Gå til innhold

Hva gjør dere for å avlede?


Glitter

Anbefalte innlegg

26 minutter siden, Glitter skrev:

Men jeg kunne jo funnet en oppskrift på vanlige rundstykker. Jeg steker meg jo rundstykker til kvelds hver kveld. Så det klarer jeg kanskje å ikke overspise på. 

Da forstår jeg at boller ikke var det beste tipset å komme med, men rundstykker som du selv foreslår var jo en kjempegod idé - ofte sitter vi selv med gode løsninger i oss selv. Når jeg spør psykologen min om råd, spør han tilbake: "Hva tror du selv?" Og sammen finner vi løsninger. Jeg tillater meg med å komme med et forslag med oppskrift på rundstykker. Jeg har etter hvert opparbeidet meg et oppskriftsarkiv som består av mer enn 3.700 oppskrifter innen alle kategorier, men jeg husker ikke lenger hvor jeg fant denne. Her har du enda en av dem som er rundstykker. Oppskriften gir 30 rundstykker, men den kan du jo skalere opp eller ned etter ønske.

Grove rundstykker med havre og solsikkekjerner

  • 1 l melk (gjerne sur eller skummet)
  • 9 ss olje
  • 50 g gjær
  • 2 ts salt
  • 3 ss sukker
  • 1 dl solsikkekjerner (kan sløyfes)
  • 200 g havregryn
  • 300 g sammalt hvete grov/fin
  • 800 g hvetemel

Til dekor

  • egg eller melk til pensling
  • sesamfrø, valmuefrø eller solsikkekjerner til dryss

Varm melk og olje til det er lunkent og rør ut gjæren. Rør inn resten av ingrediensene til en blank og smidig deig. Dekk til med plast og la deigen heve på et lunt sted i ca 1 time. Elt deigen og del i ca 30 emner. Form til runde boller og legg på et bakepapirkledt stekebrett. Dekk til og la rundstykkene etterheve i ca 30 min. Varm ovnen til 225°C. Pensle med egg eller melk og dryss med frø.

Stek de grove rundstykkene på midterste rille i varm ovn, 225°C i ca 15 min. Avkjøl på rist.

Endret av Eva Sofie
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

8 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Da forstår jeg at boller ikke var det beste tipset å komme med, men rundstykker som du selv foreslår var jo en kjempegod idé - ofte sitter vi selv med gode løsninger i oss selv. Når jeg spør psykologen min om råd, spør han tilbake: "Hva tror du selv?" Og sammen finner vi løsninger. Jeg tillater meg med å komme med et forslag med oppskrift på rundstykker. Jeg har etter hvert opparbeidet meg et oppskriftsarkiv som består av mer enn 3.700 oppskrifter innen alle kategorier, men jeg husker ikke lenger hvor jeg fant denne. Her har du enda en av dem som er rundstykker. Oppskriften gir 30 rundstykker, men den kan du jo skalere opp eller ned etter ønske.

Grove rundstykker med havre og solsikkekjerner

  • 1 l melk (gjerne sur eller skummet)
  • 9 ss olje
  • 50 g gjær
  • 2 ts salt
  • 3 ss sukker
  • 1 dl solsikkekjerner (kan sløyfes)
  • 200 g havregryn
  • 300 g sammalt hvete grov/fin
  • 800 g hvetemel

Til dekor

  • egg eller melk til pensling
  • sesamfrø, valmuefrø eller solsikkekjerner til dryss

Varm melk og olje til det er lunkent og rør ut gjæren. Rør inn resten av ingrediensene til en blank og smidig deig. Dekk til med plast og la deigen heve på et lunt sted i ca 1 time. Elt deigen og del i ca 30 emner. Form til runde boller og legg på et bakepapirkledt stekebrett. Dekk til og la rundstykkene etterheve i ca 30 min. Varm ovnen til 225°C. Pensle med egg eller melk og dryss med frø.

Stek de grove rundstykkene på midterste rille i varm ovn, 225°C i ca 15 min. Avkjøl på rist.

Takk! Skal prøve disse! Vet ikke om det blir i dag, men tirsdag er også en veldig tom dag så blir det ikke i dag så blir det tirsdag. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Merket noe i dag. Det bildet jeg beskrev. Det som har blitt et slags symbol for meg på døden og hvor vakkert det kan være. Hvor jeg strekker hendene i været, ryggen mot verden og ser mot lyset, som i døden. Det henger på den ene siden av veggen. Men på den andre siden. Vet dere hva som henger der? Tre nydelige bilder av mine barn. Ett av hver av de og ett av de sammen. Det blir jo selve symbolet på livet. Det som gjør at jeg kjemper når jeg ikke klarer å kjempe for meg selv. 

Det ble et slags paradoks. Symbolet på livet og døden rett foran meg på veggen. Når jeg begynner å stirre på døden og ikke klarer å få tankene og fantasien om døden vekk. Så kan jeg bare se til venstre. For der henger symbolet på selve livet. 

Og som Gulltopp sa i Reisen til julestjerna når man ikke vet hvor man skal gå. Gå (se) til venstre. For det er hjertesiden. 

