Selvhatet fortsetter

[AnonymBruker]

Ingen fremtid i sikte. I det livet gikk opp, gikk det like fort ned. Jo mer det går opp jo mer går det ned og, og jo lykkeligere jeg var jo lenger blir jeg trist. 
 

Føler det straffer seg å være glad. Jeg er så sint på meg selv!!! Hvordan klare å se noe bra med meg?

Anonymkode: 4d929...eed

[AnonymBruker]

Hva har skjedd, vil du si noe mer om det?

Anonymkode: 39379...0a1

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva har skjedd, vil du si noe mer om det?

Anonymkode: 39379...0a1

Jeg blir avvist hele tiden. Har blitt det hele livet. Ikke av mamma da, ikke av familien. Men jeg ble mobbet på ungdomsskolen, ikke sånn kjempe ille, men ble stengt ute. 
Forstsatte på videregående. Så startet jeg på folkehøgskole og tenkte jeg skulle være sosial og bo på rom med flere, gikk bra et par uker, men så flyttet det inn ei som var blitt ganske populær der og "kastet" meg ut. Så kom ei av de som jobbet der og sa jeg måtte flytte ut, og det gjorde eg. resten av året gikk greit. 
Så startet jeg på skole igjen, måtte fullføre videregående. Gik greit det.
Så strøk jeg i matte og fortsatte i jobben jeg hadde. 
Så flyttet jeg fordi jeg trengte noe nytt, men fikk bare lignende jobb.
Så flyttet jeg til Oslo og flaksen reddet meg dad jeg fikk telefon fra jobb 2 mnd etter jeg hadde søkt.
Trivdes greit, og dagene gikk nå....
Deretter så satset jeg på noe annet, fordi det føltes riktig og muligheten var der.
Dette var mitt største feiltrinn ever! Og så gikk det noen år med opp og nedtruer, men mest nedturer og jeg føler meg bare seigpint. Nå sitter jeg her da , og søker jobber men får bare kjipe mailer "vi må dessverre........." starter de med! jeg gidder knapt lese dem, for jeg vet at det er avslag etter intervju.
Jeg har nå begynt å ringe og hørt om jeg er videre i prosessene, før de har gitt avslag altså, og da har enkelte sagt at stillingen er kansellert og at alle som har søkt vil få avslag. 
Ellers så har jeg fått avslag foreløpig, selv om jeg har masse erfaring!! jeg begynner å bli grådig irrtert på meg selv.  
Jeg har ikke tid til noe heller....og kjæreste kan jeg nok bare glemme så lenge jeg har dt slik. har likt mange menn men ikke turt å ta steget videre der da jeg føler meg lavstatus.  
Hver dag er en påminnelse om at jeg tok et ekstremt dumpt valg. mange jeg kjenner ar gjort det samme men de har det gått bra for. Men jeg har alltid måttet se alvorlig på ting, for føler ting får så ekstra dårlige konsekvenser når jeg gjør noe. Til og med kjæreste er jo kjempe konsekvenser! 
Jeg er ikke gammel nok til å foelske meg. Nå sitter jeg bare og hater meg selv for at jeg ikke klarer det minste liksom

Anonymkode: 4d929...eed

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blir avvist hele tiden. Har blitt det hele livet. Ikke av mamma da, ikke av familien. Men jeg ble mobbet på ungdomsskolen, ikke sånn kjempe ille, men ble stengt ute. 
Forstsatte på videregående. Så startet jeg på folkehøgskole og tenkte jeg skulle være sosial og bo på rom med flere, gikk bra et par uker, men så flyttet det inn ei som var blitt ganske populær der og "kastet" meg ut. Så kom ei av de som jobbet der og sa jeg måtte flytte ut, og det gjorde eg. resten av året gikk greit. 
Så startet jeg på skole igjen, måtte fullføre videregående. Gik greit det.
Så strøk jeg i matte og fortsatte i jobben jeg hadde. 
Så flyttet jeg fordi jeg trengte noe nytt, men fikk bare lignende jobb.
Så flyttet jeg til Oslo og flaksen reddet meg dad jeg fikk telefon fra jobb 2 mnd etter jeg hadde søkt.
Trivdes greit, og dagene gikk nå....
Deretter så satset jeg på noe annet, fordi det føltes riktig og muligheten var der.
Dette var mitt største feiltrinn ever! Og så gikk det noen år med opp og nedtruer, men mest nedturer og jeg føler meg bare seigpint. Nå sitter jeg her da , og søker jobber men får bare kjipe mailer "vi må dessverre........." starter de med! jeg gidder knapt lese dem, for jeg vet at det er avslag etter intervju.
Jeg har nå begynt å ringe og hørt om jeg er videre i prosessene, før de har gitt avslag altså, og da har enkelte sagt at stillingen er kansellert og at alle som har søkt vil få avslag. 
Ellers så har jeg fått avslag foreløpig, selv om jeg har masse erfaring!! jeg begynner å bli grådig irrtert på meg selv.  
Jeg har ikke tid til noe heller....og kjæreste kan jeg nok bare glemme så lenge jeg har dt slik. har likt mange menn men ikke turt å ta steget videre der da jeg føler meg lavstatus.  
Hver dag er en påminnelse om at jeg tok et ekstremt dumpt valg. mange jeg kjenner ar gjort det samme men de har det gått bra for. Men jeg har alltid måttet se alvorlig på ting, for føler ting får så ekstra dårlige konsekvenser når jeg gjør noe. Til og med kjæreste er jo kjempe konsekvenser! 
Jeg er ikke gammel nok til å foelske meg. Nå sitter jeg bare og hater meg selv for at jeg ikke klarer det minste liksom

