En sammenligning mht «jeg liker deg, men ikle det du gjør»

[AnonymBruker]

Noen har nevnt noe til meg om forskjellen på å være lei av meg og lei av det jeg gjør. At de ikke blir lei av meg, men av det jeg gjør. 

I den forbindelse kom jeg til å tenke på noe. Vet det kan høres rart ut, men jeg deler det likevel. 

Jeg har jo alltid følt meg mindre verdt enn andre og at det jeg gjorde ikke var bra nok. Jeg følte meg udugelig og underdanig absolutt alle. 

Så kjørte jeg opp til bil mot alle odds. Og for første gang i livet følte jeg at jeg var bra nok.   Vet det kan høres rart ut for andre men.. Andre bilister respekterte meg, og det var like mye plass til meg på veien som andre. Andre stoppet for meg i lyskryss, og jeg for dem - uten at noen ble sinte på meg (og andre). Jeg følte jeg mestret, og jeg kjørte «land og strand» rundt. Jeg kunne bodd i bilen. Jeg fikk selvtillit og følte meg trygg på meg selv så lenge jeg satt i bilen - men utenfor bilen var jeg den mindreverdige personen. 
 

En gang hadde jeg kjørt for nære bilen foran meg. Den satte nødblinken på for å få meg til å se at jeg gjorde noe ulovlig. Sjåføren var tydelig på at han ikke likte det jeg gjorde (i tillegg til at det var ulovlig -man får 6800 kr i bot av politiet for sånt). I en annen setting ville jeg blitt lei meg og fornærmet, men i dette tilfellet visste ikke sjåføren hvem jeg var. Dermed hadde jeg ingen grunn til å tro at sjåføren ikke likte meg. Hen likte ikke det jeg gjorde. Og det er vel dette jeg er blitt forsøkt fortalt. 

Anonymkode: 90355...bea

[Gjest Fastnick]

Så fin sammenligning! 

Jeg greier ikke alltid å skille på det selv om det er fremmede heller jeg, da. Jeg kom på et eksempel da jeg også var ute og kjørte bil en gang. Jeg kom opp i asfalteringsarbeid på min side av veien, og ble bedt om å stoppe av en trafikkstyrer. Jeg gjorde det, men så gikk vedkommende bare plutselig bort, og jeg så ikke noe mer til ham. Jeg lå først i køen og hadde biler bak meg, og ble en smule stresset. Jeg ventet et par minutter, men begynte veldig å tenke og føle at de bak meg i køen tenkte at jeg var dum nå som ikke kjørte, for vedkommende trafikkarbeider hadde jo forsvunnet, og det måtte jo bety at vi kunne kjøre! Så da jeg så at det var klart i venstre fil, kjørte jeg forsiktig forbi asfaltbilen. Plutselig så jeg den trafikkstyreren igjen foran asfaltbilen. Han bare så sint på meg og gjorde ko-ko-tegnet med pekefingeren mot hodet sitt. Jeg ble litt redd og veldig lei meg, men andre biler bak meg fulgte etter. Om de også fikk ko-ko-tegnet vet jeg ikke. Jeg begynte i alle fall å grine rett etterpå fordi jeg følte meg så dum som hadde gjort en sånn feil. Og selvbebreidende tanker fortalte meg hele tida hvor dust og dum jeg var. 

Det er mange eksempler, men siden jeg snakker om bil kommer det fram et minne til. Jeg hadde parkert i en sidegate bak en annen bil. Tydeligvis litt for nært, for da jeg kom tilbake til bilen etter ærendet mitt, så lå det en håndskrevet lapp på ruta mi hvor det stod at neste gang jeg skulle parkere burde jeg "legge ved en jævla boksåpner" for det var så vanskelig for vedkommende å få bilen sin ut! Jeg ble kjemperedd og klandret meg selv i det uendelige, inntil jeg fikk snakket med mannen min om det. Etter noen dager greide jeg å le av det hele. 