Endret av Glitter
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg lest gjennom tråden og jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver. Jeg er nærmest blitt avhengig av innleggelser. Det er den eneste plassen jeg føler det er avledning nok til å klare dagene. 

Jeg har akkurat hatt sønnen min her i noen dager og da kan jeg ikke skjønne at jeg kan ha tanker om å ville dø fra ham, men når han ikke er her så er det som jeg glemmer at jeg er mamma og bare vil at alt skal være over. Jeg har også tre bilder av han på veggen. Jeg må øve mer på å se på det når jeg har det som tøffest.

 

Endret av Fru2020
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, Fru2020 skrev:

Nå har jeg lest gjennom tråden og jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver. Jeg er nærmest blitt avhengig av innleggelser. Det er den eneste plassen jeg føler det er avledning nok til å klare dagene. 

Jeg har akkurat hatt sønnen min her i noen dager og da kan jeg ikke skjønne at jeg kan ha tanker om å ville dø fra ham, men når han ikke er her så er det som jeg glemmer at jeg er mamma og bare vil at alt skal være over. Jeg har også tre bilder av han på veggen. Jeg må øve mer på å se på det når jeg har det som tøffest.

 

På en måte trist at du kjenner deg igjen. Unner jo ingen å ha det slik. 

I mine dårligste perioder så føles det bare som en byrde å ha ungene hos meg. Jeg føler ikke jeg klarer å være hundre% tilstede, men jeg gjør alt jeg kan for å skjule det. Likevel er jeg jo uendelig glad i de og jeg vil ikke forårsake de smerte. Det er bare det at tidvis blir smerten min så stor og tankene så mørke at jeg greier ikke å sette de foran meg selv. Eller tankene vrir seg over i en overbevisning om at jeg er så dårlig mor og de vil ha det bedre uten meg. De stakkars barna mine har jo blitt utsatt for mye smerte og skuffelse i forbindelse med at jeg blir dårlig. Jeg ser det på eldste at han blir lei seg når han får vite at jeg er på sykehus. Noe han bare får vite hvis jeg er så dårlig at jeg ikke greier å følge opp samværet. Nå sist tok jeg permisjon fra sykehuset og hadde de som vanlig. Det krever mye av meg, men jeg vil skåne de så langt jeg kan. Samtidig er de flotte gutter som vet at moren deres er syk og at hun av og til må på sykehuset for å få hjelp av legene. Da spør de om det er TV der og om jeg får mat på sykehuset. Så snakker vi om alt de har av spørsmål. 

Jeg må jo ærlig si at jeg hadde ikke fått barn hvis jeg hadde visst at jeg skulle bli så syk. Har liksom klart å holde hode akkurat nok over vannet i mange år og vært en veldig god mor. Så møtte jeg veggen da. Likevel har de jo fått meg mer tilbake nå. For ett år siden hadde jeg kun samvær under tilsyn. Nå har jeg de på overnatting og det er jeg selv som avgjør når jeg er frisk nok til å trappe opp samvær. Det er nok lenge til, men. Ingen barnevern i bildet lenger. Jeg gjør alt jeg kan for å unngå at de på nytt må kobles inn. Ikke for det. Jeg følte en stor trygghet i barnevernet og ville ikke at de skulle trekke seg ut. På grunn av slik faren oppfører seg mot meg. Men det var visst en sak for familievernkontoret sa de. Til tross for at jeg tryglet. Og med det gav de all makt til han som mishandlet meg i ni år. Og jeg er maktesløs overfor ting som ikke er som de bør være hos han. 

Jaja. Vi må bare fortsette å kjempe. Jeg er stadig vekk bekymret for at jeg ikke skal klare det. Nå i det siste har selvmordstanker blitt veldig sterke. Men jeg har en helt annen motstandskraft mot det nå enn jeg hadde før. Jeg har automatisert at hvis jeg virkelig begynner å miste kontroll så MÅ jeg oppsøke hjelp til den verste stormen går over. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, Glitter skrev:

Takk for tips. :) Jeg har ikke så stor interesse for å ta bilder egentlig, men jeg er jo glad i naturen så det er sikkert verdt et forsøk. Har ikke så mange ulike løyper jeg kan ta i nærområdet, men noe har jeg jo. Kan jo også ta bussen til andre steder. Kanakje prøve på å ta bilder etter hvert som våren kommer. 

Man trenger ikke være så opptatt av akkurat det å ta bilder, tror jeg. Det handler vel om å fokusere på noe slik at det ikke blir plass til alt det negative fokuset.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

4 minutter siden, Trine skrev:

Man trenger ikke være så opptatt av akkurat det å ta bilder, tror jeg. Det handler vel om å fokusere på noe slik at det ikke blir plass til alt det negative fokuset.

Ja. Det er noe i akkurat det. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

16 minutter siden, Glitter skrev:

På en måte trist at du kjenner deg igjen. Unner jo ingen å ha det slik. 