Anonymkode: 4d929...eed

Uff så trist. Men du er ikke alene. Jeg har gjort fryktelig mye dumt som jeg har angret på i ettertid. Men det går dessverre ikke an å forandre. Men må tenke fremover. Kjæreste kommer når det kommer det med å finne jobb er det mange som sliter med, har selv søkt i et år uten hell. Men du må ikke gi opp ! 

Anonymkode: 228f2...b8d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uff så trist. Men du er ikke alene. Jeg har gjort fryktelig mye dumt som jeg har angret på i ettertid. Men det går dessverre ikke an å forandre. Men må tenke fremover. Kjæreste kommer når det kommer det med å finne jobb er det mange som sliter med, har selv søkt i et år uten hell. Men du må ikke gi opp ! 

Anonymkode: 228f2...b8d

Nei. Og i dag har jeg fått 2 Mail. Avslag fra jobb. Dette var jobber jeg ikke hadde så mye erfaring innen da. 
Men mye dumt er ikke det jeg har gjort. Det er bare at jeg trodde valgene var riktige, men så er det min største feil. Og den får kjempe konsekvenser. De andre jeg Kjenner greide seg. Men slik har det alltid vært for meg. Jeg har ikke kunnet satse slik som andre.... 

og jeg reduserer ikke forventningene nei. For det må skje naturlig. Jeg fatte bare ikke hvordan man kan bli glad i seg selv og for seg selv når man nesten når drømmen men så får det heller bare kjempe konsekvenser. Jeg sitter og ser på at de andre lever videre. Jeg står igjen forlatt. Har Asperger og sliter med å se mellomting og. Alt folk sier blir en sannhet for meg, og det negative veier selvsagt mer. 

Anonymkode: 4d929...eed

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blir avvist hele tiden. Har blitt det hele livet. Ikke av mamma da, ikke av familien. Men jeg ble mobbet på ungdomsskolen, ikke sånn kjempe ille, men ble stengt ute. 
Forstsatte på videregående. Så startet jeg på folkehøgskole og tenkte jeg skulle være sosial og bo på rom med flere, gikk bra et par uker, men så flyttet det inn ei som var blitt ganske populær der og "kastet" meg ut. Så kom ei av de som jobbet der og sa jeg måtte flytte ut, og det gjorde eg. resten av året gikk greit. 
Så startet jeg på skole igjen, måtte fullføre videregående. Gik greit det.
Så strøk jeg i matte og fortsatte i jobben jeg hadde. 
Så flyttet jeg fordi jeg trengte noe nytt, men fikk bare lignende jobb.
Så flyttet jeg til Oslo og flaksen reddet meg dad jeg fikk telefon fra jobb 2 mnd etter jeg hadde søkt.
Trivdes greit, og dagene gikk nå....
Deretter så satset jeg på noe annet, fordi det føltes riktig og muligheten var der.
Dette var mitt største feiltrinn ever! Og så gikk det noen år med opp og nedtruer, men mest nedturer og jeg føler meg bare seigpint. Nå sitter jeg her da , og søker jobber men får bare kjipe mailer "vi må dessverre........." starter de med! jeg gidder knapt lese dem, for jeg vet at det er avslag etter intervju.
Jeg har nå begynt å ringe og hørt om jeg er videre i prosessene, før de har gitt avslag altså, og da har enkelte sagt at stillingen er kansellert og at alle som har søkt vil få avslag. 
Ellers så har jeg fått avslag foreløpig, selv om jeg har masse erfaring!! jeg begynner å bli grådig irrtert på meg selv.  
Jeg har ikke tid til noe heller....og kjæreste kan jeg nok bare glemme så lenge jeg har dt slik. har likt mange menn men ikke turt å ta steget videre der da jeg føler meg lavstatus.  
Hver dag er en påminnelse om at jeg tok et ekstremt dumpt valg. mange jeg kjenner ar gjort det samme men de har det gått bra for. Men jeg har alltid måttet se alvorlig på ting, for føler ting får så ekstra dårlige konsekvenser når jeg gjør noe. Til og med kjæreste er jo kjempe konsekvenser! 
Jeg er ikke gammel nok til å foelske meg. Nå sitter jeg bare og hater meg selv for at jeg ikke klarer det minste liksom

