Det kjennes som omverdenen er stengt

[AnonymBruker]

ALLE tror jeg er helt normal når de ikke kjenner meg. Jeg kan møte folk for en enkelt gang og de er vanlige mot meg. 
De som kjenner meg tror heller ikke jeg sliter, fordi sammen med dem er jeg avslappet. 
De skjønner virkelig ikke når jeg sier at jeg er diskvalivisert for alt. men det tærer fryktelig på når jeg ser at de, vennene deres og vennene mine går videre som de planla. De tar utdannesler, får seg kjæreste, jobb. 
Jeg går her evig usikker, og vet ikke hvor mye jeg egentlig kan unne meg selv. 
Jeg tror faktisk ikke jeg har noe fremtid, jeg tror isåfall jeg kanskje må redusere forventningene litt til den. Det er bare at livet startet for fullt i 2016, og etter det har jeg vært ganske lykkelig. Trodde jeg hadde havnet på rett sted. men neida, det virker som sjebnen prøver å fortelle på alle måter at jeg bør tilbake til "mitt virkelige" liv. Det er som om jeg har fått en plass i livet, en slags følelsemessig "liga". Jeg er ikke ment for å være lykkelig rett og slett. For hver gang jeg er det, er det som om det er for godt til å være sant, og det stemmer jo. 
Jeg ser på at andre jeg har møtt, både venner og bekjente...de bare lever videre! Jeg klarer ikke den minste ting!
Har nylig fått diagnse Asperger, og jeg hater meg selv virkelig! Jeg føler jeg er barnsligere enn dem på min alder. Føler folk rett og slett er i ferd med å redusere forventningene til meg også. "Hun med Asperger klarer nok ikke det" osv. 
Altså livet mitt går så jævla forbi! Jeg hadde aldri trodd jeg skulle være her jeg er nå. Jeg har tatt flere steg tilbake, fordi jeg trodde for bra om meg selv! Hvorfor i huleste trodde jeg så bra om meg selv?? Jeg vet ikke om jeg skal tørre å tro bra om meg selv for det straffer seg jo bare! 
 

Anonymkode: a80b1...975

[Gjest ColaX]

Du skal tro bra om deg selv og drite oppi hva de andre tenker. Du går din egen vei bare, og de andre går også sine egne veier. Ingen kan være like eller gjøre likt her i verden. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

ALLE tror jeg er helt normal når de ikke kjenner meg. Jeg kan møte folk for en enkelt gang og de er vanlige mot meg. 
De som kjenner meg tror heller ikke jeg sliter, fordi sammen med dem er jeg avslappet. 
De skjønner virkelig ikke når jeg sier at jeg er diskvalivisert for alt. men det tærer fryktelig på når jeg ser at de, vennene deres og vennene mine går videre som de planla. De tar utdannesler, får seg kjæreste, jobb. 
Jeg går her evig usikker, og vet ikke hvor mye jeg egentlig kan unne meg selv. 
Jeg tror faktisk ikke jeg har noe fremtid, jeg tror isåfall jeg kanskje må redusere forventningene litt til den. Det er bare at livet startet for fullt i 2016, og etter det har jeg vært ganske lykkelig. Trodde jeg hadde havnet på rett sted. men neida, det virker som sjebnen prøver å fortelle på alle måter at jeg bør tilbake til "mitt virkelige" liv. Det er som om jeg har fått en plass i livet, en slags følelsemessig "liga". Jeg er ikke ment for å være lykkelig rett og slett. For hver gang jeg er det, er det som om det er for godt til å være sant, og det stemmer jo. 
Jeg ser på at andre jeg har møtt, både venner og bekjente...de bare lever videre! Jeg klarer ikke den minste ting!
Har nylig fått diagnse Asperger, og jeg hater meg selv virkelig! Jeg føler jeg er barnsligere enn dem på min alder. Føler folk rett og slett er i ferd med å redusere forventningene til meg også. "Hun med Asperger klarer nok ikke det" osv. 
Altså livet mitt går så jævla forbi! Jeg hadde aldri trodd jeg skulle være her jeg er nå. Jeg har tatt flere steg tilbake, fordi jeg trodde for bra om meg selv! Hvorfor i huleste trodde jeg så bra om meg selv?? Jeg vet ikke om jeg skal tørre å tro bra om meg selv for det straffer seg jo bare! 
 

Anonymkode: a80b1...975

Hvor gammel,er du?

Anonymkode: 5e690...053

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gammel,er du?