I mine dårligste perioder så føles det bare som en byrde å ha ungene hos meg. Jeg føler ikke jeg klarer å være hundre% tilstede, men jeg gjør alt jeg kan for å skjule det. Likevel er jeg jo uendelig glad i de og jeg vil ikke forårsake de smerte. Det er bare det at tidvis blir smerten min så stor og tankene så mørke at jeg greier ikke å sette de foran meg selv. Eller tankene vrir seg over i en overbevisning om at jeg er så dårlig mor og de vil ha det bedre uten meg. De stakkars barna mine har jo blitt utsatt for mye smerte og skuffelse i forbindelse med at jeg blir dårlig. Jeg ser det på eldste at han blir lei seg når han får vite at jeg er på sykehus. Noe han bare får vite hvis jeg er så dårlig at jeg ikke greier å følge opp samværet. Nå sist tok jeg permisjon fra sykehuset og hadde de som vanlig. Det krever mye av meg, men jeg vil skåne de så langt jeg kan. Samtidig er de flotte gutter som vet at moren deres er syk og at hun av og til må på sykehuset for å få hjelp av legene. Da spør de om det er TV der og om jeg får mat på sykehuset. Så snakker vi om alt de har av spørsmål. 

Jeg må jo ærlig si at jeg hadde ikke fått barn hvis jeg hadde visst at jeg skulle bli så syk. Har liksom klart å holde hode akkurat nok over vannet i mange år og vært en veldig god mor. Så møtte jeg veggen da. Likevel har de jo fått meg mer tilbake nå. For ett år siden hadde jeg kun samvær under tilsyn. Nå har jeg de på overnatting og det er jeg selv som avgjør når jeg er frisk nok til å trappe opp samvær. Det er nok lenge til, men. Ingen barnevern i bildet lenger. Jeg gjør alt jeg kan for å unngå at de på nytt må kobles inn. Ikke for det. Jeg følte en stor trygghet i barnevernet og ville ikke at de skulle trekke seg ut. På grunn av slik faren oppfører seg mot meg. Men det var visst en sak for familievernkontoret sa de. Til tross for at jeg tryglet. Og med det gav de all makt til han som mishandlet meg i ni år. Og jeg er maktesløs overfor ting som ikke er som de bør være hos han. 

Jaja. Vi må bare fortsette å kjempe. Jeg er stadig vekk bekymret for at jeg ikke skal klare det. Nå i det siste har selvmordstanker blitt veldig sterke. Men jeg har en helt annen motstandskraft mot det nå enn jeg hadde før. Jeg har automatisert at hvis jeg virkelig begynner å miste kontroll så MÅ jeg oppsøke hjelp til den verste stormen går over. 

Jeg har superdårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å være helt tilstede når sønnen min er her. Jeg klarer det i perioder av dagen, men så detter jeg utav det. I tillegg er jeg så sliten at jeg blir liggende på sofaen. Jeg tror ikke det er så vanskelig for han som jeg tror, han liker at han får game og være på YouTube. 

Sønnen min besøker meg alltid på DPS. Der er han kjent med plassen og personalet. Det spiller vi spill og spiser litt frukt som personalet finner frem. Men han besøker meget aldri på sykehuset. Det liker han ikke. 

Som forebyggende tiltak for han er han med i en gruppe for barn som pårørende. Det trives han godt med. Tror det er bra for han å kjenne på at han ikke er alene. I de periodene det ikke er gruppe for han til samtaler der. (Er en frivillig organisasjon som har tilbudet) Jeg synes det er ekstra bra at han der erfarer at det hjelper å snakke om ting.

Jeg har barnevernet inne, men det handler like mye om at faren også er syk. Jeg har også blitt utsatt for vold fra han de 20 årene vi var i lag. Heldigvis klarer vi å samarbeide greit rundt sønnen vår. Jeg må bare klare å legge vekk at jeg er redd. Jeg synes vi får god oppfølging av barnevernet, selv om de for tiden vurderer fosterhjem. 

Godt å lese at du har blitt mer stabil og har blitt flinkere til å ta kontakt med helsevesenet når du trenger hjelp. Jeg har alltid klart å si fra når jeg føler at jeg mister kontrollen. Jeg øver på å kjenne det igjen tidlig nok slik at vi kan søke om planlagt opphold og ikke måtte gå via akuttmottaket (misliker det veldig). 

Hvordan har det gått med avledningen ikveld?

Endret av Fru2020
Lenke til kommentar
Del på andre sider

29 minutter siden, Fru2020 skrev:

Jeg har superdårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å være helt tilstede når sønnen min er her. Jeg klarer det i perioder av dagen, men så detter jeg utav det. I tillegg er jeg så sliten at jeg blir liggende på sofaen. Jeg tror ikke det er så vanskelig for han som jeg tror, han liker at han får game og være på YouTube. 

Sønnen min besøker meg alltid på DPS. Der er han kjent med plassen og personalet. Det spiller vi spill og spiser litt frukt som personalet finner frem. Men han besøker meget aldri på sykehuset. Det liker han ikke. 