Anonymkode: 4d929...eed

trist å lese, hva tror du må til for at du skal få livet mer på skinner igjen?

Anonymkode: 5c6fd...812

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

trist å lese, hva tror du må til for at du skal få livet mer på skinner igjen?

Anonymkode: 5c6fd...812

En jobb først og fremst. Jeg er arbeidsfør. Jeg søker. 
Et nettverk. 
Blir såret når jeg ser venninna mi i byen og hun ikke spør om å treffes. Feks. Treffer heller den andre bekjente vår. Men jeg skjønner henne. Jeg er ikke et så morsomt selskap  jeg prøver , men ja...

Er så lei av å være slik redd type. Angst. Lite venner. Lever i fantasien, om «kjæresten i utlandet»

Anonymkode: 4d929...eed

[Gjest ColaX]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

En jobb først og fremst. Jeg er arbeidsfør. Jeg søker. 
Et nettverk. 
Blir såret når jeg ser venninna mi i byen og hun ikke spør om å treffes. Feks. Treffer heller den andre bekjente vår. Men jeg skjønner henne. Jeg er ikke et så morsomt selskap  jeg prøver , men ja...

Er så lei av å være slik redd type. Angst. Lite venner. Lever i fantasien, om «kjæresten i utlandet»

Anonymkode: 4d929...eed

Jeg er også en engstelig type. De trodde jeg hadde Asperger da jeg var barn, og jeg fikk diagnosen til og med. Men så ble den tatt bort igjen da jeg ble voksen. 

Jeg kjenner meg igjen i det å streve med vennskap og jobb. Jeg hadde aldri klart å få meg jobb hvis ikke jeg kunne ha fått jobbet hos onkelen min. Men siden jeg igrunn ikke trives så godt der har jeg tenkt å søke jobb på egenhånd. Men da får jeg høre at jeg bør søke hjelp hos NAV for å det til. 

Så kanskje en tanke for deg også? Å spørre NAV om hjelp? Jeg tror jeg skal gjøre det ihvertfall.

[AnonymBruker]

13 timer siden, ColaX skrev:

Jeg er også en engstelig type. De trodde jeg hadde Asperger da jeg var barn, og jeg fikk diagnosen til og med. Men så ble den tatt bort igjen da jeg ble voksen. 

Jeg kjenner meg igjen i det å streve med vennskap og jobb. Jeg hadde aldri klart å få meg jobb hvis ikke jeg kunne ha fått jobbet hos onkelen min. Men siden jeg igrunn ikke trives så godt der har jeg tenkt å søke jobb på egenhånd. Men da får jeg høre at jeg bør søke hjelp hos NAV for å det til. 

Så kanskje en tanke for deg også? Å spørre NAV om hjelp? Jeg tror jeg skal gjøre det ihvertfall.

Jeg er i kontakt med nav. Men jeg søker jo jobb for målet er å få jobb. Hvorfor fjerna de Asperger? 
Det er bare så kjedelig. Jeg føler meg ikke hjem i eget liv. 
Ser bare på at andre lever. For min del gikk det bare fryktelig galt å satse på det jeg gjorde, mens de andre fortsetter. Selv er jeg i ferd med å starte et liv jeg ikke ser frem til, for å tjene penger. 

Anonymkode: 4d929...eed

[AnonymBruker]

Så sitter jeg her igjen da. Jeg er så demotivert for mitt kommende liv  må bare ta til takke med dette fordi jeg ikke kommer «får kontant» med omverdenen. Har så masse gode minner, men må si hadde til det livet fordi jeg ikke passer helt inn. 

Anonymkode: 4d929...eed

[AnonymBruker]

Nå prøver jeg å sove igjen men det er vanskelig! Jeg er så sint. Måtte liksom tilbake til den tunge tiden igjen bare for å kaste bort tiden min. Så er det ikke engang sikkert at jeg kommer dit jeg vil igjen og da er alt bortkastet... 

Anonymkode: 4d929...eed