Så nei, jeg greier nok ikke så godt å skille mellom hva jeg er og hva jeg gjør ifm det å føle at andre synes at jeg er dum og rar, eller lei av meg om du vil. Det jeg gjør er jo den jeg er på en måte. "Jeg er dum fordi jeg gjør slik og sånn". For hadde jeg gjort det annerledes og riktig, så hadde jeg ikke vært så dum, om du skjønner. Derfor er det litt vanskelig å forstå noen ganger utsagnet "Jeg liker deg, men ikke det du gjør", eller "jeg er ikke lei av deg, men det du gjør". 

Jeg forstår det jo på en måte, og har bevisst brukt det i barneoppdragelsen. Jeg har f. eks aldri sagt til ungene mine at de var dumme som gjorde ditt og datt galt, men at det de gjorde var dumt/uhensiktsmessig. Det er bare litt vanskelig å tro det når det gjelder meg selv.

Endret 22. februar 2020 av Fastnick

[Gjest Fastnick]

Men jeg misforstod sikkert hva du mente. For det jeg skrev tror jeg er ganske vanlig å tenke/føle? At når man har gjort noe dumt/feil, så tenker man at man er dum? Jeg vet ikke. 

Men så var det sikkert ikke det du mente heller. Nå sier jeg faktisk til meg selv at jeg er utrolig dum som ikke har skjønt hva du mente, og at alt det jeg har skrevet bare er dumt. 😅 For vi snakker nok om to forskjellige ting. 

Endret 22. februar 2020 av Fastnick

[Drømmeautomat]

Dette tror jeg var en sammenligning som ga mening for mange, og i hvert fall for meg. Godt formulert!

[påskelilje]

God sammenlikning! Så flott at du klarte lappen! Kos deg med kjøring og tenk på dette bildet hvis du en dag plutselig skulle kjenne på at du ikke har like stor plass som andre i livet... for det har du 😍

[Pallida]

Dette var en fin analogi, som jeg tillater meg å spinne videre på.

For meg er det stor forskjell på å være «meg» personlig og upersonlig. På butikken, i møte med offentlige kontorer etc. følger jeg sosiale normer og forventer å bli møtt med det samme. Det blir som å kjøre bil. Sosiale normer tilsvarer trafikkregler. Samhandlingen oppleves trygg og forutsigbar. Jeg har realistiske forventninger og et velfungerende repertoar å spille på. 

I møte med venner, familie etc. er det vanskeligere, fordi der utfordres mitt selvbilde og min sårbarhet i mye større grad. Der er jeg personlig i fokus, ikke jeg som kunde, bruker eller tilfeldig forbipasserende. Og selv om sosiale normer også er til hjelp her, er det ikke tilstrekkelig. Den man er blitt, basert på arv og miljø blander seg inn og farger både atferd og forventninger, på godt og vondt. Regler og normer blandes med bevisste og ubevisste strategier og «sannheter», som ikke nødvendigvis har rot i virkeligheten, men i fortiden. Nærmest som utdaterte trafikkregler, uten at man helt vet at de er akkurat dét. Repertoaret blir dermed mer ujevnt og uoversiktlig.

Jeg tenker at for de av oss som lever med følgene av omsorgssvikt, hvor dårlig selvbilde, skam og frykt for avvisning står sentralt, er det viktig å bli klar over at vi navigerer etter utdaterte sannheter/trafikkregler, men også samtidig forstår at vi gjør det av en grunn, at vi ikke bare kan slutte med det og følge de allmenne trafikkreglene og flyte uanstrengt med i trafikkstrømmen i stedet for. Det vi lærte som barn/ungdom, det vi feilaktig tok på oss ansvaret og skylden for, er «sant», helt til vi skjønner at øvelseskjøringen, det som formet vår identitet, var mangelfull. Det var ikke deg det var noe galt med. Det var opplæringen. At man ble en dårlig sjåfør på privaten, er følgelig en konsekvens og noe man ikke selv har skyld i, og som heldigvis kan rettes opp, ved hjelp av både gode kjørelærere og medtrafikanter og en god porsjon tålmodighet og vilje fra seg selv.