Som forebyggende tiltak for han er han med i en gruppe for barn som pårørende. Det trives han godt med. Tror det er bra for han å kjenne på at han ikke er alene. I de periodene det ikke er gruppe for han til samtaler der. (Er en frivillig organisasjon som har tilbudet) Jeg synes det er ekstra bra at han der erfarer at det hjelper å snakke om ting.

Jeg har barnevernet inne, men det handler like mye om at faren også er syk. Jeg har også blitt utsatt for vold fra han de 20 årene vi var i lag. Heldigvis klarer vi å samarbeide greit rundt sønnen vår. Jeg må bare klare å legge vekk at jeg er redd. Jeg synes vi får god oppfølging av barnevernet, selv om de for tiden vurderer fosterhjem. 

Godt å lese at du har blitt mer stabil og har blitt flinkere til å ta kontakt med helsevesenet når du trenger hjelp. Jeg har alltid klart å si fra når jeg føler at jeg mister kontrollen. Jeg øver på å kjenne det igjen tidlig nok slik at vi kan søke om planlagt opphold og ikke måtte gå via akuttmottaket (misliker det veldig). 

Hvordan har det gått med avledningen ikveld?

Åh, kjenner meg så igjen i det du skriver. Det er så vanskelig for jeg har ingen å snakke med om hvordan det er å være en mor som ikke klarer å være nok mor og som slites sånn av destruktivitet. De fleste mødre har jo barna hos seg. Jeg får høre at jeg gjør jo alt jeg kan. At jeg ikke kan noe for egen sykdom. Men det letter ikke den dårlige samvittigheten. Det fjerner ikke det bildet jeg hadde av meg som mor. Og det bildet som er av dagens situasjon. 

Så bra han går i en slik gruppe. Jeg har aldri hørt noe om det her, men jeg har lenge ønsket at han og også broren på nesten fem skulle ha noen utenforstående å snakke med. Det vil derimot ikke faren. Det eneste jeg er for faren er at han ikke ønsker å være alenefar minus annen hver helg. Han tenker overhodet ikke på barnas behov for å ha meg som mor og på hva de sliter med inni seg på grunn av min sykdom. 

Jeg også er redd for barnas far, men det er ikke jeg som knapt hilser og ikke ser på den andre forelderen når vi møtes foran barna. Det er faren som gjør det. Stakkars barn. De burde slippe å se det der. De oppfatter jo hatet. Jeg er selv skilsmissebarn og var meget sensitiv på den dårlige dynamikken mellom mamma og pappa. Og jeg trodde alt var min feil. 

I kveld har jeg sett på maraton av Pirates of the carabian. Jeg har også gitt etter og drukket et par øl. Men jeg kjøpte bare et par så det blir ikke mer. Litt skuffet over at jeg gjorde det, men det er noe jeg gjør regelmessig og det er bare en brøkdel av gangene at det går galt i den forbindelse. Så jeg ligger nå bare på sofaen og ser på film. 

Det var synd da. Jeg prøvde virkelig å unngå det. Likevel er det jo når jeg drikker meg full at det går over i skikkelig destruktivitet. Har jo bare drukket to øl og det gjør meg bare avslappet. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

27 minutter siden, Glitter skrev:

Åh, kjenner meg så igjen i det du skriver. Det er så vanskelig for jeg har ingen å snakke med om hvordan det er å være en mor som ikke klarer å være nok mor og som slites sånn av destruktivitet. De fleste mødre har jo barna hos seg. Jeg får høre at jeg gjør jo alt jeg kan. At jeg ikke kan noe for egen sykdom. Men det letter ikke den dårlige samvittigheten. Det fjerner ikke det bildet jeg hadde av meg som mor. Og det bildet som er av dagens situasjon. 

Så bra han går i en slik gruppe. Jeg har aldri hørt noe om det her, men jeg har lenge ønsket at han og også broren på nesten fem skulle ha noen utenforstående å snakke med. Det vil derimot ikke faren. Det eneste jeg er for faren er at han ikke ønsker å være alenefar minus annen hver helg. Han tenker overhodet ikke på barnas behov for å ha meg som mor og på hva de sliter med inni seg på grunn av min sykdom. 

Jeg også er redd for barnas far, men det er ikke jeg som knapt hilser og ikke ser på den andre forelderen når vi møtes foran barna. Det er faren som gjør det. Stakkars barn. De burde slippe å se det der. De oppfatter jo hatet. Jeg er selv skilsmissebarn og var meget sensitiv på den dårlige dynamikken mellom mamma og pappa. Og jeg trodde alt var min feil. 

I kveld har jeg sett på maraton av Pirates of the carabian. Jeg har også gitt etter og drukket et par øl. Men jeg kjøpte bare et par så det blir ikke mer. Litt skuffet over at jeg gjorde det, men det er noe jeg gjør regelmessig og det er bare en brøkdel av gangene at det går galt i den forbindelse. Så jeg ligger nå bare på sofaen og ser på film. 

Det var synd da. Jeg prøvde virkelig å unngå det. Likevel er det jo når jeg drikker meg full at det går over i skikkelig destruktivitet. Har jo bare drukket to øl og det gjør meg bare avslappet. 

