvise han til psykolg, men han har veldig dårlig erfaring med DPS. Han er ekspert på å og underrapportere. Han har alltid vært veldig åpen med meg, men nå benekter han at han sliter.