 

[AnonymBruker]

42 minutter siden, Mari- skrev:

Dette var en fin analogi, som jeg tillater meg å spinne videre på.

For meg er det stor forskjell på å være «meg» personlig og upersonlig. På butikken, i møte med offentlige kontorer etc. følger jeg sosiale normer og forventer å bli møtt med det samme. Det blir som å kjøre bil. Sosiale normer tilsvarer trafikkregler. Samhandlingen oppleves trygg og forutsigbar. Jeg har realistiske forventninger og et velfungerende repertoar å spille på. 

I møte med venner, familie etc. er det vanskeligere, fordi der utfordres mitt selvbilde og min sårbarhet i mye større grad. Der er jeg personlig i fokus, ikke jeg som kunde, bruker eller tilfeldig forbipasserende. Og selv om sosiale normer også er til hjelp her, er det ikke tilstrekkelig. Den man er blitt, basert på arv og miljø blander seg inn og farger både atferd og forventninger, på godt og vondt. Regler og normer blandes med bevisste og ubevisste strategier og «sannheter», som ikke nødvendigvis har rot i virkeligheten, men i fortiden. Nærmest som utdaterte trafikkregler, uten at man helt vet at de er akkurat dét. Repertoaret blir dermed mer ujevnt og uoversiktlig.

Jeg tenker at for de av oss som lever med følgene av omsorgssvikt, hvor dårlig selvbilde, skam og frykt for avvisning står sentralt, er det viktig å bli klar over at vi navigerer etter utdaterte sannheter/trafikkregler, men også samtidig forstår at vi gjør det av en grunn, at vi ikke bare kan slutte med det og følge de allmenne trafikkreglene og flyte uanstrengt med i trafikkstrømmen i stedet for. Det vi lærte som barn/ungdom, det vi feilaktig tok på oss ansvaret og skylden for, er «sant», helt til vi skjønner at øvelseskjøringen, det som formet vår identitet, var mangelfull. Det var ikke deg det var noe galt med. Det var opplæringen. At man ble en dårlig sjåfør på privaten, er følgelig en konsekvens og noe man ikke selv har skyld i, og som heldigvis kan rettes opp, ved hjelp av både gode kjørelærere og medtrafikanter og en god porsjon tålmodighet og vilje fra seg selv.

 

Fantastisk bra skrevet! Hjertelig takk, dette tar jeg med meg videre. Dette er ting jeg har jobbet med, men dette innlegget ga et så klart og tydelig bilde av det jeg streber med at jeg vil bruke det i min terapi. 

Anonymkode: 90355...bea

[AnonymBruker]

Til TS: Hvordan greide du å skille når du hadde stoppet bak en bil for nære og bilen satte på nødblinken? Hvordan klarte du å ikke tenke at det var deg det var noe galt med og ikke det du gjorde? 

Anonymkode: d3fc4...99b

[Glitter]

Veldig bra sammenligning. Jeg er dessverre slik at jeg blir både redd og skamfull når jeg gjør noe feil. Enten det har vært i trafikken eller det har vært noe annet. Vel, i nykter tilstand. Er jeg ruset så gir jeg plutselig F i alt. Blir motsatt av hva jeg er til vanlig. 

Jeg kan plutselig huske noe fra jeg var barn hvor jeg gjorde noe feil på skolen og fikk tilsnakk. Det rev opp følelsene mine og jeg kjenner fortsatt på stor skam og det at jeg ikke gjorde ting riktig. Føler meg dum og liten. 

Det er ingen sammenheng mellom følelsene mine og fornuften/refleksjonsevnen min, og det har gjort at jeg mange ganger har blitt misforstått i psykiatrien. Jeg er på en måte delt i to, og kjemper stadig vekk for å la fornuften vinne over følelsene, men veldig ofte er det følelsene som vinner. 