Bra at du har hatt filmmaraton. Det hørtes nesten litt fristende ut med Piratesmaraton. Trist at du gav etter for fristelsen og valgte å drikke øl i kveld. Vet ikke hvordan du har det, men håper at det stopper der og at du ikke trenger øl i morgen også.

Jeg tror det er viktig å ha noen å snakke om morsrollen når man er syk. Den er veldig annerledes enn når man er frisk. Vanskelig å forstå for de som er friske. Jeg har blitt kjent med noen medpasienter som jeg har kontakt med utenom innleggelser og vi snakker om hvordan det oppleves. Det er tøft når man en gang har fungert svært godt som mor, og så møte veggen så totalt at man knapt klarer å tenke på andre enn seg selv...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

24 minutter siden, Fru2020 skrev:

Bra at du har hatt filmmaraton. Det hørtes nesten litt fristende ut med Piratesmaraton. Trist at du gav etter for fristelsen og valgte å drikke øl i kveld. Vet ikke hvordan du har det, men håper at det stopper der og at du ikke trenger øl i morgen også.

Jeg tror det er viktig å ha noen å snakke om morsrollen når man er syk. Den er veldig annerledes enn når man er frisk. Vanskelig å forstå for de som er friske. Jeg har blitt kjent med noen medpasienter som jeg har kontakt med utenom innleggelser og vi snakker om hvordan det oppleves. Det er tøft når man en gang har fungert svært godt som mor, og så møte veggen så totalt at man knapt klarer å tenke på andre enn seg selv...

Ja det var dumt, men jeg kommer ikke til å drikke i morgen. I snitt klarer jeg meg vel uten i ca ti dager mellom hver gang. Sjeldnere drikker jeg for mye. Det skjedde i starten av oktober og i slutten av januar. Så det skjer jo, men. Jeg har hatt én sprekk på verre ting siden 2018. Sliter litt mer med å kutte alkoholen helt. 

Det tror jeg også. Har dessverre ikke møtt noen selv. Jeg har møtt blant annet ei som er veldig lik meg. Vi har vært innlagt samtidig mange ganger. Til og med samme utdannelse. Men hun har ikke barn. Likevel har hun mye forståelse for hvordan det er. Og at jeg faktisk kjemper mye. Men om jeg går på trynet innimellom? Ja  det gjør jeg. Min behandler har sagt at den prosessen jeg er i vil ta noen år. Med både framgang og tilbakefall. Jeg tar det ikke som en hvilepute,  men jeg prøver å bruke det for å tilgi meg selv. Noe jeg i grunn ikke klarer. 

Føler meg jo som en byrde. Men får høre at den største byrden vil være om jeg dør. Usikker på om det er sant, men jeg prøver å stole på de som sier det. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 minutter siden, Glitter skrev:

Ja det var dumt, men jeg kommer ikke til å drikke i morgen. I snitt klarer jeg meg vel uten i ca ti dager mellom hver gang. Sjeldnere drikker jeg for mye. Det skjedde i starten av oktober og i slutten av januar. Så det skjer jo, men. Jeg har hatt én sprekk på verre ting siden 2018. Sliter litt mer med å kutte alkoholen helt. 

Det tror jeg også. Har dessverre ikke møtt noen selv. Jeg har møtt blant annet ei som er veldig lik meg. Vi har vært innlagt samtidig mange ganger. Til og med samme utdannelse. Men hun har ikke barn. Likevel har hun mye forståelse for hvordan det er. Og at jeg faktisk kjemper mye. Men om jeg går på trynet innimellom? Ja  det gjør jeg. Min behandler har sagt at den prosessen jeg er i vil ta noen år. Med både framgang og tilbakefall. Jeg tar det ikke som en hvilepute,  men jeg prøver å bruke det for å tilgi meg selv. Noe jeg i grunn ikke klarer. 

Føler meg jo som en byrde. Men får høre at den største byrden vil være om jeg dør. Usikker på om det er sant, men jeg prøver å stole på de som sier det. 

Bra at du ikke fortsetter å drikke i morgen. Jeg er litt var for dette med alkohol.... Behandleren min snakker også om at det vil komme opp og nedturer. Jeg sliter med at jeg går helt i avgrunnen hver gang jeg kjenner at det går litt nedover.

Veldig greit sagt at den største byrden vil være om du dør. Sikkert mye i det.

Håper du klarer deg resten av kvelden/natten. Nå har min beste avledning kicket inn her....sovemedisinene mine 😉

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 timer siden, Fru2020 skrev:

Bra at du ikke fortsetter å drikke i morgen. Jeg er litt var for dette med alkohol.... Behandleren min snakker også om at det vil komme opp og nedturer. Jeg sliter med at jeg går helt i avgrunnen hver gang jeg kjenner at det går litt nedover.

Veldig greit sagt at den største byrden vil være om du dør. Sikkert mye i det.