Anonymkode: 5e690...053

28. Hvorfor?

Anonymkode: a80b1...975

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

28. Hvorfor?

Anonymkode: a80b1...975

Lurer på om det var du som ville til Tyrika?

Anonymkode: 5e690...053

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lurer på om det var du som ville til Tyrika?

Anonymkode: 5e690...053

Det vil jeg og, men det er ikke hele verden. Drar ikke dit og så er alt bra. Men jeg innser at hele livet går jo bort. Jeg har ingen identitet egentlig. Jeg må liksom lyve og late som jeg har det bra, men så har jeg ikke det i det hele tatt. Har noen venner og alle er i gang med sitt. Jeg må bare ta til takke med alt

Anonymkode: a80b1...975

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det vil jeg og, men det er ikke hele verden. Drar ikke dit og så er alt bra. Men jeg innser at hele livet går jo bort. Jeg har ingen identitet egentlig. Jeg må liksom lyve og late som jeg har det bra, men så har jeg ikke det i det hele tatt. Har noen venner og alle er i gang med sitt. Jeg må bare ta til takke med alt

Anonymkode: a80b1...975

Hva er det du vil da?

Anonymkode: 5e690...053

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det du vil da?

Anonymkode: 5e690...053

Som de andre. Oppnå noenlunde det jeg vil. Være blandt folk uten å føle meg anstrengt. Kan være det noen ganger, men er hele tiden «uvelkommen» noen ganger. Ofte. Jeg blir ikke like godt likt som andre. Og jeg er ikke frekk mot folk, sjefete eller baksnakker. Jeg blir oppfattet som beskjeden, og slik har jeg vært hele livet. Men så fort jeg prøver å ikke være beskjeden så blir det nesten som å være frekk. I tilleg klarer jeg ikke å selge meg selv. Folk vet ikke hvem jeg er! 

Anonymkode: a80b1...975

[AnonymBruker]

Og det er dette jeg liksom aldri kommer gjennom. 

Anonymkode: a80b1...975

[AnonymBruker]

1 time siden, ColaX skrev:

Du skal tro bra om deg selv og drite oppi hva de andre tenker. Du går din egen vei bare, og de andre går også sine egne veier. Ingen kan være like eller gjøre likt her i verden. 

Men hvordan tror man bra om seg selv når mannlig avvist hvor enn man kommer? Jeg er ofte interessant før folk har snakket med meg, dette er jobbintervju og når folk ser meg uten å kjenne meg. Men så fort å ha snakket med meg så er jeg uinteressant og glemt. Hele livet har vært slik! Folk svarer gjerne, men jeg får ingen tette vennskap. Det er somregel jeg som tar kontakt. Folk møtes, men det er somregel på mitt initiativ. 
 

Jeg lever rett og slett ikke. Og jeg er ikke stolt over noe ved meg selv. Bare flau egentlig. Det er hardt når tidligere venner osv lever videre med fast inntekt, møter nye mennesker og liksom får «det» til. 

Jeg føler meg så utenfor alt. Jeg er utenfor mennesker, jeg er ikke på bølgelengde med noen. Jeg er utenfor samfunnet. Jeg finner ikke noe annet viktig enn miljøet og mindre forbruk. Men dette vil innebære konkurser, økt arbeidsledighet, nedlagte steder og en helt annen måte å leve på om ALLE skal begynne slik. 
 

Anonymkode: a80b1...975

[AnonymBruker]

Og så får jeg høre at jeg ikke må sammenligne meg andre. Men det er også kjedelig, for jeg vil liksom ikke sammenligne meg med meg selv heller...

Anonymkode: a80b1...975

[AnonymBruker]

Nå er det vanskelig å sove igjen fordi jeg er rasene på meg selv igjen. Jeg fatter ikke at jeg er her jeg er nå. Det skjedde det samme som har skjedd andre ganger jeg har prøvd på ting. Jeg får høre at jeg må bli mer sånn og sånn. Jeg kan ikke gjøre det og det. Men andre kan. 
Jeg bare skjønner ikke hvordan folk klarering komme seg så frem. Jeg er feil over alt!! Og tror kanskje jeg kommer til p fortsette slik. 

Anonymkode: a80b1...975

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke å nyte et sekund! Jeg sitter i rullestol på en måte. Eller har ALS bare at det er i hodet. Jeg kommer ikke ut til verdenen..... verden hater meg selv om jeg elsker verden på en måte

Anonymkode: a80b1...975