Jeg trenger stadig vekk hjelp til å se annerledes på en situasjon eller hendelse. Eller oppfattelse. Hjelp til å endre kurs. Det har gått mye tid i terapien til slike ting. Sliter veldig med å endre kurs helt av meg selv. 

Endret 22. februar 2020 av Glitter

[Eva Sofie]

11 timer siden, Fastnick skrev:

Men jeg misforstod sikkert hva du mente. For det jeg skrev tror jeg er ganske vanlig å tenke/føle? At når man har gjort noe dumt/feil, så tenker man at man er dum? Jeg vet ikke. 

Men så var det sikkert ikke det du mente heller. Nå sier jeg faktisk til meg selv at jeg er utrolig dum som ikke har skjønt hva du mente, og at alt det jeg har skrevet bare er dumt. 😅 For vi snakker nok om to forskjellige ting. 

Har du fått høre mye i oppveksten av noen at du var dum og udugelig eller har det kommet av seg selv? Du trenger ikke svare her på forumet, men det er mer et spørsmål for selvrefleksjon. Jeg tenker at et sted må det komme fra. Det er i hvert fall min erfaring gjennom terapi. Kanskje voksne som passet på deg som liten, at du ble mobbet som barn eller ungdom, at du bebreidet deg selv fordi du var uten venner e.l.? Eller helt andre grunner. Vi er mange som irettesetter oss selv på denne måten og i mange tilfeller er det riktig å gjøre det for å rette oss etter hva som er en normal oppførsel og hva som er sosialt akseptert av andre - en slik skam- og skyldfølelse er jo faktisk nødvendig for oss mennesker å ha. Det er først når det blir for mye av den at det blir galt. Da lider vi under det.

Og den mannen som festet lapp i ruta på bilen din må ha hatt en dårlig dag tror jeg mer enn at du parkerte feil. Enkelte har lettere for å påpeke andres feil og mangler enn å se sine egne.

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Til TS: Hvordan greide du å skille når du hadde stoppet bak en bil for nære og bilen satte på nødblinken? Hvordan klarte du å ikke tenke at det var deg det var noe galt med og ikke det du gjorde? 

Anonymkode: d3fc4...99b

Som jeg skrev; jeg visste at sjåføren ikke visste hvem jeg var. 

Anonymkode: 90355...bea

[kupton]

Jeg mener det er en feil forventning hvis vi skal tro om oss selv at vi ikke har noen irriterende uvaner eller måter å være på som ikke er helt ok for andre. Hvis vi heller aksepterer at det er sikkert noe irriterende med meg også, skal vi med takk motta tilbakemeldinger fra andre slik at vi kan justere oss i vår adferd.

Jeg har sittet i noen ledergrupper med dyktige og hyggelige medarbeidere. Flere ganger har vi hatt prosjekter som både skulle gjøre oss til bedre ledere og forbedre vår samhandling. Alltid kom det opp noe om alle deltagerne som var negativt og som irriterte andre og hemmet samarbeid. Da alle hadde det utgangspunktet at dette var nyttige og konstruktive tilbakemeldinger, ble vi bedre til å samarbeide. Jeg tror også vi ble bedre ledere og også bedre partnere og foreldre.

Derfor et det så viktig at en kan forstå at du kan være en kjernekar (av begge kjønn), men ha noen irriterende adferdstrekk.

[Gjest Gargamel]

Et annet moment er at folk har ulik terskel for å klage. 

De som har høy terskel for å klage selv vil kanskje  overreagere på at andre klager. Man kan føle at det er en større sak enn det egentlig er.

Jeg har også lagt merke til at noen har et negativt syn på omtrent alle andre. Hvis de også har et negativt syn på meg, så sier ikke det så mye om meg.

For min del reagerer jeg irrasjonelt/umodent ved å bli veldig sint inni meg hvis jeg får kjeft i trafikken sånn som dere beskriver. Jeg blir ikke mindre sint av at den andre faktisk har rett. Jeg blir ikke lei meg, eller nedbrutt egentlig.