Håper du klarer deg resten av kvelden/natten. Nå har min beste avledning kicket inn her....sovemedisinene mine 😉

Ja det får jeg også høre. At det kommer opp og nedturer og at jeg nok kommer til å ha tilbakefall her og der. Jeg er så selvdestruktiv at det tar fortsatt overhånd av og til. Har gjort mye tull hittil i 2020. Må klare å hente meg inn snart og ta bedre valg. Det gikk jo så mye bedre før jul. Selv om det kanskje virker sånn så skriver jeg ikke om alt jeg gjør og alt som skjer. Dette året har hittil vært et eneste stort tilbakefall. Snakket med kompisen min i dag og innrømmet at jeg gikk totalt "borderline" på han for to uker siden og testet hvor langt jeg kunne gå før han forlot meg. Han forlot meg derimot ikke den kvelden og det var først da han sa rett ut at han var glad i meg og at han ikke kom til å forlate meg før jeg evt før var dratt inn i en politibil at jeg snudde om og lot han ta meg med hjem.

Jeg har aldri drevet på med slik testing før og jeg skjønte ikke at det var det jeg gjorde før noen dager etterpå. Jeg vil ikke være den personen og det er nettopp derfor at jeg ikke vil være noe mer enn hans venn. Tidligere relasjoner har ødelagt meg sånn at jeg er sikker på at til og med han vil forlate meg. Så jeg testet hvor langt jeg kunne dra den. Det er ikke ok verken for han eller for meg. Så jeg vet jeg ikke kan være i et forhold. Ikke bare fordi jeg ikke takler å ha sex, men fordi jeg kommer til å bli slik at jeg tester han. Det er ikke en væremåte jeg ønsker å ha. Har aldri vært på den måten før. Har jo gått på eggeskall for å ikke trigge eksen for han mishandlet meg.

Må ordne opp i meg selv før jeg kan være noe annet, men jeg innser at mitt vennskap til meg og den eneste vennen jeg har i byen er på mine premisser. Har et par venninner, men de bor ikke i byen og jeg skjuler hvordan jeg er og tenker for de. De har ikke sett den emosjonelle ustabiliteten i meg. De vet kun det jeg har fortalt om det, men de synes det er vanskelig å tro på da det jeg forteller ikke er det de ser. De skal ikke få se det heller, men. Det er kjipt å ha det sånn og ikke minst innse at skulle jeg vært i en kjæresterelasjon så hadde jeg blitt en person jeg ikke vil være. På grunn av tidligere negative erfaringer og eget dårlige selvbilde. 

Har kanskje kommet langt fra der jeg var, men jammen har jeg fortsatt labgt å gå. Det at jeg har unnvikende PF i tillegg til emosjonell ustabilitet tror jeg gjør at jeg ikke gjør så mye ut av meg i relasjoner. Det holder meg i sjakk på en måte. For jeg tørr ikke reagere. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har blandet pf med unnvikende, tvangspreget og emosjonelt ustabile trekk.  Jeg har ment at borderlinedelen har vært hel feil, men så kom 2020 og jeg oppførte meg sykt ustabilt. Har roet seg litt nå da. Jeg er kjempeflau over hvordan jeg har oppført meg i den perioden. Flust med tvang og så mye ambulansekjøring at de begynte å kjenne meg igjen....

Jeg har ikke vist noen deler av min sykdom til venner. Har alltid klart å ta legg sammen nok til å ikke vise dem noe. Det er jeg glad for. På den måten blir det en god pause fra kaoset å være sammen med dem.

1 time siden, Glitter skrev:

Ja det får jeg også høre. At det kommer opp og nedturer og at jeg nok kommer til å ha tilbakefall her og der. Jeg er så selvdestruktiv at det tar fortsatt overhånd av og til. Har gjort mye tull hittil i 2020. Må klare å hente meg inn snart og ta bedre valg. Det gikk jo så mye bedre før jul. Selv om det kanskje virker sånn så skriver jeg ikke om alt jeg gjør og alt som skjer. Dette året har hittil vært et eneste stort tilbakefall. Snakket med kompisen min i dag og innrømmet at jeg gikk totalt "borderline" på han for to uker siden og testet hvor langt jeg kunne gå før han forlot meg. Han forlot meg derimot ikke den kvelden og det var først da han sa rett ut at han var glad i meg og at han ikke kom til å forlate meg før jeg evt før var dratt inn i en politibil at jeg snudde om og lot han ta meg med hjem.

Jeg har aldri drevet på med slik testing før og jeg skjønte ikke at det var det jeg gjorde før noen dager etterpå. Jeg vil ikke være den personen og det er nettopp derfor at jeg ikke vil være noe mer enn hans venn. Tidligere relasjoner har ødelagt meg sånn at jeg er sikker på at til og med han vil forlate meg. Så jeg testet hvor langt jeg kunne dra den. Det er ikke ok verken for han eller for meg. Så jeg vet jeg ikke kan være i et forhold. Ikke bare fordi jeg ikke takler å ha sex, men fordi jeg kommer til å bli slik at jeg tester han. Det er ikke en væremåte jeg ønsker å ha. Har aldri vært på den måten før. Har jo gått på eggeskall for å ikke trigge eksen for han mishandlet meg.

Må ordne opp i meg selv før jeg kan være noe annet, men jeg innser at mitt vennskap til meg og den eneste vennen jeg har i byen er på mine premisser. Har et par venninner, men de bor ikke i byen og jeg skjuler hvordan jeg er og tenker for de. De har ikke sett den emosjonelle ustabiliteten i meg. De vet kun det jeg har fortalt om det, men de synes det er vanskelig å tro på da det jeg forteller ikke er det de ser. De skal ikke få se det heller, men. Det er kjipt å ha det sånn og ikke minst innse at skulle jeg vært i en kjæresterelasjon så hadde jeg blitt en person jeg ikke vil være. På grunn av tidligere negative erfaringer og eget dårlige selvbilde. 

Har kanskje kommet langt fra der jeg var, men jammen har jeg fortsatt labgt å gå. Det at jeg har unnvikende PF i tillegg til emosjonell ustabilitet tror jeg gjør at jeg ikke gjør så mye ut av meg i relasjoner. Det holder meg i sjakk på en måte. For jeg tørr ikke reagere. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, Fru2020 skrev:

Jeg har blandet pf med unnvikende, tvangspreget og emosjonelt ustabile trekk.  Jeg har ment at borderlinedelen har vært hel feil, men så kom 2020 og jeg oppførte meg sykt ustabilt. Har roet seg litt nå da. Jeg er kjempeflau over hvordan jeg har oppført meg i den perioden. Flust med tvang og så mye ambulansekjøring at de begynte å kjenne meg igjen....

Jeg har ikke vist noen deler av min sykdom til venner. Har alltid klart å ta legg sammen nok til å ikke vise dem noe. Det er jeg glad for. På den måten blir det en god pause fra kaoset å være sammen med dem.

 

Ja slik er det med meg også. Jeg har egentlig fått grei kontroll over det destruktive, men ja. 2020 har det vært tilbakefall. Likevel ikke så ille som det var. Har vært én tur i ambulanse,  men jeg mente egentlig ikke at det skulle skje. Tok en overdose og da jeg våknet opp 16 timer senere så besvimte jeg hver gang jeg reiste meg opp og slo hodet kraftig. Var blod i hele ansiktet mitt da jeg slo meg i kjøkkenskapet da jeg forsøkte å ordne mat i håp om at jeg skulle slutte å besvime. Men det gjorde jeg altså ikke og med kuttet i panna pluss flere kuler i bakhodet etter alle fallene så ble jeg tvunget til å ringe legevakten. Siden jeg besvimte hver gang jeg reiste meg opp så måtte jeg hentes av ambulanse og på legevakten ble jeg innlagt på sykehuset for observasjon pga overdosen og hjernerystelse. Men så har jeg havnet hos politiet da jeg har vært så full at jeg ikke har greid å ta vare på meg selv. Så har vært en del i år ja. I hele 2019 var jeg bare i kontakt med politiet én gang. Vi er i februar nå dette året og det er allerede to ganger. Pluss litt annet jeg har gjort, men som jeg har klart å holde systemet utenfor. Eller jeg har fortalt alt til behandler, men det har vært i etterkant da. 

Jeg også legger det stort sett vekk når jeg er med de få vennene jeg har. Bortsett fra den ene episoden med han kompisen min så har de ikke sett noe til tilbakefallet mitt. Jeg forteller han alt da. De andre gjør jeg det ikke. Vil ikke at de skal se meg som så håpløst og ødelagt som jeg er. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dag fikk jeg tilbakemelding på utredning gjort i forbindelse med forskningsprosjekt. Eller en foreløpig tilbakemelding. Endelig tilbakemelding får vi via Skype med Oslo universitetssykehus om noen uker. 

Det som kom fram var Asperger syndrom, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, sterke trekk fra unnvikende og avhengig personlighetsforstyrrelse, men akkurat ikke nok til å ha diagnosen så det har visst endret seg fra tidligere, PTSD, depresjon med psykotiske symptomer (de psykotiske symptomene har gitt seg), tilbakevendende depressiv lidelse og hypomani (men usikkert om jeg har bipolar, det må i hvert fall utredes nærmere for et sikkert svar, men i hvert fall type cyklotymi). Ja og rusmiddelavhengighetslidelse da. 

Nå er jeg skrevet ut selv om jeg er veldig dårlig. Står i epikrisen at faren for alvorlig skade og fatalt utfall er høyere nå enn til vanlig, men at det er en risiko som må aksepteres. At selv om jeg drar nytte av innleggelse akkurat nå for tiden så er det ikke best på sikt. Så nå er det tre uker med karantene på innleggelse og jeg er veldig bekymret for meg selv. Har bare klart meg noen dager mellom hver destruktive episode av ulike slag i hele år. Denne depresjonen har bare tatt fra meg all livskraft og motstandsdyktighet. Klamrer meg fast til at jeg skal bli mer stabilisert av Lamictal, men det tar jo tid. 

Ender vel opp med at jeg må dra på brukerstyrt plass på DPS med mindre jeg får vite på forvernssamtale i morgen at de har plass ganske snart. Men jeg liker ikke å være på brukerstyrt og har dermed ikke lyst til å benytte meg av det. Det er bare oppbevaring der og ikke behandling. Da kan jeg vel like gjerne være hjemme. Eller kanskje ikke. Er jo skadereduksjon jeg tenker på nå fram til jeg forhåpentligvis kommer meg ut av den verste depresjonen. Før jul var jeg jo bedre enn på lang tid. Det var tøffe tak da og, men jeg stod i det på en helt annen måte. Så det er denne jævla depresjonen som bare har tippet meg over i feil retning...

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre for å avlede meg i kveld. Er så handlingslammet. For å ikke bli overaktivert og gå i destruktiv modus så må jeg være underaktivert virker det som. Det er ikke noe jeg gjør bevisst da, men. Sånn er det akkurat nå. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 21.2.2020 den 23.49, Trine skrev:

Kamerakuren! Eller bare ta med deg kamera/mobil og let etter motiver. Å trene er hjernedødt og gir masse tid til grubling. Å se på serier er fysisk dødt og fører til uro. Det er også mye lettere å falle ut mentalt når man ligger på sofaen og glor på tv enn hvis man gjør noe fysisk, hvor man også må bruke hodet. Hvis man går samtidig som man leter etter ting å ta bilder av, legger litt sjela si i å finne ut hvordan man kan få frem motivene på spennende måter, benytter seg av de innstillingsmulighetene man har, tenker komposisjon o.s.v. blir man ikke urolig, for man er i bevegelse, og man har ikke mulighet til å gruble for man kan ikke både gruble og konsentrere seg samtidig. Men jeg anbefaler boka, så får man konkrete oppgaver å løse og man kan få litt nye perspektiver på ting. Ikke at det er noe som vil kurrere deg. Boka er nok mer ment for de som ikke er veldig deprimerte, men mer litt nedstemt og med negative tanker. Da jeg hadde noen dager nå, hvor jeg ikke orket løfte blikket eller vri på hodet, pga øyet. Sola ga skallebank og i det heletatt, drit kjipt! Og jeg hadde en fotooppgave jeg skulle løse og var litt sur fordi jeg ikke orket bruke søkeren pga øyet og med skjermen har jeg færre muligheter. Da tenkte jeg at denne oppgaven må utsettes. Men så leste jeg "godta omstendighetene". Ok, kanskje jeg bare får godta at jeg må ta bilde av hva enn jeg finner 2-3 meter foran meg fordi jeg ikke kan flytte blikket uten å få vondt. Og kanskje jeg bare får godta et jeg må bruke skjermen og ikke søkeren. Jeg gikk en tur jeg har gått mange ganger før, og jeg kom hjem med masse kule bilder av ting jeg normalt ikke ville sett. Turen ble nesten som å gå tur et helt nytt sted. Det var innstillingen jeg hadde før jeg dro, som sørget for det. Turene jeg hadde dagene før, var ganske blæ!

Og så det er sagt, jeg er ikke den som har troa på selvhjelpsbøker 😂 Men om ikke annet, gir denne boka deg oppgaver du skal løse og som det faktisk er mulig å løse. Og den får deg til å tenke.

Nå har jeg kjøpt Kamerakuren. Håper den fungerer 😉

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Fru2020 skrev:

Nå har jeg kjøpt Kamerakuren. Håper den fungerer 😉

Spennende! Håper du får noe glede av den 😊 Jeg startet med å egentlig føle meg ganske dum. Det sto noe om at man kunne hoppe rett til oppgavene, eller lese introen, som tok en times tid. Ja, eller 5-6 timer, når du ikke klarer konsentrere deg 🙈 Men så kom jeg på at det er jo bare sånn det er for meg. Jeg er ikke dum fordet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Trine skrev:

Spennende! Håper du får noe glede av den 😊 Jeg startet med å egentlig føle meg ganske dum. Det sto noe om at man kunne hoppe rett til oppgavene, eller lese introen, som tok en times tid. Ja, eller 5-6 timer, når du ikke klarer konsentrere deg 🙈 Men så kom jeg på at det er jo bare sånn det er for meg. Jeg er ikke dum fordet.

Kjente jeg ble lettere skremt av størrelsen på boken ja, men håper jeg blir så begeistret at jeg klarer å fullføre samme hvor mange pauser jeg må ta. 

Jeg likte alltid å ta bilder som ung, så kanskje bildegleden kommer tilbake 🙂

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, Fru2020 skrev:

Kjente jeg ble lettere skremt av størrelsen på boken ja, men håper jeg blir så begeistret at jeg klarer å fullføre samme hvor mange pauser jeg må ta. 

Jeg likte alltid å ta bilder som ung, så kanskje bildegleden kommer tilbake 🙂

Skal ikke se bort ifra det 😊 Selv om boka er tykk, er det bare 3-4 sider til hver oppgave og en av sidene er til notater, også er det ganske mange bilder i boka. Så det blir liksom ikke som å lese en tykk bok. Man tar en og en oppgave.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...